Inne hos Avil skrives det om nynorsk vs bokmål, og i kommentarfeltet har othilie tatt opp det med høytlesning på annet målføre enn sitt eget. Hun skriver:

Jeg “knoter” forøvrig litt når jeg snakker, fordi jeg så lett plukker opp tonefall(mer flatterende sagt, jeg har et skikkelig godt språkøre). Men, gi meg en bok og jeg leser den på nord-norsk hvis den er på bokmål. For jeg føler meg virkelig uvel når jeg må lese høyt det språket jeg så lett skriver. Jeg leser så lite nynorsk høyt, så hva gjør jeg da??? Hmmm, jeg tror muligens jeg leser det på bokmål-nynorsk, altså tonefallmessig.

Avil svarer:

Othilie, eg trur mange med nordnorske dialektar slit litt med å finne ein levande rytme i skriftspråket. Verken nynorsk eller bokmål har teke tilstrekkeleg omsyn til dykk. Ikkje synleg for meg her, eller for andre, kanskje, det handlar mest om å gjengje “songen i språket sitt”.

Det med høytlesning synes jeg er et spennende tema.

Med bokmål så forandrer jeg ofte når jeg leser høyt. Jeg klarer ikke la vær, jeg legger det opp til mitt muntlige om boka er slik at det faller seg naturlig.

Jeg husker vi skulle lese høyt på nynorsk i timen. Det blir jo litt snålt. Jeg har spilt teater på nynorsk, og da legger man jo inn så mye vestlandsk tonefall man er kar om, sjøl om det blir knoting. Men når jeg skal lese høyt en tekst, skal man da tenke at man leser et annet språk? Og gjøre på samme måte som når man leser engelsk, spansk eller svensk?

Man må liksom velge, enten å gjøre det til sitt, eller spille en rolle. Men bokmål, dansk og nynorsk, og til del svensk velger jeg da det siste, for å knote høres jo sjelden bra ut.

Men er det slik at det er mer «lov» å ta en bokmålstekst og lese den på sin egen dialekt enn det er med en nynorsktekst.

En ting er sikkert – norsklæreren var ikke glad for nynorskvarianten min.

Når bøkene snakker sammen

februar 28, 2007

Først leste jeg Historien om en forbrytelse i ti bind, av Sjöwall og Wahlöö. Den var krim med kommunistkritikk av samfunnet, med portretter av forbrytere mer sympatiske enn offeret.

Så leste jeg Gulldronning, perledronning avMargaret Skjelbred. Jentungene Signhild spør morfaren

– Men morfar, hva er en kommunist?
– Det er en som er så opptatt av rettferdighet at han av og til går litt av skaftet.

Også her får vi portrettet av en forbryter som er mer sympatisk enn mannen hun dreper.

Så kom Biens hemmelige liv av Sue Monk Kidd. Der jenta i Gulldronning, perledronning var vitne til at moren drepte stefaren, er det her den lille jenta Lily som holder pistolen som går av ved en feiltagelse og dreper moren.

Begge de to jentene bringes tilbake til seg selv ved hjelp av et godt voksent menneske som forteller eventyr og historier. Signhild har morfaren, som hadde stukket av og ikke vært til stede for moren hennes. Lily hadde kvinnen August som ikke var hennes biologiske mormor, men som hadde fungert som mor til hennes mor.

Til slutt leste jeg Ulvenatten av Tom Egeland. Og her var samfunnskritikken i sentrum igjen, og det klønete politiet hadde vandret fra Sverige til Norge. Den eneste forbryteren som hadde noen sympatiske trekk her var jenta som hadde mistet moren sin.

Hadde hun bare hatt noen til å fortelle eventyr for henne hun óg.

Kjære Tiram. Du utfordret meg til å si hva feminismen har gjort for meg. Jeg sa ja, mest fordi jeg ikke satt ord på før, og det begynner å bli noen år siden jeg tenkte på kvinnekamp og feminisme. Ikke at jeg har vært likegyldig, ikke lest ting jeg har kommet over eller ment at det var viktig, men det er lenge siden jeg har stoppet opp og virkelig tenkt. Om du skjønner hva jeg mener.

Det at dette har tatt så tid er at jeg rotet meg bort på veien. Jeg skrev hva feminismen har gjort for meg. Men så forsøkte jeg å si noe om forhold i Norge som jeg gjerne skulle sett en annen løsning på. Jeg forsøkte å si noe vettugt om deltidsarbeid, hjemmeværende foreldre og forskjellen på middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner. Men jeg rotet det til, for egentlig hører dette ikke helt sammen. Så det får bli en annen post.

 

Feminismen er den ideologien som holder frem at idealene frihet, likhet og brorskap også skal gjelde for kvinner. Det er vanskelig å skulle si noe om hvordan forholdene ville vært i Europa i dag uten feminismen. Men det som er sikkert er at feminismen spilte en viktig rolle i at jeg, min mor og min datter i dag:

– Kan stemme.
– Kan ta opp lån og er et individ med juridiske rettigheter på linje med en mann.
– Har lov til å gi inn i hvilket som helst yrke.
– Har rettigheter som tilsier at det at selv om jeg er har jeg krav på mer enn en symbolsk lønn for arbeidet jeg gjør.
– Kan få bekreftet at vold mot kvinner, incest og andre seksuelle overgrep er galt og også straffbart.

Dette er 4 ting som er så elementære i dag at det er vanskelig og huske at det faktisk ikke var slik den gang mormoren min ble født. Det virker utrolig, latterlig og absurd at kvinner faktisk ikke skulle tjene penger på samme måte som menn, at de ikke hadde lov til å ta hvilket som helst yrke, at man ikke hadde lov til å ta opp lån eller stemme.

En lærer jeg har hatt fortalte om hvordan hun bestemte seg som barn for å bli mann eller hest. For hun ville ikke bli lærer eller sykepleier, og det var det hun hadde å velge mellom som middelklassejente. I protest mot at kroppen etter hvert utviklet former både oppe og nede fortsatte hun å gå toppløs, for hun var gutt og ikke jente.

Så absurd er ideen om at jenter ikke kan velge å gjøre hva de vil i dag at vi som samfunn hoverer over og latterliggjør andre samfunn der kvinner ikke har de samme rettigheter, vi anser de som barbariske, og vi går til krig for å «frigjøre» dem. Vi glemmer glatt at store deler av vår befolkning på ingen måte hilste disse forandringene velkommen hos oss, og at den samme latterliggjøringen ble feministene til del her.

Det var fem ting. Den sjette tingen feminismen og feministene gjør for meg også i dag er å sette på dagsorden likestilling både i Norge og i verden for øvrig, i familielivet og i storpolitikken, i holdinger og kjønnsrollene vi lever med. Feminismen hjelper oss til å holde øynene oppe, til å ha et vokabular som kan sette ord på det vi ser, og gir oss et mål å gå etter – at menn og kvinner skal være likestilt. Den gir oss utgangspunktet for å snakke, diskutere og krangle om hva som er godt og mindre godt på likestillingsfronten, hvor vi vil, og hvor vi ikke vil. Vi behøver ikke være enige om hvilken vei vi skal gå, eller om hvordan målet ser ut, det må vi hele tiden forsøke å finne frem til. På egen hånd og sammen.

Jeg skal nevne en syvende ting: Jeg innbiller meg at det er feminismen som gjør at man ikke lenger kan stille til Melodi Grand Prix med sanger ala dette:

 

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Jeg har verdens kjekkeste kar, den saken er klar
Men han har for stor appetitt på mini-invitt
Han flyr etter Eva, Lise og Anne
Og boltrer seg vilt som fisken i vannet

Men hver gang han legger på svøm
Så har jeg en inderlig drøm:

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

 
Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Oj, oj, oj, oj…

 

Andromeda skriver om rettskrivning, og det viktige i det å kunne skrive godt og riktig. Ganske raskt etter at forumlivet tok seg opp på norske nettsteder ble dette et tema som kom igjen gang på gang: Hvor mye skal man pirke på og kommentere andres innlegg – ikke innholdsmessig men med tanke på rettskrivning?

Jeg er av de som alltid ble pottesur når en eller annen kom inn fra sidelinja i en diskusjon med rettepennen og rettskrivningsmoralismen. Ikke fordi det rammet meg, men fordi jeg synes en slike måte å rette på andre er et uvesen. Jeg vil prøve å si noe om hvorfor.

Jeg har også et lidenskapelig forhold til det å utrykke seg. Utdannelsen min handler om hvordan man når andre med ord. Det å snakke sammen eller skrive til hverandre er det viktigste vi gjør for å nå hverandre. Å utrykke seg skriftlig kan være kunst. Å utrykke seg skriftlig er fag.

Jeg er utrolig glad i å lese ting av folk som skriver bra, som skriver rikt, som skriver flytende. Jeg kan gå opp i undring over folk som kan skrive så det rører. Noen behersker språket slik at de kan få folk til å le, til å gråte, til å sørge, til å forandre mening. Det er ganske utrolig.

Jeg elsker å lese gode skribenter på samme måte som jeg elsker å se en god danser danse, en god maler male og en god musiker spille.

Men på samme måte som jeg kan bli rørt av et barn som synger, en nabo som plutselig går og nynner for seg selv, eller å se en flokk på dansegulvet ha det gøy, så kan jeg bli rørt av en som skriver som ikke er kunstner, som ikke er ute etter et godt språk.

For det viktigste i alt av kunst, er gleden ved det man gjør. At man gjør det for sin egen del, enten det er et driv, en lyst, en lek, eller hva som helst.

Å komme inn fra sidelinjen og kommentere andres språk eller andres staving, kommaer, punktumer, store bokstaver, det er å drepe denne gleden.

Det er som læreren som ber eleven ikke synge, fordi det ødelegger for klangen i klassekoret. (Jeg har møtt så mange mennesker dette har skjedd med, det er ikke til å tro) Det er som å komme med en hoven bemerking til en jente på dansegulvet om at hun ikke har rytmefølelse og ser rimelig dum ut.

Det dreper gleden, og jeg synes det er grusomt gjort.

Jeg vil at folk skal oppdage gleden ved å utrykke seg, jeg har ikke noe behov for å forme det. Før man selv vil, og ser behovet. (Og det kommer som regel av seg selv etter en stund.) Om det man skriver er helt uforståelig og det derfor ikke går an å lese det, om personen ekskluderer seg selv fordi det man skriver er uleselig kan man jo si ifra om det. Men på en måte som kan nå inn, og uten å ta bort gleden.

Ukas gåte: Hva sluker alt?

februar 26, 2007

Hva sluker alt som du kan se,

tær og blomster, fugl og fe?

Tærer stål og biter jern;

maler stein som mel fra kvern;

dreper konge, styrter hus,

hamre høye fjell til grus.

Ukas vits: Intimspray

februar 24, 2007

Etter å ha lest følgende post inne hos Ex-Sex-Redaktøren fant jeg ut at tiden måtte være inne for denne:

En kvinne skulle til en ny gynekolog for GU. Han var ung og kjekk, og hun ville jo ikke gjøre noe dårlig inntrykk, så hun tok seg god tid i dusjen først. Mens hun tørket seg etter badet kom hun til å se intimsprayen til dattera si på baderomshylla, og dusjet seg litt med denne der hvor beina møtes.

En stund senere lå hun i den sedvanlige stolen, og fikk den sedvanlige kommentaren: «Kom litt nærmere, er du snill». Hun akte seg frem, og legen ble stille et par sekunder før han sa med et smil om munnen: «Så du har pynta deg?» Hun sa «ja», uten å skjønne helt hva han mente. Men dusjet og stelt seg hadde hun jo.

Da kvelden kom sto hun på badet sammen med datteren og kom til å nevne at hun hadde lånt intimsprayen hennes. «Intimspray?» sa datteren, «jeg har da ingen intimspray?». Moren tok ned sprayflaska fra hylla og leste: «glitterspray».

 

 

 

___________

 

Om du synes det var flaut, så ta turen tilbake til ex-sex-redaktøren og les neste post.


En siste fra Prestepina;

 

Kven var det som døydde
og ikkje var fødd?