Inne hos Avil skrives det om nynorsk vs bokmål, og i kommentarfeltet har othilie tatt opp det med høytlesning på annet målføre enn sitt eget. Hun skriver:

Jeg “knoter” forøvrig litt når jeg snakker, fordi jeg så lett plukker opp tonefall(mer flatterende sagt, jeg har et skikkelig godt språkøre). Men, gi meg en bok og jeg leser den på nord-norsk hvis den er på bokmål. For jeg føler meg virkelig uvel når jeg må lese høyt det språket jeg så lett skriver. Jeg leser så lite nynorsk høyt, så hva gjør jeg da??? Hmmm, jeg tror muligens jeg leser det på bokmål-nynorsk, altså tonefallmessig.

Avil svarer:

Othilie, eg trur mange med nordnorske dialektar slit litt med å finne ein levande rytme i skriftspråket. Verken nynorsk eller bokmål har teke tilstrekkeleg omsyn til dykk. Ikkje synleg for meg her, eller for andre, kanskje, det handlar mest om å gjengje “songen i språket sitt”.

Det med høytlesning synes jeg er et spennende tema.

Med bokmål så forandrer jeg ofte når jeg leser høyt. Jeg klarer ikke la vær, jeg legger det opp til mitt muntlige om boka er slik at det faller seg naturlig.

Jeg husker vi skulle lese høyt på nynorsk i timen. Det blir jo litt snålt. Jeg har spilt teater på nynorsk, og da legger man jo inn så mye vestlandsk tonefall man er kar om, sjøl om det blir knoting. Men når jeg skal lese høyt en tekst, skal man da tenke at man leser et annet språk? Og gjøre på samme måte som når man leser engelsk, spansk eller svensk?

Man må liksom velge, enten å gjøre det til sitt, eller spille en rolle. Men bokmål, dansk og nynorsk, og til del svensk velger jeg da det siste, for å knote høres jo sjelden bra ut.

Men er det slik at det er mer «lov» å ta en bokmålstekst og lese den på sin egen dialekt enn det er med en nynorsktekst.

En ting er sikkert – norsklæreren var ikke glad for nynorskvarianten min.

Når bøkene snakker sammen

februar 28, 2007

Først leste jeg Historien om en forbrytelse i ti bind, av Sjöwall og Wahlöö. Den var krim med kommunistkritikk av samfunnet, med portretter av forbrytere mer sympatiske enn offeret.

Så leste jeg Gulldronning, perledronning avMargaret Skjelbred. Jentungene Signhild spør morfaren

– Men morfar, hva er en kommunist?
– Det er en som er så opptatt av rettferdighet at han av og til går litt av skaftet.

Også her får vi portrettet av en forbryter som er mer sympatisk enn mannen hun dreper.

Så kom Biens hemmelige liv av Sue Monk Kidd. Der jenta i Gulldronning, perledronning var vitne til at moren drepte stefaren, er det her den lille jenta Lily som holder pistolen som går av ved en feiltagelse og dreper moren.

Begge de to jentene bringes tilbake til seg selv ved hjelp av et godt voksent menneske som forteller eventyr og historier. Signhild har morfaren, som hadde stukket av og ikke vært til stede for moren hennes. Lily hadde kvinnen August som ikke var hennes biologiske mormor, men som hadde fungert som mor til hennes mor.

Til slutt leste jeg Ulvenatten av Tom Egeland. Og her var samfunnskritikken i sentrum igjen, og det klønete politiet hadde vandret fra Sverige til Norge. Den eneste forbryteren som hadde noen sympatiske trekk her var jenta som hadde mistet moren sin.

Hadde hun bare hatt noen til å fortelle eventyr for henne hun óg.

Kjære Tiram. Du utfordret meg til å si hva feminismen har gjort for meg. Jeg sa ja, mest fordi jeg ikke satt ord på før, og det begynner å bli noen år siden jeg tenkte på kvinnekamp og feminisme. Ikke at jeg har vært likegyldig, ikke lest ting jeg har kommet over eller ment at det var viktig, men det er lenge siden jeg har stoppet opp og virkelig tenkt. Om du skjønner hva jeg mener.

Det at dette har tatt så tid er at jeg rotet meg bort på veien. Jeg skrev hva feminismen har gjort for meg. Men så forsøkte jeg å si noe om forhold i Norge som jeg gjerne skulle sett en annen løsning på. Jeg forsøkte å si noe vettugt om deltidsarbeid, hjemmeværende foreldre og forskjellen på middelklassekvinner og arbeiderklassekvinner. Men jeg rotet det til, for egentlig hører dette ikke helt sammen. Så det får bli en annen post.

 

Feminismen er den ideologien som holder frem at idealene frihet, likhet og brorskap også skal gjelde for kvinner. Det er vanskelig å skulle si noe om hvordan forholdene ville vært i Europa i dag uten feminismen. Men det som er sikkert er at feminismen spilte en viktig rolle i at jeg, min mor og min datter i dag:

– Kan stemme.
– Kan ta opp lån og er et individ med juridiske rettigheter på linje med en mann.
– Har lov til å gi inn i hvilket som helst yrke.
– Har rettigheter som tilsier at det at selv om jeg er har jeg krav på mer enn en symbolsk lønn for arbeidet jeg gjør.
– Kan få bekreftet at vold mot kvinner, incest og andre seksuelle overgrep er galt og også straffbart.

Dette er 4 ting som er så elementære i dag at det er vanskelig og huske at det faktisk ikke var slik den gang mormoren min ble født. Det virker utrolig, latterlig og absurd at kvinner faktisk ikke skulle tjene penger på samme måte som menn, at de ikke hadde lov til å ta hvilket som helst yrke, at man ikke hadde lov til å ta opp lån eller stemme.

En lærer jeg har hatt fortalte om hvordan hun bestemte seg som barn for å bli mann eller hest. For hun ville ikke bli lærer eller sykepleier, og det var det hun hadde å velge mellom som middelklassejente. I protest mot at kroppen etter hvert utviklet former både oppe og nede fortsatte hun å gå toppløs, for hun var gutt og ikke jente.

Så absurd er ideen om at jenter ikke kan velge å gjøre hva de vil i dag at vi som samfunn hoverer over og latterliggjør andre samfunn der kvinner ikke har de samme rettigheter, vi anser de som barbariske, og vi går til krig for å «frigjøre» dem. Vi glemmer glatt at store deler av vår befolkning på ingen måte hilste disse forandringene velkommen hos oss, og at den samme latterliggjøringen ble feministene til del her.

Det var fem ting. Den sjette tingen feminismen og feministene gjør for meg også i dag er å sette på dagsorden likestilling både i Norge og i verden for øvrig, i familielivet og i storpolitikken, i holdinger og kjønnsrollene vi lever med. Feminismen hjelper oss til å holde øynene oppe, til å ha et vokabular som kan sette ord på det vi ser, og gir oss et mål å gå etter – at menn og kvinner skal være likestilt. Den gir oss utgangspunktet for å snakke, diskutere og krangle om hva som er godt og mindre godt på likestillingsfronten, hvor vi vil, og hvor vi ikke vil. Vi behøver ikke være enige om hvilken vei vi skal gå, eller om hvordan målet ser ut, det må vi hele tiden forsøke å finne frem til. På egen hånd og sammen.

Jeg skal nevne en syvende ting: Jeg innbiller meg at det er feminismen som gjør at man ikke lenger kan stille til Melodi Grand Prix med sanger ala dette:

 

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Jeg har verdens kjekkeste kar, den saken er klar
Men han har for stor appetitt på mini-invitt
Han flyr etter Eva, Lise og Anne
Og boltrer seg vilt som fisken i vannet

Men hver gang han legger på svøm
Så har jeg en inderlig drøm:

Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når ikke lenger han har noen på si’
Oj, oj, oj, da skal det bli fest og jeg skal være den eneste gjest

 
Oj, oj, oj, så glad jeg skal bli når jeg kan slippe konkurrentene fri
Oj, oj, oj, alene med deg, ja, det et toppen av livet for meg

Oj, oj, oj, oj…

 

Andromeda skriver om rettskrivning, og det viktige i det å kunne skrive godt og riktig. Ganske raskt etter at forumlivet tok seg opp på norske nettsteder ble dette et tema som kom igjen gang på gang: Hvor mye skal man pirke på og kommentere andres innlegg – ikke innholdsmessig men med tanke på rettskrivning?

Jeg er av de som alltid ble pottesur når en eller annen kom inn fra sidelinja i en diskusjon med rettepennen og rettskrivningsmoralismen. Ikke fordi det rammet meg, men fordi jeg synes en slike måte å rette på andre er et uvesen. Jeg vil prøve å si noe om hvorfor.

Jeg har også et lidenskapelig forhold til det å utrykke seg. Utdannelsen min handler om hvordan man når andre med ord. Det å snakke sammen eller skrive til hverandre er det viktigste vi gjør for å nå hverandre. Å utrykke seg skriftlig kan være kunst. Å utrykke seg skriftlig er fag.

Jeg er utrolig glad i å lese ting av folk som skriver bra, som skriver rikt, som skriver flytende. Jeg kan gå opp i undring over folk som kan skrive så det rører. Noen behersker språket slik at de kan få folk til å le, til å gråte, til å sørge, til å forandre mening. Det er ganske utrolig.

Jeg elsker å lese gode skribenter på samme måte som jeg elsker å se en god danser danse, en god maler male og en god musiker spille.

Men på samme måte som jeg kan bli rørt av et barn som synger, en nabo som plutselig går og nynner for seg selv, eller å se en flokk på dansegulvet ha det gøy, så kan jeg bli rørt av en som skriver som ikke er kunstner, som ikke er ute etter et godt språk.

For det viktigste i alt av kunst, er gleden ved det man gjør. At man gjør det for sin egen del, enten det er et driv, en lyst, en lek, eller hva som helst.

Å komme inn fra sidelinjen og kommentere andres språk eller andres staving, kommaer, punktumer, store bokstaver, det er å drepe denne gleden.

Det er som læreren som ber eleven ikke synge, fordi det ødelegger for klangen i klassekoret. (Jeg har møtt så mange mennesker dette har skjedd med, det er ikke til å tro) Det er som å komme med en hoven bemerking til en jente på dansegulvet om at hun ikke har rytmefølelse og ser rimelig dum ut.

Det dreper gleden, og jeg synes det er grusomt gjort.

Jeg vil at folk skal oppdage gleden ved å utrykke seg, jeg har ikke noe behov for å forme det. Før man selv vil, og ser behovet. (Og det kommer som regel av seg selv etter en stund.) Om det man skriver er helt uforståelig og det derfor ikke går an å lese det, om personen ekskluderer seg selv fordi det man skriver er uleselig kan man jo si ifra om det. Men på en måte som kan nå inn, og uten å ta bort gleden.

Ukas gåte: Hva sluker alt?

februar 26, 2007

Hva sluker alt som du kan se,

tær og blomster, fugl og fe?

Tærer stål og biter jern;

maler stein som mel fra kvern;

dreper konge, styrter hus,

hamre høye fjell til grus.

Ukas vits: Intimspray

februar 24, 2007

Etter å ha lest følgende post inne hos Ex-Sex-Redaktøren fant jeg ut at tiden måtte være inne for denne:

En kvinne skulle til en ny gynekolog for GU. Han var ung og kjekk, og hun ville jo ikke gjøre noe dårlig inntrykk, så hun tok seg god tid i dusjen først. Mens hun tørket seg etter badet kom hun til å se intimsprayen til dattera si på baderomshylla, og dusjet seg litt med denne der hvor beina møtes.

En stund senere lå hun i den sedvanlige stolen, og fikk den sedvanlige kommentaren: «Kom litt nærmere, er du snill». Hun akte seg frem, og legen ble stille et par sekunder før han sa med et smil om munnen: «Så du har pynta deg?» Hun sa «ja», uten å skjønne helt hva han mente. Men dusjet og stelt seg hadde hun jo.

Da kvelden kom sto hun på badet sammen med datteren og kom til å nevne at hun hadde lånt intimsprayen hennes. «Intimspray?» sa datteren, «jeg har da ingen intimspray?». Moren tok ned sprayflaska fra hylla og leste: «glitterspray».

 

 

 

___________

 

Om du synes det var flaut, så ta turen tilbake til ex-sex-redaktøren og les neste post.


En siste fra Prestepina;

 

Kven var det som døydde
og ikkje var fødd?

Kjendiser i bloggform

februar 23, 2007

Det går rykter om at det er lurt å skrive om kjendiser og legge bilder ut av dem for å få mye besøk i bloggen sin.

Jeg har lurt litt på om det er stas å få slik besøk som søker på Anna Nicole Smith, Britney Spears, Paris Hilton og pupper, eller om det kan sammenlignes med tomme kallorier. Ikke smaker det godt, og ikke gjør det godt.

Ikke minst når en sjøl føler seg som Lemont fra Candorville her:

– og spekulasjonene om noe annet klarer jeg ikke helt å ta på alvor. Spekulasjonene om Slur derimot, kan jeg jo forstå, selv om vi i vår familie er helt sikker på at Humlesnurr hadde rett som nesten alltid, og at han er all-right. (Man kan vel ikke akkurat kalle Slur god uansett.)

 

Det med Slur avgjorde jeg og mannen ganske raskt i løpet av noen timer en natt. Og vi er ganske sikre på at vi har rett.

 

Det jeg derimot ikke vet noe som helst om er hva som skjer med huset til Harry nå? Humlesnurr var seekretkeeper. Men nå som han er død, er det sannsynlig at dette oppheves. Det vil si at hvem som helst som vet hvor huset er ikke bare kan finne de men kan lede hvem som helst andre dit. Slur er hos Voldemort, og selv om han er på Harrys side så må han late som om han ikke er det. Det vil si at han ikke kan holde hemmelig slike vesentlige ting.

 

Eller hva?

Da gjelder det jo å ha en god oppskrift på lur.

Fylt kamel

camels_australia

Surfetur!

februar 20, 2007

Det er lenge siden sist, og nå gjelder det å bli bløt på beina igjen!

Vi NABAD! – et deilig bilde av Bush og Bin Laden. Det er ellers bare toppet av dette:

Et annet spesielt bilde av Ku Klux Klan i pariserhjul, denne gangen via gonzoDC.

Begge de to bloggene, både gonzoDC og NABAD! anbefales også på det varmeste. gonzoDC er Ketil sine betraktninger fra… nettopp DC. Og det med en penn man kan misunne ham. Samt opplevelser som kan ta pusten fra de fleste. (Seriøst, jeg kjenner ingen andre som i løpet av kort tid har snakket med både Clinton og Obama. Gjør du?) Dette skildrer han på en måte som få andre.

NABAD! er ikke plassert i Washington, men i Norge. Av en eller annen grunn så faller jeg ofte for de bloggene som står med beina plantet i (minst) to land. Og NABAD! er ikke noe unntak.

Muppy har tilbudt seg å holde tankene mine, og det høres utrolig fristende ut. Hun holder gjerne dine og.

Da Lysfontenen ble lagt ned tok mange derfra på seg bloggesko. En del av Minglefolket har vært på blogg lenge, men ikke minst Tordenblogg-kåringen først til en iherdig surfeaktivitet og etter hvert også til at mange flere inntok bloggarenaen. Både egne og andres. Så nå mingles det både her og der, og mange lurer kanskje på hvem i alle dager dette her er. Jeg tror jeg har fått tak i en forholdsvis oppdatert liste når jeg nå nevner i fleng: Andromedas Univers, Cracked actor… telling lies, Elsk meg i morgen, Fullt Hus, impelimps sted, Kampen mot tilværelsen, Limas Klima, Ljos i tjømda, mien parlati, Mitt Egosentriske Hjørne, Organaworld, Prinsesse Vil Ikke, Sexys metode, De små tingene i livet, Que sera, sera, min blog, Tankespinn fra krinker og kroker, Noter, Tåkeheimen, Mathilde, Stedet mitt, Skrivedilla, Fire kopper kaffe? Jatakkveldiggjerne…Frydefulle betraktninger, Bookhouse girls. (Ja, jeg har garantert glemt noen, gi lyd.)

Tversover har skrevet en utrolig bra kronikk i Aftenposten om hvordan sykehusene er feilorganisert. Den finnes også på bloggen hans. Den modellen han skisserer minner mye om hvordan ME-foreningene har skissert at diagnostisering og behandling bør organiseres.

En annen god og morsom post hos Tversover er Feynman leser tegninger….. Den er fin å lese høyt for partere med sans for slikt.

Har du lyst på kokkosboller? Her er det i alle fall en søt liten post om nettopp det.

Den smågale somalieren som nå også vil anlegge skjegg skuffer ikke, her har hun blant annet en liten gåtehistorie.

Helt til slutt, er det noen som leser dette som ikke har oppdaget sonitus.org enda, så ta dere en tur. Der forsøker man å trekke frem gode bloggposter – og det oppdateres flere ganger i uka. Et fint sted å lete etter godt lesestoff og gode blogger.

Jeg grubler på det der med litteraturkritikk. De siste dagene hadde jeg tenkt jeg skulle skrive noe om Beck. Den svenske politimannen som for 40 år siden fornyet skandinavisk krim. Bøkene om han kom ut over en tiårsperiode fra 1965 til 1975, og de var ti i tallet. Forfatterne var paret Sjöwall og Wahlöö og ifølge mange revolusjonerte de krimgenren med å innføre menneskelige hovedpersoner (både helter og skurker) og lot samfunnskritikk få en sentral rolle.

Bøkene er nyutgitt i en samling fra Piratforlaget, og de er nyoversatt. Ikke nok med det, de har forord av krimforfattere, alle som en. Alt lå til rette for en stor leseropplevelse da jeg satte i gang for et par uker siden. Og det var mye bra. Det glimtet til med stor humor, og ikke minst de første bøkene hadde en stil og en rytme som passet meg svært godt. Men så skjedde det noe. Det var da samfunnskritikken skulle komme inn sånn sakte menn sikkert.

Jeg syntes selve samfunnskritikken ofte var urimelig, platt, dårlig, kjedelig, og ikke minst selvmotsigende. På en og samme side kunne vi lese at småskurker alltid ble tatt og storskurker aldri, samtidig som historien vi leste viste nettopp det motsatte. Jaja. Så kom forfatteren av et av forordene inn og sa at bihistorien om kvinnen som endte opp som terroirst var så god og viktig. Jeg syntes ikke det, jeg syntes den var banal og dum.

Mest av alt fikk de siste bøkene meg til å tenke på filmatiseringen av Dag Solstad Gymnaslærer Pedersen. Jeg så for meg Ane Dahl Torp stå og messe riktige meninger om og analyser av samfunnet på hver eneste side. Nesser sa i sitt forord at det var interessant som en studie av hva han og vennene hans mente på den tiden. Mer enn en studie opplevdes det som en vaksinasjon. Det er fascinerende å lese om et samfunnssyn der alle handlinger av negativ karakter forklares med det onde systemet. Menneskene i de siste bøkene om Beck har ingen fri vilje, inget initiativ, ingen evne til å forme sine egne liv. Tar de livet av seg er det på grunn av staten. Blir de kjeltringer er det på grunn av staten. Slik forklarer de det selv, og slik forklarer de allvitende forfatterne det. Det klages og sytes på en måte som får Carl I. til å høres ut som en takknemlig mann. Og om klaging er kjedelig i det virkelige liv, så er det måte på hvor mye man gidder å lese av det i bøker og.

Etter å ha lest bøkene tok jeg runden på nett. Jeg fant ikke et eneste vondt ord om disse bøkene. Og da ble jeg litt sånn «er det bare meg» som opplevde bøkene slik? Jeg lette etter noen jeg kunne støtte meg på for å ha noen å dele opplevelsen med.

Det er ikke så mange av oss som er litteraturkritikere. Men de fleste av oss vil gjerne snakke om bøker vi har lest eller filmer vi har sett. Og vi vil gjerne finne noen som har hatt en opplevelse som minner om vår. Da kan vi sitte der og gjenoppleve, enten det er i form av: «Jeg ble så rørt, gråt du? Åh, jeg blir så glad i de menneskene hos den forfatteren!» Eller den motsatte reaksjonen «Dette er noe av det dummeste jeg har lest». Vi har levd oss inn i en verden vi i utgangspunktet ikke har noen å dele med, og vi letter etter noen vi kan forholde oss til den litterære virkeligheten sammen med. (På mange måter er dette beslektet med en metadebatt, enten det er i forum eller i blogg, er det ikke?)

Stort sett finner man noen som har reagert og følt på samme måten som en selv. Men man finner nesten alltid noen som liker det man selv misliker, og misliker det man selv liker óg. (Og det er også spennende! Noe av det fineste jeg vet er å høre på folk som liker ting jeg ikke liker, og som kan fortelle om sin opplevelse på en slik måte at jeg også ser noe av det de har sett og fått.)

Det er da jeg tenker – hvordan kan man være litteraturkritiker? For det handler jo ikke bare om å like eller ikke like boka som helhet. Det handler om hvordan man opplever håndverket i boka og den litterære kvaliteten. Det en opplever som et nydelig språk opplever en annen som styltete og kunstig. Det en ser på som en historie som maner til ettertanke og tenker at forfatteren av denne boka må være klok, opplever en annen den samme boka som fylt av blødmer, selvfølgeligheter og tenker at denne forfatteren, hun må være rimelig banal. Der en ser en spennende intrige ser en annen ingen ting over hodet.

Det er nesten så man skulle tro at opplevelsen av bøker handlet om kjemi. God eller dårlig kjemi.

Og igjen, hvordan kan man da anmelde bøker? Hvordan kan man da være litteraturkritiker?

Når dagene er onde

februar 17, 2007

Vi har bryllupsdag i dag. Det gikk opp for meg for litt siden. Både mannen og jeg hadde regnet oss frem til at det var i morgen der vi snakket litt om det for noen dager siden. Men så kom jeg til å titte på datofeltet på pc-en, og der sto det vitterlig den 17. og ikke den 16.

Akkurat nå ligger min aller kjæreste i en annen seng og sover. Det har han gjort i hele dag, med unntak av når han lagde frokost og lunsj til meg, og så karret seg ned til legen som konstaterte crp på 69 og lungebetennelse. Feber rett opp i 40, tre dager i dvale, og så på beina igjen, det er fast takst når det gjelder min elskede bedre halvdel.

Jeg tuslet inn og tittet på ham før i dag, han leet på et øye og jeg fikk sagt «gratulerer» før han sovnet igjen. Vi får ta selve feiringa igjen siden, tenker jeg. Mamma kom og hentet ungene i går, det var en stor velsignelse at hun skulle ha vinterferie akkurat nå, jeg vet sannelig ikke hva vi skulle gjort om det ikke hadde gått.

Det begynner å bli mange år siden vi gifta oss. Det var en lørdag det og, med snø og strålende sol etter storm dagen før. Med fastelavensfjær i kirka og etter hvert over hele underskjørtet til kjolen. Presten hadde fått streng beskjed om å preke så det kunne være greit å sitte i benken også for de som helst ikke satte beina sine på slike steder til vanlig. Og det gjorde han. En aldeles deilig preken holdt han, over bryllupet i Kana.

«Det hele var ganske tragisk», sa han. «Det var tomt for vin, og det var noe av det verste som kunne skje på en bryllupsfest.» Og så fortalte han noe som jeg ikke hadde fått ut av historien tidligere, at det vannet som ble forvandlet til vin, det var ikke et hvilket som helst vann, det var det som hadde blitt brukt til å vaske alle gjestene på beina i det de kom. Møkkavann i ordets rette forstand i et land der folk gikk rundt i sandaler og det var et par tusen år det kom asfalterte gater.

Jeg tenkte på det ett år seinere. Også da var det influensasesong, akkurat som nå. Jeg hadde gått og hangla og karret meg hjem fra Blindern mens jeg så for meg en varm seng, og en mann som kunne ha litt omsorg for kona som knapt kunne stå på beina. 4 trapper opp. Jeg sto og hvilte på hver avsats og tenkte at snart, snart er jeg oppe. Jeg låste opp døra. Jeg ramlet inn. Og der lå han, mannen min. Med 40 i feber og helt klart sykere enn meg. Så falt det på meg å komme meg ut igjen, handle det nødvendigste og ta den lange turen ned til apoteket for å skaffe febernedsettende og smertestillende. På vei opp trappa igjen tenkte jeg at dette, dette måtte være en av de onde dagene. Hvem som helst ville synes at dette var tøffe tak.

Dette var møkkavannet. Dette skulle bli til den beste vinen.

Ukas vits: Vantinsdagen

februar 17, 2007


 

En mann gikk inn i en papirhandel for å finne valentinsdagskort. Han fikk hjelp av innehaveren, og sammen leste de på de forskjellige kortene. Kan dette være noe, sa eieren: «Til min eneste ene fra din kjære». «Perfekt» svarte mannen, gi meg 25 av den.

Er du redd noen skal avlese kontoen din og selge informasjonen til Se og Hør?

 

Ta i bruk banken Cultura!

 

Med bare tre saksbehandlere er sjansen minimal for lekkasje. Samtidig kan du skaffe deg masse kredd ved å kunne skryte av at pengene bare blir lånt ut til etiske formål, og aldri til barnearbeid, våpenproduksjon eller andre ting du ikke har lyst til å støtte økonomisk.

 

 

 


Enda en læringsgåte eller kunnskapsgåte i dag. Også fra Hallvar Gunnarsons «Gudelige Spørgsmaals Bog» fra 1601, også kalt Prestepina:

 

Kvar var det sola skein der ho aldri kom til å skine meir?

 

 

Valentinsdag!

februar 14, 2007

Til mine tre valentiner:

Den siste dans

februar 13, 2007

Bilde tatt av T-rex.

Bildet heter Den siste dans. Kunne det også hett «Puppet on a string»?

 

Jeg har vært sykmeldt størstedelen av mitt voksne liv. Etter hvert så kommer man da borti det som het Trygdekontoret, og som nå heter NAV-trygd. Jeg trodde først at jeg hadde vært ekstremt uheldig eller at det hadde noe med meg å gjøre når jeg ble sent hit og dit og fikk papirer i retur. Når ting ikke ble fulgt opp, når avtaler ble avlyst uten at jeg fikk beskjed, når jeg ble bedt om å søke en ting før jeg fikk avslag på det med beskjed om å søke det andre, hvorpå jeg ble bedt om å søke det første igjen, og så det andre på nytt. At det bare var jeg som konsekvent fikk avslag på første søknad, og bare jeg som alltid måtte søke minst to ganger før jeg fikk et gyldig vedtak. At det bare var min sak som ble trenert, hoppet på, sparket bort i et hjørne og glemt. Hver tredje måned.

Men etter hvert så begynner man jo å komme over andres historier. Og de var forbausende like. På fest, i familien, på ferie – av og til kom samtalen inn på Trygdekontoret, og folk kunne fortelle omtrent det samme som meg, mens de var på gråten eller sinte, frustrerte eller bare resignerte. På samme måte som meg var de uansett tygd på og spytte ut igjen, og opplevde alle at noe av det vanskeligste å takle i perioden man var syk var nettopp det å måtte forholde seg til Trygdekontoret.

For min del endte det hele med at jeg satt på et legekontor. En manns skulle avgjøre om jeg burde få uføretrygd eller ingen ting. (Jeg hadde gått for lenge på rehabiliteringspenger, og ble sett på som syk til å kunne få dette videre. I følge saksbehandleren falt jeg mellom to stoler – for syk for rehabiliteringspenger, for frisk for uføretrygd, og derfor hadde jeg ikke krav på noen penger i det hele tatt.) Vi hadde aldri møttes før, men han satte i gang med å stille voldsomt intime spørsmål på en så brautende, uhøflig og ubehagelig møte at jeg hadde mest lyst til å reise meg å gå med det samme. Etter femten – tyve minutter så han på meg og sa at alt jeg hadde gjennomgått av behandling var galt, og at jeg måtte starte på nytt igjen med en ny behandling, og derfor ikke hadde krav på penger. I tillegg kjeftet han på meg og virket sint da jeg stilte noen kritiske spørsmål, ikke minst til hvordan han kunne si slikt uten å kjenne meg, og ikke visste mer om meg enn det jeg hadde sagt der i løpet av noen få minutter. Jeg spurte ham om alle leger jeg hadde vært hos, og all behandling jeg hadde fått foreskrevet og fulgt opp til punkt og prikke de siste 10 årene var feil, og at jeg derfor ikke hadde krav på penger. “Ja”, sa han. Jeg reiste meg og gikk.

 

Jeg bestemte meg for at jeg aldri noensinne skulle ha mer med et trygdekontor å gjøre, og at vi bare fikk satse på å leve på en lønn heretter. Jeg var ikke sint, jeg var ganske knust og helt fra meg. Men så ble jeg sint. Jeg ble rasende. For det kunne da ikke være slik at en mann skal ha en slik makt at han kan overstyre alt andre leger har sagt. Leger jeg hadde kjent i årevis, og som hadde lagt ned timer i både å forstå hva som feiler meg og med å behandle meg. Og jeg ble rasende på den kafkaprosessen jeg hadde vært igjennom i de siste årene.

Så jeg ringte en trygdehjelper som tok saken. Hun tittet på den, og sa at dette ville hun gjøre gratis – no cure no pay, såpass opplagt var den. Om jeg vant ville hun få betaling via trygderetten. Listen med saksbehandlingsfeil var på mange A4 sider, og vi vant i trygderetten uten mer att og fram.

Siden det har jeg ikke hatt stort med trygdekontoret å gjøre, og jeg håper jeg slipper å ha det senere. Det hender jeg leser ting som blir skrevet på nett om andres prosess, men jeg klarer ikke å involvere meg i det. Det tok så mange år av livet mitt, så mye krefter, frustrasjon, sorg og hjelpeløshet at jeg fremdeles kan kjenne på suget i magen når jeg tenker på det.

Hvor mange mennesker har det slik? Mange. Jeg så en gang en undersøkelse på nett, hvor det kunne se ut som om 50% av kronsk syke hadde det på lignende måter. Men 50% var også godt fornøyd med sine saksbehandlere og sitt trygdekontor. Jeg har venner som har fått god, fin hjelp. Som har fått støtte og tilretteleggelse og som ikke minst på grunn av det har blitt raskere friske enn de ellers ville blitt. De har blitt backet opp på svært rørende måter.

Er det ikke underlig at et trygdekontor i en kommune kan fungere slik den skal, og i en annen kommune fungere så destruktivt. Hvem har ansvaret? Hvem kan gjøre noe med det? Hvorfor er det ingen som bryr seg og roper et varsku, med unntak av få enkelthistorier som finner veien til avsier?`

Jeg kjenner to stykker som jobber med trygdesaker som rettshjelpere. De er fortvilte på sine klienters vegne. De sier at de sitter med enormt mange saker som er hårreisende.

mailinglista Eyr er det ikke få historier som kommer frem fra allmennlegene om stor frustrasjon på egne og pasienters vegne i forhold til NAV.

ME-forum kommer det ikke sjelden inn historier som viser hvor vanskelig det kan være å være syk og ha et trygdekontor som ikke er hjelpsomme, men tvert imot svært vanskelige. I fjor sommer la jeg ut en historie om et barn med ME som endte opp i en psykiatrisk ungdomsinstitusjon og opplevde grove overgrep der. Hun som skrev det er voksen nå, og har endelig fått riktig diagnose, og har til og med fått innvilget den hjelpen hun trenger i form av personlig assistent. Men så var det NAV-trygd da. Og jeg lurer på, er det ingen som kan hjelpe henne? Hvor finnes det ansvarlige mennesker i NAV-systemet som kan ta tak i saker som dette og rydde opp.

Her er situasjonen hennes i dag:

*******************

Bakgrunn:

Syk i 11 år, mistanke om ME etter ett års sykdom – diagnosen kom ikke før i nov/des 2005, ME alvorlig grad.

Utredet av alle mulige slags leger og spesialister i løpet av disse årene, inkludert Barne og Ungdomspsykiatrisk. En spesialist mente som nevnt at det kunne være ME, men det ble ikke tatt hensyn til av sykehuset.
Resten har sett at noe ikke stemmer, men har ikke funnet noe konkret med tanke på andre diagnoser. Psykiatrisk uttalte at de ikke kunne finne noen forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde under 50% kapasitet etter avsluttet utredning og behandling. Nyland har nevnt i epikrisen at jeg er utredet innen psykiatrien og at det ikke er tvil om at har ME og at graden er alvorlig. Funksjonsnivå på under 10% mener jeg han skrev.

Bakgrunn NAV:

Deltidsstilling frem til 2003 – utallige sykemeldingsperioder i årenes løp.
Sykemeldt gjennom svangerskapet 2003-2004 og påfølgende permisjon.
Et par måneder registrert som arbeidsledig, men hadde aldri klart å jobbe (hadde ikke diagnose og ville ikke at arbeidsmarkedet skulle se at jeg var sykemeldt – igjen.)
Rett over på sykemelding når Aetat forsto at jeg var for syk til å jobbe.
I samme periode fikk jeg diagnosen.

Søkte om uføretrygd Januar 2006 – ble bedt om å trekke den i mai pga at jeg visstnok hadde rett på sykepenger frem til desember 2006.
Trygdekontoret i bydelen jeg bodde lovet meg å behandle saken raskt og innen utløp av sykepengegrensen – måtte bare søke på nytt i august.

Flyttet og måtte derfor skifte trygdekontor i løpet av sommeren.
Ringte 2-3 ganger pr uke fra slutten av juli for å få hjelp til å søke på nytt, og fordi jeg lurte på om de kunne bruke de gamle papirene, eller om de trengte noen nye.
Helt frem til slutten av august var det ingen som ante hvor papirene mine var, for gamle-TK mente de var oversendt, mens nye-TK mente de ikke hadde mottatt noen.

I begynnelsen av september fikk jeg vite av en på kundetelefonen at jeg hadde fått en saksbehandler på nye-TK.
På nye-TK, heretter kalt NAV, er det helt umulig å få kontakt med saksbehandlere.
Jeg ringte flere ganger pr uke i hele september for å få snakke med noen, kundesenteret la igjen utallige mailer, ingen respons.
Etter råd fra en på kundesenteret sendte jeg inn en kort erklæring på at jeg ønsket at de skulle ta opp saken.
Fortsatte å ringe, men ingen ringte opp igjen.

Ved et tilfelle nektet kundesenterdamen å sette meg over til saksbehandlertelefonen, fordi hun mente at hun kunne svare meg like bra som saksbehandleren.
Vel, jeg fortalte at jeg var bekymret for om de hadde papirene de trengte i saken min, og hun sa: jooooda, vi har alt vi trenger.
Nå ligger saken hos trygdelegen.
Spurte om å få snakke med saksbehandler likevel, siden jeg ikke følte meg beroliget.
Ånei-ånei så frekk jeg var da… at jeg kunne insinuere at det ikke var nok med henne..

I november ringte det ENDELIG en saksbehandler, og hun sa at den forrige saksbehandleren hadde sluttet (!!), og at hun ikke ante hva som skjedde med saken min, men hun skulle sjekke opp i det.
Fikk vite at den hadde blitt sendt til en nabokommune for behandling, siden de hadde det så travelt, og at de dermed ikke kunne påvirke utfallet av saken lenger.

I desember fikk jeg, etter utallige forsøk, en kundebehandler til å ringe rundt for å sjekke hvor saken min i realiteten befant seg, og da var den sendt til enda et annet kontor, de som har hovedansvaret.
Den kommer straks tilbake, så du får svaret i god tid innen fristen, sa hun.

Fristen, 26 januar, kom og gikk. Hørte ingenting.
Var for dårlig og for nedslått til å ringe de før 6 februar, men da kunne de ikke se at saken var ferdigbehandlet enda.
Damen på kundetelefonen skulle purre og sende en ny mail om at saksbehandler måtte ringe meg.

Ingen tilbakemeldinger.

Så ringte jeg i dag igjen, og kundetelefondamen kom med samme beskjed som over.
Da fortalte jeg henne at det ikke var noe poeng i å sende mail om at de skulle ringe, for de ringer jo aldri opp igjen.
Til slutt satte hun meg over til en saksbehandler (jaså, så det VAR så lett ja…).

Etter en time på telefonen, så klarte denne saksbehandleren å oppspore saken (når jeg fortalte hvor den hadde blitt sendt og videresendt), og jeg fikk beskjeden jeg har fryktet, men likevel ventet på.

Kravet er ikke innvilget, men det er heller ikke avslått…
Så vidt saksbehandleren kunne se, mente de at jeg ikke var godt nok utredet(!!!) og at de måtte få et skriv fra psykiater før de kunne behandle saken…

Jeg fortalte at jeg var grundigere utredet enn de aller fleste, innen både det somatiske og psykiske, og at det burde være nok at spesialisten innhentet de psykiatriske opplysningene og konkluderte med at det ikke var psykisk. Noe psykiatrisk allerede hadde konkludert med tidligere.
Jeg fortalte og at jeg hadde ringt og ringt, men at ingen fulgte meg opp, og at jeg ved to anledninger hadde fått vite at det skulle være unødvendig med mer informasjon eller erklæring fra psykiater.
Dumme meg som trodde på dem…
Jeg har vært syk og utredet siden jeg var 14, har en klar, fastsatt diagnose fra Nyland, og likevel har NAV nå plassert meg i kategorien «Under utredning»…

Vel, jeg har to muligheter, sa hun.
Enten så må jeg innhente nye opplysninger i saken og vente minst 4 nye måneder på behandlingen,
eller så må jeg trekke kravet IGJEN, og søke om rehabiliteringspenger mens jeg får laget enda en ny søknad om uføreytelse.
Joda, de skulle være så snill å innvilge rehabiliteringspengene allerede i neste uke, hvis jeg bare trakk kravet.. *lokke lokke*

Jeg har kastet opp i ett i hele dag, for nå jeg har nådd bunnen.
Har måttet kjempe med nebb og klør i årevis både med sykehuset som ikke stilte diagnose, for å overbevise skolen om at jeg ville klare skolegangen selv om jeg ikke kom oftere enn 1-2 dager pr uke, for å få arbeidsmarkedet til å se igjennom fingrene med mine utallige sykemeldinger, for å skvise meg plass hos Nyland (fikk bare komme til fordi jeg hadde vært utredet der i 96 med mistanke om ME), for å få på plass hjelp her hjemme, og dette siste året med NAV/TK.

For ikke å snakke om å godta at jeg er alvorlig syk og at jeg er ekskludert fra arbeidslivet, som jeg faktisk elsket å være en del av.

Nå har de endelig klart å knekke meg helt, og jeg har ingenting mer å gi..
Hva hjelper det å ha BPA (personlig assistent) så lenge jeg ikke har inntekt til å betale henne? Hva hjelper det å kutte ut alt jeg bryr meg om og liker å gjøre, for å spare krefter til kampen for rettigheter, så lenge jeg likevel ikke blir hørt? Hvorfor skal jeg i det hele tatt kjempe videre?

Jeg har en grunn, og det er den lille jenta mi som sitter hver bidige dag utenfor soverommet mitt og griner fordi hun savner mammaen sin. Det er hun som er den store taperen, når jeg bruker energien som skulle vært tildelt henne på denne tåpelige kampen som ikke fører noe sted. Det er for hennes skyld jeg ikke kan gi opp, og derfor spør jeg dere nå, hva kan jeg gjøre videre for å få i orden dette med økonomien?

Dersom jeg trekker kravet og søker «Rehabilitering under utredning», vil jeg på noen måte tape på det i forhold til beløp, rettigheter ved ny søknad om Uføreytelser, eller andre ting?
Jeg er ung enda, 24 år gammel, så jeg kommer nok uansett ikke til å bli innvilget varig uføretrygd.
Så da blir det TU kontra rehabiliteringspenger.
Har det noe å si i forbindelse med ung ufør feks?
Tilbakebetaling osv?

NAV har også bedt meg om å stille på kontoret, for å diskutere en eventuell ny uføresøknad, og det til tross for at jeg ikke har vært utenfor en dør på uker og måneder (med unntak av den dagen jeg brakk armen). Sist gang jeg var så dårlig som jeg er nå, så besvimte jeg liggende i sengen opptil flere ganger i uken. Men jeg må visst stille opp likevel, for det var så vanskelig å ordne ting pr telefon. Vel, jeg skal saktens dra jeg, så får de heller ta konsekvensene når jeg ligger flatt på gulvet der igjen. Det skjedde nemlig den gangen jeg dro til det gamle TKet, og det var da de bestemte seg for å hjelpe meg hvis jeg søkte på uføretrygd en gang til….

Nei, jeg skal slutte å være usaklig, det hjelper jo ingen.

Er det noen som har orket å lese igjennom alt dette, og som har noen gode råd til meg?

Klemmer fra en uvanlig lite optimistisk
T.

Dedication

 

You know how it is. You pick up a book, flip to the dedication, and find that, once again, the author had dedicated a book to someone else ant not to you.

            Not this time.

            Because we haven’t yet met/have only a glancing acquaintance/are just crazy about each other/haven’t seen each other in much to long/are in some ways related/will never meet, but will, I trust, despite that, always thing fondly of each other …

            This one’s for you.

            With you know what, and you probably know why.

 

Nail Gaiman, Anansi Boys