Fables av Bill Willingham

februar 1, 2007

Av og til får man julegaver som man har ønsket seg lenge. Det gjaldt meg denne jula, jeg fikk Fables 1-7. Julematen var fremdeles varm i det jeg startet på bok en, og jula var ikke over da jeg var ferdig med bok 7. Fra før kjente jeg til Fables fra Nemi, der man har latt bok 1 gå som føljetong i norsk oversettelse (Bra initiativ. Men man burde valgt en annen stil på teksten i boblene, den er vond å lese, og den er ikke slik i den engelske utgaven.)

Fables er et morsomt påfunn. Settingen er som følger: Eventyrverdenen hadde i flere hundreår kjempet mot en ukjent fiende som la under seg større og større del av landet. Eventyrfigurer kom derfor som flyktninger til vår verden, der de slo seg ned i to store kolonier. «Fabelby» – et kvartal i New York, og et gårdsbruk ett eller annet sted lang fra folk; «Farmen». Vi måter en rekke kjente figurer fra eventyrverdene, i hovedsak engleske eventyr, Grim og Perraultskikkelser, som Jack, Snøhvit, Rosenrød, «Prins Charming», Ulven, Ridder Blåskjegg Skjønnheten og Udyret, Gullhår og de tre bjørnen. Det er også en del skikkelser fra rim, regler og legender i store eller små roller, samt bøker som jungelboken.

Den første boka er en slags krimgåte der Rosenrød ser ut til å ha blitt myrdet, og Fabelby sin politimester/sheriff/detektiv Ulven klarer etter hvert å nøste opp hva som har skjedd.

Den neste boka er en slags variant av «Animal Farm» der dyrene på Farmen går til opprør. Noen vil tilbake og sloss i eventyrland, andre vil ta over Fabelby.

Etter denne boka så går Fables inn i en litt annen rytme. Det ser ut til at forfatteren har fått større ide om å la bøkene bygge på hverandre, og legger opp til et plot som tar sikte på å utvikle kampen mellom den ukjente fienden og eventyrfigurene, både i vår verden og i eventyrverdenen. Samtidig får vi med små historier og anekdoter som står mer alene.

Noen steder er Fables sammenlignet med Sandman i kvalitet og betydning. Dette er jeg ikke med på, og grunnen er ganske enkel. Sandman går i dybden. Gaiman oppsøker myter, legender og eventyr og leter etter betydninger, ser etter essensen i dem og fornyer dem for oss. Han forteller de gamle historiene på nytt inn i vår tid, og gjør et enormt arbeid i å vise hvor viktige de er, hva de har å gi på alle plan. Enten det er ren underholdning, humor eller å forstå mer av verden og av seg selv. Willingham forsøker seg ikke på noe slikt. Historiene Willingham viser til og persongalleriet har ingen betydning utover at de har en kjent bakgrunn og visse særtrekk – som kan avvike veldig fra hvordan vi kjenner dem fra eventyrene. Der man i Gaiman sitt univers kan dukke ned gang på gang og oppdage nye lag, så er Fabelsuniverset langt flatere og grunnere. Willingham sine figurer er stereotyper og flate, Gaiman sine er arketyper og uutgrunnelige.

Men det er jo helt greit. Det jeg derimot har litt større problemer med, selv om det facinerer meg er holdningene som kommer frem i Fables. Det begynner i bok to, hvor man får en opplevelse av at kommunister og opprørsgrupper er det verste Willingham vet. Og på samme måte som figurene er grunne, er kritikken og beskrivelsen av opprørerne på Farmen bare blodtørstige, dumme, hevngjerrige og selvfølgelig udugelige.

Så langt så godt, litt sånt kan man tåle. Andre gangen man får en visst inntrykk i W. sine holdninger til politikk er når Ulven er i Frankrike, og følgende dialog finner sted mellom ham og Askepott i bok 5, The mean seasons:

Askepott: Not overly fond of the French are we?
Ulven: I’m not fond of anyone who makes ingratitude a point of national pride. Then again they’re not so much a nation as an unwashed rabble, glued together by an overabundance of cheeses.

Det høres j out so mom det er tatt rett ut i fra USA rett etter 11. september, der man noen steder endte opp med å døpe om French fries til Freedom fries.

Allikevel, litt usikker blir jeg etter fortsettelsen, som i alle fall jeg ikke forstår underteksten på, noen som kan hjelpe meg der?

Askepott: Sounds like rehearsed material, Riby.
Ulven: You’re a good crowd. I’ll be here a week.

Er det slik at Willingham gjør narr av hetsen av franskmenn, eller er han en talsmann for det?

Det kan man også lure på når det kommer til dødstraff. Å ta livet av noen, og dødstraff er en godkjent løsning i Fabelby. Og for de av oss som er imot slikt, et heller usympatisk trekk.

Enda verre blir det når de arabiske eventyrene gjør sitt inntog i bok 6, Arabian Nights. (1001 natt på norsk.) Her levnes ikke arabere stor ære, selv om Lord Simbad er en sympatisk person. Men moralen er – stol aldri på dem, sett hardt mot hardt, det er det de forventer og vil, og det eneste språket de forstår. Så vet vi det.

Det jeg ikke vet er om Willingham forsøker å parodiere deler av den konservative politiske ideologien i USA, eller om han selv er en talsmann for den, eller bare beskrive den.

8 Responses to “Fables av Bill Willingham”

  1. Trude Says:

    Jeg må nok bare innse det – jeg er kanskje ikke en våken og bevisst person? Jeg har nemlig elsket Fables en god stund, men jeg må tilstå å ha lest dem slik det store flertalle nok leser bøker… Nemlig fullstendig uten å dra linjer fra serien ut til den virkelige verden! Jeg har ikke tenkt over noe av det du skriver – kanskje annet enn at jeg rynket litt på nesen over dødsstraff – men som kjent ER jo eventyrene (iallefall originalt) gjerne blodtørstige og lettere sjokkerende.

    Utvekslingen mellom Snow White og Bigby er i mitt hode bare noe som er lagt til for å passe karakteren Bigby (ulven), og ikke noe sleivspark til franskmennene forøvrig.

    Arabian nights oppfattet jeg bare som en parallell til de virkelige Tusen og en natt historiene – hvor såvel skurker som hovedpersoner kan være både bedragerske og usympatiske. Dette er jo ut fra eventyrverdenen, jeg tror kanskje jeg selv ville fremstilt Sinbad og hans kultur på samme måte, uten å mene noe vondt mot den virkelige verdens arabere.

    Jobben nå må bli å google opp Willingham og se om han selv har sagt noe om det hele. Det KAN jo tenkes at han bare har skrevet en god historie fordi det nettopp er en god historie! Hvis ikke vil jeg også gjerne vite hvor han befinner seg og hva han egentlig mener.

    Jeg ELSKET forøvrig historien hvor Snow White forteller hva som EGENTLIG skjedde med de sju små dvergene… Kanskje litt morbid av meg, men jeg lo godt av den🙂

  2. Beate Says:

    🙂

    Noen svarte på denne! Nå ble jeg glad!

    Nei, jeg tror ikke du ikke er våken og bevist, jeg er kanskje bare ekstra kynisk og pirkete. Og at hengingen av Saddam kom samtidig med at jeg leste Fables gjorde vel også sitt til at alt rundt henrettelser ble veldig nærgående.

    Og du har kanskje rett, det er jo for så vidt sant at eventyr også ofte ender med døden for de som har gjør noe riktig galt.

    Jeg har forsøkt å finne intervjuer eller andre som analsyerer eller kommenterer Fables på denne måten, det har jeg ikke funnet.

    1001 natt er som du sier full av komplekse personer, men dette er ikke stemningen i dem – jinner som fungerer som a-våpen og kan utslette hele jorden… og når man samtidig har koblinger til den virkelige invasjonen i Irak i form av soldater i serien, og vet at man gikk inn i Irak nettopp pga av a-våpen, da er det vanskelig å ikke nettopp trekke linjene nettopp dit. Og når det er Prins Charming, den som allerede har fått rollen som slesk, blodtørstig og udiplomatisk som klarer å kommunisere med Simbad fordi han setter hardt mot hardt, da er det vanskelig å forstå det på en annen måte enn som en bekreftelse på at det eneste som duger er nettopp en slik linje.

    Ellers har jeg dessverre ikke fått lest Snøhvitalbumet enda, ei heller album 8. De står på ønskelista!

  3. Trude Says:

    Jeg har heller ikke funnet noen som analyserer Fables politisk. De som skriver om serien baserer seg stort sett på å trekke linjene mellom Fables og eventyrene, og hvordan Willingham utdyper eventyrene og figurene og tar dem videre.

    Ifølge biografien hans var hans far yrkesmilitær – så han har vokst opp i militærleire etc… Men han skriver selv at han ikke egentlig fanget opp så mye om de forskjellige konfliktene som pågikk – han var mer opptatt av andre ting.

    Hvis du ser på andre serier han har skrevet, så er han opptatt av myter og eventyr, og jeg tror at han interesserer seg meg for karakterene og personene enn i noe videre, underliggende.

  4. Trude Says:

    Aha! Fantastisk – jeg fant et intervju med mannen! Scroll over den første delen til Fables-biten. Der toucher de innpå det meste med politikk!

    http://www.tcj.com/index.php?option=com_content&task=view&id=410&Itemid=48
    Du har nok ganske så rett! Se på delen om Israel! Han sier selv at han er «rabidly pro-Israel».

  5. Beate Says:

    Du fant!

    Også fikk jeg bekrefta det jeg trodde, det kjennes jo litt godt. Takk skal du ha!

    Det har forsåvidt gått en debatt om noe lignende inne hos Hjorten, angående Ender’s game og Orson Scott Card, har du sett på den?

  6. Trude Says:

    Jeg leste den nå nettopp – men har ikke så mange meninger egentlig, da jeg ikke har noe forhold til forfatteren eller bøkene…

    Må si meg enig med dem i at det er ikke alltid man vil vite alt om favorittforfatterne sine. Jeg ble faktisk litt miffed akkurat nå! En av grunnene til at jeg leser sci-fi/fantasy er jo at det er mulig å legge all verdens meninger inn i dem fra forfatterens side – samtidig som det er mulig for leseren å koble ut alt dette og kun nyte historien. Jeg elsker det når jeg plutselig tenker «aha» og ser hva forfatteren egentlig mener, men samtidig elsker jeg å kunne bare koble ut og «være» i en annen verden en stund. Nå krasjet Fables litt for meg. Må definitivt lese dem om igjen med nye øyne.

  7. Beate Says:

    Det er jo synd om Fabler blir mindre bra etter å ha lest dette.

    Jeg for min del har det vel kanskje motsatt, jeg liker å lese om forfattere og deres syn på sin egen diktning paralelt med at jeg leser bøkene deres. Og på samme måte har jeg det med film, jeg ser veldig gjerne filmer med alt av ekstramateriale og kommentarer – og for meg løfter det filmen.

    I det intervjuet du fant så diskuterer de jo også dette med grensen mellom at diktningen må farges av holdnignene og tankene til den som dikter og over til å bli ren propaganda.

    Og jeg synes Willingham balanserer fint innenfor hva som er greit. Men jeg er uenig i mye av det han mener, og opplever jo også derfor at når han beskriver historien fra sitt synspunkt, så tar han feil i en del ting. Man velger sine tolkninger og sin versjon, og hans krasjer rett og slett med min.

    Men han gjør det ikke på en så påtrengende måte at jeg ikke allikevel kan kose meg over historiene hans. Det blir mer «Nåja, om _jeg_ skulle fortalt dette så…»

    Og sånn generelt, enten han hadde hatt samme politiske syn som meg eller ei, så ville jeg vel tenkt at han ikke snakker helt sant om livet, fordi han karakterene hans er for flate og stereotype. Og det kan være god underholdning, men det mangler en dimensjon for å kunne kalle det stor kunst.

  8. Alekto Says:

    Antipatien mot franskmenn finner du også hos Engelskmennene.
    We hate the French! We fight wars against them! Did all those men die in vain on the field of Agincourt? Was the man who burnt Joan of Arc simply wasting good matches?
    (Blackadder.)
    Når det gjelder dødstraff i Fabels så har han tross alt basert figurene sine på eventyr. Og de orginale Grimms eventyr er ikke lesing for sare sjeler.


Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: