Å rope ut i smerte

februar 4, 2007

Jeg skrev et innlegg for en tid tilbake om Mitt liv som hund, og om å snakke sant om livet. Sammenhengen var historier uten håp, slik som de vi får hver dag gjennom media. Vi får elendigheten, andres elendighet, og vi blir så maktesløse fordi vi ikke ser fortsettelsen på historien, hvordan det snur og det som var så grusomt at vi ikke klarte å ta det inn over oss ikke lenger er så grusomt, at det tvert imot kommer gode dager.

 Vi møter andres smerte, vi ser den, men kan ikke gjøre noe med den, og vi blir apatiske og det oppleves håpløst.

 

Men hva med vår egen smerte? Hva gjør vi med den?

Det er en ting som av og til skjer i kirkesammenheng, og som jeg alltid blir provosert av. En eller annen sier «Vi i Norge som har det så godt.» Ikke minst blir barna trukket med i dette, enten som eksempel eller de som bør få vite dette. «Her i Norge har barna det så godt. I andre land er det krig, der er det sult, der dør barn fordi det ikke finnes sykehus.» Dette var en liten overdrivelse men budskapet er klart: Vi har det så godt. Dere barn som sitter her har det så godt.

Og der sitter jeg og ser på ungene som er tilstede. Noen har en forelder som er i ferd med å dø. Noen har akkurat opplevd en opprivende skilsmisse. Helt sikker sikkert sitter det barn der som bærer på smerter som vil prege dem for livet. Det sitter voksne der som fremdeles sliter med angst, depresjoner og fortvilelse over ting de opplevde som barn.

 

Vi i Norge som har det så godt.

 

Trond Viggo Torgersen sa noe da han var barneombud som burde vært et mantra for alle som tenker i de baner: «Et barn som har det vondt i Norge har det like vondt som et barn som har det vondt i Afrika».

Noen ganger lurer jeg på om vi skammer oss over vår egen smerte? Over å ha det vondt? Vi er oppdratt med et «det er alltid noen som har det verre» – i betydningen «ikke klag».

På samme måte som «alle har et sykjenbånn på Gjøvik» er det som «vi alle har et sultent barn i Afrika». Så vi skammer oss over at vi føler oss elendige, og holder munn.

 

Men så er det jo sånn at det vi holder munn om det vil ut på annet vis. Så det blir litt klaging og syting, nesten uten av vi vet det. Og er det noe som er forferdelig å høre på så er det slikt, så da får vi passet vårt påskrevet. Og vi holder enda tettere munn. Men det må jo ut. Så blir vi irriterte og sure i stedet, vi hakker på folk rundt oss og er misfornøyde. Og når vi hører om andres smerte holder vi det ikke ut, det blir for voldsomt. Eller er det vår egen skjulte smerte som er for voldsom?

Som jeg ønsker meg et større rom til å rope ut smerte. Enten den kommer av tannverk eller brystbetennelse, at man holder på å dø av kreft eller at man har sjelevondt. Jeg ønsker meg at alle kunne tørre å kjenne på sin egen smerte, vedkjenne seg den og la den få rom. Ikke sammenligne den med andre sin smerte og tenke at «min er ikke stor nok». Den er stor nok! Den må få den plassen den har krav på.

 

Og så, nå vi har ropt den ut kan vi ta en fest.

14 Responses to “Å rope ut i smerte”

  1. Iskwew Says:

    Dette er så viktig, Beate.

    Selvsagt er det alltid noen som har det verre, overalt, og uansett. Det må ikke få bety at vi ikke har lov til å kjenne på egen smerte. Selvsagt er det viktig å ha perspektiv på ting, men likevel skal det være lov å ha det slik som man har det, uten at andre skal være moralistiske.

    Selv kommer jeg fra en familie der noen alltid har det verre. Og det betyr at det aldri blir plass til meg, med det resultat, dessverre, at jeg trekker meg unna. Fordi jeg føler meg usynlig.

  2. Rockette Says:

    Ja! Godt skrevet

  3. Avil Says:

    Du stikk neven rett inn i det vepsebolet av dårleg samvit og grubletankar som myldrar for tida.

  4. Inanna Says:

    Smerte er noe de fleste jeg kjenner ikke ønsker å forholde seg til. Å dele smerte hører til de «nærmeste», for «det er de som skal ha tid til deg» – «det er de som skal orke å ha ansvaret for deg» (uttalelser jeg har hørt).

    Jeg tror vi alle ser andres, og ikke minst vår egen, smerte. Å ta innover seg sin egen smerte krever at det finnes omsorgsfulle og forståelsesfulle mennesker rundt deg. Mennesker som har empati, men det er akkurat dette jeg tror så altfor mange nekter å utvise.

    Det er for mange mennesker som «forstår» og som kan utvise sympati. Beklageligvis skorter det på empatien.
    Å åpne seg for egne smerter krever støtte for det er så tungt å gå den veien alene. Ut i fra mine erfaringer er det forlite kjærlighet rundt oss.

    Det kreves mot å forholde seg til egen smerte.

  5. impen Says:

    Det er smertelig å være menneske. Den som virkelig innser det, har kommet langt.

  6. Avil Says:

    I går sa ei dame som har levd med kreft og alt det fører med seg nokre år:
    – Ein har i grunnen berre to muligheter: Gje seg over eller tenke positivt. Det siste er faktisk det lettaste, for då får du eit betre liv.

  7. tordenlill Says:

    Veldig fint skrevet, Beate.

  8. Karl Anders Says:

    Et godt innlegg som fikk meg til å gruble.
    Takk, Beate!

  9. Beate Says:

    Iskwew: «Selvsagt er det viktig å ha perspektiv på ting, men likevel skal det være lov å ha det slik som man har det, uten at andre skal være moralistiske.»

    Ja. Det jeg også lurer på er om det er slik at de andre mener man ikke skal klage, eller om det først og fremst er en selv, når det kommer til stykket? Det kommer jo et sted fra, men som et voksent menneske, kan man fri seg fra dette om man vil?

    Rockette: Takk. Den posten du skrev for noen dager siden har summet og godt i hodet mitt, jeg kjenner de samme tankene, men ikke fra hinduismen, fra ignatiansk tankegang, og det er nok der det kommer fra. Det med å kjenne på det som er, og så eventuelt slippe det, etter at man har anerkjent det.

    Avil: Sånne vepsebol får ikke lov til å henge hvor som helst.

    Inanna: Det var mange nye vinklinger, jeg må smake litt på dem.

    impen: Det er vel ikke uten grunn at Buddismen sier at alt er lidelse.

    Avil: (til den siste kommentaren) Jeg opplever den «positivismen» som et paradoks. Det er jo alle gode ting her i livet. Den kan være oppbyggende, men den kan være ekstremt nedbrytende og, om det ikke er gjort på riktig måte.

    tordenlill og karl: Takk. 🙂

  10. Avil Says:

    Eg heier veldig på «realistisk og mildt optimistisk», men styrer helst unna «veldig positiv» for min eigen del.

    Vepsebolet mitt inneheld ellers slekt og vener eg kunne stille meir opp for.

  11. Donpedro Says:

    Hm. Er enig i det du her skriver, men synes likevel mange ikke klarer å se lenger enn sin egen nesetipp. Og da kan det være greit å bli minnet på at det finnes noe mer her i verden. Synes jeg.

  12. Beate Says:

    Det er jo alltid det.

    At det finnes fem – seks sider av enhver sak.

  13. Helge Says:

    Flott innlegg. Du skriver bra om viktige emner. Alltid en tankevekker.

  14. Marion Says:

    Ja. Samtidig kjenner jeg at det å ha opplevd en del smerte selv bidrar til at jeg virkelig kjenner respekt og ydmykhet overfor de som lever med kroniske smerter. Brystbetennelser, bekkenløsninger og andre forbigående ting er nettopp det, forbigående. Så den plassen slik smerte har krav på i mitt liv er svært så reell, men ikke like stor som om jeg hadde levd med store smerter hver dag, hele livet, tenker jeg. For jeg kjenner folk som har den hverdagen.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: