NAV-trygd, er det noen som bryr seg når det ikke fungerer?

februar 13, 2007

 

Jeg har vært sykmeldt størstedelen av mitt voksne liv. Etter hvert så kommer man da borti det som het Trygdekontoret, og som nå heter NAV-trygd. Jeg trodde først at jeg hadde vært ekstremt uheldig eller at det hadde noe med meg å gjøre når jeg ble sent hit og dit og fikk papirer i retur. Når ting ikke ble fulgt opp, når avtaler ble avlyst uten at jeg fikk beskjed, når jeg ble bedt om å søke en ting før jeg fikk avslag på det med beskjed om å søke det andre, hvorpå jeg ble bedt om å søke det første igjen, og så det andre på nytt. At det bare var jeg som konsekvent fikk avslag på første søknad, og bare jeg som alltid måtte søke minst to ganger før jeg fikk et gyldig vedtak. At det bare var min sak som ble trenert, hoppet på, sparket bort i et hjørne og glemt. Hver tredje måned.

Men etter hvert så begynner man jo å komme over andres historier. Og de var forbausende like. På fest, i familien, på ferie – av og til kom samtalen inn på Trygdekontoret, og folk kunne fortelle omtrent det samme som meg, mens de var på gråten eller sinte, frustrerte eller bare resignerte. På samme måte som meg var de uansett tygd på og spytte ut igjen, og opplevde alle at noe av det vanskeligste å takle i perioden man var syk var nettopp det å måtte forholde seg til Trygdekontoret.

For min del endte det hele med at jeg satt på et legekontor. En manns skulle avgjøre om jeg burde få uføretrygd eller ingen ting. (Jeg hadde gått for lenge på rehabiliteringspenger, og ble sett på som syk til å kunne få dette videre. I følge saksbehandleren falt jeg mellom to stoler – for syk for rehabiliteringspenger, for frisk for uføretrygd, og derfor hadde jeg ikke krav på noen penger i det hele tatt.) Vi hadde aldri møttes før, men han satte i gang med å stille voldsomt intime spørsmål på en så brautende, uhøflig og ubehagelig møte at jeg hadde mest lyst til å reise meg å gå med det samme. Etter femten – tyve minutter så han på meg og sa at alt jeg hadde gjennomgått av behandling var galt, og at jeg måtte starte på nytt igjen med en ny behandling, og derfor ikke hadde krav på penger. I tillegg kjeftet han på meg og virket sint da jeg stilte noen kritiske spørsmål, ikke minst til hvordan han kunne si slikt uten å kjenne meg, og ikke visste mer om meg enn det jeg hadde sagt der i løpet av noen få minutter. Jeg spurte ham om alle leger jeg hadde vært hos, og all behandling jeg hadde fått foreskrevet og fulgt opp til punkt og prikke de siste 10 årene var feil, og at jeg derfor ikke hadde krav på penger. “Ja”, sa han. Jeg reiste meg og gikk.

 

Jeg bestemte meg for at jeg aldri noensinne skulle ha mer med et trygdekontor å gjøre, og at vi bare fikk satse på å leve på en lønn heretter. Jeg var ikke sint, jeg var ganske knust og helt fra meg. Men så ble jeg sint. Jeg ble rasende. For det kunne da ikke være slik at en mann skal ha en slik makt at han kan overstyre alt andre leger har sagt. Leger jeg hadde kjent i årevis, og som hadde lagt ned timer i både å forstå hva som feiler meg og med å behandle meg. Og jeg ble rasende på den kafkaprosessen jeg hadde vært igjennom i de siste årene.

Så jeg ringte en trygdehjelper som tok saken. Hun tittet på den, og sa at dette ville hun gjøre gratis – no cure no pay, såpass opplagt var den. Om jeg vant ville hun få betaling via trygderetten. Listen med saksbehandlingsfeil var på mange A4 sider, og vi vant i trygderetten uten mer att og fram.

Siden det har jeg ikke hatt stort med trygdekontoret å gjøre, og jeg håper jeg slipper å ha det senere. Det hender jeg leser ting som blir skrevet på nett om andres prosess, men jeg klarer ikke å involvere meg i det. Det tok så mange år av livet mitt, så mye krefter, frustrasjon, sorg og hjelpeløshet at jeg fremdeles kan kjenne på suget i magen når jeg tenker på det.

Hvor mange mennesker har det slik? Mange. Jeg så en gang en undersøkelse på nett, hvor det kunne se ut som om 50% av kronsk syke hadde det på lignende måter. Men 50% var også godt fornøyd med sine saksbehandlere og sitt trygdekontor. Jeg har venner som har fått god, fin hjelp. Som har fått støtte og tilretteleggelse og som ikke minst på grunn av det har blitt raskere friske enn de ellers ville blitt. De har blitt backet opp på svært rørende måter.

Er det ikke underlig at et trygdekontor i en kommune kan fungere slik den skal, og i en annen kommune fungere så destruktivt. Hvem har ansvaret? Hvem kan gjøre noe med det? Hvorfor er det ingen som bryr seg og roper et varsku, med unntak av få enkelthistorier som finner veien til avsier?`

Jeg kjenner to stykker som jobber med trygdesaker som rettshjelpere. De er fortvilte på sine klienters vegne. De sier at de sitter med enormt mange saker som er hårreisende.

mailinglista Eyr er det ikke få historier som kommer frem fra allmennlegene om stor frustrasjon på egne og pasienters vegne i forhold til NAV.

ME-forum kommer det ikke sjelden inn historier som viser hvor vanskelig det kan være å være syk og ha et trygdekontor som ikke er hjelpsomme, men tvert imot svært vanskelige. I fjor sommer la jeg ut en historie om et barn med ME som endte opp i en psykiatrisk ungdomsinstitusjon og opplevde grove overgrep der. Hun som skrev det er voksen nå, og har endelig fått riktig diagnose, og har til og med fått innvilget den hjelpen hun trenger i form av personlig assistent. Men så var det NAV-trygd da. Og jeg lurer på, er det ingen som kan hjelpe henne? Hvor finnes det ansvarlige mennesker i NAV-systemet som kan ta tak i saker som dette og rydde opp.

Her er situasjonen hennes i dag:

*******************

Bakgrunn:

Syk i 11 år, mistanke om ME etter ett års sykdom – diagnosen kom ikke før i nov/des 2005, ME alvorlig grad.

Utredet av alle mulige slags leger og spesialister i løpet av disse årene, inkludert Barne og Ungdomspsykiatrisk. En spesialist mente som nevnt at det kunne være ME, men det ble ikke tatt hensyn til av sykehuset.
Resten har sett at noe ikke stemmer, men har ikke funnet noe konkret med tanke på andre diagnoser. Psykiatrisk uttalte at de ikke kunne finne noen forklaring på hvorfor jeg fortsatt hadde under 50% kapasitet etter avsluttet utredning og behandling. Nyland har nevnt i epikrisen at jeg er utredet innen psykiatrien og at det ikke er tvil om at har ME og at graden er alvorlig. Funksjonsnivå på under 10% mener jeg han skrev.

Bakgrunn NAV:

Deltidsstilling frem til 2003 – utallige sykemeldingsperioder i årenes løp.
Sykemeldt gjennom svangerskapet 2003-2004 og påfølgende permisjon.
Et par måneder registrert som arbeidsledig, men hadde aldri klart å jobbe (hadde ikke diagnose og ville ikke at arbeidsmarkedet skulle se at jeg var sykemeldt – igjen.)
Rett over på sykemelding når Aetat forsto at jeg var for syk til å jobbe.
I samme periode fikk jeg diagnosen.

Søkte om uføretrygd Januar 2006 – ble bedt om å trekke den i mai pga at jeg visstnok hadde rett på sykepenger frem til desember 2006.
Trygdekontoret i bydelen jeg bodde lovet meg å behandle saken raskt og innen utløp av sykepengegrensen – måtte bare søke på nytt i august.

Flyttet og måtte derfor skifte trygdekontor i løpet av sommeren.
Ringte 2-3 ganger pr uke fra slutten av juli for å få hjelp til å søke på nytt, og fordi jeg lurte på om de kunne bruke de gamle papirene, eller om de trengte noen nye.
Helt frem til slutten av august var det ingen som ante hvor papirene mine var, for gamle-TK mente de var oversendt, mens nye-TK mente de ikke hadde mottatt noen.

I begynnelsen av september fikk jeg vite av en på kundetelefonen at jeg hadde fått en saksbehandler på nye-TK.
På nye-TK, heretter kalt NAV, er det helt umulig å få kontakt med saksbehandlere.
Jeg ringte flere ganger pr uke i hele september for å få snakke med noen, kundesenteret la igjen utallige mailer, ingen respons.
Etter råd fra en på kundesenteret sendte jeg inn en kort erklæring på at jeg ønsket at de skulle ta opp saken.
Fortsatte å ringe, men ingen ringte opp igjen.

Ved et tilfelle nektet kundesenterdamen å sette meg over til saksbehandlertelefonen, fordi hun mente at hun kunne svare meg like bra som saksbehandleren.
Vel, jeg fortalte at jeg var bekymret for om de hadde papirene de trengte i saken min, og hun sa: jooooda, vi har alt vi trenger.
Nå ligger saken hos trygdelegen.
Spurte om å få snakke med saksbehandler likevel, siden jeg ikke følte meg beroliget.
Ånei-ånei så frekk jeg var da… at jeg kunne insinuere at det ikke var nok med henne..

I november ringte det ENDELIG en saksbehandler, og hun sa at den forrige saksbehandleren hadde sluttet (!!), og at hun ikke ante hva som skjedde med saken min, men hun skulle sjekke opp i det.
Fikk vite at den hadde blitt sendt til en nabokommune for behandling, siden de hadde det så travelt, og at de dermed ikke kunne påvirke utfallet av saken lenger.

I desember fikk jeg, etter utallige forsøk, en kundebehandler til å ringe rundt for å sjekke hvor saken min i realiteten befant seg, og da var den sendt til enda et annet kontor, de som har hovedansvaret.
Den kommer straks tilbake, så du får svaret i god tid innen fristen, sa hun.

Fristen, 26 januar, kom og gikk. Hørte ingenting.
Var for dårlig og for nedslått til å ringe de før 6 februar, men da kunne de ikke se at saken var ferdigbehandlet enda.
Damen på kundetelefonen skulle purre og sende en ny mail om at saksbehandler måtte ringe meg.

Ingen tilbakemeldinger.

Så ringte jeg i dag igjen, og kundetelefondamen kom med samme beskjed som over.
Da fortalte jeg henne at det ikke var noe poeng i å sende mail om at de skulle ringe, for de ringer jo aldri opp igjen.
Til slutt satte hun meg over til en saksbehandler (jaså, så det VAR så lett ja…).

Etter en time på telefonen, så klarte denne saksbehandleren å oppspore saken (når jeg fortalte hvor den hadde blitt sendt og videresendt), og jeg fikk beskjeden jeg har fryktet, men likevel ventet på.

Kravet er ikke innvilget, men det er heller ikke avslått…
Så vidt saksbehandleren kunne se, mente de at jeg ikke var godt nok utredet(!!!) og at de måtte få et skriv fra psykiater før de kunne behandle saken…

Jeg fortalte at jeg var grundigere utredet enn de aller fleste, innen både det somatiske og psykiske, og at det burde være nok at spesialisten innhentet de psykiatriske opplysningene og konkluderte med at det ikke var psykisk. Noe psykiatrisk allerede hadde konkludert med tidligere.
Jeg fortalte og at jeg hadde ringt og ringt, men at ingen fulgte meg opp, og at jeg ved to anledninger hadde fått vite at det skulle være unødvendig med mer informasjon eller erklæring fra psykiater.
Dumme meg som trodde på dem…
Jeg har vært syk og utredet siden jeg var 14, har en klar, fastsatt diagnose fra Nyland, og likevel har NAV nå plassert meg i kategorien «Under utredning»…

Vel, jeg har to muligheter, sa hun.
Enten så må jeg innhente nye opplysninger i saken og vente minst 4 nye måneder på behandlingen,
eller så må jeg trekke kravet IGJEN, og søke om rehabiliteringspenger mens jeg får laget enda en ny søknad om uføreytelse.
Joda, de skulle være så snill å innvilge rehabiliteringspengene allerede i neste uke, hvis jeg bare trakk kravet.. *lokke lokke*

Jeg har kastet opp i ett i hele dag, for nå jeg har nådd bunnen.
Har måttet kjempe med nebb og klør i årevis både med sykehuset som ikke stilte diagnose, for å overbevise skolen om at jeg ville klare skolegangen selv om jeg ikke kom oftere enn 1-2 dager pr uke, for å få arbeidsmarkedet til å se igjennom fingrene med mine utallige sykemeldinger, for å skvise meg plass hos Nyland (fikk bare komme til fordi jeg hadde vært utredet der i 96 med mistanke om ME), for å få på plass hjelp her hjemme, og dette siste året med NAV/TK.

For ikke å snakke om å godta at jeg er alvorlig syk og at jeg er ekskludert fra arbeidslivet, som jeg faktisk elsket å være en del av.

Nå har de endelig klart å knekke meg helt, og jeg har ingenting mer å gi..
Hva hjelper det å ha BPA (personlig assistent) så lenge jeg ikke har inntekt til å betale henne? Hva hjelper det å kutte ut alt jeg bryr meg om og liker å gjøre, for å spare krefter til kampen for rettigheter, så lenge jeg likevel ikke blir hørt? Hvorfor skal jeg i det hele tatt kjempe videre?

Jeg har en grunn, og det er den lille jenta mi som sitter hver bidige dag utenfor soverommet mitt og griner fordi hun savner mammaen sin. Det er hun som er den store taperen, når jeg bruker energien som skulle vært tildelt henne på denne tåpelige kampen som ikke fører noe sted. Det er for hennes skyld jeg ikke kan gi opp, og derfor spør jeg dere nå, hva kan jeg gjøre videre for å få i orden dette med økonomien?

Dersom jeg trekker kravet og søker «Rehabilitering under utredning», vil jeg på noen måte tape på det i forhold til beløp, rettigheter ved ny søknad om Uføreytelser, eller andre ting?
Jeg er ung enda, 24 år gammel, så jeg kommer nok uansett ikke til å bli innvilget varig uføretrygd.
Så da blir det TU kontra rehabiliteringspenger.
Har det noe å si i forbindelse med ung ufør feks?
Tilbakebetaling osv?

NAV har også bedt meg om å stille på kontoret, for å diskutere en eventuell ny uføresøknad, og det til tross for at jeg ikke har vært utenfor en dør på uker og måneder (med unntak av den dagen jeg brakk armen). Sist gang jeg var så dårlig som jeg er nå, så besvimte jeg liggende i sengen opptil flere ganger i uken. Men jeg må visst stille opp likevel, for det var så vanskelig å ordne ting pr telefon. Vel, jeg skal saktens dra jeg, så får de heller ta konsekvensene når jeg ligger flatt på gulvet der igjen. Det skjedde nemlig den gangen jeg dro til det gamle TKet, og det var da de bestemte seg for å hjelpe meg hvis jeg søkte på uføretrygd en gang til….

Nei, jeg skal slutte å være usaklig, det hjelper jo ingen.

Er det noen som har orket å lese igjennom alt dette, og som har noen gode råd til meg?

Klemmer fra en uvanlig lite optimistisk
T.

19 Responses to “NAV-trygd, er det noen som bryr seg når det ikke fungerer?”

  1. radiohode Says:

    Jeg kjenner litt til systemet du snakker om, og kan vel si at hun du skriver om har vært maksimalt uheldig?

    Jeg har lett noen ganger, men ser ikke noe om en fastlege? Når hun har fått en diagnose (sic) så får fastlegen – såvidt jeg oppfatter – en litt annen rolle. Han/hun kan være litt mer hjelper og litt mindre behandler. Jeg tror det er lurt å vurdere det, selv om det her tydeligvis er snakk om så mye historikk etc.

    Men det ene saliggjørende svaret tror jeg ikke jeg har.

  2. Beate Says:

    Det er ikke en uvanlig historie hun har, min er ganske lik, egentlig. Iskwew har en annen her: http://iskwew.com/MEblogg/?p=37#comment-130

    Fastlegen er jo en som er med i denne prosessen, men ikke veldig aktivt, han eller hun fyller ut skjemaer, men det er den syke som må følge opp, skaffe papirer, ringe NAV om det ikke skjer noe, ringe legen om NAV vil ha flere papirer derfra, osv osv.

  3. Iskwew Says:

    Jeg tror nesten man trenger bistandsadvokat i møte med trygdesystemet jeg. Og spesielt når man er så syk, da er det omtrent umulig å klare å gå gjennom den kverna.

    Det må mangle i bøtter og spann med nødvendig kompetanse i trygdesystemet!

  4. Sissel Says:

    Jeg blir så uendelig lei meg og motløs når jeg leser slikt som dette, og da kan jeg bare forsøke å tenke meg hvordan dere har det – dere som lever med denne sykdommen hver eneste dag. Og de som lever sammen med dere, og også kjenner smerten på kroppen (om ikke den samme smerten, så hvertfall den hvor man må se noen man elsker lider)

    Jeg er glad for å høre at du vant i trygderetten Beate. Dette dreier seg om økonomi, man skal jo ha til salt på maten og man har RETT til å få hjelp, men jeg er også glad for at det har kommet en dom som støtter deg og din sak. Som sier noe om at du har blitt behandlet på en lite respektfull måte. Eller rettferdig. Eller i tråd med eksisterende lover og regler. At du ikke har blitt hørt slik du har fortjent.

    Jeg håper virkelig at det samme kan skje med den kvinnen du siterer i innlegget … og alle de andre som lider av den samme fryktelige sykdommen.


  5. Jeg har bestemt meg for at jeg ALDRI skal la noen saksbehandlere kontrollere min skjebne igjen, noen gang. Jeg blir eitrende forbanna og kjenner at jeg krymper litt hver gang jeg hører om slike erfaringer eller tenker på min egen historie (http://violentdream.wordpress.com/2006/05/25/om-trygdekontor-og-aetat/)

    Hvis jeg må, går jeg heller på gata. Hva som helst, bare jeg slipper NAV og bare jeg styrer min egen skjebne.

    Aldri, aldri mer.

  6. Trude Says:

    Er det hele systemet som er feil, eller er det enkeltpersoner som blokkerer for systemet? Jeg har inntrykk av at det sitter en del mennesker innenfor slike institusjoner som er for fulle av egen «makt», eller som har sett for mange tragiske situasjoner og blitt numne, eller som mangler ett eller annet de definitivt burde hatt i jobben sin. Som den mannen som var brautende og brysk og hadde dømt deg nesten før du fikk sagt fire setninger… Derfor er det vel også mange som har GODE opplevelser, fordi det hele er så uendelig avhengig av akkurat hvilken person du treffer på, og om vedkommende har en god eller dårlig dag.

    Jeg vet ikke om det er mulig å få til et system som de prøver seg på i dag, så lenge det faller ned til enkeltpersoner i et lukket kontor å si ja eller nei?

    Kjenner en som er litt «opp i systemet» i NAV. Oversender bloggposten din til han jeg.

  7. Beate Says:

    Iskwew

    Ja. Jeg tror du har rett, jeg tror man trenger en advokat. Fordi det man skal igjennom av papirarbeid er så stort, at syke mennesker ikke kan klare det selv, med mindre NAV er på din side, og aktivt selv tar tak i saken din og legger til rette for deg. Om NAV på sin side er vriene så blir hele prosessen noe man trenger en jurist for å forholde seg til, fordi det handler om regler, bestemmelser, formuleringer og en byråkratisk man ikke kan sette seg inn i som privatperson.

    Ting strander på forskjellige punkter. Det kan være en setning på en uttalelse fra en lege som er «feil» sett i forhold til de reglene som gjelder. Og hva som er feil forandrer seg til stadighet, slik at leger, enten de er spesialister eller allmennleger ofte ikke er oppdatert på hva de «må» skrive for at det skal være løsenordet.

    Svært ofte er det saksbehandlingsfeil, men det kan man ikke som privatperson se, det må man jo kunne reglene for å vite noe om. Ditto når vedtak er fattet på feil grunnlag, når ting kreves som ikke har noen hensikt, når saksbehandlere, NAV-leger og rådgivende leger går utover fullmaktene sine – dette er ikke ting man som bruker vet. Man må rett og slett ha noen på sin side som kan systemet som kan gi veiledning råd og som kan ta saken.

    Det burde jo være unødvendig tenker jeg, å bruke andre krefter enn saksbehandlerne til dette, det burde jo være deres jobb å være på brukernes side. Men når det ikke er slik, da har man ikke noe å stille opp med alene.

    Sissel

    Takk for gode ord. Ja, det var godt for meg å vinne den saken. Og å vinne den så klart, og uten problemer. Det var godt å sitte med papirer foran seg som listet opp alt som var godt galt. For det verste under veis er jo at man tror at man selv er problemet.

    Og det med rett til penger ble avgjørende for meg. Jeg skjønner det Violent Dream sier, at aldri mer… Jeg tenkte det samme selv, men så tenkte jeg også at jeg har barn. Jeg vet ikke om mannen min lever lenger enn meg. Hva om han faller fra, hva om jeg blir sittende med to barn alene, helt uten penger? Og så lenge vi har et system som sier at de som er syke skal ha støtte, så var dette noe jeg hadde krav på, uansett.

    Violent Dream

    Ja, jeg tenkte på posten din da jeg skrev dette. Om han som i kommentarfeltet beskrev møtet med en psykolog og hva han sa:

    Psykologen min sier gjennomsnittlig tid for å få psykiske plager ved å være i Aetat/NAV systemet er seks måneder.

    Er relativt ok nå, men ble kraftig satt ut, kan en si. Igjen med min psykologs ord: “De (NAV) sender folk til meg for at jeg skal gjøre dem friske , når de selv har gjort dem syke”.

    Forstå det den som kan. Velferd er det ikke.

    Trude
    Jeg forstår rett og slett ikke hvor det er gått galt. Det kan se ut som om det handler om de forskjellige NAV-kontorene mer enn de enkelte saksbehandlerne. Når man snakker med erfaringer fra folk som jobber i sosialkontor, leger, behandlere, pasienter eller rettshjelpere så er det ofte kjent hvilke kontorer som er gode, vriene eller umulige å forholde seg til. Man vet en del om hvem som bruker spesialister som så å si alltid gir de samme diagnosene, eller som alltid underkjenner diagnosene pasienten kommer med.

    Ja, send gjerne spørsmålet oppover i systemet.

    Jeg for min del skulle gjerne sett politikere som var mer i harnisk over dette enn at det finnes folk som får trygd «ufortjent».


  8. Tankevekkende. Desverre haR JEG LIGNENDE ERFARINGER SELV

  9. Beate Says:

    Ståle, jeg leste posten din nå.

    Du har et godt poeng synes jeg, at selve papirarbeidet er så komplisert at det ikke er mulig å finne ut av. Ikke engang for en sosionom.

  10. radiohode Says:

    Beate: Jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde noe svar. Det har jeg altså ikke. Men du har inspirert meg til å grave litt dypere i en mulig fremtidig løsning:
    http://radiohode.weblogg.no/140207182135_nav_er_en_reform_til_noe_bedre.html

    Men det er jo litt sent…

  11. hege Says:

    Litt samme erfaring her dessverre. 3 år med utredninger, ingen konkrete svar, mye mulig ME, men en lege som ikke stiller spørsmål i den retningen, ikke henviser til spesialister i den retningen, overlater alle forslag om mulige utredninger til meg. Han er grei da. Sitter og «skjønner at det er slitsomt», selv om jeg trenger en høykompetent fagperson som prøver å finne medisinske svar. Ikke en «jeg forstår deg» samtale til 130,- for 10 minutter.
    Eneste akutt-tilbudet jeg har fått var den gangen jeg var så langt nede at kroppen bare rister av utmattelse var en psykologsamtale der de ønsket å avdekke om jeg var suicidal. Og ingen oppfølging etterpå fordi det jo er det siste jeg vil (jeg har også barn).

    Noen enkeltpersoner i NAV (trygd og arbeid) har vært veldig positive mennesker som det går ann å spørre «hva gjør jeg nå». Men de aller fleste jeg har møtt i brevsform eller på telefonen har inntatt en avvisende holdning i utgangspunktet. NAV arbeid spesiellt. De overprøver medisinske uttalelser. De legger til grunn sin egen «synsing». De avviser attføringssøknader med begrunnelsen «vi mener hun klarer å finne seg lettere arbeid selv». Mulig de har «rett» til bare å mene det, og svare at eneste alternativ da er sosialen om jeg ikke «gidder» å jobbe (takk for den.. ga meg noen knuste dager der jeg tenkte at det rett og slett bare var å gi helt opp. To pilleglass, en plass i solen langt inn i skogen.. tanken fristet. Frister fortsatt på dårlige dager).
    Trygderettigheter har frister. Når man faller mellom to stoler, legen er opptatt med andre ting, kreftene ikke der for å kjempe, selv sosialkontoret glemmer å sende skjemaet som jeg oppgitt og fortvilet ba om i den ydmykende samtalen.. der bilen tydeligvis må avskiltes (ok datteren min.. nå får vi det enda vanskeligere.. tilgi meg..), forsikringer må sies opp, alt som går i stykker fremover kan ikke erstattes.. mat? Tja.. men altså.. først må jeg orke å ta en ny telefon til NAV sosial.. og orker jeg ikke det så kommer husleiepurringer, lånepurringer, inkasso.. krav om utkastelse..

    Lurer faktisk på.. vil datteren min ha det bedre sammen med meg i en konstant krisesituasjon, eller vil hun ha det bedre hos noen andre. Jeg vet hun har det forferdelig i dag. Oppveier et tap av meg mange gode dager sammen med andre? Kan en psykolog gi klart svar på det?

    Og hvem bryr seg? Bortsett fra datteren min?🙂
    Mange offisiellt, mange på telefonen, venner, bekjente, familie.. alle sier «ta godt vare på deg selv», «håper det går bra».. godt ment, men hjelper hverken meg eller datteren min. Om legen kom hit, vasket gulvet mitt de 10 minuttene han har til rådighet (eller hjalp datteren min med lekser i 10 minutter), ville det hjulpet mer enn at jeg må mobilisere, dusje, mobilisere, dra til legekontoret, mobilisere, fortelle om smerter, utmattelse og spørre om nye mulighe prøver, mobilisere for å tåle at de kryssene han setter på papiret ender opp i «intet funnet», mobilisere, dra hjem.. og ikke orke å lage middag.. ikke orke å snakke med datteren.. ikke orke annet enn å sitte helt rolig og vente på at det er natta.. Og slik går no dagan..

    Dette ble bare klaging. Beklager det🙂
    Men jo, samme erfaring med NAV har altså jeg..

  12. Øyvind Says:

    Synd å måtte si det, men her sitter jeg da. Med omtrent samme erfaring som de fleste andre.

    Har vært i attførings tilltak de siste 6 årene + medesinsk rehabilitering de siste 6 måneder. For å gjøre det kort, var jeg satt ut i arbeidspraksis hos 3 ymse firmar først. Det første var et reisebyrå hvor sjefen gjorde underslag og gikk konkurs. Nr 2 var ett firma-produkt selskap som også gikk konkurs etter kort tid. Så sist ved ligningsetatens avdeling for nye landsmenn som ble flyttet til finmark eller noe slikt etter 5 måneders utplassering. Mellom hver utplassering ble det masse venting uten noen form for – Poenget her er bare frustrasjon over ekstremt dårlig oppfølging fra nav’s side. nok om det

    Min situasjon er nå at jeg sitter her med en diagnose som bipolar(manisk depresiv), går på tunge medesiner og er stort sett ute av stand til å orrientere meg i trygde helvete. I begynnelsen hadde jeg en utbetaling på rundt 9400 kr, ikke mye når man har husleie på 5000 i måneden + strøm og andre utgifter, men det har da gått på ett vis. Mens jeg har vært på rehabiliterings penger (grunnbeløp på 7200-7500 grunnet varierende antall «arbeidsdager» i måneden), har jeg fått en tilleggstøtte på 1700 kr det siste halve året. Man må jo søke her og der for slikt. På min siste søknad fikk jeg nå avslag om bostøtte. Dette vil si at jeg må klare meg på 7500 kr i måneden. -Det er ikke praktisk mulig å få til. Vet ikke hvordan de kan avslå, men det går jo på skjønn.

    Har nå insett at dette er en kamp jeg har tapt og nå orker jeg ikke mer. Trist når Trygdetaten som skal være til hjelp i bunn og grunn sier at du ikke har livets rett. Greit, da tar jeg det til meg og sier takk for meg.

    Min solskinns historie…(Beklager negativiteten, men måtte få tømt meg)


  13. […] tok en rast borte hos Beate forleden dag og hun hadde ikke bare godt nytt å fortelle. Mest av alt dreier det seg om å ikke ha det så bra. Men det er også en trist historie om folk i […]

  14. En som lurer Says:

    Det mest bekymringsfulle juridisk sett er ”Rundskriv om paragraf 12-9”. Dette rundskrivet gir saksbehandlere veldig stor makt til å gjøre nesten hva de vil. http://rundskriv.nav.no/rtv/lpext.dll/rundskriv/r12/r12-01/r12-p12-09?f=templates&fn=document-frame.htm&2.0

    Så kan man stille spørsmål om rettssikkerheten når det gis så stort tolkningsrom til en saksbehandler i NAV Trygd som ikke har medisinsk faglig innsikt, og kan i henhold til pragraf 12-9 (link over) overprøve nær sagt hva de vil.
    Det er nesten oppsiktsekkende at ingen har stilt spørsmålstegn ved dette med rettssikkerheten i forhold til innholdet i paragraf 12-9.

    Eksempel: I paragraf 12-9 Første ledd så står det om Sykdom:
    ——
    «Det er få sykdomstilstander som utelukker innvilgelse av tidsbegrenset uførestønad. Personer med alvorlige lidelser kan ha en relativt god funksjonsevne, og tidsbegrenset uførestønad kan være riktig ytelse. Det som er avgjørende er i hvilken grad det er sannsynlig at vedkommende kan bedre sin inntektsevne på sikt.

    De fleste muskel- og skjelettlidelser, smertetilstander, utmattelsessyndromer og lettere nevrologiske lidelser, vil være i målgruppen for tidsbegrenset uførestønad. Når det gjelder psykiske lidelser, vil det som karakteriseres som ”lettere” psykiske lidelser, for eksempel depressive tilstander, angsttilstander og mindre alvorlige personlighetsforstyrrelser, være tilstander som i all hovedsak vil falle inn under ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Det samme vil gjelde for rusmisbrukere som ofte vil ha rusproblemer i kombinasjon med ovennevnte lidelser.»
    ——

    Hva mener de med «mindre alvorlige personlighetsforstyrrelser»?

    ——

    Når det gjelder juridisk hjelp, så lurer jeg også på om det kan være lurt å vente med å bruke penger på dette til etter at saken har vært oppe i Trygderetten 1 gang.

    Trygderetten sier selv i Serviceerklæringen (http://www.trygderetten.no):
    «Resultatet av behandlingen i Trygderetten de siste
    år er at ca. 14–16% av vedtakene ble omgjort til
    fordel for den ankende part, og ca. 10 % ble opphevet
    og hjemsendt til ny behandling i forvaltningen.»

    Det ligger også en refleksjon ute av Rune Norman Aaløkken, advokat og statsviter, Oslo

    «Min erfaring med trygderetten er dårlig. Generelt blir ca. 75 prosent av kjennelsene fra trygderetten omgjort når de blir overprøvd av lagmannsretten. Det sier ganske mye om kvaliteten i kjennelsene fra trygderetten. Fra en advokats ståsted er det også irriterende at trygderetten svært ofte har en svært overfladisk behandling av advokatenes krav på saksomkostninger og/eller fri rettshjelp. Svært ofte glemmer retten å ta stilling til dette kravet. Trygderetten kutter også ofte i salærer. Trygderetten har sogar laget sine egne regler om fri rettshjelp. De godtar vanligvis ikke mer enn 10 timers jobb med disse sakene. Dette har de slett ikke hjemmel for, og dette er en innskrenkning i lov om fri rettshjelp.»

    ——

    Avslutningsvis så kan man lure på hva slags innsikt det er blandt politikere i Norge. Da ref. til denne artikkelen i Dagbladet:
    http://www.dagbladet.no/nyheter/2007/09/20/512677.html

  15. yrkesskadet Says:

    Ja snakk om idioter på NAV, ikke vil de hjelpe og ikke har de evnen til å hjelpe. Tragisk land vi bor i (hvis man blir syk/ufør)

  16. Beate Says:

    For meg var det riktig å ta i bruk advokathjelp, også for anken til trygderetten. Rett og slett fordi jeg ikke hadde krefter til mer. Og det gjelder vel mange av oss? Å være syk, og samtidig skulle forholde seg til runde etter runde i noe som mest av alt oppleves som en kafkaprosess før vel de fleste av oss til å kaste inn håndkleet etter en stund.

  17. solstålen ole Says:

    min erfraring med trygdekontore,nav,sosialen,er at det suger,, har,ingen hjelp å få for å være ærlig,går nå på rehabiliteringspenger,jeg er 25,men har ikke tjent bra nok i tidligere jobb til å få nok penger til å greie å kjøpe meg mat selv en gang,snylter mat på min mor,far hjelper meg med regninger jeg ikke får betalt selv,jeg bruker pengene jeg har så fornuftig som det går ann,betaler en billig husleie,å på lånet ppå leiligheten,men jeg må nesten leie den ut,for selv med bostøtte som jeg får,har jeg ikke penger til mat,bilånet mitt som er på 1100 i måneden har sosailen bedt meg om å få bort,de hjelper meg ikke med det lånet,andre lånet mitt vil de jeg skal bare betlae rentene på,slik at jeg kan spare inn 500kr i måneden,mine utgifter er 500kr mer en jeg får inn på rehab,å da har jeg fortsatt ikke kjøpt meg mat,jeg har innhalert luft å puste i,værdens rikeste land er det ikke mener jeg,et land som gir faen i folk som faktisk vil jobbe!å knekker dem som er lengst nede ennå lenger ned,jeg kan forstå at folk blir kriminelle vis det er folk som får ennå mindre hjelp enn meg,å jeg får ikke hjelp til å klare meg i en aldere av 25år

  18. Swap Says:

    Hei Beate!

    Jeg fant tilfeldigvis bloggen din etter et Google-søk, og kommer nok til å lese mer her inne.🙂
    Ser at dette innlegget er gammelt, men våger meg likevel utpå med et spørsmål da min datter har det veldig vondt og vanskelig nå.
    Er det mulig å få navnet på vedkommende som hjalp deg gjennom problemene du hadde med NAV?

    Min 22 år gamle datter er meget syk og fortvilet, og er under utredning for ME/CFS etter å ha gjennomgått en borreliose som nesten tok livet av henne, med påfølgende postviralt utmattelsessyndrom.

    Vårt lokale Nav-kontor er overhodet ikke behjelpelige på noen måte dessverre… De trenerer saksbehandling, roter bort innleverte dokumenter, nekter å behandle anker og å oversende dem til Fylkesmannen, har utsatt henne for verbal sjikane av typen «Du er bare lat og ute etter å snylte på staten» osv.
    Hun har nå måttet «slåss» mot dem i 3 år. Siden august 09 har hun stått uten noen form for trygd/stønad. (Får ikke mer rehab, og midl. uføresøknad innlevert for over 2 år siden er ennå ikke behandlet.)

    Hun har ikke engang fått utbetalt det minimum hun har hatt krav på av sosialhjelp.
    (Altså boutgift+strøm+livsopphold på totalt ca. 11.500.)
    De har utbetalt mellom 0.- og 8.500 disse månedene, og da er det umulig å få det til å gå rundt økonomisk selvsagt.
    Ergo har regningene hopet seg opp, jenta er totalt tappet for krefter, og hun er på vei inn i en alvorlig depresjon som følge av situasjonen hun er i.

    Hun har ikke tid til å vente på behandlingstiden hos Fylkesmannen/Sivilombudsmannen, men trenger en god advokat nå!

    Om du Beate, eller andre som måtte lese dette kan foreslå en god og engasjert advokat, er jeg evig takknemlig!

    -Swap

  19. Beate Says:

    Hei!

    Personen som hjalp meg jobber desverre ikke lenger med slike saker. Men ta kontakt med Menin eller Norsk ME-forening for tisp til advokater eller rettshjelpere som kan litt om ME.

    Håper dere finner frem til noen – hun skal jo ha krav på fri rettshjelp.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: