Litteraturkritikk, Beck og ønsket om ikke å være alene i den store vide litterære verdenen

februar 20, 2007

Jeg grubler på det der med litteraturkritikk. De siste dagene hadde jeg tenkt jeg skulle skrive noe om Beck. Den svenske politimannen som for 40 år siden fornyet skandinavisk krim. Bøkene om han kom ut over en tiårsperiode fra 1965 til 1975, og de var ti i tallet. Forfatterne var paret Sjöwall og Wahlöö og ifølge mange revolusjonerte de krimgenren med å innføre menneskelige hovedpersoner (både helter og skurker) og lot samfunnskritikk få en sentral rolle.

Bøkene er nyutgitt i en samling fra Piratforlaget, og de er nyoversatt. Ikke nok med det, de har forord av krimforfattere, alle som en. Alt lå til rette for en stor leseropplevelse da jeg satte i gang for et par uker siden. Og det var mye bra. Det glimtet til med stor humor, og ikke minst de første bøkene hadde en stil og en rytme som passet meg svært godt. Men så skjedde det noe. Det var da samfunnskritikken skulle komme inn sånn sakte menn sikkert.

Jeg syntes selve samfunnskritikken ofte var urimelig, platt, dårlig, kjedelig, og ikke minst selvmotsigende. På en og samme side kunne vi lese at småskurker alltid ble tatt og storskurker aldri, samtidig som historien vi leste viste nettopp det motsatte. Jaja. Så kom forfatteren av et av forordene inn og sa at bihistorien om kvinnen som endte opp som terroirst var så god og viktig. Jeg syntes ikke det, jeg syntes den var banal og dum.

Mest av alt fikk de siste bøkene meg til å tenke på filmatiseringen av Dag Solstad Gymnaslærer Pedersen. Jeg så for meg Ane Dahl Torp stå og messe riktige meninger om og analyser av samfunnet på hver eneste side. Nesser sa i sitt forord at det var interessant som en studie av hva han og vennene hans mente på den tiden. Mer enn en studie opplevdes det som en vaksinasjon. Det er fascinerende å lese om et samfunnssyn der alle handlinger av negativ karakter forklares med det onde systemet. Menneskene i de siste bøkene om Beck har ingen fri vilje, inget initiativ, ingen evne til å forme sine egne liv. Tar de livet av seg er det på grunn av staten. Blir de kjeltringer er det på grunn av staten. Slik forklarer de det selv, og slik forklarer de allvitende forfatterne det. Det klages og sytes på en måte som får Carl I. til å høres ut som en takknemlig mann. Og om klaging er kjedelig i det virkelige liv, så er det måte på hvor mye man gidder å lese av det i bøker og.

Etter å ha lest bøkene tok jeg runden på nett. Jeg fant ikke et eneste vondt ord om disse bøkene. Og da ble jeg litt sånn «er det bare meg» som opplevde bøkene slik? Jeg lette etter noen jeg kunne støtte meg på for å ha noen å dele opplevelsen med.

Det er ikke så mange av oss som er litteraturkritikere. Men de fleste av oss vil gjerne snakke om bøker vi har lest eller filmer vi har sett. Og vi vil gjerne finne noen som har hatt en opplevelse som minner om vår. Da kan vi sitte der og gjenoppleve, enten det er i form av: «Jeg ble så rørt, gråt du? Åh, jeg blir så glad i de menneskene hos den forfatteren!» Eller den motsatte reaksjonen «Dette er noe av det dummeste jeg har lest». Vi har levd oss inn i en verden vi i utgangspunktet ikke har noen å dele med, og vi letter etter noen vi kan forholde oss til den litterære virkeligheten sammen med. (På mange måter er dette beslektet med en metadebatt, enten det er i forum eller i blogg, er det ikke?)

Stort sett finner man noen som har reagert og følt på samme måten som en selv. Men man finner nesten alltid noen som liker det man selv misliker, og misliker det man selv liker óg. (Og det er også spennende! Noe av det fineste jeg vet er å høre på folk som liker ting jeg ikke liker, og som kan fortelle om sin opplevelse på en slik måte at jeg også ser noe av det de har sett og fått.)

Det er da jeg tenker – hvordan kan man være litteraturkritiker? For det handler jo ikke bare om å like eller ikke like boka som helhet. Det handler om hvordan man opplever håndverket i boka og den litterære kvaliteten. Det en opplever som et nydelig språk opplever en annen som styltete og kunstig. Det en ser på som en historie som maner til ettertanke og tenker at forfatteren av denne boka må være klok, opplever en annen den samme boka som fylt av blødmer, selvfølgeligheter og tenker at denne forfatteren, hun må være rimelig banal. Der en ser en spennende intrige ser en annen ingen ting over hodet.

Det er nesten så man skulle tro at opplevelsen av bøker handlet om kjemi. God eller dårlig kjemi.

Og igjen, hvordan kan man da anmelde bøker? Hvordan kan man da være litteraturkritiker?

6 Responses to “Litteraturkritikk, Beck og ønsket om ikke å være alene i den store vide litterære verdenen”

  1. Allikin Says:

    Ikke vet jeg, men jeg bryr meg ikke så mye om dem allikevel. Jeg har kjøpt serien du snakker om her, og kommer nok til å ha tankene dine i bakhodet når jeg en eller annen gang kommer så langt at jeg får lest. Kanskje er jeg enig, kanskje ikke?

    Forresten tror jeg at man bør finne seg en kritiker man pleier å være enig med og holde seg til ham/henne.

  2. Beate Says:

    Har du en sånn en på lur til meg?

  3. Suzie Says:

    Hvis noen sier Wahlöö og Sjöwall skjønner jeg ikke hvem det er. Sjöwall og Wahlöö, derimot. De kjenner jeg godt til. Jeg er veldig glad i bøkene, og leste første gang for sikkert mer enn 25 år siden. Sukk. Jeg er gammel.

  4. Beate Says:

    Jeg syntes det var litt morsomt å snu på navnene. Som Moe og Asbjørnsen, liksom.

  5. Beate Says:

    Men nå snudde jeg det. Det er jo dumt om ikke folk forstår hvem jeg mener.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: