Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?

mars 17, 2007

En påstand som mange ser ut til å ta for gitt er at det er en sammenheng mellom størrelsen på trygdeytelser folk i arbeid. I den forbindelse er det spennende å se til Danmark, som virker som har forsøkt nettopp det motsatte – de har høye trygdeytelser. Ikke bare det, de har ikke den karenstiden vi i Norge har for å få arbeidsledighetstrygd om man sier opp jobben sin.

Hva er erfaringene med dette?

At Danmark har styrket sin økonomiske posisjon og har det mest fleksible arbeidslivet i Europa. Erfaringene er ikke at folk utnytter systemet, men nytter seg av systemet til sitt eget og samfunnets beste.

I Norge har vi et problem med at mange arbeidstagere mistrives på jobben, bla på grunn av mobbing. Vi har en god del sykemeldinger som bunner i at folk blir syke av arbeidsmiljøet sitt. En bedre løsning enn å sykmelde seg ville være å si opp jobben når den gjør en arbeidsufør. Men det gjøres sjelden, nettopp på grunn av karenstiden som gjør en oppsigelse uten en ny jobb å gå til et økonomisk tungt løft. Det å gå arbeidsledig er også stigmatiserende og en psykisk påkjenning. Både fordi nye arbeidsgivere er skeptiske til folk som har vært arbeidsledige en periode, og fordi man har en usikker økonomisk situasjon.

Danmark har erfart at et system, Flexicurity som legger opp til hyppige jobbskifter og perioder utenfor arbeidslivet har ført til mindre stigmatisering og en mer uproblematisk situasjon «mellom jobber». Når de samfunnsøkonomiske virkningene også ser ut til å være veldig bra, så kan man jo lure på om dette ikke ville være noe å forsøke for oss og. Og ikke minst, hvordan teorien om at høyere trygd betyr dårlige samfunnsøkonomi kan stå så sterkt, på tross av erfaringene om at dette ikke stemmer?

Når EU er så opptatt av velferdsstater, og ikke minst de nordiske løsningene, er det nettopp evnen til omstilling som trekkes frem. Sammenhengen mellom omstillingsevne og evnen til å håndtere en stadig sterkere globalisering er opplagt. Begge deler ser ut for, i motsetning til hva som tidvis blir trukket frem, å være avhengig av at menneskene som skal utføre omstillingen opplever at de lever i et trygt samfunn, med gode sosiale og økonomiske sikkerhetsnett.

************

En evaluering av den danske modellen: Flexicurity – Utfordringer for den danske model

26 Responses to “Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?”

  1. Undre Says:

    Hæhæ, så bra!

  2. Beate Says:

    Det rare er at det virker som en «stor ting». Altså noe som blir diskutert mange steder, og som har pågått i et tiår. Og jeg leste ført om det i en artikkel i BT, og har ikke engang sett noe om det i andre norske medier? Nå er det jo mye man ikke får med seg da, så det kan jo hende det har vært store oppslag om det rundt om kring. Hm. Kanskje jeg burde gjøre et søk bare på norske sider?

  3. Undre Says:

    Da håper jeg dette blir tatt opp i store norske medier.

    I min verden så virker det helt logisk at dette har vært et så bra prosjekt. Det velferdssystemet vi har i Norden bygger på tillit, og jeg tror virkelig at folk flest ønsker å arbeide og ikke å utnytte systemene. Den danske modellen bygger jo etter hva jeg kan skjønne på å vise «forbrukerne» enda større tillit, altså tillit til at de kan bedømme sine egne livssituasjoner, og det har gitt gevinst fordi man i større grad gir folk mulighet til å ta kontroll over livene sine.

  4. phalloides Says:

    Interessant. Rapporten er omfattende og jeg har bare skummet en del av den. Min egen konklusjon er at Flexicurity nærmest kun har eksistert i oppgangskonjunktur og først vil møte sin store prøvestein når konjunkturene snur og ledigheten nødvendigvis vil øke markant. Da først vil større trygdeutbetalinger bli merkbart belastende.

    Ellers betyr et slikt system, all den tid det finnes andre jobber å gå til – evt. omskolere seg til, at det blir lettere å si opp sin stilling. Det blir også lettere å si opp arbeidstakere og derfor mindre risikofylt å ansette flere. Men alt hviler på, sett fra arbeidstakers side, at arbeidsledigheten er lav.

    Blir interessant å se hva modellen tåler over tid, ned vekslende konjunkturer.

  5. radiohode Says:

    Jeg tror vi har en annen utfordring i Norge som er viktigere å løse først. Det er i visse tilfelle et gap mellom de kravene en arbeidsgiver og det mange arbeidstakere kan levere. Dette gapet er i mange tilfeller ikke reellt, da både arbeidsgivere og arbeidstakere feilvurderer den enkeltes evner og de kravene arbeidslivet stiller. Man ser seg blind på begrensningene fremfor å fokusere på mulighetene.

    Vi har for mange som sannsynligvis blir gående for lenge utenfor arbeidslivet, og det er disse vi må fokusere på. Folk med varig eller midlertidig uførepensjon, langtidsledige og langstidssykmeldte. Jeg vet ikke hvor mange av disse som er der de er som følge av mobbing, men det er et sammensatt bilde uansett.

    Jeg tror det er viktig å revurdere hva som faktisk skal kunne kreves av arbeidstakere. Og det er viktig å se på hvilke reelle krav arbeidslivet stiller. Det er for mange myter og det bør være større romslighet.

    Det du skriver peker på noe av løsningen, men jeg tror faktisk at vi må være ærlige på at det du skriver om at » Og ikke minst, hvordan teorien om at høyere trygd betyr dårlige samfunnsøkonomi kan stå så sterkt, på tross av erfaringene om at dette ikke stemmer?» må sees i en større sammenheng. Problemet for nasjonen er at stadig færre jobber heltid og skal betale for stadig flere som ikke er i jobb. (Pensjonistene skal også tas med i tallet på dem utenfor jobb.) NAV betaler ut cirka 235 milliarder kroner per år. Jeg er nysgjerrig på et regnestykke som viser at det er fonuftig å øke dette beløpet.

  6. Genese Says:

    De som er smarte unngår karenstiden. Dersom det går på helsa løs i jobben, og dette kan doumenteres, vil man kunne se bort fra karenstiden.
    Men det er ikke hovedpoenget dit. Hovedpoenget er at det er lurt med fleksible ordninger. Og der er vi helt på linje.
    I tider med dårligere konjukturer vil nok sykmeldingstalene stige. Men det vil de i Norge også. De gruppene som i dag sliter med å holde seg i arbeid vil i begge tilfeller falle ut av arbeidslivet.
    Men med fleksible ordninfer, og et arbeidsliv som er vant til at mennesker skifter jobber, kan jeg tenke meg at systemet er mindre konjukturavhengig enn vårt mer rigide system.
    Viktig debatt.

  7. Milton Marx Says:

    Historien om Danmarks turnaround er historien om å redde et økonomisk falittbo. Denne posten hos Milton Marx viser litt av hvordan det gikk med den danske økonomien etter bunnpunktet.

    Danmark har mange ting å lære bort, og Norge har mye å lære, men historien om snuingen av den danske økonomien handler ikke minst om en hestekur – som var mulig fordi det samtidig blåste en høyrevind over verden (Thatcher, Reagan).

    Dette bare for å vise den danske utviklingen fra en litt annen vinkel også.

  8. Helge Says:

    Interessante synspunkter fra alle. Sikkert er det at systemet i Norge har hatt, og sikkert har, mange svakheter.

    Det er sikkert ingen som synes det skal være lukrativt å være på trygd. Alikevel må det være slik at en overlever økonomisk i et høykostland. Alternativet er at en bukker under økonomisk, og da mister en evnen til å håndtere problemstillinger på en god måte. Dette inkluderer i mange tilfeller depresjoner og verre reaksjoner.

    NAV er idag obs på problemet, slik jeg forstår, spørsmålet er om de makter å håndtere det med de retningslinjer og økonomiske rammer de får.


  9. […] At Danmark har styrket sin økonomiske posisjon og har det mest fleksible arbeidslivet i Europa. Erfaringene er ikke at folk utnytter systemet, men nytter seg av systemet til sitt eget og samfunnets beste. Via Beates rasteplass […]

  10. Beate Says:

    Jeg har skrevet en egen post som svar på en del av inspillene her.

    https://beatesrasteplass.wordpress.com/2007/03/18/flere-tanker-om-flexicurity/

    Så kommer jeg tilbake til det som ikke passet der i løpet av dagen.


  11. […] 18th, 2007 Takk for enormt mange gode innspill i innlegget Bør vi ha lavere trygdeytelser for å få flere folk i arbeid?  Dette er ganske nye tanker for meg, så her kommer bare løse synsinger fra min side, ikke noe […]

  12. Beate Says:

    Ting jeg ikke fikk svart noe på i den nye posten:

    radiohode, jeg tror ting henger sammen – holdningen til syke er også en annen i Danmark enn i Norge. For meg handler det nettopp om holdninger til de som får støtte av forskjellige slag. Og jeg tror ikke på å tenke det ene først og så det andre, jeg tror man må se det sammen.

    For øvrig så tror jeg at jeg er enig med deg i at vi må se på hva som kreves av arbeidstagere – om jeg forsto deg rett.🙂

    Når det gjelder problemene rundet færre i arbeid: Det meste av historien har vi jo hatt færre, ikke flere i lønnet arbeid enn vi har i dag og vil ha fremover, da kvinner stort sett har hatt ulønnet arbeid. Det som kan bli et problem er den skjeve alderfordelingen som kan komme. Vi har ikke store ledighetstall, vi har mange trygdede, men ser man på disse tallene samlet så går det stort sett opp i opp med hvordan det ser ut i resten av Europa, og hvordan det har vært de siste tiårene. Før det er det vanskelig å sammenligne seg med, fordi man hadde et helt annet system. Ebba Wergeland er det som stadig spør: Hva er for høye tall. (Og hvorfor?) Det finnes ingen svar på dette. Kanskje krisemaksimerer vi uten grunn? Vi har fått en helt ny samfunnsordning de siste 30 årene, vi er på måte inne i et gedigent eksperiment. Samfunnet har tålt før, og vil tåle igjen å ha færre i lønnet arbeid. Problemet tror jeg ikke er om flere blir understøttet av staten, men at de som er i jobb krever ekstremt godt betalt for det, og at vi har fått et lønnsnivå og et forbruksnivå som ikke er tjenelig.

    Men nå er jeg på vei over i et helt, helt annet tema.

    Genese: Det handler vel ikke om smarthet, men om kunnskap? Og den må du gjerne dele med oss, for jeg kjenner flere som har sagt opp på denne måten, uten å vite «hvordan det skal gjøres.» Jeg vet at noen leger sykmelder, selv om det er litt i gråsonen for hva som er tillatt, men hva med dem som slutter for at det ikke skal gå på helsa løs? Har du noe råd til dem?

    Marx: Takk for link!

    Helge: Hos NAV tror jeg først og fremst det handler om rigide retningslinjer og enormt dårlige rutiner, mer enn økonomiske ressurser. Her er det mye å ta tak i for rette vedkommende. Jeg lurer på hvem det er?

  13. Iskwew Says:

    Genese sa: «I tider med dårligere konjukturer vil nok sykmeldingstalene stige. Men det vil de i Norge også.»

    Det er når det er gode konjunkturer at sykemeldingstall stiger, for da er ikke folk så redde for jobbene sine. Det som imidlertid stiger med dårlige konjunkturer er uføretrygding.

    Tror jeg.

  14. Helge Says:

    Jeg har selv i samtaler med NAV fått forståelsen av at de synes det er økonomi som ofte er bøygen. Det synes å være en kultur der en søker å spare mest mulig penger for å oppnå «gode resultater», mens gode resultater i virkeligheten består i å bruke de ressurser som er nødvendige, for å avslutte en sak på best mulig måte (for eksempel en attføringssak).

    Imidlertid er jeg ikke uenig i at de har for rigide retningslinjer og dårlige rutiner. Vi må alikevel høre på hva saksbehandlerne sier når de evaluerer sitt eget system.

    På den annen side så er jeg klar over at dårlig økonomi raskt blir en lettvint unnskyldning. Kanskje økonomien ikke er så dårlig alikevel, men ønsket om innsparinger «GJØR» den dårlig i praksis?

  15. Beate Says:

    Helge, du har nok rett. Selv om det er vanskelig å si om det da er holdningen til penger eller pengene det faktisk står på.

    Det jeg tenkte mest på når jeg sa at penger ikke var det store problemet var hsitore på historie om hvordan man trenerer og lager mye byråkrati rundt ting som burde vært enelt. Man sparer seg til fant, og gjør ting dyrere i lengden.

    Når enkelte kontorer har en praksis med å avslå alle søknader i 1. omgang – hva koster ikke det i papairarbeid. (Ikke minst for den som søker!)

    Leger opplever at enkle henvendelser blir til store saker, og ender opp mye dyrere enn de hadde behøvd å være. Dette innlegget på eyr er ganske talende:

    http://www.uib.no/isf/eyr/2007q1/025589.html
    og fortsettelen her:
    http://www.uib.no/isf/eyr/2007q1/025597.html

  16. Sexy Sadie Says:

    I den her debatten så virker det mer på meg at det er småligheten som kommer frem. Folk som av forskjellige grunner som andre ikke har noe med ikke kan jobbe har visst vær så god å stå med luen i hånden for det daglige brød.

    Jeg lurer egentlig på om folk kjenner vår senere historie, det er ikke så lenge siden fattigkassen ble avskaffet.

    Jeg kjøper ikke den her arbeidslinjen NAV kjører i det hle tatt.

  17. Beate Says:

    Sexy: Det er interessant å se på historien de siste 100 årene når det kommer til både arbeidsledighet og medisinske trygdesystemer.

    Isk: Nå blejeg usikker her… Jeg innbiller meg at man tror det er slik at når det er høy arbeidsledighet, så er det en del syke i det tallet. Ikke slik at man går syk på jobb, men at de som sliter med helsa mister jobben først og.

  18. Genese Says:

    Dersom man sier opp av helsemessige årsaker (i forhold til den bestemte arbeidsplassen/arbeidsoppgavene), eller at arbeidsplassen er en trussel mot din helse (f.eks mobbing og desslike), og dette kan dokumenteres med rimelig grad av sikkerhet, gjelder ikke regelen om karens.
    (PS: Jeg svarte ved et uhell som «innspill», det er fordi jeg kom fra en annen blogg der jeg prøver å samle linker til innlegg med politisk innhold).

  19. Beate Says:

    Men hvem er det som avgjør dette? Lege eller NAV? Må det underbygges med en diagnose? Holder det at man selv oppelver at dette kommer til å gå på helsa løs?

  20. Red. Says:

    #Beate
    Det må underbygges med uttalelse fra lege, der det må dokumenteres nokså godt. En annen sak er der hvor det er så åpenbart at egeerklæring egentlig ikke er nødvendig: sjauer etter hjerteinfarkt, løsemiddelskadd som er lakkerer etc. Da tror jeg at trygden på egen hånd klarer å tenke.

    Men vanligvis må det underbygges med erklæring fra lege, som da må skrive både litt om sykdom, og litt om arbeidsmiljø. Går vanligvis greit.

    Men det kan bli litt mer problemer om man bare slutter, og så i ettertid prøver å komme unna karenstiden. Erfaringsmessig bør det være diskutert med lege først.

    Det er NAV som tar endelig avgjørelse. Det er sjelden avslag om saken er underbygget.

  21. Iskwew Says:

    Nei, jeg tror det er slik at sykemeldingene stiger med lav arbeidsledighet, av to grunner:

    * Det er flere i arbeid, som ellers ville vært utenfor
    * Folk er ikke så redde for å miste jobbene sine om de er syke og borte fra jobben

    NHO har sikkert noe statistikk på det et eller annet sted.

  22. Beate Says:

    En ting er sikkert, dette er ikke godt kjent. Ei heller av leger.


  23. Felxicurity er en veldig interessant modell for regulering av arbeidsmarkedet. Som de aller fleste har fått med seg innebærer begrepet «fleksibilitet» og «sikkerhet» (for folk). Sikkerheten her spiller på at borgeren skal være sikret livsopphold også i perioder uten fast inntekt. fleksibiliteten betyr at arbeidsmiljølovgivningen i Danmark er mer fleksibel enn feks i Norge, med åpning for midlertidige ansettelser, større mulighet til oppsigelse etc..

    Egentlig synes jeg det er et sidespor å blande flexicurity inn med utfordringen som den stadige veksten i antallet uføretrygdede representerer for samfunnet, velferdsløsningene og verdiskapningen. Flexicurity handler om arbeidsmarkedsregulering, altså et arbeidspolitisk begrep. Uføresystemet er et velferdsgode til mennesker som av ulike grunner er uten arbeidsevne, og som har behov for en livsoppholdsytelse. Sammenhengen mellom disse to går strengt tatt først i hop når vi snakker om muligheten for at de som er uføre, men som har en restarbeidsevne, skal tilbakeføres til arbeid. Der har Norge, om ikke mye å lære av andre land, så i alle fall store utfordringer med å gjøre velferdssystemet mer felksibelt slik at de menneskene som er på uføretrygd skal føle en sikkerhet økonomisk, også i overgangsfasen mellom ytelse og arbeidsinntekt.

    Jeg er for sjenerøse velferdsytelser til de mennesker som er uten mulighet til å yte noe i arbeidslivet. Årsaken til dette er todelt: For det første så representerer ikke en sjenerøs uførepensjon noen konkurranse mellom trygd og arbeid for de som ikke kan arbeid, for disse menneskene vil det aldri lønne seg å jobbe, ettersom de ikke har mulighet til å jobbe. For det andre så fortjener mennesker som av ulike medisinske og funksjonsmessige årsaker er uten arbeidsevne, å leve et liv uten økonomisk usikkerhet. Kort og godt.

    Samtidig med dette så må det være mulig å erkjenne at svært mange av dagens uførepensjonister, enten de er på midlertidig uføresønad eller ordinær uførepensjon, som har en restarbeidsevne. Denne bør ytnyttes, ikke bare fordi samfunnet har behov for den, men mest egentlig fordi det å ha noe å gjøre er viktig, både sosialt, menneskelig og – tror jeg – også psykisk. De menneskene som har en restarbeidsevne skal oppleve at det lønner seg å jobbe. De menneskene med restarbeidsevne skal – på lik linje med f.eks. de som er 100 % uføre – oppleve at velferdssystemet ivaretar deres arbeidsevne, tilbyr de løsninger som gjør det mulig å ta en ny sjanse i arbeidslivet, som gir den oppfølging, medisinsk og annen, som er nødvendig og som gir den felksibilitet i forhold til overgang, avkortning etc. som er rimelig. Dette handler ikke om, slik eg opplever Beate tolker det, spørsmålet om hvorvidt ytelsene skal reduseres, men snarere om hvilken oppfølging mennesker som faller utenfor skal få.

    Det er en moralsk falitterklæring av stort kaliber når unge mennesker uførepensjoneres permanent, og dermed plasseres passivt på sidelinjen. Målet for velferdssamfunnet burde være at alle mennesker har noe å bidra med, og at samfunnet/staten skal hjelpe den enkelte med muligheter til å realisere arbeidsevnen.

  24. Beate Says:

    Jeg tenkte ikke på UP (uførepensjon) når jeg skrev om lavere trygdeytelser her. Jeg tenkte på arbeidsledighetstrygd.

    Koblinga til sykepenger (ikke UP) ble gjort av en lege i forbindelse med at mange Norge blir så lenge i jobber de blir syke av, at de til slutt må sykemeldes i kortere eller lengre tid. Han mente at det å gjøre det langt enklere å slutte i en jobb økonomisk, så ville det være lettere å bare bytte jobb når jobben gjorde en syk enn å bli i jobben til det sprekker.

    Ellers er jeg veldig enig i at de som har restarbeidsevne må få tilbud om jobb. For det er jo det det står på i dag, vi har tusenvis av folk som vil jobbe som ikke får jobb. Forsto jeg det rett som at i Danmark får alle tilbud om jobb? I Norge er det et problem at mange «tvangspensjoneres» fordi det er det enkleste.

    Ellers, velkommen til bloggen. Fint å se deg her. 🙂


  25. Takk for det, og beklager at jeg blandet inn UP i overkant mye. Mulig jeg ble litt farvet av senere kommentarer, eller at jeg i grunn bare er veldig opphengt av dette…😉

    Så vidt jeg vet så blir ikke folk i Danmark tilbudt noen jobb når de slutter i en annen, med mindre de da har fikset dette selv. Det er i grunn rimelig. Det som dog er tilfellet med flexicurity er at dersom man skal ha denne formen for regulering av arbeidsmakredet, så må man også akseptere de oppmykninger i arbeidsmiljøloven som er nødvendige. Gir man sjenerøse ytelser f.eks. til arbeidsledige slik som i danmark, så må det også innebære at arbeidsgivere får mer frihet til å ansette midlertidig, si opp etc. Det må i det hele tatt åpnes for en større flyt i hele arbeidsmarkedet. Jeg synes som sagt dette er en interessant mulighet, men den er ganske fjern både fra den måten arbeidsmarkedet har vært innrettet i Norge historisk, og det er også i strid med den politikken som i dag er rådende. Noe av det første den rødgrønne regjeringen gjorde da den vant makten var å reversere de oppmykninger i arbeidsmiljøloven som bondevikregjeringen hadde levert. I flexicurityperspektivet kan det dog innvendes at Bondevikregjeringen ikke økte arbeidsledighetstygden etc..

    Avslutningsvis tror jeg det er ganske fundamentale endringer som må skje før vi kan snakke om en generell tilbakeførsel av mennesker med restarbeidsevne. Dette er som å snu en supertanker – det tar tid. Ut fra et arbeidskraftsperspektiv er det langt viktigere å skape et system som forhindrer at folk blir plassert i passivitet, blant annet som bremser opp den økende uføretrygdingen av unge mennesker – som ofte ikke har arbeidet i det hele tatt. Disse burde fått en skikkelig medisinsk og funksjonsmessig oppfølging, rehabilitering og fleksible tiltak for tilbakeføring 8eller innføring) i arbeidslivet. Og så får vi håpe at de gode tidene med fortsetter slik at vi kan skape en kultur i arbeidslivet som gjør det attraktivt å utnytte den restarbeidsevnen som mennesker som i dag står på sidelinjen faktisk har.

  26. Beate Says:

    Ja, det er jo det som er greia her – man kan ikke bare ta fleksibiliteten eller bare ta ytelsene, man må se det sammen.

    Når det gjelder unge uføre så mener jeg at de må sees på som individer, ikke ut fra alder. I denne gruppa har vi både de som virkelig trenger en trygg pensjon så raskt som mulig – fordi de er for syke til å jobbe, og utredninger og arbeidsutprøvninger kan gjøre dem langt sykere. Det er erfaringene for oss med ME, bla.

    Så har du de mange som blir presset inn i UP. Det virker så bakvendt. De som vil ha pensjon og trenger det får det ikke, og de som ikke vil, de får det presset på seg. Jeg regner med at det handler litt om lokale trygdekontor, og litt om at man har gjort store feil når man har pekt på hvilke diagnoser som kaster folk inn i trygdesystemet og hvem som ikke får det de burde ha av ytelser.

    Stort sett tror jeg man burde lytte langt mer til personene det gjelder selv og til fastlegen deres, langt mindre til NAV sine «spesialister». Ikke minst ville man spart store summer på saker som går i årevis mellom pasient og NAV, via advokater og trygderetten. Og det var vel her det var en link til Danmark, at også i dette så er de i stand til å stole på at de det gjelder selv best vet hvor skoen trykker.

    Man bør også lytte mer til de som får trygd og legene deres for å høre om hva som gjør at selv de med restarbeidsevne blir på trygd. Det jeg vet mange har slitt med er at når de har brukt 2-10 år på å få den trygda de har krav på, så tør de rett og slett ikke. Man forsøker jo å bøte på dette, men det er et lappverk av regler og intensjoner, og ikke noe man tør å stole på holder fordi reglene skifter ofte og rammer rimelig urettferdig.

    Det flere som jobber med slike spørsmål burde ta seg tid til er å lese på steder der allmennleger og folk som får trygd diskuterer og forteller om sine erfaringer. Der er det enormt med både erfaringer, kunnskap og ideer å hente.

    Selv ønsker jeg meg jo noen som vil rydde opp i NAV skikkelig. Ikke bare den prosessen som har vært nå – som er et skritt i riktig retning, men en som virkelig går inn og ser hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hvilke holdninger man vil ha, og hvor man kan spare inn på rigide regler, og hvor man bør ha skjønn.

    Ellers er det alltid godt å høre folk si at man unner de som ikke har restarbeidsevne en skikkelig pensjon. Det er ingen selvfølgelige


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: