Langfredag

april 6, 2007

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at ikke kjenner «denne Jesus fra Nasaret». I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møtte nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kriken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte han er ikke der, han er død. Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. Og i det samme trakk jeg trekke pusten – det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satt meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde – fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større, og jeg har blitt gladere og friere, og har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et «Maria». Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om «noe». Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.

Fornektet Peter?

april 5, 2007

Torsdag er i følge Matteus, Markus og Lukas den dagen Jesus og disiplene spiste det jødiske måltidet som ble feiret til minne om oppbruddet fra Egypt. Der og da skapte han ett nytt minnemåltid, nattverden.

Ikke hos Johannes, der skulle dette måltidet bli feiret den dagen Jesus ble henrettet. I stedet skildrer han en annen sammenkomst, der Jesus snakker lenge om hvem han er og hva han skal. Det er også hos Johannes han vasker disiplenes føtter og sier at vi alle må vaske hverandres føtter.

Men det alle har med videre i historien er natten i Getsemane hvor Jesus blir fanget, og disiplene rømmer. Alle unntatt Peter som først trekker sverd og vil sloss, og så når Jesus nekter ham dette følger med på avstand og setter seg ned i gårdsrommet utenfor der Jesus nå er inne og blir forhørt.

Og nå kommer historien om fornektelsen til Peter. Tidligere på dagen har Jesus spådd at Peter kommer til å fornekte ham tre ganger før hanen galer. Han trodde ikke på det. Men når han nå sitter der og blir spurt om ikke han var med Jesus så svarer han nei. Tre ganger sverger han på at det ikke er slik, og så galer hanen.

I noen av evangeliene svarer han en gang: «Jeg kjenner ham ikke».

Og det var jo sant. Han kjente ham ikke. Gang på gang hadde Peter tatt feil av hvem Jesus var og hva han ville. Aldri hadde det vært så tydelig som nå. Inntoget i Jerusalem da han lot seg hylle som konge var nok det Peter ventet på. Som han så for seg at det skulle bygges videre på. Han trakk sverd da soldatene kom og han var klar for revolusjon, til å sloss med Jesus for noe – kanskje for frigjøringen av Israel fra Romerriket som var den ideen de fleste hadde om hva Messias skulle utrette. I det de står der og han tror øyeblikket er inne så snur situasjonen seg fullstendig. Det er slutt. I det det begynte.

«Kvinne, jeg kjenner ham ikke».

Hvordan kan man fornekte noen man overhode ikke vet hvem er?

Det siste året har jeg gjort noe jeg aldri har gjort før – skrevet om hvordan hverdagen min er, og om hvor syk jeg er. Ikke bare litt, men ganske mye. Jeg har skrevet en del om hvordan livet har vært de siste 20 årene. Mest for min egen del, det gjør noe med en å få slikt ned «på papiret». Samle tankene og se litt nærmere på det.

Stort sett har jeg tenkt på det som er bra. Ikke bare som en slags mental øvelse i å tenke positivt, men fordi det stort er sånn jeg fungerer.

To mennesker som begge har betydd mye for meg er døde i løpet av den tiden jeg har ligget til sengs. Begge to har jeg ikke kunnet se mye til de siste årene på grunn av at jeg har vært for dårlig.

Da blir det plutselig så tydelig hva man faktisk mister. Jeg kan ligge her og tenke – eller innbille meg – at jeg ikke mister så mye. At jeg kan ta ting igjen. At det bare er snakk om en stund at jeg er helt og totalt avhengig av andres omsorg og at det ikke er noe problem så lenge smerter og kvalme holder seg på avstand. Men når jubileer skal feires, når skoleavslutninger skal markeres, og ikke minst som nå når noen dør så blir det så tydelig hva som er tapt – og som aldri kan taes igjen. Jeg kan late som om dette ikke koster, som om jeg ikke har noe å sørge over og som om det er helt greit det være uten kontakt med de som betyr noe for meg, i det livet som foregår utenfor mitt lille mørke rom. Å ikke kunne styre dagene mine.

Jeg har skrevet en god del om meg selv om mitt. Her og på nettforum. Den enorme responsen jeg har fått har vært overveldende – og totalt uventet. Det er ikke så lett å si takk for det, jeg blir mest helt stum.

Jeg tenker ikke selv at mitt liv er spesielt vanskelig. Vanskelig til tider, ja. Men ikke så spesielt. En ting er alle de andre som har samme sykdom som meg, eller sykdommer som minner.

Men så er det de millioner av andre menneskene som har skjebner som i noen ting kan minne om mitt. Jeg tenker på alle de som er flyktninger, ikke minst her i Norge. Som sitter på små rom på bortgjemte hoteller i flere år, med helt uvisse skjebner. Som ikke bare selv er i et tomrom der livet står på vent, men som også ser at barn og ektefeller leve i det samme. Som ikke vet om venner og familie lever eller er døde. Som ikke får være med i det livet som har betydning for dem, som må bygge opp et helt nytt – men som er bundet på hender og føtter i et byråkrati og et regelverk som har satt de inn i små rom i alle betydninger av ordet. På vent.

Jeg tenker på de familiene hvor foreldre er skilt fra barna sine fordi de kom bort fra hverandre i det man rømte. Jeg tenker på hvordan vi opp gjennom historien og fremdeles i dag har slavearbeidere – eller bare så fattige mennesker at de ikke på noen måte kan styre sine egne liv. Men er helt avhengig av andres vilje og innfall. Hvor balansen mellom resignasjon og overgivelse til livet slik det er kan synes kort, selv om det er en viktig forskjell.

Jeg tenker på de som har det langt, langt verre, som kommer til en grenseovergang hvor bare barn og kvinner får komme inn i landet, mens mennene må bli igjen for å dø.

Det burde kanskje komme en avslutning eller en konklusjon her, men jeg vet ikke hva den skal være. Kanskje bare et håp om at når noen blir berørt av noe jeg har skrevet så håper jeg at det rommer mer enn meg og mitt, og at den omsorgen og de varme tankene jeg får kan romme oss alle. Alle vi som er satt på vent og som ikke kan annet enn å resignere eller overgi oss. Når livet krever det.

Meg og påskehistorien

april 3, 2007

Jeg har alltid syntes at påsken var problematisk, sånn religiøst sett. Tekstene altså, de kristne. Jeg har slåss med dem på forskjellige måter, prøvd å finne en innfallsport der de har kunne røre meg og snakke med meg og gi meg noe annet enn en ganske voldsom følelse av… Ett eller annet. Noe klamt? De er så sentrale, så oppbrukte, så søndagsskoleaktige. Disneyaktige, kan man si det? Noe som helt klart er myter av det mest voldsomme slaget som har fått et sukkersøtt spinn på seg og blitt helt uspiselige.

Derfor har jeg takket ja til hver eneste mulighet jeg har fått til å jobbe med dem, og det har vært en del. I ei kirke jeg gikk i mange år hadde man fast gjennomgang av hele påsken palmesøndag. Noen år plukket jeg ut tekster og lest hele påskehistorien på gudstjenesten. 4 ganger hadde jeg hatt ansvaret for tekst og regi på påskespill, det ble to vidt forskjellige produksjoner som ble spilt to år hver. I tillegg har jeg vært på en rekke påskeretretter der vi har jobbet med tekstene. Allikevel får jeg ikke oversikten. Det er så stort og tungt. Og fremdeles har jeg denne merkelige opplevelsen av uvilje.

Og ingenting fascinerer meg mer i en historie enn det. Hvorfor denne uviljen? Det er det jeg lurer på og ikke helt får tak i.

Imens snubler jeg over en liten ting der, en større ting der, og har det ganske kjekt.

Bittelitt av det har jeg forsøkt å få ned her. Som noen små smakebiter, mest for meg selv, for å se det sånn svart på hvitt, og ikke bare svevende rundt i mitt eget hode, eller rablet ned på masse lapper, et manus her og en dagbok der.

Hvorfor i det hele tatt bry seg om det? Kanskje fordi jeg tror på det Hans Børli har fanget i dette diktet:

Du kan slynge en håndgranat

inn mellom ordene

i barnets aftenbønn, du kan

knuse de gamle alteravler,

sprenge søylene under tempelhvelv hvor

kongroen spinner sitt nett – men

avmakten er:

det eneste materialet du finner

til det nye byggverk

er brokkene av det gamle.

Alt det skapte

er fanget i sitt bilde.

Ormen er fremdeles orm når

den gamle hammen smuldrer

mellom tistlene.

Eller som Olav H. Hauge sier det:

«Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.»

Jeg tror at når man skal rive gamle gjerder så må man først vite hvorfor de er satt opp. Derfor driver jeg og vandrer langs dem. Gang på gang på gang. Mens jeg sakte men sikkert forsøker både å rive ned og bygge opp på samme tid. Rister i plankene for å se hva som er råttent og hva som kan stå. Mens jeg grunner på dette «hvorfor».

Påskeegg

april 2, 2007

Vet du hvorfor egg er knyttet til påsken?

Jeg lærte det i vinter. Vi har nemlig høner her, og de har gått ute i vinter. Om vinteren legger ikke høner egg, med mindre de er i en hønefabrikk, da. Men de som bor i sitt lille hønsehus og vandrer ute, de har det for kalt og mørkt til å legge egg. Helt til våren kommer, og med våren påsken – og da er det jammen greit å feire med påskeegg. Årets første egg.

Johannes sin påskekrim

april 2, 2007

Johannes forteller en helt annen historie om Jesus enn de andre evangelistene gjør. De har alle hver sin historie, hver sin ide om hvem Jesus var, men Johannes er den som tar seg størst frihet til å skape en historie der det mytiske og det historiske går over i hverandre, og man aldri vet hvilken virkelighet han forsøker å la oss få glimt av.

Hos Johannes er Jesus mirakelmannen. Det er her, og bare her Jesus viser hvem han er med undre og mirakler slik at folk skal vite hvem han er.

Hos alle evangelistene drar Jesus inn i Jerusalem fra Betania. Men bare Johannes legger besøket til søsknene Marta, Maria og Lasarus.

Han hadde vært der før.

Omtrent slik kan jeg fantasere at det var: Han hadde kommet til Betania med en flokk menn, og kanskje noen kvinner. De hadde gått langt og trengte mat, og Martha hadde hørt dette, bedt dem hjem til seg for å traktere dem. Der hadde hun sendt noen ut for å bestille store mengder mat, og satt i gang på kjøkkenet. Det skal mye til å forberede mat til så mange mennesker men hun skulle klare det. Men hun trengte hjelp, og hvor var søsteren hennes? Mens hun stresset med gryter og krukker, kopper og kar så ropte hun og tittet hun, men så henne ikke. Og nå ble hun sint og irritert og lei seg.

Hun fant henne til slutt. Hun satt sammen med alle de andre. Bare satt der, og gjorde ikke mine til å være vertinne eller hjelpe til med å finne frem den maten de alle ventet på. Martha avbrøt han som snakket og ba ham be søsteren hennes om å komme til henne og hjelpe henne slik at det kom mat på bordet.

Plutselig så alle på Maria. Hun visste at hun ikke burde ha sittet der hun satt, og at de som så på henne var enige i det. Det kjentes ikke godt. Men så sa lederen: Sitt, det er greit, det er fint. Og da var det det.

Til Marta sa han at hun kavet og stresset. Og da hun hørte det visste hun at det var sant. Det var jo akkurat det hun gjorde.

*****

Ganske ofte når denne historien fortelles så er det som om Marta gjør noe galt. At hun blir satt på plass. Jeg opplever det ikke slik. Hun ble sett, hun og. Og jeg tror det kjentes godt. At noen så henne, både velviljen, ønsket om å glede, om å være til nytte og hjelp, og alt dette ble tatt imot. Det som ikke ble tatt imot var ønsket hennes om å henge ut et annet menneske.

Senere så dør Lasarus. Jesus kommer etter at han er død og en av søstrene løper Jesus i møte. Jeg hadde alltid sett for meg at det var Maria som kom. Jeg hadde jo fått servert et bilde av Maria som den «åndelige» og Marta som «den praktiske». Men det er Marta som kommer. Og med fullstendig tillit til Jesus. Maria da? Hun er fortvilet, og kanskje sint og bebreidende? Sint for at Jesus ikke kom før, for da hadde ikke broren vært død. Og det sier hun. Det er ikke skjult sinne eller bitterhet, men sagt ansikt til ansikt. Jeg liker det.

*******

Så vekkes Lasarus til livet. Fra graven, fire dager etter at han døde. Med likklærne om seg. Dette er et kjent ikonmotiv. Og historien i det er kjekk å ha med seg: Jesus vekker til livet. Han ber vennene ta likklærne av. Så må Lasarus selv være den som går.

Det er mennesket selv som må gå. Alltid.

Når Jesus på nytt nå er i Betania så strømmer menneskene til for å se ham og Lasarus. Hos Johannes er dette som et velregissert plot. Menneskemassen følger Jesus inn i Jerusalem fra Betania, og fariseerne som kjenner historier om Lasarus, ser menneskene som flokker seg om ham tenker at nå, nå er tiden kommet hvor vi må sette en stopper for ham.

******************

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Joh. 19

Palmesøndag

april 1, 2007

Hvorfor et esel?

En av grunnene er vel det gamle profetiet som sier at en konge kommer ridende på et esel. Det er regi.

Men jeg liker også at det er et esel. Et sta esel.

Når det kommer til religion så har jeg tro på at man bør være et esel. Nekte å rikke seg før man vil. Nekte å ta ei tro på ryggen før det kjennes greit. Et gjennomgangstema i Bibelen er å bli kalt med navn. Noen sier navnet mitt.

Ikke sånn som at noen roper til meg på gaten, men i mytisk betydning. Slik at det gir gjenlyd i hele meg. Jeg er sett, og jeg kjenner det. Om jeg ikke har hørt navnet mitt, så bør jeg la det vær. Ett eller annet sted roper det på meg, og det er dit jeg skal snu seg, om jeg vil.

Ikke ta noe på ryggen og gå med et på ryggen bare fordi jeg blir bedt om det, eller tror jeg skal det.

**********

Det jeg har opplevd som mest slitsomt med mye av kristendommen som var i Norge i det 20. århundre (og som sikkert kommer til å vare ved en stund), har vært noe overfladiske og klamrende. Redselen for «noe». Og en oppførsel som om «gud» må beskyttes og taes vare på, som om verdens frelse avhenger av kristne mennesker som gjør det rette og får flere til å være kristne. En kristendom hvor mennesket har mistet seg selv, og forsøker å være noe de ikke er, sier ting de ikke egentlig vet om de mener, men som de tror de mener. En kristendom der folk ikke leter etter hvem de er, men hva de bør være. En kristendom der folk ikke raser mot Gud når de er sinte, men gjemmer bort sinne og smiler i stedet.

Har jeg ikke lyst til å veive med pamleblader og rope halleluja? Så bør jeg la vær. Gå en annen vei, eller sett meg bare ned og se. Eller rope som fariseerne og si at alle her burde holde kjeft, om det er det jeg føler for.

Jeg liker stort sett GT bedre enn NT, men en ting liker jeg i NT. Alle som setter seg opp imot Jesus. NT ville vært så kjedelig uten det. Og det er da man får de all-righte svarene.

Som dette:

«Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Så enkelt. Om det er noe som må bli sagt, så blir det sagt.

…da han kom nær Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det aldri har sittet noe menneske på. Løs den og lei den hit! Og om noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den.’»

De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den,» svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien.

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte:
« Velsignet være han, kongen,
som kommer i Herrens navn!
Fred i himmelen
og ære i det høyeste!»

Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Luk. 19