Palmesøndag

april 1, 2007

Hvorfor et esel?

En av grunnene er vel det gamle profetiet som sier at en konge kommer ridende på et esel. Det er regi.

Men jeg liker også at det er et esel. Et sta esel.

Når det kommer til religion så har jeg tro på at man bør være et esel. Nekte å rikke seg før man vil. Nekte å ta ei tro på ryggen før det kjennes greit. Et gjennomgangstema i Bibelen er å bli kalt med navn. Noen sier navnet mitt.

Ikke sånn som at noen roper til meg på gaten, men i mytisk betydning. Slik at det gir gjenlyd i hele meg. Jeg er sett, og jeg kjenner det. Om jeg ikke har hørt navnet mitt, så bør jeg la det vær. Ett eller annet sted roper det på meg, og det er dit jeg skal snu seg, om jeg vil.

Ikke ta noe på ryggen og gå med et på ryggen bare fordi jeg blir bedt om det, eller tror jeg skal det.

**********

Det jeg har opplevd som mest slitsomt med mye av kristendommen som var i Norge i det 20. århundre (og som sikkert kommer til å vare ved en stund), har vært noe overfladiske og klamrende. Redselen for «noe». Og en oppførsel som om «gud» må beskyttes og taes vare på, som om verdens frelse avhenger av kristne mennesker som gjør det rette og får flere til å være kristne. En kristendom hvor mennesket har mistet seg selv, og forsøker å være noe de ikke er, sier ting de ikke egentlig vet om de mener, men som de tror de mener. En kristendom der folk ikke leter etter hvem de er, men hva de bør være. En kristendom der folk ikke raser mot Gud når de er sinte, men gjemmer bort sinne og smiler i stedet.

Har jeg ikke lyst til å veive med pamleblader og rope halleluja? Så bør jeg la vær. Gå en annen vei, eller sett meg bare ned og se. Eller rope som fariseerne og si at alle her burde holde kjeft, om det er det jeg føler for.

 

Jeg liker stort sett GT bedre enn NT, men en ting liker jeg i NT. Alle som setter seg opp imot Jesus. NT ville vært så kjedelig uten det. Og det er da man får de all-righte svarene.

 

Som dette:

 

«Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

 

Så enkelt. Om det er noe som må bli sagt, så blir det sagt.

 

 

 

 

 

…da han kom nær Betfage og Betania, ved den høyden som heter Oljeberget, sendte han to av disiplene av sted og sa: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Når dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det aldri har sittet noe menneske på. Løs den og lei den hit! Og om noen spør dere: ‘Hvorfor løser dere den?’ skal dere svare: ‘Herren har bruk for den.’»

De to gikk av sted, og de fant det slik som han hadde sagt. Da de løste folen, spurte de som eide den: «Hvorfor løser dere folen?» «Herren har bruk for den,» svarte de. Så leide de folen til Jesus, la kappene sine på den og lot Jesus sette seg opp. Og der han red fram, bredte folk ut kappene sine på veien.

Da han nærmet seg skråningen ned fra Oljeberget, begynte hele mengden av disipler i sin glede å lovprise Gud høylytt for alle de mektige gjerningene de hadde sett. De ropte:
« Velsignet være han, kongen,
som kommer i Herrens navn!
Fred i himmelen
og ære i det høyeste!»

Noen fariseere i folkemengden sa til ham: «Mester, tal disiplene dine til rette!» Men han svarte: «Jeg sier dere: Dersom de tier, skal steinene rope.»

Luk. 19

 

 

5 Responses to “Palmesøndag”

  1. Genese Says:

    Og nå har vi gått inn i påskeuken. Annerledes tanker om budskapet. Fortsett med det

  2. Sauegjeteren Says:

    Man kan si mye rart om Bibelen, men velskrevet er den.

  3. Simen Says:

    Jeg vet nå ikke om jeg ville kalt en bok med så mange selvmotsigelser velskrevet. Det begrepet forbeholder jeg bøker som har en minimumsgrad av konsistens.

    I posten, når det er snakk om det 2000.århundre, mener du det *20.* (eller kanskje 21.)?

  4. Beate Says:

    Takk Simen, det var selvføgelig det 20. århundre det skulle stå.

    Selvmotsigelser – eller kanskje heller paradokser er noe stor litteratur godt lan leve med. Ikke minst når det er snakk om en _samlig_ bøker, og ikke ett verk.

  5. Rolstvid Says:

    Takk for versene!

    Han gav avkall på sitt eget,
    tok på seg en tjeners skikkelse
    og ble mennesker lik.

    I sin ferd var han
    som et menneske;
    han fornedret seg selv
    og ble lydig til døden,
    ja, korsets død.

    Derfor har Gud opphøyet ham
    og gitt ham navnet
    over alle navn,
    for at hvert kne skal bøye seg
    i Jesu navn,

    i himmelen, på jorden
    og under jorden,
    og hver tunge bekjenne:
    Jesus Kristus er Herre,
    til Gud Faders ære.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: