Johannes sin påskekrim

april 2, 2007

Johannes forteller en helt annen historie om Jesus enn de andre evangelistene gjør. De har alle hver sin historie, hver sin ide om hvem Jesus var, men Johannes er den som tar seg størst frihet til å skape en historie der det mytiske og det historiske går over i hverandre, og man aldri vet hvilken virkelighet han forsøker å la oss få glimt av.

Hos Johannes er Jesus mirakelmannen. Det er her, og bare her Jesus viser hvem han er med undre og mirakler slik at folk skal vite hvem han er.

Hos alle evangelistene drar Jesus inn i Jerusalem fra Betania. Men bare Johannes legger besøket til søsknene Marta, Maria og Lasarus.

Han hadde vært der før.

Omtrent slik kan jeg fantasere at det var: Han hadde kommet til Betania med en flokk menn, og kanskje noen kvinner. De hadde gått langt og trengte mat, og Martha hadde hørt dette, bedt dem hjem til seg for å traktere dem. Der hadde hun sendt noen ut for å bestille store mengder mat, og satt i gang på kjøkkenet. Det skal mye til å forberede mat til så mange mennesker men hun skulle klare det. Men hun trengte hjelp, og hvor var søsteren hennes? Mens hun stresset med gryter og krukker, kopper og kar så ropte hun og tittet hun, men så henne ikke. Og nå ble hun sint og irritert og lei seg.

Hun fant henne til slutt. Hun satt sammen med alle de andre. Bare satt der, og gjorde ikke mine til å være vertinne eller hjelpe til med å finne frem den maten de alle ventet på. Martha avbrøt han som snakket og ba ham be søsteren hennes om å komme til henne og hjelpe henne slik at det kom mat på bordet.

Plutselig så alle på Maria. Hun visste at hun ikke burde ha sittet der hun satt, og at de som så på henne var enige i det. Det kjentes ikke godt. Men så sa lederen: Sitt, det er greit, det er fint. Og da var det det.

Til Marta sa han at hun kavet og stresset. Og da hun hørte det visste hun at det var sant. Det var jo akkurat det hun gjorde.

*****

Ganske ofte når denne historien fortelles så er det som om Marta gjør noe galt. At hun blir satt på plass. Jeg opplever det ikke slik. Hun ble sett, hun og. Og jeg tror det kjentes godt. At noen så henne, både velviljen, ønsket om å glede, om å være til nytte og hjelp, og alt dette ble tatt imot. Det som ikke ble tatt imot var ønsket hennes om å henge ut et annet menneske.

Senere så dør Lasarus. Jesus kommer etter at han er død og en av søstrene løper Jesus i møte. Jeg hadde alltid sett for meg at det var Maria som kom. Jeg hadde jo fått servert et bilde av Maria som den «åndelige» og Marta som «den praktiske». Men det er Marta som kommer. Og med fullstendig tillit til Jesus. Maria da? Hun er fortvilet, og kanskje sint og bebreidende? Sint for at Jesus ikke kom før, for da hadde ikke broren vært død. Og det sier hun. Det er ikke skjult sinne eller bitterhet, men sagt ansikt til ansikt. Jeg liker det.

*******

Så vekkes Lasarus til livet. Fra graven, fire dager etter at han døde. Med likklærne om seg. Dette er et kjent ikonmotiv. Og historien i det er kjekk å ha med seg: Jesus vekker til livet. Han ber vennene ta likklærne av. Så må Lasarus selv være den som går.

Det er mennesket selv som må gå. Alltid.


Når Jesus på nytt nå er i Betania så strømmer menneskene til for å se ham og Lasarus. Hos Johannes er dette som et velregissert plot. Menneskemassen følger Jesus inn i Jerusalem fra Betania, og fariseerne som kjenner historier om Lasarus, ser menneskene som flokker seg om ham tenker at nå, nå er tiden kommet hvor vi må sette en stopper for ham.

******************

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus.

Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegrener og gikk ut for å møte ham, og de ropte:
Hosianna!
Velsignet være han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Jesus fant et esel og satte seg opp på det, slik det står skrevet:
Frykt ikke, Sions datter!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Dette skjønte ikke disiplene den gang. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de at dette sto skrevet om ham, og at folket hadde hilst ham slik.

Alle de som hadde vært til stede da han kalte Lasarus ut av graven og vekket ham opp fra de døde, vitnet om det. Det var også derfor folk dro ut for å møte ham, fordi de fikk høre at han hadde gjort dette tegnet. Fariseerne sa da til hverandre: «Der ser dere at ingenting nytter. All verden løper etter ham.»

Joh. 19

2 Responses to “Johannes sin påskekrim”

  1. Genese Says:

    Det er mennesket selv som må gå. Alltid. Jeg tar det med meg fra dine påskebetraktninger. Påskebudskapet er jo et voldsomt drama, der tiden stod stille i et møte mellom Gud og mennsket, mellom ondskapen og forløsningen. Og dramaet er der, enten man tror, eller ikke.

  2. Beate Says:

    Ja, det er nettopp det, at det er et voldsomt drama, stort, mytologisk og det går veldig dypt. Det er virkelig verdt å stoppe opp ved. Enten man er religiøs i den ene eller den andre rettningen eller ei.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: