Meg og påskehistorien

april 3, 2007

Jeg har alltid syntes at påsken var problematisk, sånn religiøst sett. Tekstene altså, de kristne. Jeg har slåss med dem på forskjellige måter, prøvd å finne en innfallsport der de har kunne røre meg og snakke med meg og gi meg noe annet enn en ganske voldsom følelse av… Ett eller annet. Noe klamt? De er så sentrale, så oppbrukte, så søndagsskoleaktige. Disneyaktige, kan man si det? Noe som helt klart er myter av det mest voldsomme slaget som har fått et sukkersøtt spinn på seg og blitt helt uspiselige.

 

Derfor har jeg takket ja til hver eneste mulighet jeg har fått til å jobbe med dem, og det har vært en del. I ei kirke jeg gikk i mange år hadde man fast gjennomgang av hele påsken palmesøndag. Noen år plukket jeg ut tekster og lest hele påskehistorien på gudstjenesten. 4 ganger hadde jeg hatt ansvaret for tekst og regi på påskespill, det ble to vidt forskjellige produksjoner som ble spilt to år hver. I tillegg har jeg vært på en rekke påskeretretter der vi har jobbet med tekstene. Allikevel får jeg ikke oversikten. Det er så stort og tungt. Og fremdeles har jeg denne merkelige opplevelsen av uvilje.

 

Og ingenting fascinerer meg mer i en historie enn det. Hvorfor denne uviljen? Det er det jeg lurer på og ikke helt får tak i.

 

Imens snubler jeg over en liten ting der, en større ting der, og har det ganske kjekt.

 

Bittelitt av det har jeg forsøkt å få ned her. Som noen små smakebiter, mest for meg selv, for å se det sånn svart på hvitt, og ikke bare svevende rundt i mitt eget hode, eller rablet ned på masse lapper, et manus her og en dagbok der.

 

Hvorfor i det hele tatt bry seg om det? Kanskje fordi jeg tror på det Hans Børli har fanget i dette diktet:

 

Du kan slynge en håndgranat

inn mellom ordene

i barnets aftenbønn, du kan

knuse de gamle alteravler,

sprenge søylene under tempelhvelv hvor

kongroen spinner sitt nett – men

avmakten er:

det eneste materialet du finner

til det nye byggverk

er brokkene av det gamle.

 

Alt det skapte

er fanget i sitt bilde.

Ormen er fremdeles orm når

den gamle hammen smuldrer

mellom tistlene.

 

Eller som Olav H. Hauge sier det:

 

«Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.»

 

Jeg tror at når man skal rive gamle gjerder så må man først vite hvorfor de er satt opp. Derfor driver jeg og vandrer langs dem. Gang på gang på gang. Mens jeg sakte men sikkert forsøker både å rive ned og bygge opp på samme tid. Rister i plankene for å se hva som er råttent og hva som kan stå. Mens jeg grunner på dette «hvorfor».

 

 

7 Responses to “Meg og påskehistorien”

  1. Genese Says:

    Undringen, Beate, undringen. Det er den som gir livet mening og framdrift.
    Vakkert skrevet, – igjen

  2. tornerose Says:

    Jeg har alltid også funnet påskebudskapet vanskelig vanskelig. Derfor synes jeg det er tøft av deg å oppsøke og fordype deg i det for å lete etter nye spor, ting som kan gjøre teksten lettere og gi fortståelse i stedet for å aldri reflektere over påskebudskapet.

    En jesus som dør på et kors, for oss menneskene, så vi kan ha evig liv og alle våre feilgrep blir slettet, det bygges en bro mellom menneskeheten og det gudommelige. Ikke rart dette føles som science fiction, det hele virker som tatt ut av en film, og er vanskelig for oss mennesker og skjønner helt og fullt. Men så er det kanskje ikke meningen vi skal skjønne annet enn stykkevis og delt?

    Flott skrevet!

  3. Beate Says:

    Det er et mysterium, og skal være det.

    Men ideen om at Jesus er et offer som skal forene Gud og mennesker – for «Guds skyld», det er jeg ikke med på. Det er en av mange tolkninger, en av mange tanker en av mange måter å se korsdøden på – men ikke den som gir noen som helst mening for meg. Gud er Gud – det finnes ingen avgrunn mellom ham og oss. Det har det aldri gjort, og kommer aldri til å gjøre.

  4. tornerose Says:

    Du tenker at Gud alltid har vært på samme «side» som oss?

  5. Beate Says:

    Oh yes! Det er i ham vi «lever rører oss og er til». Sånn har det vært til alle tider.

    Det finnes ikke noe gap mellom Gud og mennesker i jødisk teologi, jeg tror ideen oppsto på 1000-tallet etter Kristus. Litt lettvint sagt så kan det sees i forbindelse med feudalsystemet og henger vel sammen med samfunnstruktur og menneskesyn på den tiden.

    Og meg har det aldri gitt mening. Det var veldig godt når jeg oppdaget at det er en av maneg teorier, og overhode ikke noe jeg «måtte» tro på eller forholde meg til som kristen.

    Men det er jo en av de rådende teoriene, og en av de som ligger til grunn for mye forkynnelse. Så for mange er det «den» kristne måten å forstå det på.

    Da kan jeg forstå at det er mange som ikke får kristendommen til å henge på greip, og opplever den som destruktiv og umulig å forene med kjærlighet og godhet. For det gir jo ikke mening om man samtidig skal tro på en god, allmektig Gud.

  6. tornerose Says:

    spennende å høre hvordan du tenker. Jeg er i grunn enig med deg. Har egentlig alltid sett på gud som en som er på lag, på vår side. Og det er litt inspirerende å høre at andre tenker og funderer selv og finner sine egne retninger, uten at de skal være noe mer feil for det om. kirken bør være romslig og være åpen for ulike måter å tenke på.

    Jeg sliter forresten med dette at barn skal være født syndige pga arvesynden etter luthersk tankegang. Jeg får lyst å demonstrere mot slik tankegang, for ingenting er vel så uskyldig som et lite spedbarn? Kan liksom ikke forstå at barn som ikke er døpt er noe mindre guds barn for det om..

  7. Beate Says:

    Jeg tilhører et kirkesamfunn som ikke tror at barn må døpes, ei heller at de døpes for å bli Guds barn. De døpes fordi de _er_ Guds barn i våre kirker. Det gjør det litt enklere å sitte stille under dåpssermonier.😉

    Det er jo også spennende at vi baserer tanken på arvesynden på gamle jødiske fortellinger- når jøder selv ikke oppererer med et arvesyndsbegrep…

    Men utover det er jeg veldig glad i syndsbegrepet jeg, burde kanskje skrive en post om det? Om jeg ikke alt har gjort det? Jeg husker ikke lenger hva jeg har skrevet om opp gjennom tiden.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: