Langfredag

Jeg skrev om Peter. Om at han nok har rett når han sier at han ikke kjenner «denne Jesus fra Nasaret». I Getsemane, da soldatene kommer for å ta Jesus tror han og de andre at de skal kjempe med våpen. Og Jesus sier nei. Han underkaster seg. Han går. Og ingen forsto hvorfor. Den de trodde de kjente, og visste hvordan skulle handle gjorde det stikk motsatte av det de trodde han ville gjøre.

Så hvem er denne Jesus? Han er ikke det Peter har trodd han var, han er noe annet. Hvem?

Dette begynte jeg å tenkte på påsken for tre år siden. Det gikk et snaut år. På seinvinteren begynte jeg å gruble på hvordan jeg så andre mennesker. Når jeg møter nye mennesker, så har jeg ganske tidlig dannet meg et bilde av dem. Og det bildet er ganske likt fra person til person. Så hva ser jeg egentlig? Utover mine egne forventninger og tanker om et mennesket?

Påsken kom på nytt. På vei inn i kirken på langfredag så jeg som vanlig opp til alteret for å hilse det som et symbol på Kristus. Og da skjedde det. Jeg sto der, og så et tomt alter. Lysene var borte slik de er på langfredag. Duken. Blomstene. Det som lå igjen var en tornekrone og fem røde roser. Og jeg tenkte «han er ikke der, han er død.» Da var det som om en stein løsner fra hjertet, den falt ned med et dump mellom tærne mine, uten å slå meg, og uten å lage større lyd. I det samme trakk jeg pusten – det føles lettere enn på lenge.

Jeg gikk til plassen min. Satte meg. Gud hadde vært en byrde for meg. Igjen.

På det gamle forumet Lysfontenen diskuterte vi flere ganger gudsbilder. Om hvordan de forandrer seg. Hvordan de er påvirket av våre tanker, og ikke minst våre minner og opplevelser av omsorgspersoner opp igjennom, hva andre har sagt, og hva vi har lest om kristendom og om guder. I mitt eget liv har flere ganger forsøkt å ta et oppgjør med mitt gudsbilde – fordi gudserfaringer har kommet som har satt det på hodet. Og for hver erfaring jeg har gjort, har min gud blitt større og jeg har blitt gladere og friere, jeg har fått puste lettere. En gud som setter fri, sier Bibelen. Det er også min erfaring. Men ikke alltid min tro, ikke alltid det bildet jeg ender opp med. For jeg blir innhentet av mitt syn på meg selv, på livet, på verden. Som aldri kan nå opp til den grenseløse kjærlighet, håpet og friheten som finnes i det gudsriket jeg tror på.

Og nå satt jeg. Igjen, igjen hadde jeg gjort min gud liten. Igjen har jeg laget meg et gudsbilde som trykket meg ned i stedet for å sette meg fri. Og jeg tenkte at vel, Maria fikk oppleve oppstandelsen, og å bli møtt med et «Maria». Fullstendig uventet, fullstendig grensesprengende, og helt sikkert sjelsettende. Peter fikk svar på alt han lurte på, og han fikk se Jesus som han var, ikke som Peter hadde trodd han var. Og Tomas, han fikk ta på sårene, og fikk det møtet han trengte. Og jeg, jeg kunne lene meg tilbake på stolen og vite at jeg har god tid. På nytt får jeg møte dette utenfor meg selv. Ikke mine lengsler og tanker om «noe». Men den virkelige som kommer og alltid snur det jeg tror og føler og tenker på hodet. Jeg har god tid. Tidligere i livet har jeg vart så i angst for at han ikke skulle komme på nytt. Jeg har vært så redd, jeg har vært så sliten av meg selv og av livet at det eneste jeg kunne kjenne på var fortvilelsen over at det ikke allerede hadde skjedd. Men slik var det ikke lenger. Jeg har opplevd mange langfredager, og mange oppstandelser. Jeg vet det kommer, og tidspunktet er ikke så farlig lenger. Det skjer uansett i rette tid.

Reklame