Musikk

juli 28, 2008

Jeg hører på musikk igjen.

Både muzak i butikker og fra den lille og ikke helt gode CD-spilleren til ungene.

For første gang på 3 år.

Cornelius Wresvik. U2. Gamle musikkforelskelser som blir helt nye og enda større. Jeg går rundt og ønsker med Boney M på CD. Og et bra musikkanlegg.

Det siste året har det vært så mange sanger jeg har førsøkt å huske hele teksten på – uten å lykkes, det har aldri vært en av mine sterke sider det der, å huske tekster. «Ro meg over» har jeg tenkt. «Skulle ønske Gud kunne skapt meg med sommerfuglvinger». Minner fra da jeg og Olava var 19 og ragga rundt i en rød Toyota, og livet var både alt for stort, vanskelig og fantastisk godt på en gang. «Sound of silence» har gått som annetspor til tankene mine, om og om igjen, i brokker nesten uten mening. Noe det første jeg gjorde nå var å finne den i den gamle sangboka og lese teksten skikkelig. Og så sang jeg.

Jeg kan synge igjen. Det er noe av det mest utrolige.

Hello, darkness, my old friend
I’ve come to talk with you again
Because a vision softly creeping
Left its seeds while I was sleeping
And the vision
That was planted in my brain
Still remains
Within the sound of silence

In restless dreams I walked alone
Narrow streets of cobblestone
Beneath the halo of a street lamp
I turned my collar to the cold and damp
When my eyes were stabbed
By the flash of a neon light
That split the night
And touched the sound of silence

And in the naked light I saw
Ten thousand people, maybe more
People talking without speaking
People hearing without listening
People writing songs that voices never share…
And no one dare
Disturb the sound of silence.

«Fools,» said I, «you do not know
Silence like a cancer grows.»
«Hear my words that I might teach you,
Take my arms that I might reach you.»
But my words like silent raindrops fell,
And echoed in the wells of silence.

And the people bowed and prayed
To the neon god they made.
And the sign flashed out its warning
In the words that it was forming.
And the signs said: «The words of the prophets
Are written on the subway walls
And tenement halls,
And whisper’d in the sound of silence.»

Paul Simon

Twilight zone

juli 27, 2008

To uker i dag.

Allerede første uka virket de siste årene som en drøm.

Men dette er også en drøm.

Jeg vanderer i en slags twilight zone, og enda så er alt både helt nytt, og samtidig så kjent og naturlig.

«Alle» vil selvfølgelig vite mest mulig om hva som har skjedd. Og det er ufattelig hyggelig, og den enorme omsorgen jeg blir møtt med, og alle tegnene på at folk har fulgt med meg er mange og overveldene. Jeg har sett flere av familien, sett og snakket med flere venner og bekjentskaper i løpet av noen få dager enn jeg har gjort på de siste 2 1/2 årene. Jeg har møtt tidligere venner som ikke engang visste at jeg hadde vært syk, og som lurte på hvorfor jeg humpet rundt på krykker, og sa noe om at det var ille at jeg hadde skadet beina. Da måtte jeg le, det var også en absurd situasjon for meg, da fremskrittet med å i det hele tatt være i stand til å stå var noe jeg ikke  ville trodd på bare noen dager før. Og der sto jeg på stranda etter både lang biltur og besøk på veien og noen bekymret seg for beina mine.

Alle vil vite hva som har skjedd – men her jeg er nå, midt i «twilight zonen»  så har jeg ikke stort og si. Det som har vært har vært for ille til å sette ord på enda. Jeg vil helst ikke tenke på det. Og å forklare hvordan jeg ble så bra på så kort tid… Det skjønner jeg jo ikke stort av selv heller. Jeg har tittet litt på nett, og snakket med venner, og plutselig skjønner jeg at LP er et svært omdiskutert tema – det visste jeg ikke. Jeg visste i det hele tatt svært lite om LP før jeg satte i gang, og det jeg har lært til nå virker som bare en flik av noe ingen er i stand til å forstå veldig mye av.

All omsorgen. Ei tante fra USA satte ord på det: «You are not able to absorb it yet.» Jeg er ikke det. Kanskje vil jeg aldri det. Kanskje er den eneste måten å ta det inn over seg å tenke på hvordan jeg selv har visst om andre som har ligget som meg, og hvordan de har vært i tankene mine. Noen ganger nærmere enn selv de nærmeste som så meg hver dag. Hvordan jubelen kjentes i meg når jeg fikk nyheter om at noen av dem hadde blitt bedre.

Så er det det som omslutter meg også her i denne helt spesielle perioden i livet mitt – all kjærligheten. Fra de som har stått over de siste årene sammen med meg. Fra famlie, venner og bekjente i nett og utenfor nett. Gamle lærere av meg; venner, kolleger og familie til min familie og mine venner.

Og jeg vet at mange av dere leser her, og jeg kommer til å be folk om å lese her om de spør om hva som har skjedd, og hvordan det går, for enda er ikke tiden moden for å samtale stort om det. Det får heller dryppe slik info i bloggen.

Jeg kan velge selv

juli 20, 2008

Så lenge jeg kan huske har jeg vært begrenset av kroppen min. De siste årene til det ekstreme.

Så mye man kan fylle dagene med! Og hva jeg kan fylle de med velger jeg selv!

En god venn sendte meg denne, så i hele dagen har jeg sittet og danset i stolen. Ja, i stolen, jeg har vært for tøff mot knærne mine i forhold til hvor lite muskler jeg har enda. Om det ikke gir seg i løpet av uka blir det nok en tur til lege/fysioterapaut. Så nå går jeg med krykker bare det aller mest nødvendige. Dvs inn på ungenes rom for å sortere lego, litt hit og dit for å tørke støv, til badet og slikt. Også stikker vi på ei hytte som bare har noen få meter til stranda.

En annen dag da jeg bare måtte danse var da jeg spiste fetaost igjen. Det er fantastisk!  

Og nå skal jeg huske solkrem – solbrent på hendene, det var nytt!

På lekeplassen

juli 17, 2008

Vi gikk helt til lekeplassen i går kveld.

Jeg var oppe i lekestativet (en ikke så liten trapp) krøp gjennom en tunell og tok sklia ned. Ja, også ble det litt dumpehusking, mye ståing og gåing. Jeg hadde tenkt til å slite meg opp og så hvile der.

Når jeg kom hjem tok jeg noen snille situps. Jeg har magemuskler.

Og i natt sov jeg.

Jeg sov.

Jeg fant løsningen på hvordan jeg skulle få det til før klokka var ett, og sov til halv sju.

For det mest utrolige disse dagene er jo at jeg nesten ikke har sovet de siste ukene heller, og alikevel fungerer så greit.

Og natt til i går kastet jeg sovepillene for godt, etter en forferdelig hangover av tredobbel dose natta før. Det er ikke helt det samme å ta sovepiller med og uten ME, og med og uten å ligge til sengs, jeg så ut som et narkovrak med svartere ringer under øyene enn jeg noengang har hatt.

Men alikevel altså, fungerte jeg greit.

Jeg begynner virkelig å tro at jeg kan oppnå absolutt hva som helst med denne kroppen, og de minste barnet og jeg har begynt å fantasere om å dra et sted hvor vi kan lære å stå på surfebrett. Hehe.

Nå går gressklippertraktoren utenfor, og det er ikke noe problem.

(Etter hvert blir det noen bilder av familen  på familiebloggen. Skulle du hatt adgang dit, men ikke fått det? Skrive en e-post, så ordner jeg det etter hvert.)

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.


Disclaimer: Disse postene der jeg snakker om LP er skrevet tett opptil at jeg tok kurset – og er spontane opplevelser, tanker og følelser jeg hadde der og da. Nå, et par år senere er jeg fremdeles svært glad for at jeg tok LP-kurset, jeg har ikke hatt noen store tilbakefall og formen min er fremdeles stabilt mye, mye bedre enn den var da jeg var sengeliggende og ikke minst da jeg levde nærmest helt isolert. Men jeg kjenner i dag mange som har tatt LP og blitt dårligere, og selv anser jeg meg på ingen måte som frisk fra ME. Jeg vil ikke advare mot å ta et LP-kurs, men jeg vil advare mot å presse kroppen også etter et LP-kurs, og jeg tar avstand fra de som måtte mene at man når man har ME ikke har infeksjoner i kroppen, og derfor ikke skal ta hensyn til at man har en syk kropp. Dette strider imot den forskningen vi har på feltet, og den tanken fremmes av folk som ikke har bakgrunn fra medisin eller biomedisinsk forskning på ME.

Bare en liten oppdatering herfra.

RL er så stort at jeg ikke har tid – eller lyst – til å tilbringe mer enn bittelitt tid forann PC’en. Selvfølgelig. Samtidg så er det så stort med alle dere nettvenner som gleder seg med meg at det er en viktig ting i RL og, dere er med. Jeg skriver venner, hvordan kan man skrive bekjentskaper om dere som har gitt så mye omsorg, støtyte og  varme tanker til meg? Det gjelder de jeg  har kjent på nett fra ti år tilbake, og det gjelder dere som bare har snublet over de siste innleggene mine, men som har blitt berørt av det.

Jeg kommer til å blogge fremover og. Og forumvenner, vi sees der og.

Men ikke så mye som før, og kanskje ikke mer på noen uker fremover. Vi får se.

Jeg er ikke syk. Jeg er ikke syk. Jeg er ikke syk. Jeg er fri fra ME’en. Helt, helt fri.

Når andre har skrevet det etter å ha gjort LP (til deg som lurte på hva LP er, det står for Lightning Process, du kan lese mer her: http://www.lightningprocess.com/ ) har jeg tenkt at «jasså, det er noe slik man sier til seg selv for å inbille seg det».

Men det er ikke slik. når jeg hadde ME så gjorde all aktivitet som gjorde meg sliten sykere. Nå gir aktivitet meg mer energi. Jeg blir sliten – og fremdeles ganske fort sliten, jeg er rekovalesent, jeg merker jo godt at jeg har ligget til sengs i 3 år, og at kroppen min har vært svært syk, og ikke har fått på plass alle prosesser enda, men når jeg blir sliten kan jeg godt fortsette så lenge jeg vil uten at jeg får problemer med nervesystemet, synsforstyrrelser og hjernetåke, smerter osv osv. Jeg blir bare sliten slik normale mennesker gjør. Setter jeg meg ned og hviler litt, blir jeg uthvilt. Uthvilt. Uthvilt. Eller nå, som jeg har vært ute og gått en tur rundt huset hos mamma, så kunne jeg sette meg ned her og det er hvil nok. Som for normale mennesker, det er godt med variasjon.

Jo mer jeg bruker musklene mine, jo bedre blir de. Jeg er stiv og støl, beina er stive når jeg står opp, og blir bedre når jeg har gått rundt noen minutter. Med andre ord, jeg har ikke ME, for kroppen fungerer slik en normal kropp gjør. Det gjør den jo ikke når man har ME, da fungerer kroppen helt feil. Det gjør ikke min lenger. Den gjør alt helt rett.

Det hender jeg får litt symptomer som kan være ME-symptomer. Det som funker for meg da, er å se ut av vinduet på trærne et par minutter, og så er det bra igjen. Eller jeg reiser meg opp og går en liten tur rundt i huset eller ut på terrassen. ME-symptomene tar det baer mellom noen sekunder til et par minutter før har forsvunnet igjen. Og det skjer sjeldnere og sjeldenere, og enda er det bare noen få dager siden den første dagen med LP. Som mange skrev, og mange har sagt og mange har tenkt, det er virkelig et mirakel.

Mitt største problem har vært sanseømfintelighet. Nå står døra oppe og naboen snekrer og det gjør meg ingen ting. Lys er bare deilig, også om natta når jeg sover. Ørepropper bruker jeg av og til, fordi mamma sitt hus er fult av sånn pc-sus, kjøleskapsus, fryserdur osv osv, og enda slapper jeg hakket bedre av når jeg ikke hører det på fult. Lukt. I går var pappa her, og jeg kunne sitte ved siden av ham i sofaen, holde ham i armen når vi gikk et par turer rundt huset mens vi lekte gjemsel med ungene – selv om han hadde aftershave eller noe slikt parfymert på seg. Jeg kunne klemme på ham. Og jeg kunne gå på badet selv og vaske vekk parfymen fra mitt kinn når jeg merket at jeg ikke likte lukta. (Det å  ha kontroll på slikt selv, det gjør at jeg må gråte når jeg tenker på det – å ikke kunne rømme, eller få vekk lukter man ikke tåler og som gir en 2-3 uker hvor man ikke kan snakke eller røre seg selv, det har vært… Jeg orker ikke å skrive mer om det nå, kanskje senere.) Jeg har altså hatt så ekstrem luktømfintelighet at jeg har reagert på at noen har parfyme på seg i rommet under det jeg har ligget i. At noen har kommet inn i rommet med plaster på seg har jeg kjent et døgn etterpå. Jeg har ikke kunnet klemme ungene om de har sittet på fanget til noen som har hatt parfyme på seg eller sovet i sengetøy som ikke bare har hatt nøytral vaskemiddel uten nøytral tøymykner. Det jeg har tålt av lukter har vært min egen svettelukt, lukten av agurk, og lukten av blåbærsaft. Og vi er bare på 4. juledag enda… En ting er hva det har gjoert med meg, en annen ting er hva det har gjort med familien min.

Og det er over nå.

Og det kommer aldri tilbake. Aldri.

Esquil, teller du ned? Det betyr at den kaffekoppen vi snakket om kommer raskere enn vi trodde – om vi vil! Jeg gleder meg!

Sånn følelsesmessig og tankemessig har jeg det litt som da jeg hadde bodd i kloster over flere måneder. (Innlegg om det her på bloggen om du søker.) Det er voldsomt å kommer fra stillhet til informasjonssamfunnet. Og det er helt greit, det er normalt. Jeg har stort behov for bare å sitte og se ut. Se på ungene. Være for meg selv og hvile rygg og la tankene flyte. Bruke kroppen mer og mer aktivt for hver dag. Nå går jeg opp og ned trapper selv. (!!!!!!!)

Da jeg skrev under på søknaden om å få gjøre LP lovte jeg å jobbe aktivt og trene LP videre på egenhånd. Det må jeg og det gjør jeg. For det kreves arbeid. For noen lite, for andre mye. Dette kommer ikke gratis, det er ikke en tablettkur man blir gitt, man er ikke i terapi og lar terapauten gjøre jobben. Man må gjøre den selv, og av meg har det krevd, og krever mye. Men jeg har jo kunnet gjøre det, fordi jo mer jeg har trent, jo mer energi har jeg hatt. Og mangelen på energi er jo det som har stoppet meg før.

Å lære LP i gruppe har mange fordeler. Å lære LP på tomanshånd + mannen (den fantastiske mannen min) har også mange fordeler. Fordelen med det siste er jo at man har en annen coach enn selg selv gjennom mange LP prosesser. For meg har nok det vært det beste, jeg brøt sammen hver eneste dag, fordi jeg støtte på ting som jeg ikke vet om jeg ville klart på egenhånd. Jeg jobbet svært, svært dypt også mentalt, ikke bare med den fysiske sykdommen ME, men med mye psykisk rot det å ha vært alvorlig kronisk syk siden barndommen har dratt med seg. Jeg jobbet med skyldfølelse, med å intelektualisere, med angst, med hvordan jeg tar inn andre menneskers behov rundt meg. Coachen fikk meg igjennom alt dette på en fatastisk måte, og ting jeg har jobbet med i terapi og på egenhånd i årevis har bare forsvunnet eller blitt så lite at det er helt håndterbart og vil forsvinne fremover. Det jeg har hatt av avhengigheter (som å ikke klare å gå vekk fra PC’en, klemme kviser (noen som kjenner seg igjen?) osv.) oppdaget jeg helt tilfeldig at bare var borte etter første dagen – uten at vi overhode hadde sett på det i de timene vi jobbet.

Men også de som jobber i gruppe kan fikse dette ganske greit, for coachen er coachen til elevene sine i lang tid fremover. De stiller opp på mail og telefon om man setter seg fast eller bare lurer på noe. Om man lurer på om man burde snakke med coachen skal man ta kontakt er beskjeden. Utover dette skal alle skal ha kontakt med coachen en uke og så en måned etter kurs. Min coach (Jenny Gilmore http://www.generatingchange.org/) bruker nok også å dra hjem til folk som har vært på gruppekurs, men som etterpå opplever at LP ikke fungerer for dem om det er mulig.

Dysleksien min tok hun vekk på 5 minutter den første timen vi jobbet. Jeg kan faktisk sitte og skrive engelsk. Jeg. Og det som er av feil ligger helt på normalen. Jeg skrev til coachen min i går med noen spørsmål, og når jeg så over, og en annen så over, så var det  bare en bokstavfeil. Jeg kan lese gjennom gamle innlegg her og finne feilene selv. Og det som er her er slurv. Hehe, det er deilig å gjøre slurvefeil og så å kunne rette det. Men jeg gidder ikke rette så mye enda, jeg har sittet lenge nok her nå og kroppen vil noe annet.

(Det holdt å reise seg å gå litt, det er litt mer jeg vil ha skrevet om.)

Og jeg har vært så heldig å bare ha 1år og tre måneder helt ute av stand til å fungere. Og jeg har fått med meg mye godt også fra denne tiden. Mer om det senere. Det er ikke mening i lidelse, men det er mening i alt som lindrer. Tankene mine går til de som ikke lenger er i live og får oppleve det som nå skjer. Men jeg tror de har det svært, svært godt der de er også. Og at å velge vekk den lidelsen de ikke lenger klarte å leve med både var et forstålig og greit valg. For livet kan være så vondt at man rett og slett ikke kan leve med det, før man har muligheten til å forandre det. Det har man nå. Og om noen titter innom som har det slik med andre ting enn ME, enten det er psykisk eller fysisk – LP virker på mye. Enten lindrende eller med å fjerne det som gjør livet uutholdelig helt. (Røverdatter, om du er innom, Jenny mente at utmattelsen som ofte følger MS er like lett å fjerne som utmattelsen til ME-ere.)

Det høres for godt ut til å være sant.

Og som regel er det da ikke sant.

Men av og til, svært skjeldent skjer de miraklene som faktisk er sanne. Jeg er et slikt mirakel. At Phil Parker med en tilfeldighet oppdaget hvordan man kunne gjøre de som ikke på andre måter ble friske friske er et annet slikt mirakel. Det er jo en revolusjon så stor at det snur opp ned på svært mye. Jeg håper LP sprer seg slik at alle som vil kan ta det i bruk.

Å bli LP coach tar bare ett år. I dag tenker jeg at jeg nok kommer til å gjøre det om ett års tid. Datteren min synes jeg skal gjøre det med det samme. 😉 Men jeg vil nok ha en langt tid uten å tenke på hverken min eller andres sykdom og lidelse. Det er tid for å leve uten nå. Og tid for å sette ungenes og mannens behov  i sentrum. Og det kan jeg nå. Det er så godt, så godt så godt så godt.

For de som kjenner meg godt fra RL – jeg synes det er gøy å rydde nå! Jeg gleder meg til å ta fatt på husvask og opprydding! Det hadde dere aldri trodd det!  Ikke jeg heller. Og jeg har begynt. Allerede på morgenen dag 2. Og leiligheten vår ser bedre ut enn den har gjort på lang tid.

Vi tastes.

Og til de av dere jeg var vant til å se i RL, jeg gleder meg inderlig til å se dere, jeg kommer til å kontakte dere ettersom ukene og månedene går, jeg vet ikke helt når. Det blir nok et par fester utover høsten. Og mange helgeturer. Ja, vi stakk vekk fra huset så fort vi kunne, for å komme til ungene, så en tur har det allerede blitt. 🙂 Og nå skinner sola og jeg skal legge meg ut og sole meg litt.

Og jeg kjenner meg mer uthvilt enn når jeg begynte å skrive dette.

Åh.

1. juledag

juli 13, 2008

Disclaimer: Disse postene der jeg snakker om LP er skrevet tett opptil at jeg tok kurset – og er spontane opplevelser, tanker og følelser jeg hadde der og da. Nå, et par år senere er jeg fremdeles svært glad for at jeg tok LP-kurset, jeg har ikke hatt noen store tilbakefall og formen min er fremdeles stabilt mye, mye bedre enn den var da jeg var sengeliggende og ikke minst da jeg levde nærmest helt isolert. Men jeg kjenner i dag mange som har tatt LP og blitt dårligere, og selv anser jeg meg på ingen måte som frisk fra ME. Jeg vil ikke advare mot å ta et LP-kurs, men jeg vil advare mot å presse kroppen også etter et LP-kurs, og jeg tar avstand fra de som måtte mene at man når man har ME ikke har infeksjoner i kroppen, og derfor ikke skal ta hensyn til at man har en syk kropp. Dette strider imot den forskningen vi har på feltet, og den tanken fremmes av folk som ikke har bakgrunn fra medisin eller biomedisinsk forskning på ME.

Dette er bare helt utrolig.

Planen min var som følger: Bli bra av LP. Komme hit til bloggen om et par uker, og se om jeg kunne knote ned følgende:

JEG BLGGER DERFOR ER JEG

DET ER MEG
JEG SKIVER SELV
JEG BLOGGER DERFOR ER JEG

Hehe.

Dette er altså meg. Fingrene er litt stive, jeg har ikke kunnet knyttet nevene siden november, så det blir litt feiltasting. Men det gjør ikke noe! Det er jo bare å slette litt og prøve igjen!

Hehe. Bare det å ha det slik er helt vilt, de siste 15 månedene har jeg altså ikke klart å ta til meg agurkbiter som har ligget på bordet ved siden av meg. I store perioder ikke kunnet snakke. Å feile, det vil si ikke snakke høyt nok til at den som skulle hjelpe meg hørte hva jeg sa var fatalt, for jeg maktet ikke gjenta det. Jeg har flere ganger ligget i timmesvis uten å komme meg på bekkkenet, få mat eller drike fordi pleieren som var her ikke skjønte at hun måtte gjøre det som skulle til uten at jeg ba om det.

Vel.

I går gikk jeg i tre etapper fem meter, kom meg til rullestolen, og mannen kjørte meg i dusjen.

Ett år siden sist dusj. Sideden sist kroppsvask.

Jeg våkna fem i morres.

Lå en time og hvilte. GJorde LP en god stund. Sto opp halv syv. Åpna vinduenen selv!!!!! Det har jeg ikke kunnet på 2 1/2 år!!!!!!!!!!  Plukket opp ting fra gulvet. like lenge siden sist. Gikk på badet. Så meg i speilet. Sto og så meg i speilet. Har ikke sett et speil på…. Lenge. Jeg er  blitt tynn, men fint tynn. Håret er kult, det har vokst akkurat passe fint siden det ble barbert vekk i mai i fjor, da var det 4 mnd siden det var blitt børstet.

Tittet ut på terrassen. Så en eske  bak masse planker. Tenkte at jeg ville se hva som var i den.

Så jeg gjorde det.

Å kunne gjøre hva man vil.

Når alt man har tenkt og gjort de siste årene har vært å holde igjen, og holde igjen, og holde igjen – og alikevel har man gjort for mye.

Øreproppene. Jeg har de nå, for lyden av PC-en gidder jeg forholde meg til i dag. Men det trenger jo igjennom. Det gjør ikke noe. Men jeg har gått uten i noen timer i dag.

På fredag, for to dager siden satt jeg med øreproppen, og hele kroppen verket for lyden av at mamma dro av toalettpapir for meg var vond.

Jeg hører fuglene, og det er fint!

Jeg har ikke lest kommentarer. Hørt noen få, men blitt veldig dårlig av det, gjerne i et par uker i strekk. I morres har jeg lest første kapittelet i LP-boka på engelsk. Nå skal jeg lese kommentarene i bloggen her.

Jeg har ikke spist på egenhånd siden april 2007. I morres kunne jeg sette meg til bordet og spise brødskiver. Og fikk latterkrampe siden mannen hadde skåret det opp i små biter. Hehe. Det er bare et par dager siden jeg gråt fordi han ikke hadde gjort det og jeg klarte ikke tygge de bitene han hadde laget, de var for store.

Det er så mye. Det er så utrolig. Jeg skal se om vi får til å laste opp et  bilde. Av meg. Med klær jeg har væert i skapet og funnet selv. Og kledd på meg selv.

Jeg har blitt byttet klær på – dvs det svarte ullundertøyet jeg har levd i de siste årene fire fem ganger det siste året. Nå tok jeg på meg en bukse, men den har jo ligget ubrukt i skapet i tre år, og luktet ikke helt bra, så jeg bare tok den av igjen og fant en ny.

Jeg er ikke svart lenger.

Sånn.

Nå skal jeg sende avgårde dette til de som lurer.

Så har jeg et par timer før coachen kommer igjen.

LP boka er foresten god. Den anbefales. Og selvfølgelig kan jeg bare anbefale LP. Det er like effektivt mot angst, depresjoner, spieseforstyrrelser og masse mer. Og ja, jeg hadde masse fordommer og torsdag og fredag var jeg så redd at jeg krasjet helt. Jeg hadde fordommer i hele går også, klarte ikke la vær å tenke at hun som var her snakket som en slik «helfrelst» alternativterapaut sin bare lover og lover, men ikke egentlig har noe å selge.

Det gjorde ikke noe.  Jeg kommer sannsynligvis til å høres slik ut selv og. Hehe.

Og ja lillesøster, jeg sparte alle sjokoladene til julaften.

🙂