Liten (som ble litt lenger) oppdatering

juli 16, 2008


Disclaimer: Disse postene der jeg snakker om LP er skrevet tett opptil at jeg tok kurset – og er spontane opplevelser, tanker og følelser jeg hadde der og da. Nå, et par år senere er jeg fremdeles svært glad for at jeg tok LP-kurset, jeg har ikke hatt noen store tilbakefall og formen min er fremdeles stabilt mye, mye bedre enn den var da jeg var sengeliggende og ikke minst da jeg levde nærmest helt isolert. Men jeg kjenner i dag mange som har tatt LP og blitt dårligere, og selv anser jeg meg på ingen måte som frisk fra ME. Jeg vil ikke advare mot å ta et LP-kurs, men jeg vil advare mot å presse kroppen også etter et LP-kurs, og jeg tar avstand fra de som måtte mene at man når man har ME ikke har infeksjoner i kroppen, og derfor ikke skal ta hensyn til at man har en syk kropp. Dette strider imot den forskningen vi har på feltet, og den tanken fremmes av folk som ikke har bakgrunn fra medisin eller biomedisinsk forskning på ME.

Bare en liten oppdatering herfra.

RL er så stort at jeg ikke har tid – eller lyst – til å tilbringe mer enn bittelitt tid forann PC’en. Selvfølgelig. Samtidg så er det så stort med alle dere nettvenner som gleder seg med meg at det er en viktig ting i RL og, dere er med. Jeg skriver venner, hvordan kan man skrive bekjentskaper om dere som har gitt så mye omsorg, støtyte og  varme tanker til meg? Det gjelder de jeg  har kjent på nett fra ti år tilbake, og det gjelder dere som bare har snublet over de siste innleggene mine, men som har blitt berørt av det.

Jeg kommer til å blogge fremover og. Og forumvenner, vi sees der og.

Men ikke så mye som før, og kanskje ikke mer på noen uker fremover. Vi får se.

Jeg er ikke syk. Jeg er ikke syk. Jeg er ikke syk. Jeg er fri fra ME’en. Helt, helt fri.

Når andre har skrevet det etter å ha gjort LP (til deg som lurte på hva LP er, det står for Lightning Process, du kan lese mer her: http://www.lightningprocess.com/ ) har jeg tenkt at «jasså, det er noe slik man sier til seg selv for å inbille seg det».

Men det er ikke slik. når jeg hadde ME så gjorde all aktivitet som gjorde meg sliten sykere. Nå gir aktivitet meg mer energi. Jeg blir sliten – og fremdeles ganske fort sliten, jeg er rekovalesent, jeg merker jo godt at jeg har ligget til sengs i 3 år, og at kroppen min har vært svært syk, og ikke har fått på plass alle prosesser enda, men når jeg blir sliten kan jeg godt fortsette så lenge jeg vil uten at jeg får problemer med nervesystemet, synsforstyrrelser og hjernetåke, smerter osv osv. Jeg blir bare sliten slik normale mennesker gjør. Setter jeg meg ned og hviler litt, blir jeg uthvilt. Uthvilt. Uthvilt. Eller nå, som jeg har vært ute og gått en tur rundt huset hos mamma, så kunne jeg sette meg ned her og det er hvil nok. Som for normale mennesker, det er godt med variasjon.

Jo mer jeg bruker musklene mine, jo bedre blir de. Jeg er stiv og støl, beina er stive når jeg står opp, og blir bedre når jeg har gått rundt noen minutter. Med andre ord, jeg har ikke ME, for kroppen fungerer slik en normal kropp gjør. Det gjør den jo ikke når man har ME, da fungerer kroppen helt feil. Det gjør ikke min lenger. Den gjør alt helt rett.

Det hender jeg får litt symptomer som kan være ME-symptomer. Det som funker for meg da, er å se ut av vinduet på trærne et par minutter, og så er det bra igjen. Eller jeg reiser meg opp og går en liten tur rundt i huset eller ut på terrassen. ME-symptomene tar det baer mellom noen sekunder til et par minutter før har forsvunnet igjen. Og det skjer sjeldnere og sjeldenere, og enda er det bare noen få dager siden den første dagen med LP. Som mange skrev, og mange har sagt og mange har tenkt, det er virkelig et mirakel.

Mitt største problem har vært sanseømfintelighet. Nå står døra oppe og naboen snekrer og det gjør meg ingen ting. Lys er bare deilig, også om natta når jeg sover. Ørepropper bruker jeg av og til, fordi mamma sitt hus er fult av sånn pc-sus, kjøleskapsus, fryserdur osv osv, og enda slapper jeg hakket bedre av når jeg ikke hører det på fult. Lukt. I går var pappa her, og jeg kunne sitte ved siden av ham i sofaen, holde ham i armen når vi gikk et par turer rundt huset mens vi lekte gjemsel med ungene – selv om han hadde aftershave eller noe slikt parfymert på seg. Jeg kunne klemme på ham. Og jeg kunne gå på badet selv og vaske vekk parfymen fra mitt kinn når jeg merket at jeg ikke likte lukta. (Det å  ha kontroll på slikt selv, det gjør at jeg må gråte når jeg tenker på det – å ikke kunne rømme, eller få vekk lukter man ikke tåler og som gir en 2-3 uker hvor man ikke kan snakke eller røre seg selv, det har vært… Jeg orker ikke å skrive mer om det nå, kanskje senere.) Jeg har altså hatt så ekstrem luktømfintelighet at jeg har reagert på at noen har parfyme på seg i rommet under det jeg har ligget i. At noen har kommet inn i rommet med plaster på seg har jeg kjent et døgn etterpå. Jeg har ikke kunnet klemme ungene om de har sittet på fanget til noen som har hatt parfyme på seg eller sovet i sengetøy som ikke bare har hatt nøytral vaskemiddel uten nøytral tøymykner. Det jeg har tålt av lukter har vært min egen svettelukt, lukten av agurk, og lukten av blåbærsaft. Og vi er bare på 4. juledag enda… En ting er hva det har gjoert med meg, en annen ting er hva det har gjort med familien min.

Og det er over nå.

Og det kommer aldri tilbake. Aldri.

Esquil, teller du ned? Det betyr at den kaffekoppen vi snakket om kommer raskere enn vi trodde – om vi vil! Jeg gleder meg!

Sånn følelsesmessig og tankemessig har jeg det litt som da jeg hadde bodd i kloster over flere måneder. (Innlegg om det her på bloggen om du søker.) Det er voldsomt å kommer fra stillhet til informasjonssamfunnet. Og det er helt greit, det er normalt. Jeg har stort behov for bare å sitte og se ut. Se på ungene. Være for meg selv og hvile rygg og la tankene flyte. Bruke kroppen mer og mer aktivt for hver dag. Nå går jeg opp og ned trapper selv. (!!!!!!!)

Da jeg skrev under på søknaden om å få gjøre LP lovte jeg å jobbe aktivt og trene LP videre på egenhånd. Det må jeg og det gjør jeg. For det kreves arbeid. For noen lite, for andre mye. Dette kommer ikke gratis, det er ikke en tablettkur man blir gitt, man er ikke i terapi og lar terapauten gjøre jobben. Man må gjøre den selv, og av meg har det krevd, og krever mye. Men jeg har jo kunnet gjøre det, fordi jo mer jeg har trent, jo mer energi har jeg hatt. Og mangelen på energi er jo det som har stoppet meg før.

Å lære LP i gruppe har mange fordeler. Å lære LP på tomanshånd + mannen (den fantastiske mannen min) har også mange fordeler. Fordelen med det siste er jo at man har en annen coach enn selg selv gjennom mange LP prosesser. For meg har nok det vært det beste, jeg brøt sammen hver eneste dag, fordi jeg støtte på ting som jeg ikke vet om jeg ville klart på egenhånd. Jeg jobbet svært, svært dypt også mentalt, ikke bare med den fysiske sykdommen ME, men med mye psykisk rot det å ha vært alvorlig kronisk syk siden barndommen har dratt med seg. Jeg jobbet med skyldfølelse, med å intelektualisere, med angst, med hvordan jeg tar inn andre menneskers behov rundt meg. Coachen fikk meg igjennom alt dette på en fatastisk måte, og ting jeg har jobbet med i terapi og på egenhånd i årevis har bare forsvunnet eller blitt så lite at det er helt håndterbart og vil forsvinne fremover. Det jeg har hatt av avhengigheter (som å ikke klare å gå vekk fra PC’en, klemme kviser (noen som kjenner seg igjen?) osv.) oppdaget jeg helt tilfeldig at bare var borte etter første dagen – uten at vi overhode hadde sett på det i de timene vi jobbet.

Men også de som jobber i gruppe kan fikse dette ganske greit, for coachen er coachen til elevene sine i lang tid fremover. De stiller opp på mail og telefon om man setter seg fast eller bare lurer på noe. Om man lurer på om man burde snakke med coachen skal man ta kontakt er beskjeden. Utover dette skal alle skal ha kontakt med coachen en uke og så en måned etter kurs. Min coach (Jenny Gilmore http://www.generatingchange.org/) bruker nok også å dra hjem til folk som har vært på gruppekurs, men som etterpå opplever at LP ikke fungerer for dem om det er mulig.

Dysleksien min tok hun vekk på 5 minutter den første timen vi jobbet. Jeg kan faktisk sitte og skrive engelsk. Jeg. Og det som er av feil ligger helt på normalen. Jeg skrev til coachen min i går med noen spørsmål, og når jeg så over, og en annen så over, så var det  bare en bokstavfeil. Jeg kan lese gjennom gamle innlegg her og finne feilene selv. Og det som er her er slurv. Hehe, det er deilig å gjøre slurvefeil og så å kunne rette det. Men jeg gidder ikke rette så mye enda, jeg har sittet lenge nok her nå og kroppen vil noe annet.

(Det holdt å reise seg å gå litt, det er litt mer jeg vil ha skrevet om.)

Og jeg har vært så heldig å bare ha 1år og tre måneder helt ute av stand til å fungere. Og jeg har fått med meg mye godt også fra denne tiden. Mer om det senere. Det er ikke mening i lidelse, men det er mening i alt som lindrer. Tankene mine går til de som ikke lenger er i live og får oppleve det som nå skjer. Men jeg tror de har det svært, svært godt der de er også. Og at å velge vekk den lidelsen de ikke lenger klarte å leve med både var et forstålig og greit valg. For livet kan være så vondt at man rett og slett ikke kan leve med det, før man har muligheten til å forandre det. Det har man nå. Og om noen titter innom som har det slik med andre ting enn ME, enten det er psykisk eller fysisk – LP virker på mye. Enten lindrende eller med å fjerne det som gjør livet uutholdelig helt. (Røverdatter, om du er innom, Jenny mente at utmattelsen som ofte følger MS er like lett å fjerne som utmattelsen til ME-ere.)

Det høres for godt ut til å være sant.

Og som regel er det da ikke sant.

Men av og til, svært skjeldent skjer de miraklene som faktisk er sanne. Jeg er et slikt mirakel. At Phil Parker med en tilfeldighet oppdaget hvordan man kunne gjøre de som ikke på andre måter ble friske friske er et annet slikt mirakel. Det er jo en revolusjon så stor at det snur opp ned på svært mye. Jeg håper LP sprer seg slik at alle som vil kan ta det i bruk.

Å bli LP coach tar bare ett år. I dag tenker jeg at jeg nok kommer til å gjøre det om ett års tid. Datteren min synes jeg skal gjøre det med det samme.😉 Men jeg vil nok ha en langt tid uten å tenke på hverken min eller andres sykdom og lidelse. Det er tid for å leve uten nå. Og tid for å sette ungenes og mannens behov  i sentrum. Og det kan jeg nå. Det er så godt, så godt så godt så godt.

For de som kjenner meg godt fra RL – jeg synes det er gøy å rydde nå! Jeg gleder meg til å ta fatt på husvask og opprydding! Det hadde dere aldri trodd det!  Ikke jeg heller. Og jeg har begynt. Allerede på morgenen dag 2. Og leiligheten vår ser bedre ut enn den har gjort på lang tid.

Vi tastes.

Og til de av dere jeg var vant til å se i RL, jeg gleder meg inderlig til å se dere, jeg kommer til å kontakte dere ettersom ukene og månedene går, jeg vet ikke helt når. Det blir nok et par fester utover høsten. Og mange helgeturer. Ja, vi stakk vekk fra huset så fort vi kunne, for å komme til ungene, så en tur har det allerede blitt.🙂 Og nå skinner sola og jeg skal legge meg ut og sole meg litt.

Og jeg kjenner meg mer uthvilt enn når jeg begynte å skrive dette.

Åh.

24 Responses to “Liten (som ble litt lenger) oppdatering”

  1. glama Says:

    Jeg har ikke så mange ord, Beate, men jeg vil prøve å si litt allikevel. For du gjør meg så glad!

    Jeg har fulgt deg en stund her, og enda lenger i et forum. Jeg har tenkt på deg nesten hver dag etter at du ble så mye verre i fjor. Det gjør meg så utrolig glad at du kan delta i livet igjen på denne måten! Gledestårer triller, og jeg syns jeg kan se deg for meg der du går tur rundt huset, klemmer ungene, vasker kinnet ditt, eller ser ut på trærne, går i trappa, eller soler deg. Ja eller til og med rydder.

    Å lese om hvordan du nyter livet ditt gjør meg varm i magen og gir meg klump i halsen. Takk for at du delte dette. Fortsatt god romjul!


  2. […] hatt alvorlig ME – nå er hun frisk. Bloggen hennes viska ut min unykksdag. Du burde ta en tur til Beates rasteplass å lese selv. Hvis du ikke kjenner henne fra før bør du bli der en stund. Det er mye flott å lese […]

  3. Avil Says:

    Eg blir lukkeleg av å lese om deg, Beate. Om deg og av deg. Nyt RL, nyt livet, det er deg meir velfortent enn dei fleste andre her i verda.

  4. Beate Says:

    Hundebæsj og blomster Avil, hundebæsj og blomster. Det tok bare et par måneder lenger og hva gjør vel det nå?🙂

  5. predikeren Says:

    Dette er det hyggeligste jeg har lest på lenge!
    Kan jeg få gi «lightningprocess» adr. videre ?

  6. Neppe Says:

    Beate städar?!😀
    Nu skall jag klicka mig in på LP-länken och läsa vidare!
    Puss!

  7. Undre Says:

    Gratulerer! Gratulerer! Gratulerer!

  8. mathilde Says:

    Dette gjør meg glad. Helt utrolig glad, Beate! Nyt det.

  9. Beate Says:

    predikeren: selvfølgelig!

  10. saccarina Says:

    Så flott, Beate!
    Slike nyheter gjør sommeren enda gladere.

  11. selsius Says:

    Utrolig effektfullt lp er på noen? Blir litt måpende imponert. Det er jo flott at dette snur en fortvilet situasjon til noe kjempebra, det er noe jeg unner alle med ME. Egentlig så vet jeg i grunn ikke hva som imponerer mest, den spontane virkningen, eller at noe med ME tør å presse kroppen i den grad lp forlanger.

    Utrolig flott at du har fått den gode effekten, noe som gir håp til andre som er i den situasjonen du var i, dette er imponerende.

    Hilsen Selsius som var T-rex på forumet.

  12. Beate Says:

    selsius: «Egentlig så vet jeg i grunn ikke hva som imponerer mest, den spontane virkningen, eller at noe med ME tør å presse kroppen i den grad lp forlanger.»

    LP cochen min har ikke forlangt noe som helst, egentlig. Det er trening, men den presser ikke kroppen mer enn bittelitt. Forsøke på en liten ting mer enn i går. Gå en meter mer, skrive ned svarene for hånd – jeg tvilte på at jeg var i stand til det etter første dagen, da sa hun bare at hun enda ikke hadde hatt en student som ikke hadde gjort det, så hun ville jeg skulle forsøke litt, så kunne mannen gjøre resten.) Så gjør man det man føler for, og jeg blir hele tiden imponert over hvor mye mer jeg klarer enn det jeg hadde tenkt på forhånd.

    Nå snakket jeg akkurat med Jenny igjen, for jeg kjenner og ser det litt for godt i/på knærne i dag, og tror jeg var litt for tøff i trynet i går i forhold til hva musklene mine er klar for. Så nå lar jeg beina hvile en stund fremover, og nyter heller å bruke rullestol litt om jeg skulle trenge det. «Vær snill med kroppen din!» var beskjeden. Så jeg skal være det.

    Hvem LP er nmest effektivt på kommer frem i boka til Phil foresten, og man kan klargjøre seg for LP med den. Jeg tror man får bedre effekt av LP når man har jobbet en del med kjernespørsmålene/tankene på forhånd. Også tror jeg at jeg har hatt masse fordeler med at mye av det jeg har drevet med tidligere viste seg å være nettopp det man trener på med LP. Flaks for meg, med andre ord! 🙂

    Jeg vet andre som har brukt mye lenger tid, og opplevd det tyngre enn meg – men de har klart det de og bare med å måtte jobbe litt tøffere og gå litt saktere frem. Så det er ingen grunn til å miste motet. Og jeg håper jeg ikke tar motet fra noen med å skrive.

    Ellers tenkte jeg på deg for et par timer siden! Uten å vite at du hadde skrevet her! Jeg satt på et sted du ofte har tatt bilder fra, og tenkte at jeg skulle forsøke å få tak i deg å få kjøpt et, er det mulig?

  13. Beate Says:

    Hm, jeg finner ikke igjen hvordan jeg redigerer kommentarer.

    det jeg skulle si, er at det er masse trening, og masse som blir krevet av deg, men det er ikke fysisk trening. Det går på helt andre ting.

  14. selsius Says:

    Skjønner. Veldig flott at du får utbytte av dette.🙂

    Sender du inn til fremkalling selv så skal du få en kopi. Det er bare å si fra hvilket bilde eller bilder det gjelder.

  15. Victoria Says:

    Dette er helt fantastisk. Så ufattelig glad på dine vegne!!

  16. Liten (fraLysfontenen) Says:

    Kjære Beate,

    Lenge siden jeg har vært innom her, og når jeg leste de siste postene dine, gråt jeg. Så fantastisk godt å høre at du endelig blir bedre. Veldig veldig glad på dine vegne»

  17. phalloides Says:

    Fantastisk å lese om et menneske som for det første opplever en fantastisk bedring av helsen, men som også i tunge stunder har vist optimisme og positivitet. Jeg er overbevist om at slike egenskaper trekker halve lasset når det kniper, og at det bidrar til raskere heling. Virkelig glad på dine vegne😉

  18. Siri Says:

    Dette er så fantastisk lesning! Lev og nyt, Beate, det er deg så inderlig vel unt.

  19. Angel_- Says:

    Jeg er så glad på dine vegne. Det er fantastisk å lese om hvor bra du er blitt! Jeg unner deg alt godt! Kose deg! -Og snart godt nyttår!😀


  20. Hei Beate!

    Jeg synes det er så fint å lese om alt du klarer. Kjenner deg ikke, men jeg blir så glad på dine vegne!

    Selv har jeg M.E, men skal til London på LP om to uker!! Jeg gru-gleder meg litt. Sommerfugler i magen. Men ved å lese på bloggen din, blir jeg bare mer optimistisk:)
    Har ikke fått lest mye i boka. Jeg klarer nesten ikke lese, men jeg skjønner det er viktig, som du sier.

    Har skrevet blogg om LP, og M.E. Hadde blitt glad om du tok en titt, og kanskje sa ifra om det er noe som ikke stemmer i forhold til L.P.

    Ellers, ha en videre fin sommer, sammen med dine kjente og kjære.

    Beste hilsner fra Marianne

  21. Emme Says:

    Er så glad på dine og familiens vegne at jeg er igrunnen målløs. Stoooor klem

  22. Far til frisk Says:

    Første gang jeg omtrent leser en blogg og aller første gang jeg kommenterer.
    Jeg må bare få si at det du skriver er fantastisk bra og som far til en som også ble frisk av LP i våres er jeg dypt rørt og fasinert av hvor godt du beskriver din situasjon og lykke. Det stemmer så bra med det vi har opplevd selv! Det å være nær en som har slitt med ME en stund er en oppgave i seg selv, men det å få oppleve en så en enorm endring er noe av det sterkeste.Det må være fantastisk for alle rundt deg også !
    Håper mange som lurer på noe rundt LP får lese bloggen din!


  23. […] hvordan skal en forestille seg at helbredelse må føles? I det siste har jeg lest om Beate som har prøvd Lightning Process (LP) og blitt frisk av ME. Og ikke minst – i går kom det en post […]


  24. […] 11am8uamMon, 11 Aug 2008 00:35:07 +00003, 2007 av tordenlill Kan jeg la være å prøve LP etter dette innlegget hos Eskil eller dette hos Beate. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: