Jeg har innsett at jeg aldri kommer til å få tatt igjen det året som gikk. Ei heller på bloggfronten. Jeg har det litt slik som da Berlinmuren falt i 1989. Jeg var på den andre siden av jordkloden det året, og fremdeles får jeg a-ha opplevelser av hva som egentlig skjedde dengangen.

Nå har jeg jo skjønt at ikke alle andre heller fikk med seg all verden, men som den samfunsengasjerte ungdommen jeg var , så tror jeg nok at jeg ville vært hakket mer opplyst om jeg hadde vært i Norge.

Nå vel.

Poenget er, jeg har hatt mange blogger jeg har fulgt fast. Og mye har skjedd siden april 2007. Folk har giftet seg, skilt seg, fått barn, gitt ut bøker, skrevet om ditt og datt vel verdt å lese. Og jeg kommer aldri til å få vite alt. Men om de som er innom her kunne lagt inn linker til de mest informative, eller beste innleggene her, så har jeg noe å surfe etter, litt mer målbevisst enn jeg gjør nå.

Tips om utgåtte linker og da eventuelle nye linker i bloggrollen taes også i mot med takk.

Ellers har jeg nytt min andre caffe latte på byen, samt en utrolig deilig fiskesuppe i strående sol på Kafe Frölich!

Advertisements

Jeg vet ikke hvor mange gåter jeg fremdeles har på lager, og langt mindre husker jeg hvilke som allerede står her. Men vi gir oss allikevel ikke, derfor spør vi i kveld:

Hva får du om du kloner en sjørøver?

I går fikk jeg endelig vært med på trengen til ungenen igjen! Det er tre år siden sist! Det ser sånne småting som dette ungene og jeg har snakket om på sengekanten, og drømt om. Jeg har hele tiden sagt at når jeg en dag blir bedre, da skal jeg få sett dem i aksjon. Da skal jeg være med på stevner. Da skal jeg se hvor flinke de har blitt. Og så kom dagen, så lenge før noen kunne drømt om det.

Det var også en opplevelse å møte igjen foreldre jeg ikke hadde sett siden ungene gikk i barnehagen. Å først ikke bli kjent igjen, mange kilo lettere og med kort hår. Og så å se hvor mye folk har brydd seg, og håpet og hvor glade folk blir på mine vegne. Det er stort.

I morges hadde jeg for første gang timene alene med barna på en skoledag. De er så skjønne. De hadde kledd på seg egenhånd før de kom og «vekket» meg. De dekket på, tok av bordet, var hjelpsomme og glade de og, tror jeg, for at jeg endelig er skikkelig tilbake. Og så ble det følge til bussholdeplassen. Det var ganske rart, morsomt og fint å se igjen de jentene som var 10-12 da jeg så dem sist. Fra å være barn til å være på god vei til å bli voksne.

Jeg hadde også en prat med coachen min i dag. Det var ikke noe spesielt jeg trengte hjelp til på egne vegne, men vi begynte å snakke litt om de sakene rundt LP som har stått i avisene, spesielt Bergens Tidene og Aftenposten de siste dagene. Om noen uheldige formuleringer som har kommet fra Parker, og oversettelsen av ordet «well» til «frisk» på norsk. At man på norsk har snakket unyansert om at man blir «frisk» etter tre dager med LP mens dette jo er virkeligheten for få. Det er ikke slik at man kan regne med å gå på jobb på dag 4!Man må regne med en rekovalasjonstid, og mye arbeid.

Det blir mer musikk. Jeg fant jeg igjen en video jeg har hatt lyst til å se i 23 år!  Musikken har også fulgt meg alle disse årene, og den passer på stemningen jeg har om dagen. I want to break free. Den var mer surrealistisk enn jeg kunne ha drømt om, mannen mente den minnet om Salvador Dali.

Kos dere!

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

Stemmer

august 24, 2008

Jeg hører på musikk igjen. Det er så mange år siden sist, og det som forbauser meg mest er hvor fantastiske stemmer folk har. Så utrolig mye mer variert, spennende og vakkert enn det jeg kunne huske, da jeg bare lå og kunne lete i hukommelsen etter musikk. Jeg hører musikk jeg aldri har hørt før. Surfer Undre, Ana og andre som legger ut musikkvideoer. Men mest gammelt jeg har lyst til å oppleve på nytt.

 

Brigde over trubled water, jeg husker ikke sist jeg hørte Simon og Garfunkel synge den selv men forskjellen mellom det å høre dem, og den allsangen jeg stort sett har vært med på sjøl var så stor at jeg plutselig forsto hvorfor noen artister bare blir store. Og andre for alltid vil være ganske uspennende.

 

De siste dagene har det gått i Les Miserables. Jeg så konserten fra 10-årsjubileet på TV, og gjensynet i mikroformatet til Youtube har også vært stort. Jeg tror aldri jeg har grått til musikk før, men da Fantine dør , og overlater Cosette til Jean Valjan renner tårene her. Og alt er på grensen til magisk. Mennene på barikaden. Den lille gutten som ber oss om å ”look down”.  Marius som står igjen alene med tomme stoler og tomme bord.   Og slutten, som på samme måte som gjennom hele historien sier at å dø ikke nødvendigvis er noen tragedie, når man har de man er glad i rundt seg og man har oppnådd det man ville.

 

What a wonderful world.

 

 

 

(Apropos stemmer, jeg har ikke sanssen for vibratoen til Cosette her.)

O lykksalige utålmodighet

august 23, 2008

Jeg balanserer.

Mellom ikke å bruke musklene for mye og ikke bruke kroppen for lite. Det er ofte sånn, sier fysioterapeuten min, at det kan bli verre igjen før det går fremover på nytt.

Jeg kjører i rullestol, og skjønner hvor ille det må være å være avhengig av det for godt. For mange er de stedene man ikke kommer frem.

Jeg derimot, kan reise meg fra stolen og gå da. Over dørkarmen. Bak de reolene som er for trange eller hvor esker er stablet opp slik at de sperrer for hjulene. Reise meg og ta ut den boka som står for høyt oppe.

Når jeg reiser meg fra stolen og går, så må jeg le litt, for det er akkurat som om jeg må gå litt stivere enn vanlig, bare fordi det er litt flaut, og jeg liksom må vise folk at det er en grunn til at jeg bruker stolen, selv om jeg også kan gå på egenhånd.

Og jeg må le litt av meg selv, når jeg tenker på den gang jeg fikk stolen og det kjentes ut som at denne turde jeg aldri, aldri vise meg i. Hva i oss er det som gjør oss flaue for slikt?

Og jeg sitter her og er utålmodig. Ser ut på trær og skog, på hagen som hadde trengt en dugelig dugnad. Jeg har vært der ute i dag. Men jeg vil ha mer. Mye mer. Jeg vil løpe. Jeg vil luke. Jeg vil plante. Jeg vil gå. Langt. Ut i skogen og opp i trærne. Jeg vil kjenne på nytt hvor hu hei det er så flott oppe på fjellet.

Jeg er utålmodig. Og det er fantastisk. Jeg har ikke vært utålmodig på mange år. Jeg har tøylet det og bysset det i søvn, og vært så tålmodig, så tålmodig. Og nå gidder jeg det ikke mer, for jeg trenger det ikke mer, for det er så nære, så nære, og gleden over utålmodigheten blander seg med den uendelig, uendelige lykken det er å være til.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

Problembarnet Tor

august 21, 2008

Youtube har blitt den store kilden til underholdning her om dagen. I dag er det Justerkavalkade. Er dette løsningen på problembarn i dag og? Eller er vi gått helt vekk fra fri barneoppdragelse?

Register for eksepsjonelle sykdomsforløp (RESF) er et skandinavisk register over historier fra personer som har opplevd et uvanlig sykdomsforløp etter bruk av alternativ behandling.

Registeret drives av Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin (NAFKAM) ved Universitetet i Tromsø. Senteret er opprettet av Norges Forskningsråd og finansieres i dag av Helse- og omsorgs-departementet. NAFKAM er en egen enhet under Det medisinske fakultet.

Jeg tok kontakt med dem for å høre om de var interessert i LP-historier, og her er svaret jeg fikk:

Kjære Beate.

Mange takk for e-posten din ang. Lightning Process. Ja, i forbindelse med Register for eksepsjonelle sykdomsforløp (se vedlagte brosjyre og http://uit.no/187) samler vi inn historier fra personer som opplever at de har fått hjelp av LP.

Dersom du ønsker å dele din historie, kan du sende oss postadressen din. Du vil da få tilsendt et registreringsskjema og en samtykkeerklæring (for å kunne innhente journalopplysninger).

Og du kan gjerne oppfordre andre til å ta kontakt.

Vennlig hilsen

Brit J. Drageset
Koordinator for Register for eksepsjonelle sykdomsforløp

Oppfordringen er herved overbrakt.