For bare noen minutter siden ble det klart at Hagen nå er på vei over havet for å redde USA. Etter en tur innom VoxPopuli sto det klart for meg hvordan dette kom i stand. Bush må ha lest VG denne uka, og skjønt at dette var mannen som kunne redde dem. Han har rådene som kan få USA på beina igjen. Hva de går ut på? Bytt snippen!

Selv har han tatt opptelling i klesskapet og funnet ut at han har dresser og sko for et par år fremover.

– Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Vi kan kjøre bilen vår litt lenger og vi kan slite på skjortene våre litt til. Vi kan for eksempel bytte ut snippene og ikke hele skjorten, slik som jeg gjør, sier Hagen til Dagens Næringsliv.

Den tidligere Rimi-eieren forteller at han i flere år allerede har sendt skjortene til en skredder i England som bytter ut snippene.

– Det er klart at hvis alle over tid gjør litt sånn, så vil forbruket gå ned, og over tid vil inntjeningen i næringslivet gå ned, sier han til avisen.

Ja, den siste setningen der må de ha oversett.

I dag, fredag skal det egentlig være en lenge annonsert og viktig diskusjon presidentkandidatene imellom. Obama og McCain, altså. Det er ikke så vanskelig å se for seg hvor mange mennesker som er involvert i å arrangere noe slikt, hvor mange som har satt av kvelden, og hva som egentlig står på spill om man bare avlyser sånn uten videre.

Med andre ord, det kan virke som om finanskrisa har superhøy prioritet hos republikanerne, og at det ikke finnes rom for noe som helst annet om dagen. Annet enn Hagen. For hvordan skal Bush tilbringe denne krisekvelden? Med koselig hjemmebesøk av Rimi-Hagen. Vi kan derimot avsløre at det ikke er slik det kan se ut, at Bush velger å blåse i hele krisa for en hyggelig familiekveld. Ingen president gjør slik. Det kan bare bety en ting – Rimi-Hagen er utnevnt som Bush sin personlige økonomiske rådgiver.

Eller hva?

Hår

september 25, 2008

Jeg har begynt å snuse inne hos Virvarr etter Grand Prix-seieren i går.

Hun skriver om hår – hår under armene.

Det er mye som har blitt forskjellig på de 20 årene som har gått siden jeg var sånn sirka midt i tenårene. Da var det faktisk helt, helt greit med hår under armene her i Norge. Og på beina. Selv om hårete meg har opplevd å få en høylydt kommentarer på byen om nettopp det.

Noe har definitivt skjedd.
****************************************

Det var våren 2007. Livet mitt hadde gått under noen uker tidligere, og nå var det sykehuset sin tur. Om dagene før hadde vært et mareritt kuliminerte det nå. Det fantes ikke enerom. Det fantes ikke leger som visste noe om ME. Det fantes ikke sykepleiere som visste noe om ME eller som hørte på det mannen sa når han prøvde å forklare hvordan man måtte ta hensyn til noen som ikke tålte lyd, lukt eller lys. Det var tre dager med skjerf over øynene propper og hørselsvern, med alt det jeg hadde igjen av energi til å svare på spørsmål, smile og vise meg som den positive pasienten jeg håpet å være. Fremdeles var jeg ikke nådd bunnen, det var mulig å se meg rundt, snakke og også stå i korte perioder av gangen. Det var mulig å av og til kjøre meg i rullestol til toalettet, selv om det holdt hardt.

Jeg ble vekket og de ville stelle meg før legevisitten. Stelle meg? Det hørtes jo godt ut å få en vask men det var første gangen på flere måneder og jeg var redd det ikke ville gå bra. Jeg sa det. Flere ganger. Men de presset på, og til slutt sa jeg ja, vi kunne ta en rask vask og dotur. Så mens jeg satt på do dro jeg selv av meg genseren og ble vasket på overkroppen. «Takk», sa jeg, «det var godt, jeg har svettet så mye i natt».

«Du burde barbere deg under armene», sa hun.

Jeg tittet ned på hårete armhuler og tenkte at vi lever i forskjellige verdener. Når man ikke har kunnet bli vasket på 3 måneder så er bare tanken på å skulle barbere seg under armene absurd og fjern. Like absurd var det kanskje den tanken som edukket opp om at at en gang, en gang måtte jeg skrive et blogginnlegg om dette.

«Man bør ikke ha hår under armene, for svettens skyld» kom det kort. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var noe stort tull. Håret under armene er der jo nettopp for at det skal være behageligere når man svetter.

Men jeg forsøkte å smile. Jeg var våt. Dosetet var vått, så jeg måtte stå og selv be om å bli tørket. Prøvde å forklare at jeg fremdeles var våt, mens jeg svaiet og lurte på når jeg sist hadde stått så lenge.

Tilbake i rullestolen. For femte gang på like mange minutter sa pleieren krevende «vi bør vaske håret ditt». Jeg hadde sagt nei fire ganger. Jeg sa nei på nytt. «Det er lett, vi har sånn greie som ikke skal skylles ut, det tar bare et par minutter.» Hun hadde sagt det fire ganger før, og hver gang hadde jeg sagt nei, jeg kan ikke. Det er mer enn nok allerede. Nå la jeg til at jeg ikke kunne, jeg tålte ingen lukter om dagen, og jeg var allerede helt utslitt. Men hun presset på, sa at den ikke luktet, at det ikke ville være noe jobb, hun skulle bare sette en hette på meg, og så ta den av igjen. Så jeg sa ja.

I det samme fikk jeg hetta over hodet, og den luktet. Den luktet sterkt, så jeg sa den måtte av. De to pleierne ble bare stående, gjorde ingen ting. Mannen satt i et hjørne. Like mange ganger som de hadde forsøkt å få meg til å vaske håret hadde de forsøkt å få ham ut av rommet. Men han ble. Nå bykset han fram fikk av meg hette, bar meg til sengs, hentet vann, helte ut såpe av håret. Gang på gang på gang til det var helt vekk, like vekk som det jeg var.
Pleierne hadde forlatt rommet for lenge siden.

***********************************************

Høst

september 25, 2008

Epler og pærer vokser på trærne
når de blir modne så faller de ned.
Poteter og gulerøtter vokser i jorda
når de blir modne så drar vi de ut.

Slik går det med deg,
slik går det med meg,
slik går det med alle
på livets landevei.

Vi har vært på pæreslang på Akershus. Det var stort. Bare å være er igjen. Finne igjen pæretrærne (helt nord sør, nedenfor muren til fortet.) Og pærene var minst like gode som sist for 8 år siden.

Også har jeg bakt eplekake med sønnen. Med grovt mel og litt honning i stedet for sukker ble det en bra hverdagskake. Og verdens fineste epletre, med verdens beste epler, det vokser hos oss. Helt sant.

Gehør, sa du?

september 24, 2008

Har du noen gang lurt på hva det vil si å ha gehør? Ikke som i «vinne gehør for ting», men si sånn mystisk (absolutt)gehør som musikre har. Det som (vanligvis) gjør at de kan skjelne en falsk tone fra en ren, og som gjør at de letter enn andre holder seg i rett toneart og slutter på grunntonen. Og slikt. Men ikke nå lenger. Det har seg nemlig sånn at når man har «gehør» på begge ørene, kan det brukes som en god forklaring på at man ikke kan holde tonen. Det blir nemlig problemer når de to ørnene hører vær sin rene tone. Eller noe slikt. Forvirra? Værsågod!

Gud, kjærlighet og blødmer

september 24, 2008

Det er en del som har skjedd det siste året jeg kunne tenkt meg å skrive om. Men så er det for sterkt. Både det gode og det vonde.

Det hender jeg sitter og leter etter ord, men det blir for dumt.

Det kommer assosiasjoner til ting jeg har lest og hørt tidligere. Om Gud, om kjærlighet, om sterke opplevelser, om sykdom, død, angst, helbredelse. Og det som sitter sterkest fast i meg er hvor lett alt høres så blødmete ut. Enten det er busser som kjører rundt fra OKS(?) i Oslos gater fylt av helfrelste ungdommer, ukebladhistorier eller bøker om himmelske samtaler – og diskusjonene rundt.

Og alt jeg forsøker å få satt ord på, det blir bare… støv. Ekkelt klissete støv som jeg forsøker å få av meg igjen.

Da går det vennlige tanker til alle disse som har forsøkt å sette ord på store opplevelser, men bare blitt ledd av, trukket på skuldrene av, smilt overbærende til. Eller også som har opplevd at folk har blitt så provoserte at de har blitt sinte.

Fordi ordene slett ikke strekker til.

At forsøket på å formidle gikk i vasken fordi ord er så vanskelige.

Og fordi så få av oss er ordkunstnere.

Allikevel altså, er det alt vi har, vi som ikke er kunstnere på andre måter.

Vi får nøye oss med ordene.

Ukas barnekunst: Ansikter

september 23, 2008

Surrealistisk nonne

september 23, 2008

Blogger jeg abonerer på hos wordpress.com vokser – jeg har ikke fått rss-er oppe å gå enda, så det blir til at jeg ikke kommer meg innom så mange andre blogger enn de som ligger der om dagen. Ny for meg er Bharfot. Hun linket i siste post til en russisk animasjonfilm. Og når jeg først har åpnet youtube for dagen er temaet satt for den neste halvtimen, da blir det youtubesurfing i høyremargen, der det står «more from» og «related videos». Av en eller annen grunn falt jeg for denne:

Ukas gåte: Labaranten

september 22, 2008

Hva gjorde Labaranten da han kom til Labyrinten?

Skynde seg langsomt

september 18, 2008

Det er mange som sier det om dagen. «Du må skynde deg langsomt».

Det tar litt tid om omstille seg. Først fra å være innestengt på et mørkt stille rom, helt overlatt til andre, og så i løpet av timer stå der og være sin egen sjef igjen. Det er en formstigning så bratt at det kunne ta pusten fra en.

Det gjorde ikke egentlig det. Det føltes helt naturlig.

Men etterpå da? For formen fortsetter jo ikke å stige på den måten. Jeg har aldri vært rekonvalesent før, på vei oppover. Det er en ny rolle og den er faktisk heller ikke sånn helt uproblematisk.

Hva gjør man med dagene sine? Hva må jeg ta hensyn til i egen kropp? Hvilken rolle har jeg nå i familien, etter at mannen har vært sjef for alt i flere år, og det er lenge siden sist jeg hadde et ord med i laget enten det gjaldt barneoppdragelse eller hvor skapet skal stå. Barn som er blitt 3 år eldre trenger annen oppdragelse og oppfølging.

Også går det så sakte, ikke minst når starten var så «flying».

Av og til tør jeg nå å titte meg over skulderen. Ikke minst for å se at det faktisk går fremover, selv om det kan kjennes ut som det er på stedet hvil om dagen:

– Nå sover jeg om natta, også uten å gjøre LP i et par omganger før jeg sovner. Det er nytt de siste ukene.

– Beina går sakte fremover. Knærne bråker sjeldent nå, og etter turen til «vacumcleaneren» så kjennes det ut som om jeg kan gå hakket lengre uten å få smerter.

– Jeg er mye sliten og trøtt, men jeg hviler faktisk mindre enn før, uten å bli mer sliten og trøtt.

– Jeg kan godt ha program et par ganger om dagen nå, bare det ikke skjer hver dag.

– Det er deilig å stå opp tidlig og komme seg ut, da blir dagen bedre enn om jeg blir sittende.

– Om jeg har lagt meg for kvleden og så må opp igjen, kan jeg gjøre det helt ubesværet. Den første måneden var det ganske vaskelig fordi beina var så vonde på den tiden av døgnet.

– Kroppen ser ikke lenger ut som en 90-årings, og buksene detter ikke lenger rett av. Armene har fått litt styrke.

– De siste ukene har jeg faktisk fått gjort litt hagearbeid, jeg har fått gått igjennom gamle klær på loftet og vasket masse.

– Ryggen har fått nok muskler til å holde meg oppe, det samme har rumpa, det er nesten aldri vont å sitte lenger nå. Ei heller har nakken problemer med å holde oppe hodet.

– Hodet virker bedre, det kjennes ut som om jeg kan begynne å kjøre litt bil igjen uten å være noen trafikkfare på grunn av manglende oppmerksomhet.

– Når jeg leser skjer det ikke så ofte at hjernen kobler ut og jeg sitter igjen uten å ha fått med meg stort.

– Aviser og annen media virker ikke så overveldende lenger.

– Jeg bruker oftere krykker enn rullestol.

Så det går fremover. Bokstavelig talt.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

Wylde woman award

september 17, 2008

Noe av det første som møtte meg da jeg var på beina og begynte å titte i lenkelista til bloggen min igjen var en link til meg, hvor jeg hadde fått Wylde woman award fra Lise. Takk!

Det fulgte med et bilde og følgende tekst:

1. Du kan gi prisen videre til en eller hundre – eller hvilket som helst antall i mellom.
Du bestemmer selv. Pass på at du legger en lenke til mottakerne.
2. Legg en lenke til http://www.tammyvitale.com/ sånn at Tammy kan gå på besøk til alle bloggene.

Formålet med awarden:

Å gi anerkjennelse og begestring til kvinner som beriker dagen din,
som lærer deg nye ting og som lever et liv fylt av sjenerøsitet og glede.

Og nå sender jeg den videre. Først til Olava. Om få måneder er det 30 år siden læreren min kom inn i klasserommet og ba oss tegne jultrær som skulle sendes til ei jente som skulle komme ny i klassen. Og kort tid etterpå så dukket Olav opp, og gjennom 30 år nå har jeg vært av de heldige som har opplevd henne med all hennes sjenerøsitet og glede. Den er stor! Takk!

Så til Tordenlill, som tok noen forsiktige skritt ut i bloggverdenen for et par år siden, og som i dag er en av de bloggene jeg stikker innom hver dag (det er fremdeles ikke så mange jeg rekker over), som ofte får meg til å le, men som mest av alt har vist at man kan gjenvinne livet etter alvorlig ME med å ta de små, viktige skrittene steg for steg.

Til slutt til Victoria, som var en av de første bloggerne jeg begynte å lese, og som fremdeles gir meg gode lesopplevelser. Som med Tordenlill så er det glede i de små tingene, og sjenerøsitet i de store. Begge har mye å lære bort. Takk!

Dårlig sirkulasjon

september 16, 2008

Det var det han sa den fysioterpeut-akupunktør-noe jeg ikke vet helt hva var i dag.

Fysioterapeuten min har fri et par uker, og jeg tenkte jeg skulle benytte anledningen til ultralyd og/eller akupunktur på hælene mine, som har vært hakket for smertefulle de siste ukene. Jeg har vært litt redd for en begynnende betennelse i slimposene bak, senene under beine er fremdeles ømme, og det er vissnok litt sånn potetmelfølelse under fotbladene.

Det ender opp med at jeg fremdeles sitter mye stille. Etter dager med mye ståing og gåing (her er «mye» et særdeles relativt begrep») så kjenner jeg det litt for godt dagen etter. Og en sjelden gang kan jeg våkne av smerter om natta. Etter å ha tilbakelagt ett år tidligere med senebetennelse i begge armene så har jeg tenkt at det er best å være føre var.

Derfor la jeg i formiddag ut på tur til ny person, hos noe jeg trodde var en vanlig fysioterapeut som også kunne akupunktur. Jeg tror ikke han var det, det var nok en mer alternativ terapeut. Men det var interessant. Jeg ble tatt bilde av med et varmekamera, som viste overflatetemperaturen på huden, noe som skulle si noe om blodsirkulasjonen. Den var som forventet ikke helt god. De gode nyhetene var at det overhode ikke var noen betennelsestilstand i hælene. Jeg ble behandlet med litt nåler, men først med vakum på ryggen og nederst på beina. Det var ganske rart å reise seg, og plutselig ha føtter som lystret og ikke var stive og ømme. Virkningen varte ikke så lenge, men den var der. Så jeg skal forsøke et par ganger til, har jeg tenkt.

Så får vi se.

Imens får jeg fortsette å luke i hagen på det som har vist seg å være en effektiv måte å rydde i brenneslejungelen på: Villmanskjøring med utreullestol legger det meste flatt.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

Vi finnes ikke

september 12, 2008

Eksistensiell filosofi fra 8-åringen min:

Hvem skapte liksom gud, og hvem skapte liksom jorda, og hvem skapte de som skapte jorda, og hvem skapte de, og det går jo sånn i evigheter, og det er jo umulig.

Så vi finnes ikke.

Hvordan kan vi finnes, da hvem skapte liksom gud, slik at gud kunne skape oss? Sånn at liksom, alt går i evigheter, bortover og bortover, med flere mennesker. Hvem er liksom den første som kom. Det går jo umulig at vi finnes. Nesten som en drøm er det at vi finnes. Men hvem skulle liksom skape drømmen. Så det er umulig at vi finnes, det går liksom ikke an. Jeg forstår liksom ikke at vi finnes. Og det er det rare.

Jeg skjønner liksom ikke at vi kan ta i hverandre og sånne ting heller.

Hvilken vei kjører bussen på tegningen nedenfor?

Om å være seg selv

september 10, 2008

Det hender gutter har sagt slik at jeg har hørt det: -Jenter vet ikke hva de vil ha, jeg forsøker å være slik eller sånn, men de liker ingen av delene. Hva ønsker jenter seg da, jeg forstår det ikke!

Kanskje sier jenter de samme tingene. Bare ikke til meg.

Jeg forstår ikke helt problemstillingen.

Uansett må man vel være seg selv. Ellers kommer det hele vel litt galt avsted, både for en egens del og den jenta man måtte ha sett seg ut.

Så må man bar håpe på at det dukker opp noen, eller at man finner noen som liker en, akkurat slik en er når en er mest mulig seg selv.

Med mindre man faktisk er en kameleon da.

Mandag!

september 8, 2008

Først den morsomme utgaven, så en fullstendig en.  🙂

Hvem?

Mamas og Papas sin monday, monday selvfølgelig.


Tusenbeinet som danset

september 5, 2008

Det var en gang et tusenbein som var som alle andre tusenbein. En dag sto tusenbenet opp og gikk ut fra hulen sin, der den sov om natten. Det var en vakker dag. Akkurat passe kjølig i luften, slik det er på fine morgener. En sol som kunne anes bak horisonten. Lyd fra morgenfugler og løv som vislet. Tusenbenet kravlet seg opp på en stor stein. Hvorfor visste det ikke helt, det sto liksom der og lokket så fint. Det satte seg godt til rette og tittet mot stedet der sola snart skulle stå opp. Så skjedde det slik det alltid gjør, i det solstrålene stakk opp over fjelltoppene så ble alt stille. Fuglene sluttet å synge, vinden stilnet, det var som om alt levende holdt pusten i noen sekunder for å ta imot den nye dagen.

Og tusenbeinet? Tusenbeinet kjente seg med ett så lett og god og fin, det ville opp, opp opp, og der sto det, med bare de bakerste beina i bakken, og overkroppen vuggende med hodet høyt til værs. Og det danset. Det hadde aldri danset før, det hadde ikke engang visst at tusenbein kunne danse, men nå danset det som om det aldri skulle ha gjort noe annet. Og i det sola sto opp denne dagen ble det møtt av tusenbeinets dans, og det sendte noen varme øyekast ned over den vakre, dansende skapningen, langt der nede.

De andre dyra som var i nærheten så også tusenbeinet. Og de ble stående å se. De kom nærmere, og snart sto det en liten flokk dyr rundt tusenbeinet. Bier, frosker, fugler og til og med en slange lå det der.

Hver morgen etter dette gjentok det samme seg. Tusenbeinet krøp ut fra hulen sin, gikk bort til steinen, satte seg stille ned og ventet på sola. Og med sola kom dansen. Og med dansen kom dyra. Flere og flere dyr og insekter flokket seg rundt tusenbeinet.

Så en dag skjedde det noe nytt. Mens tusenbeinet drev på med dansen sin var det en stemme fra dyreforsamlingen som avbrøt. Noen mener det var en padde. En padde som i lang tid hadde sett på tusenbeinet og vært sjalu, og som nå hadde klekket ut en plan for å sette tusenbeinet på plass. Men jeg vet ikke. Kanskje var det bare et dyr som selv gjerne skulle danset, og lurte på hvordan den skulle få det til. Men det alle er enige om er det som fulgte.

– Du! sa det nede fra forsamlingen.

Tusenbeinet ble revet ut av transen og så ned. Så mange dyr det var der, det hadde den ikke lagt merke til tidligere. Det hadde bare danset og ikke enset det som skjedde rundt det. Nå ble det nesten litt blygt, rødmet og så seg rundt.

– Du! sa stemmen igjen.

– Ja? svarte tusenbeinet.

– Så fantastisk nydelig du danser, sa stemmen. Jeg skulle også gjerne kunne danse slik, fortell meg nå hva du gjør?

– Hva jeg gjør? svarte tusenbeinet.

– Ja, jeg har forsøkt selv, men jeg skjønner det liksom ikke, hvilket bein tar du først, hva gjør du så, og hvilken musikk danser du til, og fortell meg nå alt, skritt for skritt!

– Jeg, jeg… jeg vet ikke helt, sa tusenbeinet. Det så nedover kroppen sin, og forsøkte å gjenskape det den hadde gjort. – Jeg tror… jeg tror… sa det, og røte litt på det 93. beinet, og så på det 65. Det ble stående forvirret.

Så var dansen slutt for den dagen. Dagen etter gikk tusenbeinet på nytt ut av hulen sin, bort til steinen, satt seg og ventet. Men i det sola sto opp tittet det seg rundt og så på alle dyrene. Så så den på nytt ned på beina sine. – Hva er det jeg gjør, tenke det for seg selv, hva er det jeg gjør? Det rettet opp ryggen, holdt hodet opp, men beina ville ikke. Det forsøkte å bukte seg litt hit, og så dit. Men det så ikke lenger mot sola, det så på alle dyrene. Det kjente ikke lenger hvordan dansen tok tak i den og ledet den, alt den kjente var 1000 stive bein som skalv.

Stille satt det seg ned igjen, snudde seg, og gikk tilbake til hulen.

Barnekunst

september 4, 2008

Jeg har fått lov å vise frem noe det ene av barna mine har laget i tuxpaint. Fint, hva?

Amnestyfangen

september 3, 2008

For mange år siden leste jeg et minne fra en tidligere amnestyfange. Han hadde sittet i enecelle i lang tid, han ble holdt helt isolert. Det var torturen som skulle få ham til å snakke. En dag kom en vakt med en full sekker. Han sto på den andre siden av gitteret. «Se her» sa han, «dette er brev til deg». Han helte brevene ut av posene så de rant utover gulvet. Det var enorme mengder. Vakta så på ham. «Om du forteller det vi vil vite, skal du få lese dem.

Fangen sa ingenting. Bare det å se brevene hadde vært nok. Han var ikke glemt.

Mens jeg lå alene i mørket så var dette en av historiene som stadig kom tilbake til meg. Jeg visste hvordan han hadde det. Av og til, når jeg var i form til det, kunne jeg spørre om det hadde kommet hilsener, brev, telefoner, meldinger i bloggen eller e-post. Det var ikke så ofte jeg kunne hør mer enn et «ja» og et par kommentarer om hvem og hvor. Men det var nok. Det var ikke bare nok – det var helt avgjørende for ikke å synke helt ned i fortvilelse.

Så viktig dette å bli sett. Å bli husket på. Å vite at andre bryr seg.

Selv om verden gikk videre uten meg, så stoppet den også opp for andre enn meg. Å vite det var det vanskeligste. En ting var mitt liv, en annen ting var barna mine sitt liv, mannen min sitt, moren min sitt. Og så alle de som ikke var så direkte involvert, men som hadde det vondt fordi jeg hadde det vondt. Fordi de brød seg om meg.

Nå er jeg her igjen. Jeg lever. Jeg er. Jeg er mer og sterkere enn noen sinne før. Og folk som har brydd seg i tiden som gikk viser at dette er sterkt også for dem. Jeg har vært litt brydd på grunn av det. Ikke mye, det har vært mest godt, jeg har tatt det i mot, det har varmet, det har vært et under, men litt brydd har jeg vært.

Så går livet videre på nytt. Denne gangen med meg som en del av det hele. Og plutselig er det underlig. Hvordan kan verden gå videre når noe så fantastisk har skjedd? Jeg har tidligere skrevet om «twilight zone». Den opplevelsen er ikke så intens lenger. Det begynner å normalisere seg. Men jeg føler meg som et ubeskrevet blad. Hvor skal jeg ta fatt? Hva skal jeg bruke dagene mine til? Hvem er jeg?

Og igjen, hvordan kan verden bare gå videre som om dette fantastiske ikke har skjedd?

Men så gjør den ikke helt det, for de som før hadde det vondt på mine vegne gleder seg med meg. De første ukene ville jeg helst ikke snakke om det som hadde skjedd. Nå som jeg har møtt og snakket med de nærmeste så er det ikke så ofte folk vil ha oppdateringer, eller vite mer om hva som har skjedd. Og plutselig er det som et tomrom, og jeg kan begynne å slippe tankene frem igjen, og la de få noe mer rom. Hva jeg har vært igjennom. Men mest av alt, hvor fantasisk det er å ha fått livet i gave på nytt.

Så kommer det en ny telefon. En gammel bekjent har bedt for oss hver eneste dag. Meg, mannen, barna mine, uten at vi har visst noe om det. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det har vært ganske mange telefoner fra folk som jeg knapt kjenner som har ringt på egne eller andres vegne. Noen med ME eller andre sykdommer LP kan være en hjelp for. Noen har bare hørt negative ting om LP, og er svært skeptiske. Andre ser det som en mulighet de selv kan benytte seg av. De siste dagene har den første av disse vært på kurs, og jeg er veldig spent på hvordan det har gått. I går og i dag har jeg sittet med en gammel bekjent på telefonen. Hun har ei venninne som er innlagt på sykehus for tiden, med noe som høres ut som ME. Hun blir tvangsaktivisert, tvangsmedisinert, og blir bare sykere og sykere, mens legen sier at de ikke skjønner noe som helst, men presser henne ut på sykkelturer og lange gåturer før hun ramler over ende i senga og ikke klarer å bevege seg, med spasmer og kramper.

Hva har dette med hverandre å gjøre. Jeg vet ikke helt. Men noe. Det kjennes slik ut. Det har noe med hverandre å gjøre.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.