For bare noen minutter siden ble det klart at Hagen nå er på vei over havet for å redde USA. Etter en tur innom VoxPopuli sto det klart for meg hvordan dette kom i stand. Bush må ha lest VG denne uka, og skjønt at dette var mannen som kunne redde dem. Han har rådene som kan få USA på beina igjen. Hva de går ut på? Bytt snippen!

Selv har han tatt opptelling i klesskapet og funnet ut at han har dresser og sko for et par år fremover.

– Sånn tror jeg det er for de fleste av oss. Vi kan kjøre bilen vår litt lenger og vi kan slite på skjortene våre litt til. Vi kan for eksempel bytte ut snippene og ikke hele skjorten, slik som jeg gjør, sier Hagen til Dagens Næringsliv.

Den tidligere Rimi-eieren forteller at han i flere år allerede har sendt skjortene til en skredder i England som bytter ut snippene.

– Det er klart at hvis alle over tid gjør litt sånn, så vil forbruket gå ned, og over tid vil inntjeningen i næringslivet gå ned, sier han til avisen.

Ja, den siste setningen der må de ha oversett.

I dag, fredag skal det egentlig være en lenge annonsert og viktig diskusjon presidentkandidatene imellom. Obama og McCain, altså. Det er ikke så vanskelig å se for seg hvor mange mennesker som er involvert i å arrangere noe slikt, hvor mange som har satt av kvelden, og hva som egentlig står på spill om man bare avlyser sånn uten videre.

Med andre ord, det kan virke som om finanskrisa har superhøy prioritet hos republikanerne, og at det ikke finnes rom for noe som helst annet om dagen. Annet enn Hagen. For hvordan skal Bush tilbringe denne krisekvelden? Med koselig hjemmebesøk av Rimi-Hagen. Vi kan derimot avsløre at det ikke er slik det kan se ut, at Bush velger å blåse i hele krisa for en hyggelig familiekveld. Ingen president gjør slik. Det kan bare bety en ting – Rimi-Hagen er utnevnt som Bush sin personlige økonomiske rådgiver.

Eller hva?

Hår

september 25, 2008

Jeg har begynt å snuse inne hos Virvarr etter Grand Prix-seieren i går.

Hun skriver om hår – hår under armene.

Det er mye som har blitt forskjellig på de 20 årene som har gått siden jeg var sånn sirka midt i tenårene. Da var det faktisk helt, helt greit med hår under armene her i Norge. Og på beina. Selv om hårete meg har opplevd å få en høylydt kommentarer på byen om nettopp det.

Noe har definitivt skjedd.
****************************************

Det var våren 2007. Livet mitt hadde gått under noen uker tidligere, og nå var det sykehuset sin tur. Om dagene før hadde vært et mareritt kuliminerte det nå. Det fantes ikke enerom. Det fantes ikke leger som visste noe om ME. Det fantes ikke sykepleiere som visste noe om ME eller som hørte på det mannen sa når han prøvde å forklare hvordan man måtte ta hensyn til noen som ikke tålte lyd, lukt eller lys. Det var tre dager med skjerf over øynene propper og hørselsvern, med alt det jeg hadde igjen av energi til å svare på spørsmål, smile og vise meg som den positive pasienten jeg håpet å være. Fremdeles var jeg ikke nådd bunnen, det var mulig å se meg rundt, snakke og også stå i korte perioder av gangen. Det var mulig å av og til kjøre meg i rullestol til toalettet, selv om det holdt hardt.

Jeg ble vekket og de ville stelle meg før legevisitten. Stelle meg? Det hørtes jo godt ut å få en vask men det var første gangen på flere måneder og jeg var redd det ikke ville gå bra. Jeg sa det. Flere ganger. Men de presset på, og til slutt sa jeg ja, vi kunne ta en rask vask og dotur. Så mens jeg satt på do dro jeg selv av meg genseren og ble vasket på overkroppen. «Takk», sa jeg, «det var godt, jeg har svettet så mye i natt».

«Du burde barbere deg under armene», sa hun.

Jeg tittet ned på hårete armhuler og tenkte at vi lever i forskjellige verdener. Når man ikke har kunnet bli vasket på 3 måneder så er bare tanken på å skulle barbere seg under armene absurd og fjern. Like absurd var det kanskje den tanken som edukket opp om at at en gang, en gang måtte jeg skrive et blogginnlegg om dette.

«Man bør ikke ha hår under armene, for svettens skyld» kom det kort. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var noe stort tull. Håret under armene er der jo nettopp for at det skal være behageligere når man svetter.

Men jeg forsøkte å smile. Jeg var våt. Dosetet var vått, så jeg måtte stå og selv be om å bli tørket. Prøvde å forklare at jeg fremdeles var våt, mens jeg svaiet og lurte på når jeg sist hadde stått så lenge.

Tilbake i rullestolen. For femte gang på like mange minutter sa pleieren krevende «vi bør vaske håret ditt». Jeg hadde sagt nei fire ganger. Jeg sa nei på nytt. «Det er lett, vi har sånn greie som ikke skal skylles ut, det tar bare et par minutter.» Hun hadde sagt det fire ganger før, og hver gang hadde jeg sagt nei, jeg kan ikke. Det er mer enn nok allerede. Nå la jeg til at jeg ikke kunne, jeg tålte ingen lukter om dagen, og jeg var allerede helt utslitt. Men hun presset på, sa at den ikke luktet, at det ikke ville være noe jobb, hun skulle bare sette en hette på meg, og så ta den av igjen. Så jeg sa ja.

I det samme fikk jeg hetta over hodet, og den luktet. Den luktet sterkt, så jeg sa den måtte av. De to pleierne ble bare stående, gjorde ingen ting. Mannen satt i et hjørne. Like mange ganger som de hadde forsøkt å få meg til å vaske håret hadde de forsøkt å få ham ut av rommet. Men han ble. Nå bykset han fram fikk av meg hette, bar meg til sengs, hentet vann, helte ut såpe av håret. Gang på gang på gang til det var helt vekk, like vekk som det jeg var.
Pleierne hadde forlatt rommet for lenge siden.

***********************************************

Høst

september 25, 2008

Epler og pærer vokser på trærne
når de blir modne så faller de ned.
Poteter og gulerøtter vokser i jorda
når de blir modne så drar vi de ut.

Slik går det med deg,
slik går det med meg,
slik går det med alle
på livets landevei.

Vi har vært på pæreslang på Akershus. Det var stort. Bare å være er igjen. Finne igjen pæretrærne (helt nord sør, nedenfor muren til fortet.) Og pærene var minst like gode som sist for 8 år siden.

Også har jeg bakt eplekake med sønnen. Med grovt mel og litt honning i stedet for sukker ble det en bra hverdagskake. Og verdens fineste epletre, med verdens beste epler, det vokser hos oss. Helt sant.

Gehør, sa du?

september 24, 2008

Har du noen gang lurt på hva det vil si å ha gehør? Ikke som i «vinne gehør for ting», men si sånn mystisk (absolutt)gehør som musikre har. Det som (vanligvis) gjør at de kan skjelne en falsk tone fra en ren, og som gjør at de letter enn andre holder seg i rett toneart og slutter på grunntonen. Og slikt. Men ikke nå lenger. Det har seg nemlig sånn at når man har «gehør» på begge ørene, kan det brukes som en god forklaring på at man ikke kan holde tonen. Det blir nemlig problemer når de to ørnene hører vær sin rene tone. Eller noe slikt. Forvirra? Værsågod!

Gud, kjærlighet og blødmer

september 24, 2008

Det er en del som har skjedd det siste året jeg kunne tenkt meg å skrive om. Men så er det for sterkt. Både det gode og det vonde.

Det hender jeg sitter og leter etter ord, men det blir for dumt.

Det kommer assosiasjoner til ting jeg har lest og hørt tidligere. Om Gud, om kjærlighet, om sterke opplevelser, om sykdom, død, angst, helbredelse. Og det som sitter sterkest fast i meg er hvor lett alt høres så blødmete ut. Enten det er busser som kjører rundt fra OKS(?) i Oslos gater fylt av helfrelste ungdommer, ukebladhistorier eller bøker om himmelske samtaler – og diskusjonene rundt.

Og alt jeg forsøker å få satt ord på, det blir bare… støv. Ekkelt klissete støv som jeg forsøker å få av meg igjen.

Da går det vennlige tanker til alle disse som har forsøkt å sette ord på store opplevelser, men bare blitt ledd av, trukket på skuldrene av, smilt overbærende til. Eller også som har opplevd at folk har blitt så provoserte at de har blitt sinte.

Fordi ordene slett ikke strekker til.

At forsøket på å formidle gikk i vasken fordi ord er så vanskelige.

Og fordi så få av oss er ordkunstnere.

Allikevel altså, er det alt vi har, vi som ikke er kunstnere på andre måter.

Vi får nøye oss med ordene.

Ukas barnekunst: Ansikter

september 23, 2008