Amnestyfangen

september 3, 2008

For mange år siden leste jeg et minne fra en tidligere amnestyfange. Han hadde sittet i enecelle i lang tid, han ble holdt helt isolert. Det var torturen som skulle få ham til å snakke. En dag kom en vakt med en full sekker. Han sto på den andre siden av gitteret. «Se her» sa han, «dette er brev til deg». Han helte brevene ut av posene så de rant utover gulvet. Det var enorme mengder. Vakta så på ham. «Om du forteller det vi vil vite, skal du få lese dem.

Fangen sa ingenting. Bare det å se brevene hadde vært nok. Han var ikke glemt.

Mens jeg lå alene i mørket så var dette en av historiene som stadig kom tilbake til meg. Jeg visste hvordan han hadde det. Av og til, når jeg var i form til det, kunne jeg spørre om det hadde kommet hilsener, brev, telefoner, meldinger i bloggen eller e-post. Det var ikke så ofte jeg kunne hør mer enn et «ja» og et par kommentarer om hvem og hvor. Men det var nok. Det var ikke bare nok – det var helt avgjørende for ikke å synke helt ned i fortvilelse.

Så viktig dette å bli sett. Å bli husket på. Å vite at andre bryr seg.

Selv om verden gikk videre uten meg, så stoppet den også opp for andre enn meg. Å vite det var det vanskeligste. En ting var mitt liv, en annen ting var barna mine sitt liv, mannen min sitt, moren min sitt. Og så alle de som ikke var så direkte involvert, men som hadde det vondt fordi jeg hadde det vondt. Fordi de brød seg om meg.

Nå er jeg her igjen. Jeg lever. Jeg er. Jeg er mer og sterkere enn noen sinne før. Og folk som har brydd seg i tiden som gikk viser at dette er sterkt også for dem. Jeg har vært litt brydd på grunn av det. Ikke mye, det har vært mest godt, jeg har tatt det i mot, det har varmet, det har vært et under, men litt brydd har jeg vært.

Så går livet videre på nytt. Denne gangen med meg som en del av det hele. Og plutselig er det underlig. Hvordan kan verden gå videre når noe så fantastisk har skjedd? Jeg har tidligere skrevet om «twilight zone». Den opplevelsen er ikke så intens lenger. Det begynner å normalisere seg. Men jeg føler meg som et ubeskrevet blad. Hvor skal jeg ta fatt? Hva skal jeg bruke dagene mine til? Hvem er jeg?

Og igjen, hvordan kan verden bare gå videre som om dette fantastiske ikke har skjedd?

Men så gjør den ikke helt det, for de som før hadde det vondt på mine vegne gleder seg med meg. De første ukene ville jeg helst ikke snakke om det som hadde skjedd. Nå som jeg har møtt og snakket med de nærmeste så er det ikke så ofte folk vil ha oppdateringer, eller vite mer om hva som har skjedd. Og plutselig er det som et tomrom, og jeg kan begynne å slippe tankene frem igjen, og la de få noe mer rom. Hva jeg har vært igjennom. Men mest av alt, hvor fantasisk det er å ha fått livet i gave på nytt.

Så kommer det en ny telefon. En gammel bekjent har bedt for oss hver eneste dag. Meg, mannen, barna mine, uten at vi har visst noe om det. Det gjør et voldsomt inntrykk. Det har vært ganske mange telefoner fra folk som jeg knapt kjenner som har ringt på egne eller andres vegne. Noen med ME eller andre sykdommer LP kan være en hjelp for. Noen har bare hørt negative ting om LP, og er svært skeptiske. Andre ser det som en mulighet de selv kan benytte seg av. De siste dagene har den første av disse vært på kurs, og jeg er veldig spent på hvordan det har gått. I går og i dag har jeg sittet med en gammel bekjent på telefonen. Hun har ei venninne som er innlagt på sykehus for tiden, med noe som høres ut som ME. Hun blir tvangsaktivisert, tvangsmedisinert, og blir bare sykere og sykere, mens legen sier at de ikke skjønner noe som helst, men presser henne ut på sykkelturer og lange gåturer før hun ramler over ende i senga og ikke klarer å bevege seg, med spasmer og kramper.

Hva har dette med hverandre å gjøre. Jeg vet ikke helt. Men noe. Det kjennes slik ut. Det har noe med hverandre å gjøre.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

10 Responses to “Amnestyfangen”

  1. Mona mono Says:

    Hei Beate! *vinke*

    Jeg kjenner meg godt igjen i det tomrommet du beskriver. Jeg har pressa meg igjennom utdanning og jobb gjennom så mange år, at når den ultimate crashen kom var det veldig vrient å skulle ta hensyn til kroppen i stedet for å overstyre. Så lærte jeg på LP-kurset at jeg bl.a. kan velge fokus og hente frem gode, sterke, friske minner og følelser – og på den måten klare det jeg ønsker. Etter så lang tid med begrensninger, var det overveldende og skummelt å skulle hive seg ut i den hurtiggående verden igjen! Den man hadde lengtet sånn etter! *ler*
    Og hvor begynner man, egentlig? =)

    Men jeg tror at alle opplever denne perioden av overveldethet… Noen klarer å bruke LP på nettopp den følelsen – men jeg sleit litt med å få utbytte og effekt av akkurat det selv. Kanskje det funker for deg? =)

  2. Mona mono Says:

    Sorry – glemte å si at den stakkars jenta må vekk fra det sykehuset! *huff*

  3. Lin Says:

    Fine, fine Beate. Det er så godt å «se» deg igjen at du aner ikke! *knuseklemmer*

  4. Beate Says:

    Hei mono 🙂

    De første ukene var jeg veldig overveldet. Og det var helt greit, egentlig. Nå kjennes det mer ut som om jeg har blanke ark og fargestifter, og bare sitter og venter på at inspirasjonen skal komme.🙂

    Lin, det er fin tå se deg og! Har så vidt tittet innom bloggen din, men det er så mye å ta fatt på! Vi tastes!

  5. tordenlill Says:

    Håper du får mange fine rydde-dager!
    Det er herlig å få ting unna🙂

  6. phalloides Says:

    Viktig dette du skriver om her, at man føler man «er med» også i de perioder av livet man ikke kan være med. Det gjelder sykdom, langtidsfravær fra jobb, osv. Kollegiet der jeg jobber har opprettet en blomsterkasse for å kunne sende en hilsen og gi litt oppmerksomhet til langtidssyke. Jeg tror det letter tilbakekomsten og styrker mentalt.

  7. anafantastika Says:

    Jeg kjenner meg litt igjen, mine dager er stort sett i vakum. Alt blir en vane. Men det er ofte greit å lage seg noen små rutiner i løpet av dagen da går tiden litt lettere. Når du får trent deg opp mer så blir du vel større muligheter for å fylle dagene med litt mer krevende ting?

  8. Beate Says:

    tordenlill, det er herlig! Selv om støvet har lagt seg igjen der jeg begynte, at jeg kunne glemme at det varte så kort!

    phalloides, slike blomsterkasser er blomster verdt!

    ana, ja absolutt! Og jeg tror jeg vet hva. Bare ikke når, og hvor fort. 🙂

  9. Carina Says:

    Wow, jag blir stadigt imponerad av dig jag,🙂 Tänk att kunna «ta» på livet som du gör nu, *klem*

  10. Beate Says:

    Takk Carina!

    Håper vi sees snart!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: