Tusenbeinet som danset

september 5, 2008

Det var en gang et tusenbein som var som alle andre tusenbein. En dag sto tusenbenet opp og gikk ut fra hulen sin, der den sov om natten. Det var en vakker dag. Akkurat passe kjølig i luften, slik det er på fine morgener. En sol som kunne anes bak horisonten. Lyd fra morgenfugler og løv som vislet. Tusenbenet kravlet seg opp på en stor stein. Hvorfor visste det ikke helt, det sto liksom der og lokket så fint. Det satte seg godt til rette og tittet mot stedet der sola snart skulle stå opp. Så skjedde det slik det alltid gjør, i det solstrålene stakk opp over fjelltoppene så ble alt stille. Fuglene sluttet å synge, vinden stilnet, det var som om alt levende holdt pusten i noen sekunder for å ta imot den nye dagen.

Og tusenbeinet? Tusenbeinet kjente seg med ett så lett og god og fin, det ville opp, opp opp, og der sto det, med bare de bakerste beina i bakken, og overkroppen vuggende med hodet høyt til værs. Og det danset. Det hadde aldri danset før, det hadde ikke engang visst at tusenbein kunne danse, men nå danset det som om det aldri skulle ha gjort noe annet. Og i det sola sto opp denne dagen ble det møtt av tusenbeinets dans, og det sendte noen varme øyekast ned over den vakre, dansende skapningen, langt der nede.

De andre dyra som var i nærheten så også tusenbeinet. Og de ble stående å se. De kom nærmere, og snart sto det en liten flokk dyr rundt tusenbeinet. Bier, frosker, fugler og til og med en slange lå det der.

Hver morgen etter dette gjentok det samme seg. Tusenbeinet krøp ut fra hulen sin, gikk bort til steinen, satte seg stille ned og ventet på sola. Og med sola kom dansen. Og med dansen kom dyra. Flere og flere dyr og insekter flokket seg rundt tusenbeinet.

Så en dag skjedde det noe nytt. Mens tusenbeinet drev på med dansen sin var det en stemme fra dyreforsamlingen som avbrøt. Noen mener det var en padde. En padde som i lang tid hadde sett på tusenbeinet og vært sjalu, og som nå hadde klekket ut en plan for å sette tusenbeinet på plass. Men jeg vet ikke. Kanskje var det bare et dyr som selv gjerne skulle danset, og lurte på hvordan den skulle få det til. Men det alle er enige om er det som fulgte.

– Du! sa det nede fra forsamlingen.

Tusenbeinet ble revet ut av transen og så ned. Så mange dyr det var der, det hadde den ikke lagt merke til tidligere. Det hadde bare danset og ikke enset det som skjedde rundt det. Nå ble det nesten litt blygt, rødmet og så seg rundt.

– Du! sa stemmen igjen.

– Ja? svarte tusenbeinet.

– Så fantastisk nydelig du danser, sa stemmen. Jeg skulle også gjerne kunne danse slik, fortell meg nå hva du gjør?

– Hva jeg gjør? svarte tusenbeinet.

– Ja, jeg har forsøkt selv, men jeg skjønner det liksom ikke, hvilket bein tar du først, hva gjør du så, og hvilken musikk danser du til, og fortell meg nå alt, skritt for skritt!

– Jeg, jeg… jeg vet ikke helt, sa tusenbeinet. Det så nedover kroppen sin, og forsøkte å gjenskape det den hadde gjort. – Jeg tror… jeg tror… sa det, og røte litt på det 93. beinet, og så på det 65. Det ble stående forvirret.

Så var dansen slutt for den dagen. Dagen etter gikk tusenbeinet på nytt ut av hulen sin, bort til steinen, satt seg og ventet. Men i det sola sto opp tittet det seg rundt og så på alle dyrene. Så så den på nytt ned på beina sine. – Hva er det jeg gjør, tenke det for seg selv, hva er det jeg gjør? Det rettet opp ryggen, holdt hodet opp, men beina ville ikke. Det forsøkte å bukte seg litt hit, og så dit. Men det så ikke lenger mot sola, det så på alle dyrene. Det kjente ikke lenger hvordan dansen tok tak i den og ledet den, alt den kjente var 1000 stive bein som skalv.

Stille satt det seg ned igjen, snudde seg, og gikk tilbake til hulen.

10 Responses to “Tusenbeinet som danset”

  1. Shoaib Says:

    Nydelig historie, vel slutten var ikke så lykkelig da, men noe å lære for oss alle.

  2. Beate Says:

    Ja, historier skal jo ikke alltid ende lykkelig.

    Dette er en historie mange forteller, tror jeg. Jeg har en gang fortalt den med en annen slutt, ett tillegg som jeg har diktet selv. Skal se om jeg frår knotet ned det og.

  3. tordenlill Says:

    Fin historie som får en til å tenke.

  4. phalloides Says:

    Fin historie. Det er gjerne slik, at når vi blir for opptatt av svar og forklaringer, så mister vi magien, spontaniteten og den frislupne gleden. Vi blir keitete og tenksomme. Det handler jo mye om å akseptere ting som de er, bare være i øyeblikket og nyte det.

    Ha en super helg🙂

  5. Rudie Says:

    Fin historie, men skulle jeg gjette så er det her er en fabel mer enn en myte. Det er viktig å holde hjertet varmt.

  6. Lothiane Says:

    Så trist…
    Dårlig gjort å ta magien fra noen.😦

  7. Synva Says:

    Hva så med tusenbenets dans?

    Fabelen dreide seg om en komplisert dans utført av et individ som sannsynligvis hadde utviklet dansen helt på egen hånd og uten noe behov for metarefleksjon rundt det hun gjorde.

    Språket er altså nødvendig i det øyeblikk det skal foregå noen form for kommunikasjon eller formidling across situations. Med andre ord: Hvis vårt tusenben var fornøyd med bare å framføre sin egen dans, kunne hun sikkert greid seg uten noen form for metakunnskap, men ikke hvis hun ville lære bort dansen sin til et annet tusenben. Og hvis det hadde flyttet inn i skogen et tusenben med andre normer og det oppstod en prestisjekamp om hvilken dans som var den ”riktige”, ville hun trengt et metaspråk for å kunne gjøre seg gjeldende.
    Om den litt triste slutten.
    Hva om en tenkte seg en fortsettelse der tusenbenet begynte å gjenerobre dansen? Etter lang tids øvelse kunne den oppføre dansen igjen, med samme eleganse som før:
    Men nå kunne den mer enn bare å danse; den kunne også gjennomskue hva den gjorde – og redegjøre for det: Nå visste den hvordan hvert trinn føyde seg inn i helheten. Og derfor ble den en skattet danselærer i skogen. Men uten paddens brev, ville den aldri ha nådd dette høye trinn i sin utvikling.3

  8. Beate Says:

    Takk for kommentarer. For at en historie skal være god, må den kunne leve videre hos den som hører den. Det ser det ut til at den har gjort. 🙂

  9. cassandra Says:

    Hvem er det som har skrevet denne historien?

  10. Beate Says:

    cassandra, jeg vet ikke hvor den stammer fra opperinnelig, har ikke funnet orginalkilden til den, bare hørt den fortalt i forskjellige versjoner.

    Den som er her er min gjenfortelling, tett opptil flere av versjonene jeg har hørt.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: