Skynde seg langsomt

september 18, 2008

Det er mange som sier det om dagen. «Du må skynde deg langsomt».

Det tar litt tid om omstille seg. Først fra å være innestengt på et mørkt stille rom, helt overlatt til andre, og så i løpet av timer stå der og være sin egen sjef igjen. Det er en formstigning så bratt at det kunne ta pusten fra en.

Det gjorde ikke egentlig det. Det føltes helt naturlig.

Men etterpå da? For formen fortsetter jo ikke å stige på den måten. Jeg har aldri vært rekonvalesent før, på vei oppover. Det er en ny rolle og den er faktisk heller ikke sånn helt uproblematisk.

Hva gjør man med dagene sine? Hva må jeg ta hensyn til i egen kropp? Hvilken rolle har jeg nå i familien, etter at mannen har vært sjef for alt i flere år, og det er lenge siden sist jeg hadde et ord med i laget enten det gjaldt barneoppdragelse eller hvor skapet skal stå. Barn som er blitt 3 år eldre trenger annen oppdragelse og oppfølging.

Også går det så sakte, ikke minst når starten var så «flying».

Av og til tør jeg nå å titte meg over skulderen. Ikke minst for å se at det faktisk går fremover, selv om det kan kjennes ut som det er på stedet hvil om dagen:

– Nå sover jeg om natta, også uten å gjøre LP i et par omganger før jeg sovner. Det er nytt de siste ukene.

– Beina går sakte fremover. Knærne bråker sjeldent nå, og etter turen til «vacumcleaneren» så kjennes det ut som om jeg kan gå hakket lengre uten å få smerter.

– Jeg er mye sliten og trøtt, men jeg hviler faktisk mindre enn før, uten å bli mer sliten og trøtt.

– Jeg kan godt ha program et par ganger om dagen nå, bare det ikke skjer hver dag.

– Det er deilig å stå opp tidlig og komme seg ut, da blir dagen bedre enn om jeg blir sittende.

– Om jeg har lagt meg for kvleden og så må opp igjen, kan jeg gjøre det helt ubesværet. Den første måneden var det ganske vaskelig fordi beina var så vonde på den tiden av døgnet.

– Kroppen ser ikke lenger ut som en 90-årings, og buksene detter ikke lenger rett av. Armene har fått litt styrke.

– De siste ukene har jeg faktisk fått gjort litt hagearbeid, jeg har fått gått igjennom gamle klær på loftet og vasket masse.

– Ryggen har fått nok muskler til å holde meg oppe, det samme har rumpa, det er nesten aldri vont å sitte lenger nå. Ei heller har nakken problemer med å holde oppe hodet.

– Hodet virker bedre, det kjennes ut som om jeg kan begynne å kjøre litt bil igjen uten å være noen trafikkfare på grunn av manglende oppmerksomhet.

– Når jeg leser skjer det ikke så ofte at hjernen kobler ut og jeg sitter igjen uten å ha fått med meg stort.

– Aviser og annen media virker ikke så overveldende lenger.

– Jeg bruker oftere krykker enn rullestol.

Så det går fremover. Bokstavelig talt.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

9 Responses to “Skynde seg langsomt”

  1. tordenlill Says:

    FOr en positiv liste! Slike lister er gull verdt, både for å se tilbake på og for å virklelig oppsummere og bevisstgjøre seg selv på at det har gått fremover. Egentlig i vanvittig fart, selv om det står litt stille inninemmlom.
    Hos meg er det slik at det jeg har klart 1 gang, det er noe jeg gjør hver dag om ett halvt år🙂

  2. Mona mono Says:

    Du har oppnådd masse på kort tid, Beate! *bra jobba*

    Du kan jo kose deg med videoklippene av foredraget til Dr. Bruce Lipton en stille stund! =) Han forklarer hvordan våre «beliefs» (forestillinger og overbevisninger) og vårt miljø, kan påvirke oss helt ned til cellenivå. Dette er et utrolig interessant foredrag. =)

    Mulig du kjenner til mannen allerede, men here goes:

  3. Mona mono Says:

    Det gikk ikke helt som jeg ville! *ler*

    Her er link til en av delene:

  4. Ana Says:

    Veldig bra, Beate!

  5. kari Says:

    Ta det med ro. AAA


  6. Så flott å høre om framgangen din!! Det er inspirerende! Jeg er selv i det jeg vil kalle en «bedringsprosess» nå, og kjenner på utålmodigheten og gleden samtidig🙂

    Fortsatt god bedring!

  7. Beate Says:

    tordenlill, det med at det jeg kan gjøre en gang i dag kan jeg gjøre hver dag om et halvt år, høres ufattelig deilig ut!

    Takk mono, jeg skal titte på det en dag.🙂

    Ana, ikke sant? Og etter at jeg skrev dette har jeg kommet på flere store ting som har blitt så selvfølgelig at jeg har glemt hvordan det var. De ter jo det deiligste!

    kari, jeg skal hvile når det trengs, men 70% trenger jeg ikke å tenke på lenger! Det er fantastisk!

    Serendipity, er det ikke en deilig følelse?

    God bedring til deg og!

  8. Avil Says:

    Det er berre så utruleg kult at du fann ein veg ut av dette! Hurra, hurra, hurra!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: