Hår

september 25, 2008

Jeg har begynt å snuse inne hos Virvarr etter Grand Prix-seieren i går.

Hun skriver om hår – hår under armene.

Det er mye som har blitt forskjellig på de 20 årene som har gått siden jeg var sånn sirka midt i tenårene. Da var det faktisk helt, helt greit med hår under armene her i Norge. Og på beina. Selv om hårete meg har opplevd å få en høylydt kommentarer på byen om nettopp det.

Noe har definitivt skjedd.
****************************************

Det var våren 2007. Livet mitt hadde gått under noen uker tidligere, og nå var det sykehuset sin tur. Om dagene før hadde vært et mareritt kuliminerte det nå. Det fantes ikke enerom. Det fantes ikke leger som visste noe om ME. Det fantes ikke sykepleiere som visste noe om ME eller som hørte på det mannen sa når han prøvde å forklare hvordan man måtte ta hensyn til noen som ikke tålte lyd, lukt eller lys. Det var tre dager med skjerf over øynene propper og hørselsvern, med alt det jeg hadde igjen av energi til å svare på spørsmål, smile og vise meg som den positive pasienten jeg håpet å være. Fremdeles var jeg ikke nådd bunnen, det var mulig å se meg rundt, snakke og også stå i korte perioder av gangen. Det var mulig å av og til kjøre meg i rullestol til toalettet, selv om det holdt hardt.

Jeg ble vekket og de ville stelle meg før legevisitten. Stelle meg? Det hørtes jo godt ut å få en vask men det var første gangen på flere måneder og jeg var redd det ikke ville gå bra. Jeg sa det. Flere ganger. Men de presset på, og til slutt sa jeg ja, vi kunne ta en rask vask og dotur. Så mens jeg satt på do dro jeg selv av meg genseren og ble vasket på overkroppen. «Takk», sa jeg, «det var godt, jeg har svettet så mye i natt».

«Du burde barbere deg under armene», sa hun.

Jeg tittet ned på hårete armhuler og tenkte at vi lever i forskjellige verdener. Når man ikke har kunnet bli vasket på 3 måneder så er bare tanken på å skulle barbere seg under armene absurd og fjern. Like absurd var det kanskje den tanken som edukket opp om at at en gang, en gang måtte jeg skrive et blogginnlegg om dette.

«Man bør ikke ha hår under armene, for svettens skyld» kom det kort. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var noe stort tull. Håret under armene er der jo nettopp for at det skal være behageligere når man svetter.

Men jeg forsøkte å smile. Jeg var våt. Dosetet var vått, så jeg måtte stå og selv be om å bli tørket. Prøvde å forklare at jeg fremdeles var våt, mens jeg svaiet og lurte på når jeg sist hadde stått så lenge.

Tilbake i rullestolen. For femte gang på like mange minutter sa pleieren krevende «vi bør vaske håret ditt». Jeg hadde sagt nei fire ganger. Jeg sa nei på nytt. «Det er lett, vi har sånn greie som ikke skal skylles ut, det tar bare et par minutter.» Hun hadde sagt det fire ganger før, og hver gang hadde jeg sagt nei, jeg kan ikke. Det er mer enn nok allerede. Nå la jeg til at jeg ikke kunne, jeg tålte ingen lukter om dagen, og jeg var allerede helt utslitt. Men hun presset på, sa at den ikke luktet, at det ikke ville være noe jobb, hun skulle bare sette en hette på meg, og så ta den av igjen. Så jeg sa ja.

I det samme fikk jeg hetta over hodet, og den luktet. Den luktet sterkt, så jeg sa den måtte av. De to pleierne ble bare stående, gjorde ingen ting. Mannen satt i et hjørne. Like mange ganger som de hadde forsøkt å få meg til å vaske håret hadde de forsøkt å få ham ut av rommet. Men han ble. Nå bykset han fram fikk av meg hette, bar meg til sengs, hentet vann, helte ut såpe av håret. Gang på gang på gang til det var helt vekk, like vekk som det jeg var.
Pleierne hadde forlatt rommet for lenge siden.

***********************************************

12 Responses to “Hår”

  1. tordenlill Says:

    Utrolig trist å lese. Bare trist. Takk og pris for at mannen din var der.
    Hvor lydsesitiv, hvor luktsensitiv og hvor lite inntrykk en kan tåle er det ingen som ikke har opplevd det selv som kan fatte.
    Men det hjelper med kunnskap om sykdommen, og jeg krysser fingre for at så få som mulig slipper å oppleve det du opplevde.

    Det rører meg å lese hvordan mannen din holdt stand og hjalp det når det trengtes.

  2. Lin Says:

    Urk.
    Takk og pris for at mannen din var der og er den han er. *klem*


  3. Jeg synes du tar opp et interessant tema med hår og hårvekst her, hvordan det skal knyttes så mye _skam_ til det.

    Men også får jeg grøsninger og sterk gjenkjennelse av det du skriver om opplevelsen på sykehuset. Bare den som har vært veldig dårlig av ME sjøl veit at den behandlingen som du opplevde nærmest er som tortur å regne i en slik situasjon.

    Helt topp at du har en mann som grep inn og tok over når de ikke ville høre!!

  4. monamono Says:

    Dette var sterkt… =(

    En stor klem sendes til deg – og en enda litt større en til din tøffe mann! *klem*

  5. Beate Says:

    Sc, virrvar satte så godt ord på mye jeg har tenkt.
    For meg var det et voldsomt sjokk når jeg kom ut av landet som 18-åring og møtte miljøer hvor man måtte være ubehåret. Det er mye jobb når man har kjapp hårvekst. Greit nok at gutter må barbere seg hver dag i ansiktet, men bein, trusestrikker og armhuler tar rimelig mye lengre tid. Rett og slett. Og for en som vanligvis hopper rett i klærne og løper ut av døra så er det en litt ny livsstil.

    tordenlill, lin og mona, takk for kommentarer. 🙂

  6. Lothiane Says:

    Fy søren… At det går an da. Det er ille at de ikke vet bedre, og at de tør stå der og presse deg gang på gang når du og mannen din har fortalt hvordan det står til.

    Godt mannen din var der!!!

    Og så fjollete uttalelse om hår under armene. Det er jo faktisk meningen at vi skal ha hår på kroppen, men det blir gjort til noe unaturlig. (Sier jeg som nettopp har blogget om at jeg fjerner hår på armene. Det er min «hang-up».)

  7. Fryd Says:

    Vi har i hvert fall samme type hårvekst, Beate. Jeg har gitt opp å fjerne hår om vinteren dersom jeg ikke skal ha på klær der armhulene, leggene eller øvre lår vises. Om sommeren syns jeg det er greit å raske over litt hyppigere.

    Historien din fra sykehuset er grotesk. Virkelig. Vi må unnskylde dem. De visste ikke hva de gjorde. De ville sikkert godt. Det ble bare inmari feil. I det minste gjør slike som deg at flere lærer om ME og hva det innebærer.

  8. Olava Says:

    Tror mannen din sa noe som er veldig sant en gang: «Vi blir sinte av det vi virkelig ikke forstår.» Da hadde han nettopp fortalt en lignende episode. Vi blir agressive og sinte når vi ikke klarer å forstå eller ta innover oss hvor syke mennesker kan bli. For det er et tap overfor oss sjøl å ikke klare å være så snill og forståelsesfull man gjerne skulle klart å være. Det er ikke uten grunn at vi plumper ut med: «Nå må du ta deg sammen». Det er grumsete å kjenne på den der, men ekstremt viktig at mennesker som er ansatt for å ta seg av andre er klar over den virkningen og hvordan de skal takle det. For det er ikke riktig og det er farlig når du ender i den situasjonen der gang på gang. Det er så farlig at jeg tror så syke mennesker, som du har vært kan, dø av det.

  9. Beate Says:

    Ja, det er en mekanisme som det er viktig å kunne noe om, det der.

    En bekjent av meg fortalte at homeopatiforeningen i Norge hadde foredrag om dette på en konferanse. Phil Parker (mannen bak LP) forteller om det i boka si. De fleste «vanskelige» pasienter har møtt det gang på gang: Mennesker som har tatt på seg en hjelperrolle, som lege, sykepleier, alternativterapeut osv takler sjelden bra det å ikke kunne hjelpe. Man blir, sur, aggresiv og veldig ofte begynner man å mislike å være sammen med den syke. Leger skriver om dette, hvordan de blir stressa og gruer seg til å møte slike pasienter. Ikke rent sjeldent så begynner man å tillegge den syke motiver for å ikke ville bli frisk, være vanskelig, stille urimelige krav og andre dårlige egenskaper som gjør at man kan «friskjenne» seg selv.

    Det skjer ikke av vond vilje. Men det må settes mye mer fokus på, det må problematiseres mer, og man må lære seg hvordan man unngår at dette skjer der det er mulig.

  10. monamono Says:

    Det der kjenner jeg igjen fra min fastlege, Beate – men han klarte i hvertfall å innrømme til slutt (før jeg fikk satt diagnose) at han følte seg helt hjelpeløs i fht. meg og de plagene jeg hadde. Han sa også at han trodde på meg og syntes det var fryktelig at jeg faktisk var så dårlig og hadde så dårlig livskvalitet, men han følte selv at han ble frustrert i fht. meg nettopp fordi at han ikke kunne hjelpe meg…

    Nå har jo de fleste fastleger så lange pasientlister at de knapt rekker å spise matpakka si, så det er ikke så rart om det skorter på tid (og interesse for og vilje…?) til selvrefleksjon, heller…

  11. Sokken Says:

    Jeg får vondt langt inn i sjela av lese dette..
    Takk for at du deler.

    Nvel..vi bygdedyrene har jo lært om dette med å shave etterhvert vi også, men alt til sin tid liksom..

  12. Jenna Says:

    Helt tragisk at de presset deg slik Beate. Snakker om å «møte pasienten der han er og begynne der», som Kierkegaard sa det i sin tid. Det er godt at mannen din grep inn.

    Men hva med alle dem som blir overkjørt i helsevesenet og ikke har slik hjelp du hadde der og da? Det er en skremmende tanke synes jeg.

    Uansett gleder jeg meg nå på dine vegne over at du har det så bra som du har det! 🙂


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: