Fox News imponerer

oktober 31, 2008

Det er siste uka med valgkamp i USA, og beskyldnigene haggler alle veier. «Joe the Plumber» har gått ut og støttet utsagnet om at Obama vil føre til død for Israel.

Her er et intervju med «Joe» på Fox News, og reaksjonen til ankermannen i programmet.

På samme måte som i intervjuet med Colin Powell så blir jeg igjen så rørt over alle som tar til ordet mot fremmedfrykt, mot løgn og mot det å si ting «ut av det blå», uten at det er underbygget av fakta.

Ta en titt.

Når man tester mais i Norge i dag finner man genmodifisert mais. Ifølge nrk.no vil Direktoratet for Naturforvaltning at vi skal åpne for genmodifisert mais – mot norsk lov ifølge Lars Ødegår i bioteknolognemda.

Norge har nemlig vedtatt en lov som sier at man ikke bare skal stopp produkter fordi de er farlige å spise, men også fordi de ikke er etisk bærekraftige eller samfunnsnyttige.

Erik, Ali og Beate

oktober 24, 2008

Det første jeg hørte om Ali-saken var intervjuet med Erik Schjenken i Aftenposten. Sånn er det når man har vært borte lenge, man har en del hull i allmenkunnskapen. Så jeg leste Aftenposten, og i likhet med mange andre opplevde jeg det som ent godt og viktig intervju. Jeg noterte meg en venns innsigelser om at noe var utelatt – at man burde sport om boot-boys tilhørigheten til en av ambulansesjaførene. Senere leste jeg Ali Farahs reaksjon på aftenpostenartikkelen, og ikke minst en del av reaksjonene etter denne.

Det kan virke som om Ali synes det er galt at Schenken kommer til ordet. Flere har sagt noe av det samme – at det mangler en unnskyldning i intervjet med Schenken. At Farah blir glemt der. Likedan har Farahs debattinnlegg skapt mange utsagn som denne kommenatren til et innlegg i Ukeavisen Ledelse: ” Dette innlegget til Ali Farah er kun til stor skade for han selv. Jeg kjenner mange som har endret synspunkt etter innlegget.”

For meg har det å lese denne saken gjort at jeg har tenkt på min egen situasjon i året som gikk. De som kjente til situasjonen vår godt mente vi burde gå ut i media pga av at vi ikke fikk adekvat hjelp. Situasjonen vår var veldig ille – når mannen min og moren min snakket med pasientombud og mennesker i lignende situasjoner sa de at måten vi ble behandlet på var noe av det verste de hadde hørt om. En bok, sa moren min. Vi kunne skrevet en bok om det som skjedde. Og det varte ikke, som med Farah i noen hektiske timer, det varte i 15 måneder. Det var ikke hasteavgjørelser, det var vedtak på vedtak, telefoner og møter. 15 måneder som var vanskelige nok i seg ble langt vanskeligere enn det hadde behøvd å være på grunn av manglende hjelp.

Jeg har begynt å dele litt av hva som skjedde med noen, og igjen kommer oppfordringen med å dele dette med flere, skrive om det. Folk må vite.

Og kanskje en dag, men det er langt dit. Fordi når man skal dele en historie, så er det viktig at man har fått bearbeidet det som har skjedd skikkelig, om ikke hensikten bare er å få utløp for sinne eller frustrasjonen. Man må ville forandring. For oss, hvor sitasjonen i dag er en helt annen har vi ikke lenger bruk for hjelp utenfra, og det er ingen grunn til å bruke media for å få hjelp man har krav på. Skulle vi gjort noe med det videre måtte det være for å få en systemforandring. Men skal man være med i en slik kamp må man tåle å bli gått nærmere etter i sømmene, man må ikke være sårbar, man må ha bearbeidet det som har skjedd. For man må tåle at også den andre parten sier sitt. At de også kommer til ordet med sin frustrasjon, sine beskyldninger og anklager rettet mot en selv. For sin egen del bør man ikke være der at man fremdeles har store problemer med å forholde seg til de som har gjort urett mot en. For i det man deler sin historie er den ikke lenger ens egen – man må tåle at også de andres historie kommer frem.

Mens jeg fremdeles kunne lese og skrive eksploderte Yssen-saken. Jeg vet ikke hva som har skjedd siden, men noe av det siste jeg leste var en analyse som viste at media hadde vært ekstremt fordømmende i sin omtale av Valla. At hun hadde blitt kritisert langt mer enn noen andre hadde blitt utsatt for i mediadekningen som fulgte. Jeg vet ikke om dette har blitt en trend i tiden etter også, det jeg har fått med meg at Farah-saken har gitt meg inntrykket av dette også har vært tilfellet her inntil Schenkenintervjuet i Aftenposten.
Jeg skrev noe om dette da i et lite innlegg, lenger i kommentarfeltet.  Et sitat:

For meg er saken mellom Valla og Yssen noe av det samme. Det er ord mot ord, og jeg nekter å ta stilling fordi jeg ikke vet, og ikke kan vite. En venn kan gjøre det. Men som samfunn kan vi ikke gjøre det, like lite som vi kan dømme noen til fengsel på ett annet menneskes ord.
– – –
Og på samme måte som jeg ikke vil støtte noen som driver mobbing og psykisk terror ovenfor et menneske, så vil jeg heller ikke støtte det som skjer mot Valla nå.
– – –
Man skal være forsiktig med å spekulere i Yssen og tro at det man tenker er sannheten. Men med å legge det ut offentlig, så har hun allikevel godkjent at vi gjør oss tanker om henne og.

Hva vil vi med media? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil at alle skal komme til ordet i en sak. Jeg vil at saker skal bli belyst så godt som mulig. Enten jeg liker det som blir sagt eller ikke.
Jeg er glad for Schenken intervjuet. Jeg synes også det er bra at Ny Tid satte Farah sitt innlegg på trykk. Jeg er ikke av dem som tenker at Farah sin sak står svakere nå, eller at det forandrer min opplevelse av hva som gikk galt i Sofienbergparken. Farah sine meninger kan jeg være uenig i, han kan skrive som en person jeg ikke deler oppfattningene med. Jeg kan til og med tenke at han er lite likandes. Det forandrer ikke på kjensgjerningene av hva som gikk galt, og hvorfor.
Jeg er bare glad begge kommer til ordet.

Jeg følger med med et halt øye på USA-valget. Leser litt kommentarer. Ler litt av gode Palin-karrikaturer. Koste meg med McCain og Obamas «standupshow.» (Der jeg for øvrig syntes McCain var den morsomste – og ikke fordi han var ufrivillig komisk.)

Men i dag ble jeg faktisk rørt. Berørt. Det var ca fire minutter ut i dette intervjuet med Colin Powell, der han snakker om hva USA bør være i forhold til å være et land for alle, uansett religion og kulturell bakgrunn.

Ellers er det en annen ting han sier som jeg bet meg merke i – at både Obama og McCain er store politikere – og enormt dyktige politikere som begge kan bli gode presidenter. Ketil Raknes sier noe lignende i et nettmøte forrige uke, at disse overgår de fleste eurpoeiske politkere, begge to. Jeg tror vi har en tendens i Norge til å undervurdere politkere i USA, og ofte latterliggjøre republikanske presidenter. Raknes skriver at vi ofte er såpass partiske i dekningen vår av politikken og valgkampanjene i USA at vi ikke forstår hvordan en republikansk president kan bli valgt. Er det kanskej vi som er mer naive og uvitende enn vi liker å tenke, og ikke nødvendigvis slik at flertallet i USA har «misforstått» og stemmer på «feil» president av dumhet?

Hvilket ord inneholder en bokstav med prikk, en med runding og en med strek?

(Det er mulig det er flere, dette er et sønnen min fant her om dagen, og ble litt fasinert av.)

Store gamle barnebøker

oktober 14, 2008

Noe av det første jeg satte i gang med da jeg kom meg opp, var å lese for ungene igjen. Det med å lese gamle klassikere for ungene, ting jeg leste selv som barn er underlig, på en sånn fin måte. Noen bøker åpner seg og blir større enn de noen gang var tidligere, andre ting er ikke lenger så stor. Og noen er akkurat slik jeg husker det var.

De to store overraskelsene har vært Emilbøkene, og de selvbiografiske bøkene om Laura Ingalls i det vesle huset. Jeg husker ikke hvor mye jeg faktisk leste av Emil som barn, det som er sikkert er at det var filmene som ga mest inntrykk. Men bøkene – de er helt fantastiske. Der Pippi-bøkene er en ganske stor nedtur, så er Emilbøkene en opptur. Av humor, vidd og en klokskap når det gjelder å forstå både voksne og barn. Hvem kan som Lindgren formidle nød og fattigdom til barn, slik at det både er forståelig, og til å leve med? Og når det siste kapittelet kommer, hvor Alfred holder på å dø, og Emil redder livet hans, da rant tårene mine slik at det måtte bli pause i lesinga.

I bøkene om Laura så husket jeg godt enkeltepisoder fra jeg var barn. Julaften i skogen. Prærievogna som holdt på å bli tatt av elva. Sangene til Pa. Om Pas møte med en «bjørn» ei mørk natt. Jeg husket med gru hvordan det var gass i brønnen som ble gravd ut. Det jeg ikke fikk med meg som barn var hvordan Laura klarer å skildre både en stor kjærlighet til foreldrene sine, og samtidig en klar kritikk av moren og en del andre voksnes syn på indianere der de sloss om plassen på prærien, og er redd for massakrer. Ei heller fikk jeg med meg farens fantastiske menneskesyn og evne til å møte folk av alle typer. Og den gang la jeg ikke merke til temaet som ble gjentatt gang på gang, både direkte og gjennom historiene som blir fortalt:

«Når enden er god er allting godt.»

En gang kommer det også i et ordtak jeg ikke kan huske å ha hørt før:

«Nesten får ingen mann av hesten.»

Begge seriene anbefales på det varmeste!

En bok som svarte til forventningene, var «Den hemmelige hagen» av Frances Hodgson Burnett. Den var akkurat så fin som jeg husket. «Anne fra Bjørkely» av Lucy Maud Montgomery husket jeg som like fin fra jeg var barn – nå opplevde jeg den som en lettvekter av et helt annet slag enn de andre. Morsom og grei, men ikke mer.

Nå er vi i gang med Mostubøkene av Ingeborg Refling Hagen. Mer om det senere.

De siste dagene har man diskutert kvinnekultur og litt feminisme både på tull og alvor borte hos Avil. Mens jeg satt og leste i GD om at Litteraturfestivalen har tatt til vett og droppet Irving, (Legg merke til avsluttningssalven til Sæterbakken: «- Vi var et drømmeteam, klare til å ta denne festivalen til stjernene, sier han.» ) så kom jeg over en annen sak som fenger Lillehammerleserne:

På Pondus.no slenger man med leppa på ekstremt stygt vis om Ingrid Olava og hennes Jokketolkning.  Dette skal ifølge de som står bak nettstedet visstnok bare være rent «mannfolkprat fra puben», må ikke forståes personlig, og blogg er jo på ingen måte som en avis. Om vi skal tro intervjuet i VG.

Her kommer et highlights fra VG, til glede for alle som elsker å dele inn mennesker i to kjønn som visstnok skal tenke, snakke og uttale seg forskjellig. Det er jo også et «vittig» innspill i den store metadiskusjonen, om kvalitet på blogger. Uthevelsen er min:

Webredaktør Tom Ostad, som lønnes av Pondus’ forlag Egmont, sier til VG at han ikke regner Pondus.no som presse, og understreker at han synes spillereglene er annerledes på nett.

– Det er ikke en seriøs nettside, dette her. Den skal være litt som å være på puben. Utgangspunktet var at vi ikke likte låten, og så tok vi i på mannfolks vis, forklarer Ostad.

Diskusjonen i pondusbloggen er rimelig forutsigbar, der de som har skrevet innlegget ikke ser at det som provoserer folk er språkkbruken, og forsøker å få det til at Ingrid Olava er «fredet» for kritikk. Det minner litt om diskusjonen for et par år siden i de bloggene som publiserte Conradibildene. Med andre ord, de som ikke er lei av å se usakelige og gode argumenter i skjønn forening, tilløp til metadebatt samt underholdes/provoseres/blir inspirert av å se kjønnssterotypier i full blomst kan jo slå av et par minutter der.

Til glede for alle som digger Pondus, men som mener at det å kalle folk horer når man ikke liker musikken deres er rimelig sært enten man er mann eller kvinne, sitter på pub eller skriver i medier som alle kan lese i kan man glede seg over at Øverli liker Olava sin versjon, og ellers synes saken er trist. Alt i følge VG.

Et lite edit spørsmål her: Hvorfor heter bloggen pondus.no, er det noen som vet? Hva har den med pondus å gjøre, det står at det er en offesiell pondusside, men det virker vel mest som en rølpeblogg uten stort med Pondus eller Øverli å gjøre?