Erik, Ali og Beate

oktober 24, 2008

Det første jeg hørte om Ali-saken var intervjuet med Erik Schjenken i Aftenposten. Sånn er det når man har vært borte lenge, man har en del hull i allmenkunnskapen. Så jeg leste Aftenposten, og i likhet med mange andre opplevde jeg det som ent godt og viktig intervju. Jeg noterte meg en venns innsigelser om at noe var utelatt – at man burde sport om boot-boys tilhørigheten til en av ambulansesjaførene. Senere leste jeg Ali Farahs reaksjon på aftenpostenartikkelen, og ikke minst en del av reaksjonene etter denne.

Det kan virke som om Ali synes det er galt at Schenken kommer til ordet. Flere har sagt noe av det samme – at det mangler en unnskyldning i intervjet med Schenken. At Farah blir glemt der. Likedan har Farahs debattinnlegg skapt mange utsagn som denne kommenatren til et innlegg i Ukeavisen Ledelse: ” Dette innlegget til Ali Farah er kun til stor skade for han selv. Jeg kjenner mange som har endret synspunkt etter innlegget.”

For meg har det å lese denne saken gjort at jeg har tenkt på min egen situasjon i året som gikk. De som kjente til situasjonen vår godt mente vi burde gå ut i media pga av at vi ikke fikk adekvat hjelp. Situasjonen vår var veldig ille – når mannen min og moren min snakket med pasientombud og mennesker i lignende situasjoner sa de at måten vi ble behandlet på var noe av det verste de hadde hørt om. En bok, sa moren min. Vi kunne skrevet en bok om det som skjedde. Og det varte ikke, som med Farah i noen hektiske timer, det varte i 15 måneder. Det var ikke hasteavgjørelser, det var vedtak på vedtak, telefoner og møter. 15 måneder som var vanskelige nok i seg ble langt vanskeligere enn det hadde behøvd å være på grunn av manglende hjelp.

Jeg har begynt å dele litt av hva som skjedde med noen, og igjen kommer oppfordringen med å dele dette med flere, skrive om det. Folk må vite.

Og kanskje en dag, men det er langt dit. Fordi når man skal dele en historie, så er det viktig at man har fått bearbeidet det som har skjedd skikkelig, om ikke hensikten bare er å få utløp for sinne eller frustrasjonen. Man må ville forandring. For oss, hvor sitasjonen i dag er en helt annen har vi ikke lenger bruk for hjelp utenfra, og det er ingen grunn til å bruke media for å få hjelp man har krav på. Skulle vi gjort noe med det videre måtte det være for å få en systemforandring. Men skal man være med i en slik kamp må man tåle å bli gått nærmere etter i sømmene, man må ikke være sårbar, man må ha bearbeidet det som har skjedd. For man må tåle at også den andre parten sier sitt. At de også kommer til ordet med sin frustrasjon, sine beskyldninger og anklager rettet mot en selv. For sin egen del bør man ikke være der at man fremdeles har store problemer med å forholde seg til de som har gjort urett mot en. For i det man deler sin historie er den ikke lenger ens egen – man må tåle at også de andres historie kommer frem.

Mens jeg fremdeles kunne lese og skrive eksploderte Yssen-saken. Jeg vet ikke hva som har skjedd siden, men noe av det siste jeg leste var en analyse som viste at media hadde vært ekstremt fordømmende i sin omtale av Valla. At hun hadde blitt kritisert langt mer enn noen andre hadde blitt utsatt for i mediadekningen som fulgte. Jeg vet ikke om dette har blitt en trend i tiden etter også, det jeg har fått med meg at Farah-saken har gitt meg inntrykket av dette også har vært tilfellet her inntil Schenkenintervjuet i Aftenposten.
Jeg skrev noe om dette da i et lite innlegg, lenger i kommentarfeltet.  Et sitat:

For meg er saken mellom Valla og Yssen noe av det samme. Det er ord mot ord, og jeg nekter å ta stilling fordi jeg ikke vet, og ikke kan vite. En venn kan gjøre det. Men som samfunn kan vi ikke gjøre det, like lite som vi kan dømme noen til fengsel på ett annet menneskes ord.
– – –
Og på samme måte som jeg ikke vil støtte noen som driver mobbing og psykisk terror ovenfor et menneske, så vil jeg heller ikke støtte det som skjer mot Valla nå.
– – –
Man skal være forsiktig med å spekulere i Yssen og tro at det man tenker er sannheten. Men med å legge det ut offentlig, så har hun allikevel godkjent at vi gjør oss tanker om henne og.

Hva vil vi med media? Jeg vet hva jeg vil, jeg vil at alle skal komme til ordet i en sak. Jeg vil at saker skal bli belyst så godt som mulig. Enten jeg liker det som blir sagt eller ikke.
Jeg er glad for Schenken intervjuet. Jeg synes også det er bra at Ny Tid satte Farah sitt innlegg på trykk. Jeg er ikke av dem som tenker at Farah sin sak står svakere nå, eller at det forandrer min opplevelse av hva som gikk galt i Sofienbergparken. Farah sine meninger kan jeg være uenig i, han kan skrive som en person jeg ikke deler oppfattningene med. Jeg kan til og med tenke at han er lite likandes. Det forandrer ikke på kjensgjerningene av hva som gikk galt, og hvorfor.
Jeg er bare glad begge kommer til ordet.

2 Responses to “Erik, Ali og Beate”

  1. olava Says:

    Sant. Det du skriver.

    Sant også at det ikke er like lett å sette ord på sin egen opplevelse og situasjon. Men du har jo begynt her. Bare det er bra.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: