Faren til en bekjent av meg bodde noen år i Tyskland. Han var opprinnelig fra Jordan, landet hvor han flyttet tilbake til. Mens han var i Tyskland ble han kastet i fengsel. Etter noen dager slapp han ut – de hadde tatt feil man, og han hadde ikke gjort noe galt. Han fikk en uforbeholden unnskyldning. Han fikk økonomisk erstatning for tapt fortjeneste og for tort og svie.

«Er det ikke fantastisk?» spør han de som kommer innom. «Slik burde vi ha det også! Det er rettsikkerhet! Det er slik samfunnet bør behandle mennesker!»

Jeg tror ikke på at man kan drepe ondskap med øks. Jeg tror ikke på at man bekjemper det man ikke liker i andre kulturer med å kritisere, rakke ned på eller innskrenke rettighetene til enkelte deler av en befolkning. Jeg tror på det gode eksempelet. Jeg tror på å holde i hevd alt man synes er godt, fint og riktig – og jeg tror dette smitter. Man dreper ikke ondskap med øks – men å lete opp og legge til rette for det gode, det smitter.

Sko

november 25, 2008

Det er på slutten av en fantastisk film jeg ikke husker navnet på – men som handlet om tibetanske gutter i kloster – og om verdenscupen i fotball at følgende lille historie fortalt, her i fri gjenfortelling av meg:

Da verden var skapt gikk mennesket rundt – og det gjorde vondt. For det var kvister og greiner og steiner, og alt var spist og hardt å tråkke på. Så man begynte å koste veier, for å ha glatte gode stier å gå på. Men jobben var stor, og om man ville utenfor stien så gjorde det like vondt som før.

Så hva gjorde man? Man fant opp sko.

Jeg lurer på i hvilke verdener i mitt liv jeg fremdeles går skoløs. Og hvordan man skaffer seg sko til akkurat de verdene.

En kommentator i aftenposten aften sier noe etter Farah-saken, at det er forskjell på folk når det kommer til det å bli hengt ut i mediene – skjer det direktører i store selskaper eller politikere så er de forberedt på det, på å takle det. At de største problemene får «vanlige folk» når de blir hengt ut.

De har ikke sko til å gå den veien, tenker jeg.

For det tar tid å skaffe seg sko, man får de ikke i det sekundet man trenger dem.

Sko til å takle at livet butter imot.

Sko til å takle at familien går i oppløsning.

Sko til å takle sykdom.

Sko til å takle reaksjoner når man stikker hodet frem, og de som elsker å løpe rundt og slå det de måtte se av hoder gjør nettopp det.

Sko til å takle nedgangstider.

Sko til å takle oppgangstider.

Sko til å takle kritikk som føles urettferdig.

Sko.

Katteblogging

november 24, 2008

Det må bli litt katteblogging fremover.

Vi har nemlig fått katt.

Og det er rart – jeg mener, fra før har vi de fineste, smarteste og flotteste ungene som finnes. Og jammen har vi ikke fått den fineste, smarteste og flotteste kattungen som finnes også. Hvordan kan det ha seg? Og siden ungene er strenge og ikke vil blogges om, så får det bli katten i stedet.

Den er tre måneder i dag, flyttet inn for et par dager siden, og har allerede adoptert oss. Det er vi godt fornøyd med.

At han ser ut til å bli en god jeger passer også godt – vi deler hus med mange hundre mus.

misha-ser-opp


misha-pa-vei-opp2

misha-fikk-den

Kunstutstilling hos Underveis

november 21, 2008

Den nye bloggen Underveis forbereder seg til en kunstutstilling, og legger ut ett bilde hver dag – trykk og se!

Ordtak: Grisen og ungen

november 20, 2008

Bloggen inneholder etter hvert en god samling av historier, gåter og vitser, alt i det muntlig overleverte tradisjonen sin ånd.

Noe mangler.

Ordtak.

Det skal det nå bli en slutt på, og herved starter vi en ny føljetong i bloggen, ikke minst fordi det begynner å bli dårlig med nye gåter og vitser og Hodjahistorier på lager.

Jeg begynner med et av de første ordtakene jeg lærte meg. Jeg tror det må ha vært mormoren min som serverte det, og det mest spesielle med dette ordtaket for min del er at foruten at det har fulgt meg i mer enn 30 år, så har jeg ikke hørt andre som har brukt det, ei heller lest det eller kommet over det andre steder. I noen år trodde jeg nærmest at jeg hadde dikta det sjøl som barn, men etter hvert som sannhetsgestalten i det har slått meg mer og mer så tror jeg det må være noen andre som har hosta det opp, og om jeg forsøker å strekke minne langt nok bak i tid så innbiller jeg meg at jeg ser for meg respateksbordet og de oransje nylonsgardinene i kjøkkenet til mormor, mens sola skinner ute og syrinene blomstrer i kapp med epletrærne utenfor.

Det er som følger:

Gi grisen når den grynter, og barnet når det skriker, så får du en god gris og et ødelagt barn.

Bytt her ut «barnet» med den delen av deg som roper mest kravstor på det som ikke måtte gi deg noe som helst av næring verken på den ene eller andre måten, mediene som roper på populistisk politikk eller alt annet som bare roper «Mer! Mer!» uten at de blir fetere på den gode måten av det. Slike rop bør man bare gjøre en ting med: Overhøre.

Guttejente? Nei takk!

november 18, 2008

Jeg liker ikke betegnelsen guttejente lenger.

Nesten alle jenter jeg kjenner sier at de var guttejente. At de lekte mer med gutta enn de andre jentene. At de trives mer med gutta.

Om det er slik, så er det vel ikke spesielt guttejentente, det er rett og slett… vel ganske jentete det og.

Jeg er like mye jente, og jente-jente når jeg sitter og spiller warcraft med tre gutter og ingen andre jenter, som når jeg sitter på et forum og skriver – en haug med jenter og tre gutter.

Jeg er like mye jente når jeg trives best med å spille Settlers og ikke sitte og drikke vin, selv om det er flest jenter rundt vinflaska og bare meg med gutta akkurat der og da.

For jeg er jente.

Jente, jente jente, og alt jeg gjør er jentete fordi jeg er jente, og når jeg gjør det er det jentete per def.

Jeg er jentete når jeg ikke bruker sminke eller barberer meg under arma – for det er jeg, jenta som gjør det.

«Du har guttesveis» sier dattera mi og titter opp på de korte fjonene mine som fremdeles har det med å stå rett til værs. «Ikke pokker» svarer jeg, for jeg er jente, og sveisen er min, så må det da være en jentesveis.

Men først og fremst er jeg menneske. Og hva jeg er utover det kan man vanskelig putte inn i en bås, for båser er for generelle, og om jeg passer med rumpa inn i den rutete båsen passer jeg med puppa i den firkanta, og jammen er ikke hodet godt inne i den ovale. Om det ikke stokkes helt om når jeg sier eller gjør noe annet i morra.

Men skal noe jeg gjør puttes i manne- eller kvinnebåsen så må det være kvinnebåsen. Og synes noen at det ikke passer der, er det båstenkninga det er noe feil med – den er for snever og jeg som jente kan bare vise at det er det den er om jeg tar med meg jenterollen og roper at den er min. Ikke later som om jeg er spesiell. «Jeg er sånn guttejente jeg,» liksom. «Jeg står ikke og prater med de andre jentene jeg» liksom.

For når jeg ser tilbake på dagene mine, på årene som liger bak, livet mitt, så er det faktisk ikke sant det jeg trodde da jeg var i tenåra. At jeg stort sett var ei guttejente som hang med gutta. Sannheten er at noen ganger har jeg flest gutter rundt meg i det jeg gjør. Andre ganger er det flest jenter. Men av en eller annen grunn er det de situasjonene der man er mest sammen med gutter som blir tydelige, det man gjør som skiller seg fra en stereotyp oppfattelse man legger merke til. Det betyr ikke at det er sannheten om en selv. Eller andre.

Jeg trodde også at jeg var mest maskulin. For det var ikke så mye av den stereotype jenterollen jeg kjente meg igjen i. Da jeg sa det til et par guttevenner lo de, og sa de oppfattet meg som svært, svært feminin. Da ble jeg litt småforvirra over hva som telte når man skulle legge sammen hva man var og komme ut med en fasit. Maskulin eller feminin, liksom.

Så jeg har tatt og laget et stort, stort godt rom rundt meg. Rundt mennesket Beate – der jeg kan puste, leve og være. Og alt jeg tar i, alt jeg gjør er hva et menneske kan ta i, gjøre og være. Mennesket meg. Kvinnen meg. Men tell med meg, legg til alt jeg gjør i kvinnerollen, slik at den kan bli stor god, og fin for de som er ute og trenger nettopp gode kvinneroller de kan plukke fritt fra.

*******’

Ja, for de som ikke har fått det med seg, det blåser en «definer-feminisme-vind over bloggebyen. Og den er ok å få med seg. Jah, to av dem har vel sagt omtrent det samme som meg, så jeg kunne nok latt det være, men noen ganger må det ut. Dessuten er de fine steder å surfe videre debatten fra.

Hva jeg har skrevet om feminisme før? Jeg har forsøkt å sette ord på hva feminismen har gjort for meg.

Postpost: Minneapolise har samlet flere linker fra postene de siste dagene her.

Gåte: Sukkeret fryser

november 17, 2008

Hva tar sukkeret på seg når det fryser?