Det er på slutten av en fantastisk film jeg ikke husker navnet på – men som handlet om tibetanske gutter i kloster – og om verdenscupen i fotball at følgende lille historie fortalt, her i fri gjenfortelling av meg:
Da verden var skapt gikk mennesket rundt – og det gjorde vondt. For det var kvister og greiner og steiner, og alt var spist og hardt å tråkke på. Så man begynte å koste veier, for å ha glatte gode stier å gå på. Men jobben var stor, og om man ville utenfor stien så gjorde det like vondt som før.
Så hva gjorde man? Man fant opp sko.
Jeg lurer på i hvilke verdener i mitt liv jeg fremdeles går skoløs. Og hvordan man skaffer seg sko til akkurat de verdene.
En kommentator i aftenposten aften sier noe etter Farah-saken, at det er forskjell på folk når det kommer til det å bli hengt ut i mediene – skjer det direktører i store selskaper eller politikere så er de forberedt på det, på å takle det. At de største problemene får «vanlige folk» når de blir hengt ut.
De har ikke sko til å gå den veien, tenker jeg.
For det tar tid å skaffe seg sko, man får de ikke i det sekundet man trenger dem.
Sko til å takle at livet butter imot.
Sko til å takle at familien går i oppløsning.
Sko til å takle sykdom.
Sko til å takle reaksjoner når man stikker hodet frem, og de som elsker å løpe rundt og slå det de måtte se av hoder gjør nettopp det.
Sko til å takle nedgangstider.
Sko til å takle oppgangstider.
Sko til å takle kritikk som føles urettferdig.
Sko.
Beates rasteplass 
Fint bilde. Jeg tror du har helt rett. Sko er nok litt som hard hud under føttene, du har det ikke på begynnelsen av sommeren, men hvis du våger å gå barbeint noen ganger utvikler det seg etterhvert.
Ja til barbente føtter! Da jeg var rundt 20 gikk jeg barbent store deler av sommeren – også i Oslo. Og fremdeles er det det deiligste tidlig om sommeren – ta av seg skoene og gå, gjerne begynne på veger uten asfalt og uten altfor mye grus.
En perfekt anledning til å begynne skosamling, spør du meg. Vi trenger mange sko… Fint innlegg 🙂
(Og bare føtter på varm asfalt er lykke)
En slik betraktning styrker mistanken om at mediene i sin banale tabloide enkelhet, ikke makter å verne individet på en tilfredstillende måte. At mange mennesker så ser på det å bli fremstilt i disse mediene postitivt eller negativt som den ultimate lykke, er meg en gåte.
En klok mann sa: Berømmelse blir gjerne den til del, som tenker på noe helt annet!
Hei og velkommen Frøken Skavland! Barbente føtter på varm asfalt er heller ikke å forakte. Bare den ikke er for varm.
TEA, det er vel få som ønsker å bli fremstilt negativt, men har man først blitt fremstilt positivt, så skal det lite til at man i øyeblikket etterpå opplever det motsatte. Kanskje?
Sko er knall. Du er for øvrig tagget.
Det er notert, Ivers.