God jul!

desember 23, 2008

julestjerne

Juleunderet

Du må ha visst hva du gjorde.
Et spedbarn.
Han ligger der.
Ser på meg med øyne
bunnløse.
To små armer
slår om seg i lufta.
Og jeg,
jeg løfter ham opp
kjenner den varme, våte pusten mot halsgropa
den søte lukta
av nyfødt barn.
Forsiktig snur jeg ansiktet mot deg,
møter pannen, kinnene dine med
munnen min
forsiktige kyss.
Hellige kyss.

Frykte deg?
Alle mine forsvarsverk river du ned
der den gode tyngden av den nyfødte
ligger i mine armer
og den myke varmen
møter mitt bryst.

Du visste hva du gjorde, Gud.
Et spedbarn.
Og alt jeg vil er å berøre deg,
holde deg
trygt inntil meg.

 

 

Advertisements

En ting som har vært litt plagsomt det siste halve året er alt som har gått meg hus forbi. Ikke helt sjelden så har jeg bitt i meg kommentarer, tanker, bloggposter, debattinnlegg – av den enkle grunn av at jeg har falt helt av lasset.

Det er ikke mange uker siden jeg skjønte at Putin ikke lenger var sjef i Russland (i alle fall i navnet), at Blair var gått av i England. Det er bare noen dager siden jeg gråt over Heath Ledger, og både innen vennekretsen og i kjendisverdenen oppdager jeg hele tiden at ting er skjedd som ”alle” kjenner til, og som er av såpass stor betydning at det oppstår en nestenpinlig stillhet i det jeg åpner munnen og kommer med noen mindre velvalgte ord – inntil noen husker at jeg faktisk ikke kjenner til noe som helst som skjedde etter påsken 2007.

Det handler også om praktiske ting. At man må kjøpe billetter på stasjonen nå, det er dyrere på toget. At man bare skal kjøre rett gjennom bomringen i Oslo (det holdt på å gå galt i det jeg kommanderte mamma febrilsk der man før skulle ta til høyre på Alnabru). Jeg har fått noen aha opplevelser som forteller meg at det å komme ny til et land må være veldig komplisert – når bare det å være borte i tre år gjør en såpass lite oppdatert på alt fra hvordan skolesekker skal pakkes, meldinger gis via nett, til alt av nye papirmøller og måter å komme seg rundt på.

Også er det alt som har skjedd på nett. Jeg fant fort ut hva facebook var. Det var laget en profil for meg før jeg kunne gjøre det selv. Men Twitter? Twingly?

I julegave ønsker jeg meg Hva Hva Hvor for de siste par årene. Jeg kommer til å holde øye med avisene nå rundt nyttår for å få med meg årskavalkadene.

Og jeg er veldig, veldig glad for denne artikkelen av Jan Omdahl, som ga meg svaret på en del ting jeg har lurt på – og noe jeg ikke hadde rukket å lure på.

Målet helliger middelet

desember 17, 2008

Er det bare jeg som synes det er litt morsomt når leder i Humanistisk ungdom, Lars-Petter Helgestad sier det?

–Jeg kan forstå at man kan være uenig i middelet, men uten det hadde vi ikke nådd målet

Hannes historie

desember 4, 2008

Hannes historie, og ikke minst familien sin historie i Jærbladet anbefales for de som vil ha litt innsikt i hvordan det står til når man er på det sykeste med ME.

Foreldra plastra søppelsekker framfor vindauga og tapa over den digitale klokka slik at rommet blei heilt kolsvart. Kvar ei lysstripe var ei påkjenning for 14-åringen.
På gangen spikra far Svein opp ein lettvegg slik at det skulle bli mørkt i gangen når Hanne skulle på toalettet. Sjukesenga og rullestolen kom på plass. Heile familien var i unntakstilstand.

– Me kunne ikkje ha besøk inne i huset, bare snakka med dei på trappa. Kvar ein lyd blei stress for Hanne, fortel Bente.

Tenåringsjenta er eldst i ein syskenflokk på tre, men i to år var ho ikkje i stand til å ha kontakt med broren Ola og veslesystera Mari. Foreldra kunne ikkje stikka hovudet inn og spør korleis det stod til. Det tappa ho for mykje krefter. Svein installerte dermed ei ringeklokke som Hanne ringte på når ho trengde hjelp til å koma seg på toalettet. Elles låg ho fullstendig avskjerma og isolert frå omverda. Ho låg i ein slags døs med mykje smerte og kvalme og hugsar ikkje så mykje frå denne tida.

– Hjernen gjekk veldig tregt, og all informasjon var stress for meg, seier Hanne.

– Det beste for ho var å få fred, seier Bente.

Det tydde at Mari og Ola ikkje kunne ha vener på besøk. Ein periode installerte dei playstation og TV ute i leikehytta, slik at Ola kunne ha nokre kameratar på besøk.

– – –

Ho var fleire gonger heilt på grensa til sjukehusinnlegging, men ho var rett og slett for sjuk til det.

– Sjukehuset hadde ingenting å stilla opp med. Dei hadde ikkje eit rom som kunne blendast og isolerast for lydar og lys slik Hanne trong, fortel Svein.

Dei var i kontakt med heimesjukepleien, men dei fann fort ut at det ville bli for slitsamt for Hanne å ha mange ulike personar å forhalda seg til. Dermed vart det Bente og Svein som var på alerten døgnet rundt.

Disclamer i forhold til LP-kurs og min erfaring fra dem.

meisbolleSnøen har kommet. Og med den fuglene som leter etter mat. Jeg sitter i et rom med fire vinduer, med to meisboller og nå måtte jeg henge ut ei brødskiva utafor et annet vindu og. For det kryr av kjøttmeis og spurv her! Ti stykker er det som kvitrer og setter seg på vinduskarmen, på bollene, krasjer med vinduet litt nå og da og har stor fest. Misha (katten) sitter med store øyne og ser på og jeg lurer på hvor jeg la resten av meisbollene, for her går det unna. En stor slamp av en fugl nekter de andre å komme på maten, selv om det er god plass til flere. En skikkelig fuglefight!

Da passer det jo godt med det gamle ordtaket:

Bedre med en fugl i handa enn ti på taket.

Men det stemmer jo bare om man vil spise dem. For meg så er det nå best å ha dem slik, utenfor vinduet i fri utfoldelse.

Meg, meg meg!

desember 1, 2008

Jeg er tagget. Først av Tordenlill, så av Ivers, og oppgaven er så lik at vi slår den sammen til en.

Noen (u)interessante særegenheter om undertegnede.

Filmer og bøker av en viss type leser jeg bare et par sider i, ser i ti minutter før jeg forteller mannen hvordan det ender. Jeg bruker å ha rett. Jeg har det for øvrig også med å lese slutten av en bok om jeg tviler på om den vil være interessant å lese fra A til Å, og jeg trenger ingen spoilervarsler, jeg synes historier er like spennende om jeg vet slutten eller ei.

Jeg vet ikke å passe måten.

Tidligere, den gangen jeg løp omkring og trodde jeg skulle fortsette med det kjente jeg folk over alt. Jeg kunne ikke gå gjennom gågata, ta en tur på byen, komme til en ny by eller et nytt land uten å møte på kjentfolk, eller i alle fall noen som kjente bestevenninna mi eller var gudbarnet til naboen eller som hadde ei tante som bodde i huset ved siden av mitt.

I tillegg hadde jeg en egen evne til å have i avisen, på TV eller på radio. Det første avisbildet av meg er jeg to på, det neste fire, og sånn fortsatte det med alt fra oversiktsbilder til portrettintervjuer fordi det var 8. mars, eller det var EF-debatt.

Så mange av de avisene har jeg ikke i dag – for jeg har også en egen evne til å miste ting. Det var ganske kjekt å møte han som er mannen min i dag, for han begynte jo å plukke opp ting jeg la fra meg der jeg gikk. Jeg mistet litt færre lommebøker og vesker etter det.

Da jeg var fire år fikk jeg min faste frisør. Jeg har ikke vært trofast mot ham hele livet, men han har vært der, i tykt og tynt (hår). Og den gangen jeg giftet meg så var det han som satte opp håret mitt og datteren hans som nappet et par av øyenbrynshårene mine før det ble lagt på leppestift kjøpt for anledningen.

Jeg var av de som bare en svært sjelden gang sendte videre kjedepostkort. Det må ha vært en del av oss, for de få gangene jeg sendte tyggegummi og postkort til den som sto åtte nummer opp på lista så fikk jeg aldri noe allikevel. Ei heller de gangene jeg ikke sendte noe til de som sto øverst, bare sendte ut til mine venner. Den gangen jeg forsøkte å starte noe lignende selv, så dukket det heller ikke noe opp.

blomster

Så til beleggene for det jeg påstår ovenfor. Jeg var ikke helt og totalt utenfor alt i fjor. Jeg klarte faktisk å lese. Såpass mye kunne jeg lese at da Harry Potter 7 kom ut leste jeg den siste siden for å se om jeg hadde hatt rett i det jeg hadde påstått hardnakket siden jeg hadde lest ferdig 6-eren: Slur drepte Humlesnurr på Humlesnurrs tidligere befaling, og når han sa «please» – betydde det «drep meg».

Var det lurt å lese dette? Nei, jeg visste ikke å passe måten og etter å ha lest den siden så var det ikke så mye jeg kunne kommunisere på de neste ukene. Nå lang tid etterpå virker det som en filleting, men smart var det vel ikke.

Men lærer jeg av mine feil. Neida, jeg har aldri visst å passe måten, så da jeg kunne snakke og høre litt noen uker senere, og mannen hadde begynt å lese så måtte jeg høre litt om hvordan det gikk med Potter & Co. Det begynte med Humlesnurr, og mannen min sa det var en referanse til foreldrene hans. «Ja, og så står det sikker noe om at broren hans var han kroverten på den lugubre kroa i Galtvang» sa jeg. Mannen min sa bare «Hæ?» Men det viste seg jo å være rett – lang tid etter i boka. Rett var det også at jeg ikke ble noe bedre av å forsøke å få med meg boka på denne måten.

Men til slutt kom jeg meg jo opp av senga og ut av huset. Det var solformørkelse en av dagene og vi dro opp til et solobservatorium. Derfra tok jeg turen til frisøren min. Vel i frisørstolen begynte vi å snakke og å gjøre opp status siden sist, og ikke minst den dagen jeg giftet meg. Ganske høyt spurte frisøren min de andre som sto og klippet: «husker dere den historien jeg har fortalt om bruden som glemte igjen brudebuketten her i salongen, hvorpå jeg løp det jeg kunne til kirka og fant henne på vei inn i kirka?» Jepp, de husket alle sammen. «Dette er dama» kunne han proklamere. Litt senere i klippen kom det frem at jeg kjente datteren hans. Ikke bare fra den gangen for lenge siden da hun nappet øyebrynene mine, men fra nett. Det var en blogger som hadde en del spørsmål til meg da hun begynte å blogge et par år tidligere. Det var Tordenlill! Det hadde gått hus forbi både Tordenlill og meg i vår anonyme bloggertilværelse, og da jeg senere tok kontakt og fortalte hvem jeg var så ble hun nok like himmelfallen som meg.

Så i løpet av en dag fikk jeg bekreftet både det at jeg stort sett møter folk jeg kjenner på den ene eller andre måten, og ble minnet på at jeg har det med å glemme igjen ting.

Og morgenen etter? Da vekker mamma meg med et «Du har gjort det igjen. Du har vært ei uke ute av senga, og så dette!» Og der, i avisa for den dagen var det jammen meg et stort bilde fra solformørkelsen dagen i forveien.

Solmørk

Og for å bekrefte det med kjedepostkort og slikt – jeg sender ikke denne memen videre. Det virker som om den har gått sine runder allerede, om noen ikke har fått den med seg og vil svare – plukk den opp. Reglene finner du hos Tordenlill eller Ivers.

Postpost: Jeg har blitt tagget av flere på denne meme’n: Harald og Rockette.

Advent – dommedag

desember 1, 2008

Det er tre mennesker man kan følge i adventstia. Fastetia før jul.

Johannes døperen, Maria, Jesu mor og Jesus – i vente på at han skal komme igjen.

Johannes døperen
Jeg var en 11-12 år og skulle lese en del av teksten på en speidergudstjeneste før jul. Vi hadde laget adventstaker, og skulle dele disse ut til noen av de eldre i byen etter gudstjeneste. Men først skulle det leses.

Så var det noen som hadde glemt lappen sin – og ingen av de voksne husket hvordan bibelverset var – bare at det var noe om Johannes. Jeg derimot hadde lest den teksten året før, og trodde jeg visste hvordan den var. En kort stund senere sto jeg der i lyset fra mange, mange stearinlys og proklamerte:

En røst skal rope i ødemarken,
rydd vei for Herren,
gjør stiene rette for ham.

Man kan fleipe, man kan fnyse, man kan kjenne at det går kalt nedover ryggen bare religion blir nevn. Men den gangen som nå – så mente jeg dette inderlig og oppriktig: Jeg ønsker meg en slik røst i meg selv og utenfor meg selv, en røst som hele tiden kaller meg og minner meg på at jeg skal strebe mot det gode. Jeg ønsker hjelp utenfra og fra meg selv til å gjøre stiene rette. I meg, i verden, for å rydde veien for det gode.

Maria
Den første adventstia jeg gikk gravid så ble historien om Maria ny for meg. Jeg var fryktelig dårlig med hyperkvalme. Hadde ligget rett ut i ukevis, og knapt fått i meg mat, mens kiloene raste av og radiusen jeg beveget meg på var til en liten reise TV foran senga hvor jeg så på «Neighbours» og «La Dueña» og ned i en kald stappegang hvor doen var plassert i et enda kaldere lite rom. Jeg så for meg denne jentungen på 14 år, var hun kvalm? Hadde hun bekkenløsning? Var hun redd? Hun måtte da være redd? Havlparten av jentene i Israel døde under sin første fødsel på denne tia. Og så – reise langt av gårde med kynnere, vondt bekken, med en ukjent mann og ingen kvinner som kunne ta vare på henne midt oppe i den siste vanskelige tia før fødselen. Hun må ha vært vettskremt, engler og profetier har ikke store makta når angsten først tar tak, og med mindre hun ble velsigna med en ro som noen av og til får må det ha vært forferdelig vanskelige dager der et esel labbet den lange veien fra Nasaret til Betlehem.

Jesu annet komme
Adventstia er også en ventetid for noe helt annet enn barnet i krybben – det er ventetia for Jesu annen gjenkomst – en hendelse som er like uforståelig for meg som ideen om hva Messias skulle være for jødene. Det finnes profetier og åpenbarninger og små ord om hva dette innebærer i bibelen, men felles for de fleste av dem er at de er i bilder og lignelser og alt slikt man vanligvis bruker for å forsøke å gripe noe som ikke kan gripes – det som ligger utenfor tia, enten det var det som skjedde i mytisk tid eller det som skal skje.

Og med Jesu annen gjenkomst kommer… dommens dag?

Er det fremdeles mange som går rundt og er redde for denne dagen? Eller er det en myte? Jeg er vokst opp med fortellingene om den foreferdelige kristendommen som skremmer folk til tro med snakk om helvete og fortapelse. Jeg vet ikke hvor reelt det er i folks liv – kanskje er det større enn jeg får inntrykk av? Går det mange rundt og er redde, slik Maria kanskje var redd, med en klump i magen og en udefinerbar frykt for å dø – nettopp for en gang så skulle stå der, på dommens dag?

Jeg kaller meg kristen, troende. Men når det kommer til hva som skal skje i det jeg skal dø så har jeg det på den samme måten som jeg hadde det før jeg skulle føde – det var umulig å forestille seg hvordan et liv med barn skulle bli. På samme møte hadde jeg det når jeg lå nede og ikke kunne kommunisere stort, bevege meg eller være med på alt av vanlig liv, jeg hadde ikke begreper for å fatte hvordan det eventuelt skulle bli å stå opp fra senga igjen.

Så lenge jeg lever og er kan jeg gå rundt med en button jeg fikk fra HEF på 80-tallet: «Jeg tror på et liv før døden.» Alt jeg kan forestille meg om hva som skjer i det jeg dør er jo bare ideer og tankespinn, ikke noe jeg kan holde fast og tenke «slik kommer det til å bli» og kjenne følelsen av det, forstå rekkevidden av det.

Men jeg kan forsøke å tenke videre allikevel. Ut over døden. Utover en totalforandring i forholde mellom en skaper og mennesket. (Selv med forbehold om at slike ting aldri blir det man tror det blir.) Jeg kan forsøke å forestille meg en dommedag.

Og alt jeg klarer å se da er godt.

En god dommedag.

En dag da det som finnes av urettferdighet skal settes på plass. Hvor folk skal få oppreisning. Hvor de skal løftes opp og få rett dom.

Det kan virke selvfølgelig i en tid da justismord er noe man forsøker å unngå, hvor vi alle vil ha rettferdighet. Men opp gjennom tider som har vært – og hvem vet, i tider som vil komme? så har det vært den sterkestes rett – og få tider og land kan skryte på seg rettsikkerhet. Men her er det snakk om en domsstol der dommeren ikke bare vet alt – men elsker alt. Elsker meg. Elsker deg.

Kanskje er det nærmeste vi kommer dommens dag eksempelet fra sannhetskommisjonen i Sør Afrika?

Det er en tid for å få alt frem i lyset. Man kan ikke gjemme seg i mørket. Det må frem, og det kan gjøre vondt. Men det er også den eneste muligheten for forsoning. Og som de fleste av oss har erfart – når det vi lenge har forsøkt å skjule kommer frem i lyset så kan det være begynnelsen på en forløsning.