På gjengrodde stier

januar 27, 2009

Jeg har begynt å gå tur. Turer som er lengre enn frem og tilbake til postkasse, eller ned til skogbrynet og tilbake.

For jeg stoper ikke i skogbrynet lenger. Jeg fortsetter. Nedover. Innover. Og der er stien gjengrodd. Hver dag i flere år gikk jeg her med barn til barnehage. Men i mellomtiden har den grodd igjen. Så jeg tråkker på kvister og kaster unna små tynne trestammer som har ramlet over stien. De litt tykkere stirrer jeg litt undrende på og lurer på om jeg skal ta med ei øks en dag.

Når jeg har gått forbi vår lille skog, forbi en båtplass og videre langs ei større elv hender det jeg ser andre fotspor i snøen. Jeg lurer på hvem det er, som har gått her foran meg, og som gjør det litt lettere å tråkke seg gjennom snøen. Litt mindre tungt, slik at føttene bærer enda et stykke lenger i dag.

***

Jeg titter på bloggen min. Leser gamle innlegg fra to, snart tre år tilbake. ”Har jeg skrevet dette” tenker jeg. Hm, dette kan jeg ikke huska å ha ment, men det var jammen ikke dumt sagt. Eller jeg ser at det ofte går litt for fort og at jeg har lest såpass dårlig korrektur at setningene ikke hang helt på greip den gangen heller. Sånn er det når tankene går så raskt som vindupustet som leker i bjørkestammene langt der opp, opp mot den blå frie himmelen som er blitt mitt nye tak, enda en gang.

Jeg rydder i linklista. Nå er de brutte lenkene borte, og endelig har jeg fått på noen av de nye jeg leser, selv om det blir lite blogglesning om dagen. Lite skriving også. Jeg titter på de gamle innleggene og tenker at jeg var god på å finne illustrasjoner. På å ta meg tid. Og jeg husker at jeg leste masse, masse hver dag. Jeg lurer på hva jeg gjør nå?

På hva jeg skal gjøre nå.

Jeg liker ikke navnet lenger. Rasteplassen. Jeg har stått stille for lenge. Jeg lurer på å bytte ut med det gamle nettstednavnet mitt: Kjerreveien. Jeg vil underveis igjen. Jeg har rastet nok.

Advertisements

Hodja og månen

januar 26, 2009

«Månen er viktigere enn sola», utbrøt Hodja.

«Hvorfor det», sa folkene som sto rundt ham.

«Uten den ville det jo vært så mørkt om natten at vi ikke ville sett noe som helst», svarte Hodja.

Vinje, Ari og mammanett

januar 22, 2009

Når man har vanket på nettfora der man har mange mødre samlet, så er det en diskusjon som går igjen: Navnediskusjoner.

De ender ikke helt sjeldent i lange, lange, lange tråder, med sterke meninger om hvilke navn som er fine, hvilke som er dumme, hvilke som er upassende, hvilke som er teite. Jah, helst handle det om hvem som er dumme, teite, stygge osv.

Ikke sjeldent så kommer det noen inn på banen og slenger med leppa om kvinnfolkprat og hvor uinteressante slike diskusjoner er, for ikke å snakke om hvor dumme de er, og ikke sjelden kan man få kommentarer: Slike diskusjoner finner du bare på forum der mange damer er samla.

Jammen sa jeg smør, påstanden om at slike diskusjoner er en kvinnegreie er i dag motbevist for evig og alltid, og vi svinger litt med flagget for det.

For Vinje har kastet seg ut i den evige navnediskusjonen. Og Ari tar igjen.

Og for ordens skyld, jeg kan jo ta min vanlige kommentar til slike navnediskusjoner frem igjen her, i god forumånd:

La nå folk ta de navnene de sjøl synes er fine, sannsynligheten for at de som velger navn du synes er teite også synes dine navn er teite er stor. Og om hundre år er alltid glemt, og nye navn kommet til. Sleng bare ikke med leppe om navnene til folk du kjenner, det er rett og slett dårlig oppdragelse, og du blir bare stående igjen å se dum ut.

What did the judge say to the dentist?

Answer: Do you swear to pull the tooth, the whole tooth and noting but the tooth?

Ketil og Ketil selvfølgelig.

Gonzodc er overbevist om at kombinasjonen av amerikansk multinasjonal PR-ekspertise og norsk lokalaviskunnskap vil være det beste utgangspunktet for å gi et sannferdig bilde av hva som faktisk skjer når USA skal krone sin nye keiser.

Der skulle vi ha vøri Karl!

Et av de store oppslagene i dag er at norske medier ikke omtaler konflikten i Israel som nøytral. Om jeg husker rett er det en annen konklusjon enn man hadde i 2006 i konflikten mellom Israel og Libanon. Frem til 80-tallet var heller ikke konfliktene nøytralt dekke, da var det Israel som ut som «vinnere» i norske medier.

Men om man ønsker seg nøytrale medier, hvor «ille» står det egentlig til?

Du kan lese hele undersøkelsen her.

Det er snakk om at «bare» 80 % er nøytrale, 15 % er i palestinernes favør, 5% i israelernes.

Vent litt – 80 % nøytrale?

I mine ører virker da overskriftene i dag litt feil ut. Jeg tror i utgangspunktet ikke det er mulig å presentere nøytrale nyheter. Allikevel så er altså 80% nøytrale. Om det var jeg som hadde fått slike tall så ville jeg blitt overrasket og skrevet: Norske medier er overraskende nøytrale!

En avis som Aftenposten kommer ut med 89 % nøytralitet. Vårt Land og VG er i undersøkelsen de som har høyest pro Israel tall. Vårt land er pro Israel i 17 % av artiklene – men også pro Palestina i 9% VG på sin side klarer sjeldent å skrive nøytralt om noe, og ender opp med pro Israel i 10% og pro Palestina i 29%. Noe som vel må si å være en overraskende vending for VG sin del?

En stor svakhet med undersøkelsen må være at det ikke her er snakk om bare nyhetsdekningen, som man bør etterstreve at skal være nøytral. Man har også tatt med kommentarer og lederartikler – noe jeg på ingen måte mener bør eller skal være nøytrale.

En ME-historie

januar 12, 2009

Tornerose har begynte å skrive ned sin historie.

Det ramler fremdeles inn folk her som søker på ME, selv om det nå finnes en mengde gode blogger som skriver om ME, langt mer og langt fyldigere enn jeg har gjort på lenge.

Denne linken er til dere. Ikke minst er det til dere som tror det er en ufarlig, puslete sykdom for folk som egentlig bare kan ta seg sammen. Og for dere som blåser i koblingen mellom ME og vaksiner. Hvorfor står ME-syke, ME pårørende og leger som har sett ME-pasienter på nært hold så hardt på at det er en kobling mellom ME og flere vaksiner, selv om man enda ikke har klart å forske seg frem til kobling mellom ME og meningokokkvaksineforsøket?

Fordi erfaringene folk sitter med er så overveldende at man klarer ikke å se bort ifra dem når man har sett dem på nært hold.

Værsågod:

Scener fra en svunnen fortid (Del 1)