På gjengrodde stier

januar 27, 2009

Jeg har begynt å gå tur. Turer som er lengre enn frem og tilbake til postkasse, eller ned til skogbrynet og tilbake.

For jeg stoper ikke i skogbrynet lenger. Jeg fortsetter. Nedover. Innover. Og der er stien gjengrodd. Hver dag i flere år gikk jeg her med barn til barnehage. Men i mellomtiden har den grodd igjen. Så jeg tråkker på kvister og kaster unna små tynne trestammer som har ramlet over stien. De litt tykkere stirrer jeg litt undrende på og lurer på om jeg skal ta med ei øks en dag.

Når jeg har gått forbi vår lille skog, forbi en båtplass og videre langs ei større elv hender det jeg ser andre fotspor i snøen. Jeg lurer på hvem det er, som har gått her foran meg, og som gjør det litt lettere å tråkke seg gjennom snøen. Litt mindre tungt, slik at føttene bærer enda et stykke lenger i dag.

***

Jeg titter på bloggen min. Leser gamle innlegg fra to, snart tre år tilbake. ”Har jeg skrevet dette” tenker jeg. Hm, dette kan jeg ikke huska å ha ment, men det var jammen ikke dumt sagt. Eller jeg ser at det ofte går litt for fort og at jeg har lest såpass dårlig korrektur at setningene ikke hang helt på greip den gangen heller. Sånn er det når tankene går så raskt som vindupustet som leker i bjørkestammene langt der opp, opp mot den blå frie himmelen som er blitt mitt nye tak, enda en gang.

Jeg rydder i linklista. Nå er de brutte lenkene borte, og endelig har jeg fått på noen av de nye jeg leser, selv om det blir lite blogglesning om dagen. Lite skriving også. Jeg titter på de gamle innleggene og tenker at jeg var god på å finne illustrasjoner. På å ta meg tid. Og jeg husker at jeg leste masse, masse hver dag. Jeg lurer på hva jeg gjør nå?

På hva jeg skal gjøre nå.

Jeg liker ikke navnet lenger. Rasteplassen. Jeg har stått stille for lenge. Jeg lurer på å bytte ut med det gamle nettstednavnet mitt: Kjerreveien. Jeg vil underveis igjen. Jeg har rastet nok.

11 Responses to “På gjengrodde stier”

  1. Hege Renate Says:

    Kjempe bra! Jeg er så glad på dine vegne.

  2. Beate Says:

    Takk Hege Renate! Du har foresten kommet med på blogglista mi, det er en god del jeg ikke har fått på plass enda, men du er da der. 😀

  3. olava Says:

    Jeg skjønner godt at du vil ut på kjerreveien igjen. Men jeg liker rasteplassen fortsatt, jeg. For det er det du er for mange som er innom her og leser. En pust i bakken og til ettertanke.

    Det er sant at du er flink til å finne illustrasjoner. Og at du tenker mange fine tanker. Du må egentlig både huske på pusten og fortsette videre på veien, du – så finner du nok ut hva du skal gjøre nå.

  4. minneapolise Says:

    Jeg blir så glad av alle poster om at det går fremover, og min erfaring er at når det først går rette veien så går det fortere og fortere i den retningen. Med opp og nedturer underveis, men trend-linjen går som regel oppover.

    Kjør forsiktig og god tur!🙂

    (takker så mye for link forresten!)

  5. phalloides Says:

    Det er litt av en tittel du har «lånt» for anledningen. Kjekt å lese at ditt aktivitetsområde utvider seg. Og det å gå en sti man ikke har brukt på leeenge, bringer både glede og minner til tanken.

    Rart hvordan ord av og til fanger og smitter over. Jeg var både innom Hamsuns siste skrifter og fikk meg en snartur til min barndoms stier når jeg leste dine linjer. Det ble en mye lengre «tur» en den korte teksten skulle tilsi. Så, takk for turen😉

  6. Beate Says:

    Olava, vi får se. :-I

    minneapolise: Takk! De skulle bare mangle at du ikke var der, jeg har smuglest i et halvt år, du har noen innlegg som fortsetter å surre rundt i hodet lenge etter at de har lest. Jeg kommer stadig tilbake til den læreren du hadde sin reaksjon på Obamas valgseier, den har blitt stående som noe av det mest gripende jeg har lest denne høsten, faktisk. Ellers ble jeg veldig rørt om det du skrev om bloggen min også.😀

    phalloides, ja det er litt av en tittel, men den passet liksom litt for godt. Det var den som kom først, faktisk, der jeg brøytet meg vei. Så kom innlegget etterpå.

  7. lykkefund Says:

    En vakker drøm, om et liv der alle stier gikk til et vatn. Der en kunne speile seg i vannet og drømme barndoms drømmer. Der en kunne løpe av gårde. lete pinner, plukke steiner å lage bål. Og se på flammenen som sier kom til meg, jeg skal gi deg varme. Med pølse og lompe, latter og litt undring og ettertanke.

    Det er deilig å rusle i gamle stier, og det er spennede å finne nye stier…..

  8. minneapolise Says:

    Åh, det var veldig kjekt å høre🙂

  9. Beate Says:

    lykkefund, det var et nydelig bilde!

  10. Droopy Says:

    Jeg er inderlig glad på dine vegne, Beate. Jeg har lest på Rasteplassen da her var veldig rolig, og nå klarer jeg ikke å holde følge med deg lenger, så fort som du løper. Hurtigtoget, det er det du har blitt. *stor klem*

  11. Beate Says:

    Klem til deg og, det er lenge siden nå – hvor henger du på nettet? På FF fremdeles?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: