Fasten 2007

februar 27, 2009

I fasten 2007 så trodde jeg vel egentlig ikke at jeg noen gang skulle komme meg ut av senga igjen. Ikke i overskuelig fremtid. Jeg hadde vendt meg til nesten null-kontakt med omverdenen. Jeg hadde stagget det meste av fortvilelsen over det livet ungene mine levde i. Jeg var blitt ganske flink til å kjenne etter at jeg lå godt og mykt og stille , hadde gode dager uten så mye smerter. Og ikke minst å ikke tenke på at det var et skjørt liv jeg levde, som ikke kunne vare fordi familien min ikke kunne fortsette å leve på denne måten med meg så dårlig.

Jeg forsøkte å holde noen markeringer av dagene som gikk. Det letteste var de religiøse høytidene, for de kunne jeg feire for meg selv. De andre store dagene, bursdager, bryllupsdag og slikt, det var vanskelige dager.

På religiøse høytider derimot lå jeg og mediterte, lagde dikt og lot de være med videre. Som dette som jeg levde med de 40 dagene i fasten 2007.

Herre luk i min sjels hage.
Når mismot, fortvilelse og håpløshet
kommer på besøk, så la de ikke vokse seg store.

Når frøene kommer, drevet av vinden
av småfugl og dyr,
og setter rot og spirer der i min sjels hage,
så lær meg å luke de ut
med varsom hånd.

Ja, jeg er bitt av Alexander-basillen jeg og, godt hjulpet av ungene. Det er bare helt utrolig morsomt med unge folk som kan synge, lage låter og som gjør det med så mye positiv energi og glede. Og siden det ser ut til at låte Foolin’ ikke er sett av så mange på youtube, så legger jeg den ut her.

Forhåpentligvis kommer det snart mer musikk på Myspace?

” Jeg makter dessverre ikke å svare alle – blant annet fordi flere tydeligvis er blitt så sinte på meg at de har hatt vanskelig for å lese hva jeg faktisk skrev.”

Det er Jesper Juul som skriver dette etter reaksjonene på noe han skrev i Aftenposten for et par uker siden. Er det i det hele tatt mulig å snakke sammen om man blir så sint at man ikke er i stand til å høre hva den andre faktisk sier, gjør eller skriver?

bc9703b1

Guttungen lagde en oppgave til meg, jeg sender den herved videre:

En mann har 100 bruskorker. Prisen for en brus er 10 bruskorker. Hvor mange brus kan han kjøpe?

I keep wavering between giving you a straight answer and giving my forehead some keyboard. To claim you want to understand, while in the same breath implying that the only logical conclusions are that your mom-friends are either lying or competing with you, is disingenuous indeed.

Sitatet er hentet fra dette innlegget i Washington post, men kan overføres til mange andre diskusjoner. Om man faktisk vil forstå, så må man klare å legge vekk ideene man har om de man ikke førstår enten lyver eller har en skjult agenda. Så enkelt, så vanskelig. Takk til Kvinnekonger.

Hijabskautet går sin gang

februar 10, 2009

Diskusjonen fortsetter. Jeg synes det hele er ganske enkelt.

Det finnes kvinner som vil bruke hijab, både hjemme og på jobb. Vil vi ha disse i politiet? Om svaret er ja, så må vi tillate hijab i politiet. Er svaret nei, så lar vi vær å tillate hijab i politiet.

Spørsmålene ingen vil ha

februar 6, 2009

Vestlig teologi er som en mann som går rundt med en kurv full av svar og leter etter noen som stiller de riktige spørsmålene, mens vi  er opptatt av å svare på det mennesker faktisk spør etter.

– Sørafrikansk frigjøringsteolog

woven_basket_2002

Tja, kanskje.

Men hvorfor egentlig, når det finnes slike poster borte bak de gule mullaskjeggene?

Mer fra Guardian i dag: Peter Beaumont talks to leftwing Israelis about the impact of the Gaza conflict on upcoming elections.

Dette rapporterte NRK P2 i en lang reportasje morges, og viste bla til Guardian samt at de hadde intervju med en Israelsk medierådgiver. Jeg finner dessverre ingenting om dette på nett enda, verken hos NRK eller hos Guardian. En kort kommentar om dette i NRK finner du nå her.

Det har vært en del diskusjon rundt dekningen av det som hendte i Gaza i januar. Det kan virke som det er ”slått fast” at ”palestinerne vant mediekrigen”, og en undersøkelse i norske medier forsterket dette inntrykket.

Jeg har ikke vært helt med på det, blant annet så virker det som om de fleste mener at det var Hamas som brøt våpenhvilen – noe som vel er en sannhet med modifikasjoner, om ikke direkte feil. Willoch summerer opp hva Henry Siegman sier i Aftenposten:

«Våpenhvilen … som var åpen for fornyelse i desember (i fjor), krevet at begge parter skulle avstå fra voldsbruk … Denne forståelse ble alvorlig brutt 4. november, da israelske styrker gikk inn i Gaza og drepte seks medlemmer av Hamas. Hamas svarte med å sende … raketter og … missiler. Men de tilbød å forlenge våpenhvilen, … på vilkår av at Israel avsluttet sin blokade. Israel nektet. De kunne ha … beskyttet sine borgere … ved å lette blokaden, men ville ikke engang prøve. Det kan ikke sies at Israel gikk til angrep for å beskytte sine borgere mot raketter. De gjorde det for å beskytte sin rett til å fortsette sin kvelning av Gazas befolkning».

Men tilbake til mediedekningen. Israel har fått mange flere spaltemeter enn palestinerne, og mener selv de har ”lykkes med sin mediestrategi” og fått slått fast blant de tre punktene de hadde bestemt seg for: At Hamas er en terrororganisasjon, at det var Hamas som brøt våpenhvilen og at Israel har rett til å forsvare seg.

Har dette lykkes synes du? Jeg merker at jeg i min egen argumentasjon og tankegang har tatt til meg disse tre punktene. Jeg trodde bombene fra Hamas kom helt uprovosert. Jeg legger alltid inn forbehold om at jeg ikke støtter Hamas, og at de er en terrororganisasjon. Og  ja, jeg har stor forståelse for at Israel må finne en måte å forsvare seg på.

Det første som dør i krig er sannheten. Men det oppsiktsvekkende med denne krigen har ikke vært at begge parter har forsøkt å forsvare sine handlinger og å drive aktiv propaganda, men at det har vært så stort forsøk på sensur når man nekter vestlige journalister å komme til i krigsområdene – og at man klarte det.

Fra kattemor til kattebord

februar 3, 2009

Veien er ikke lang.

Det som skal til er en katt som mjauer litt, og en matmor som er vant til at han liker selskap på gulvet. Så da kan man jo ta og sett i gang med de daglige styrkeøvelsene som skal gjøre på alle fire først. Rulle med ryggen og leke katt, f.eks.

Når katten da benytter sjansen til å hoppe opp på ryggen til matmor for å sove litt der, da er man ikke lenger kattemor, men kattebord.

Her burde det selvfølgelig være bildebevis, men veien til kameraet når man står på alle fire med en katt på ryggen, er det verre med, så det får bli med denne korte meldingen om at katten fremdeles trives med oss, og vi med den.

persepolis_illustration1

Det finnes grovt sett to typer religionskritikk.

Det er kritikk som tar utgangspunkt i at religion i seg selv er ”galt”, og man kritiserer selve det å være religiøs, eller religionen som fenomen.

Så er det religionskritikk som diskuterer hva som er god, og hva som er dårlig religion, men som ikke mener at religion i seg selv er galt.

Om man skulle overført det til tenkning om politiske systemer, f. eks, så ville det ene vært å kritisere at man har politikk, fordi man mener at det i seg selv er galt – og det andre ville være å se på hva ved de forskjellige politiske systemer som er bra, og hva som er dårlig. Hva som bør forbedres, og hva som fungerer rimelig all-right.

På samme måte som jeg synes at diskusjonen om vi skal ha politikk eller ikke er forholdsvis naiv, og på grensen til dum, har jeg litt det samme forholdet til religionskritikk. Vi har religion. Vi blir ikke kvitt religion. Og mange av oss mener også at det er mange gode ting med det at vi er religiøse vesener.

Men vi trenger religionskritikk. Vi trenger modne, reflekterte fortellinger om folks religiøse utvikling. Og noe av det triste i at religionskritikk av typen ”vekk med religion” får så stor plass er at den andre typen religionskritikk og tenkning ofte forsvinner. Men den dukker opp, her og der, ikke minst i kunst og litteratur.

Og nå også i tegneserier.

Favorittene mine på tegneseriefronten de siste årene er Craig Thompsons Blankets, Joann Sfars Rabbinerens katt 1 og 2 samt Marjan Satrapi Persepolis.  De har enkelte ting til felles, blant annet religionskritikk ”av det andre slaget”. De befinner seg i forholdsvis forskjellige religiøse univers, med unntak av at de dekker tre monoteistiske religionene, jødedom (Sfar), islam (Satrapi) og kristendom (Thompson.) blankets-041

Både Thompson og Satrapi har sterke oppvekstromaner der vi følger forfatteren selv gjennom vanskelige barne- og ungdomsår og hvor noe av det som blir vanskelig er nettopp det religiøse miljøet de vokser opp i, med hykleri og sterke forventninger til hva som er rett og galt. Hos Thompson som vokser opp i Moinnestoa, USA, er dette også en indre drift – han er selv et svært religiøst menneske som ønsker å gjøre ”det rette”. Hos Satrapi som vokser opp i Iran i det Khomeini kommer til makta er det snakk om ytre press, for ikke å si tvang til å følge religiøse lover hun selv ikke har noe forhold til å ville etterleve.

Begge disse bøkene er sterk kritikk av de religiøse miljøet de vokser opp i. Men det er noe mer. Hos Thompson er det også en religiøs utvikling av en genuin, personlig religiøsitet. Det som ikke minst blir kritisert i boka er de religiøse tolkningene han blir presentert – og han kommer frem til en annen måte å lese og tolke på som står støtt i avslutningen av boka. Mer om dette kan du lese i en tidligere bloggpost hos meg.

Hos Satrapi er det de ytre formene som blir kritisert, hykleriet hos de som tar på seg en religiøs form, ikke bare fordi de må, men også fordi de har mye å tjene på å fremstå som inderlige ”rettroende” Hva som er Satrapi sin egen religiøse overbevisning kommer ikke mye til utrykk i boka, men også hos henne finnes det et øyeblikk der noe genuint trenger igjennom de hykleriske religiøse rammene. Hun vil inn på universitetet, og for å gjøre det må hun gjennom et intervju for å se om hun er ”rettroende”. Hun regner med at hun ikke kommer igjennom det. Men så skjer det jeg opplever som spesielt: Hun kommer til en mann som ikke er skinnhellig. Han er en som er oppriktig troende. Og hva skjer? Hun kommer inn, på sin ærlighet.

Dette er bare en liten sekvens i boka, men for meg ble den viktig. Dette øyebikket hvor man fikk tak i en annen type religiøsitet og den ble stående som en et lysglimt.

satrapi11

Sfar sin bok er av en helt annen type. Dette er bøker hvor man problematiserer religion, ofte sett gjennom øynene på en katt. Vi møter oppriktig troende, hyklere, sjarlataner, propaganda, rasisme og friksjoner både innen en religion og mellom religioner. Det er bokstavelig talt en reise i religionskritikk, og en intelligent, morsom og klok sådan.

Alle tre anbefales på det varmeste til religionskritikere, av alle slag.

****

Utdrag fra Rabbinerens katt 2 finner du her.

MySpace side med filmen basert på Satrapis Perselpolis. Pluss filmside. (Jeg visste ikke at den nå var blitt til film!)

coffee1