I fasten 2007 så trodde jeg vel egentlig ikke at jeg noen gang skulle komme meg ut av senga igjen. Ikke i overskuelig fremtid. Jeg hadde vendt meg til nesten null-kontakt med omverdenen. Jeg hadde stagget det meste av fortvilelsen over det livet ungene mine levde i. Jeg var blitt ganske flink til å kjenne etter at jeg lå godt og mykt og stille , hadde gode dager uten så mye smerter. Og ikke minst å ikke tenke på at det var et skjørt liv jeg levde, som ikke kunne vare fordi familien min ikke kunne fortsette å leve på denne måten med meg så dårlig.
Jeg forsøkte å holde noen markeringer av dagene som gikk. Det letteste var de religiøse høytidene, for de kunne jeg feire for meg selv. De andre store dagene, bursdager, bryllupsdag og slikt, det var vanskelige dager.
På religiøse høytider derimot lå jeg og mediterte, lagde dikt og lot de være med videre. Som dette som jeg levde med de 40 dagene i fasten 2007.
Herre luk i min sjels hage.
Når mismot, fortvilelse og håpløshet
kommer på besøk, så la de ikke vokse seg store.
Når frøene kommer, drevet av vinden
av småfugl og dyr,
og setter rot og spirer der i min sjels hage,
så lær meg å luke de ut
med varsom hånd.
Beates rasteplass 
Nydelig dikt. Har lest det mange ganger allerede.
Takk 🙂
Takk for at du fins, Beate-vår.
For et nydelig nydelig dikt.. disse ordene må jeg «låne» og lese om igjen. tenk at du kunne være så kreativ når du lå så dårlig, det synes jeg er fantastisk å tenke på. Synes du kan gi ut en bok med små dikt og tanker til ettertanke. overbevist om at andre vil føle hjelp og trøst i dem. Kan forstå behovet for markeringer og det å skille mellom dagene, så alt ikke flyter i ett. Og kan forstå at familiære markeringer var tunge..
Takk Tornerose! Inntill videre kan jo «hvem som helst» fine diktene her. Regner med at de da når ut til fler enn om jeg skulle forsøke meg på et bokprosjekt. Men det er jo hyggelig at andre tenker tanken! 😀
for et utrolig nydelig dikt ♥