Jeg hadde forlest meg på romaner lenge før jeg fylte 15.

Av og til har jeg lurt på hvorfor det skal utgis så mange bøker. De fleste er jo ganske kjedelige. De står der, og når jeg plukker de frem og leser dem, så gir de meg ikke så mye. Av og til kommer det noen veldig, veldig fine.

Men alle de andre?

Dette er ikke en sånn seriøs undring, for jeg ser jo at andre liker bøker jeg ikke liker. Og selv om jeg bare ser bokstaver flomme forbi i grå masse så lever de for andre. Bokstavene. Bøkene. Historiene.

I går var det debutantkveld på Mono.

Ragnar Hovland hadde en fin åpning. Så satt vi der. Virvarr, Esquil og Avil i en god sofa ved siden av meg. Jeg i en deilig lenestol. En mann entret scenen, en mann sto i døråpningen og tenkte seg en røyk og jeg lente meg tilbake i stolen, lukket øynene og…

Boka åpnet seg.

En etter en gikk debutantene opp. De fleste nervøse. Noen tryggere enn andre, Noen hakkende. I følge Virrvarr hadde alle den samme lesestemmen, og som forteller og instruktør for opplesninger tenkte jeg et kvart sekund at her kunne mye gjøres – men så kunne det ikke det, for det var perfekt.

Det var perfekt for ingen stilte seg i veien for teksten. Den fløt ut til oss og det magiske øyeblikket alle fortellere streber etter der det er historien som lever og forteller blir uvesentlig tok tak og stolen min fløy og jeg var på en kirkegård. Jeg dro sverdet for å ofre et lam. Jeg satt i ølhallen i Tromsø med sovende barn rundt føttene. Jeg hadde en død bestemor og nå skulle bestefar dø og, jeg skulle passe katter og jeg sendte en lekebil ned i et isdekket vann, jeg kjeftet til kona mi over frokostbordet og så til mannen, og den jævla kaffetrakteren hørtes ut som en mann med lungesyke og mannen danset med thaijenta mens han visste at nå var det slutt det øyeblikket av fullkommen lykke. Jeg fortalte stygge jentevitser til kompisene mine mens jeg var kvalm av meg sjøl og jeg satt i operaen mens blodet pumpet ut av kostymene og konvolutter byttet hånd. Og mens stolen min reiser har en ung mann kastet seg utfor et skyskraper i mannhatten, og jeg er en kråke som spiser minn munn og med ett står han der, mannen, han stumper røyken og går inn igjen.

(Klikk deg inn på Kulturkrokí og nyt tegningene fra kvelden der!)

Advertisements

There is no way to peace

april 30, 2009

There is no way to peace.

Peace is the way.

floatingorange3

Skader løgner omdømme?

april 28, 2009

Det har vært en del store saker i det siste som handler om løgn.

Folk er blitt tatt i løgner. Store løgner. Men det har ingen konsekvenser.

Da USA invaderte Irak, godt hjulpet av mange av oss andre, var grunnen for å invadere at Irak var i ferd med å produsere atomvåpen. Det tok ikke lang tid før det ble klart at dette ikke stemte.

I årene som fulgte fortalte mange om grove overgrep og tortur i USA sine fengsler. I Irak, i Afghanistan, i Guantanamo. Det kostet litt å si noe slikt, for man fikk høre ganske kraftig at det var feil, at det var propaganda å påstå slike ting. Norske journalister forsøke å intervju det norske forsvaret – som jobbet tett på USA bla i Afghanistan og som visste hvordan ståa var – men de fikk ikke svar.

Så kom Abu Grahib og syv soldater fikk fengselsstraffer for å ha utført tortur – mot ordre.

Nå viser det seg at det var feil at dette bare var enkeltstående tilfeller slik det ble påstått.  Det var tortur. Systematisk og store mengder tortur. Og alle de som løy og sa det ikke fantes visste godt at det var slik det var. En dom mot en kvinne nederst i systemet burde vært opphevet i det samme det ble kjent – jeg har ikke sett noe tegn på at det er oppe igjen i media. Mulig jeg ikke har lest nok på nettsider i USA.

Aker og Røkke var også oppe når man snakket om tortur på Guantanamo. -Nei, sa Aker, vi har overhode ingenting med fangene der å gjøre. UD ba Aker om å gi fra seg info om hvilke oppdrag de hadde på basen.  -Nei, sa Aker, det nekter vi å gjøre. -Vi har krav på den infoen sa UD igjen. -Det bryr vi oss ikke om sa Aker, og sendte ingen papirer.  Men journalistene Borgen og Leer-Salvesen fikk i forbindelse med dokumenttaren ”Et lite stykke Norge” tak i de papirene Aker ikke ville gi til UD via firmaer i USA som har andre regler enn de norske. Der sto det svart på hvitt, Aker var ansvarlige for det meste av infrastrukturen i fangeleiren, blant annet vannklosetter og det elektriske anlegget som var nettopp det som fungerte som selve torturredskapene i leiren.

Insinuasjoner, halvsannheter og faktiske feil ropte folk fra Aker, vi vil ikke at det norske folk skal se dette. De påsto at journalistene brøt med god etikk, og de løy og sa at de ikke hadde fått se filmen på forhånd. Mange kjøpte påstandene deres, selv om journalister flest og enkelte andre tok seg tid til å spørre journalistene selv hvordan de gikk frem. Men Aker holdt nesten på å få stoppet at filmen ble vist. I det filmen var sendt så slo de derimot helt om: ”Dette er vi stolte av” sa de da, etter at de i ett år hadde forsøkt å forhindre informasjonen om hva de holdt på med å komme ut.

Og forholdsvis kort tid senere gikk staten inn i nært samarbeid med nettopp Røkke.

Storfolk lyver.

Nei, jeg mener ikke at alle med makt lyver, og at man aldri skal tro på folk. Jeg vil ikke ha en kynisme eller en maktforakt. Jeg vil bare forsøke å huske at når noen står der foran meg, i TV, i avisen, på jobben og bedyrer sin uskyld fremstiller fakta sslik at det høres bra ut, lover meg at de ikke skal gjøre noe jeg ikke vil de skal gjøre, så kan det faktisk være de lyver.

Derfor trenger vi journalister. Derfor trenger vi at folk stiller spørsmål. Derfor må Røkke tåle at avisene har hengt på ham i ukevis, lett etter feil, stilt spørsmål og også stilt store spørsmål med troverdigheten hans.

Som man må gjøre det med sine egne og andre lands politikere. Noen vil oss ikke vel. Noen vil oss vel, men velger å gjøre det på en måte som ikke nødvendigvis er bra. Så får vi som er ”folk flest” øve oss opp i å vise en passe porsjon tillit, en passe porsjon skepsis, og en total ureddhet for å spørre om keiseren egentlig har noen klær på seg i dag.

Men jeg skulle også ønske at vi hadde litt mer hukommelse på alt som har blitt løyet om. Når folk har stått og sagt at ”selvfølgelig er ikke dette sant, hvordan kan dere våge å påstå dette” – så har det gamle ordtaket stort sett alltid vist seg å komme til sin rett når det heter ”det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.” Når vi hører 11 september tenker vi på Twin Towers. Hvor mange av oss tenker samtidig på det som skjedde i Chile 11. september 1973?  Når man sto på trappene til å invadere Irak, hvor mange tenkte på det som kom frem om propoagandakrigen i kjølevannet av Kuwait? Når Røkke er i harnisk over at noen stiller spørsmålstegn ved Kristin Krohn Devolds troverdighet, hvor mange tenker da på hennes rolle i hvordan man gikk bak ryggen på stortingen når det gjaldt Norges deltagelse i Irak-invasjonen? Eller bråket rundt ansettelsen hennes av Karlsvik til sjef for fellesstaben i Forsvaret eller reiseregningene hennes som forsvarssjef? Og hvor mange sier noe høyt om dette?

Min erfaring her jeg nå snart nærmer meg 40, har lest litt historie og forsøkt å holde meg oppdatert på utviklingen i verden snart 25 år er i alle fall som følger: Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge de rundt vil ha deg der. Om du har løgner som fører til at tusenvis av mennesker blir drept i en invasjon eller om du lyver om forretningstransaksjoner – det skader deg sjelden slik at du ikke like etter kan reise deg, smile og le og se at alt er glemt. Så sant du ikke blir dømt, men det skal mye til om du er en av oss. Om du er en av oss og blir dømt, om det er for våpen til Iran eller for korrupsjon, falske opplysninger og grov utroskap så blir det fort glemt det og.

Det er ikke så farlig om du lyver og snor deg så lenge det er hvitsnippforbrytelser eller krig det dreier seg om.

Med mindre du tar hensyn til din egen samvittighet, da.


Morsomme Twitter!

april 24, 2009

twitter12Mer enn 15 år har gått siden jeg beveget meg ut på nett. Det første var bruk av ”finger” på Blinder for å finne enkeltpersoner man så kunne ”talke” med. Det andre var faglige e-postlister med hele verden som arena. Det tredje var yahoo chat, hvor jeg mer eller mindre bodde på religionsrommet en periode. Så kom diskusjonsgruppene for fullt, med start, VG.net og DOL og bittelitt news som mine første møter med mediet.

Jeg ble fort ganske helfrelst. For diskusjonsglade mennesker med litt sære interesser åpnet det seg en ny verden. Jeg kunne skrive om det jeg var opptatt av, og finne andre som var opptatt av det samme. Jeg kunne lære av folk jeg før bare kunne drømt om å få lytte til. Jeg oppdaget at den smale kunnskapen jeg satt på, og som få rundt meg så noen nytte av faktisk ble satt pris på av folk jeg kom i kontakt med.

Og jeg hadde det gøy.

Noe av det beste med mediet  jeg var at
1) – jeg hadde ingen fordommer eller preferanser om de som skrev – de var jo totalt anonymisert, uten bilde, uten kjønn, uten et visuelt førsteinntrykk. (Dette var i tiden før avatarer og mer fancy utforming.)
2) –jeg kunne selv filtrere ut hvem jeg ville ha kontakt med eller lese – det ble derfor et sted jeg kunne være sosial eller trekke meg tilbake på en uforpliktende måte.

I en periode jeg var veldig syk, og ikke visste noe om hva som skjedde på nett kom Facebook, og det har eksplodert på en slik måte at når jeg kom inn der i de første dagene tilbake i verden så fant jeg gamle klassekamerater, familie og venner – det var fantastisk! Å kunne titte i bildealbum, hilse på folk og møtes på denne måten har vært som å gå gjennom gågata i den lille byen der jeg vokste opp på en lørdags formiddag og hilse på venner og bekjente.

Så de siste månedene har jeg oppdaget Twitter.  (Om du ikke vet hva Twitter er, så kan du ta en titt her.)

Det er forsøkt å si mye om Twitter bare de siste par ukene av folk i media. Noe er gjenkjennende, en del har gode poenger men samtidig så er det få jeg opplever treffer spikeren på hodet på hvordan jeg som ”gammel” bruker av sosiale medier opplever Twitter.

Generelle diskusjonsgrupper og chattekanaler, dvs steder der man diskuterer daglige hendelser, ting som er oppe i media og ellers ting som ”krig og fred og sånt” har hatt to store svakheter.

Den første ble raskt tydelig – det var troll. Internettroll er enkelt forklart folk som enten har som mål å ødelegge en diskusjon eller som uten å ville det saboterer saklig og god diskusjon og gjør at andre etter hvert finner enkelte diskusjoner, eller også hele nettsteder uinteressante å delta i. (Hos nettavisene ble det et beslektet problem, med mye hets og hatefulle ytringer men av en rekke brukere, ikke enkelttilfeller.)

Det andre var at miljøene rundt et diskusjonssted fort ble for lite. De første årene på nett fant man hele tiden nye mennesker med nye meninger man ikke hadde fått brynt seg på. Men det er ikke en uendelig mengde mennesker som søker seg til slike grupper – og etter en stund var de fleste temaer debattert og analysert, og diskusjoner som før hadde vært spennende og interessante ble svært forutsigbare. Mange diskusjonsgrupper ble også lukkede for nettopp å slippe troll, men på denne måten ble de enda mindre og med lite tilskudd av nye stemmer.

Når bloggene kom, (for min del med bloggene rundt Sonitus), så ble dette en ny arena for diskusjon. Nå kunne man lage sin egen plattform for diskusjon. Man fulgte hvem man ville, kom det troll i kommentarfeltet kunne man rett og slett stenge de ute. Diskusjonen var også på nytt blitt åpnet, slik at når man la ned arbeid i å gi utrykk fra hva man mente ble man igjen en del av det åpne ordskiftet, ikke bare en stemme i en meningsutveksling i et lukket fora.

Med denne bakgrunnen blir Twitter et det av et større hele. Når jeg ser og bruker Twitter så sammenligner jeg det med andre sosiale medier jeg kjenner til – og ikke da bare med Facebook som Ulstein i Dagsavisen i dag,  eller ser det som et ”nettsamfunn for folk med dårlig tid” som Skjeie  skrev for noen dager siden på DN.no.

Facebook er et lukket nettsamfunn– men i stedet for nettvenner du har blitt kjent med nettopp på dette eller lignende fora så består det av en blanding av de du kjenner fra hele livet og nye venner – både nettvenner og folk du vanligvis har omgåttes i kjøtt og blod.

Twitter derimot er ikke et nettsamfunn, men mer som en samtalekanal/chat åpen for hele verden. Der man før fant seg små lukkede rom for at ikke mengden av stemmer skulle bli for stor er Twitter på linje med bloggene et helt åpent fritt rom. Det har også den fordelen i forhold til chat at replikker blir stående, så man kan gå inn og finlese dem, lete igjennom dem eller ta dem etter sengetid for ungene. Trollene unngår man, man følger dem rett og slett ikke, og slipper da å høre dem. Og der man før opplevde at det ble for få, og for lite varierte stemmer (folk som oppsøkte nettopp denne gruppa på nett) er det nå et helt kobbel med forskjellige stemmer.

Det som også er nytt er at i tillegg til ”nettbermen” av folk som lenge har opplevd sosialt liv på nett som givende, så kommer det nå også samfunnsaktører som faktisk har innflytelse på debatten i mer etablerte medier, og også politikere som man nå har fått en ny arena for å få i tale.

Det har tatt 15 år å få journalister og politikere til å ta sosiale medier på nettet i bruk – om man ser bort i fra enslige (fine!) fugler som Jan Omdahl og enkelte andre. Kanskje er det nettopp populariteten til Facebook som har banet vei?

Som med ethver nytt sosialt medium på nett så er starten det mest spennende. Når folk snubler, raser, lurer, forsøker og er nyforelska i mediet og mulighetene. Bare tiden vil vise hvordan det etter hvert etablerer seg og blir, så alle analyser om at ”Jens fikser det ikke”, ”dette er for eliten” osv virker ganske naive all den tid det bare er en uke eller ti siden de aller, aller fleste av oss startet opp med kommentaren ”Hva er egentlig dette?”.

Men dette er tiden for den første forelskelsen –der er tiden for å ha det gøy! Selv synes jeg det er ufattelig morsomt at en så bred forsamling er samlet, og oppdager denne måten å kommunisere på. Jeg elsker å følge alt fra forfattere som Neil Gaiman til mystikeren Centering prayer til alle bloggerne som griper enda en mulighet til å forsøke å finne ut av hva som rører seg i oss nå når vi har enda en møteplass servert på en pc nær deg.

Meg på Twitter.
Virrvarr skriver ofte svært, svært bra. Artikkelen hennes om sosiale medier er det beste jeg har les om saken.
Artikler om Twitter via Sonitus.
Diskusjoner på Twitter om Ulsteins kommentar.

Andre ting jeg har skrevet om nettliv tidligere:

Jeg, en forumjunke
Jeg, en forumjunkie 1 1/2
Debattforum – kan det sammenlignes med en kafé?
Og hvorfor i alle dager skal man ha en blogg?
Den fantastiske bloggingen!

I dag har det vært debatt om barn på redaktørlandsmøtet.

Det var mange gode grunner for meg til å flytte vekk fra Oslo sentrum mens ungene var små. En ting var sneiper som ble plukket opp og puttet i munnen. En annen ting var at det var mer reklamepostere enn trær, og at man måtte lete etter brukte sprøyter før man kunne slippe barna fri på plenen i parken, ved vannet eller lekeplassen. Men det jeg i ettertid har syntes det har vært best å slippe har faktisk vært Dagbladet og VG. De sto der rett i ansiktet på ungene min uansett hvor vi snudde eller vendte oss. I køen på butikken, foran kiosken der vi satt og spise is, der vi ventet på trikken, rett utenfor husdøra vår, langs veien der vi gikk tur. I Oslo sentrum så vi avisoverskrifter hvor vi snudde og vente oss, og selv om jeg hadde lært meg å overse tabloide overskrifter om barn som var drept av ”pappa”, sexoppslag og andre søppeloverskrifter så hadde ikke småungene mine det når de stavet seg igjennom de store typene.

Det begynner å bli mange år siden pornobladene forsvant fra nesehøyden min. Ikke bare fordi jeg har vokst en halvmeter siden syttitallet, men også fordi man er langt mer restriktiv med å sette porno i bladhyllene nå enn det man var. Jeg skulle ønske man kunne gjort det samme med avisene – om de ikke faktisk tar på alvor den avstemmingen redaktørene gjorde på landsmøtet sitt i dag – at det er avisenes, ikke foreldrenes ansvar å skjerme barn for avisforsidene.

Fri tanke har et intervju med seniorrådgiver i Kirkerådet, Per Kristian Aschim angående krikeregisteret. I slutten av intervjuet sier han noe ganske så oppsiktsvekkende:

Han understreker at hvis man i voksen alder ber om å bli strøket fra registeret, så regner kirken dåpen for å være annullert. Innmelding kan imidlertid kun skje ved dåp.

Dette er det ganske oppsiktsvekkende? Vi er mange konvertitter som enten har meldt oss ut eller inn i den norske kirke, og aldri har vel dåp blitt krevd – eller avkrevd! når man bytter kirkesamfunn? Og hva med en som melder seg ut, for så å melde seg inn igjen i DnK, skal han da gjendøpes?

Har DnK plutselig gått bort fra at man annerkjenner andre kirkesamfunn sine dåpshandlinger?

Edit: Det ser ut til at det er Fri Tanke som ikke helt klarer å få sitatene på plass og få orden i DnKs dåpssyn. Det er rettet opp noe i intervjuet nå, selv om det fremdeles ikke henger helt på greit.


Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mer.

Det er ingenting jeg kan gjøre for at Gud skal elske meg mindre.



There is nothing I can do to make God love me more.

There is nothing I can do to make God love me less.


onthewaytotheworkplace1



Photos: yoshiko314