Ute i skogen sto det et stort gammelt eiketre. Nede ved rota hadde villsvinet hulen sin, midt oppe på stammen var et hull der det bodde en katt, og helt oppe i toppen hadde ørnen reir.

En dag klatret katta opp til ørnen og sa: ”Har du sett det stygge villsvinet der nede? Det står pg graver og roter rundt røttene på eika vår. En vakker dag ramler hele treet, og så eter det opp ungene våre. Vil du som jeg så holder vi oss hjemme og passer godt på.”

Så kløv katta ned til villsvinet. ”Den ørnen oppe i toppen her, det er en farlig fyr,” sa hun. ”Jeg hørte han snakket med ungene sine, og spurte om de hadde lyst på kattunger eller griseunger. Det visst best vi holder oss hjemme og passer på ungene våre.”

Siden gikk katta aldri ut om dagen, men om natta var hun ute og fant mat til seg og ungene. Men ørnen og villsvinet var så redde hverandre at de ikke turte forlate ungene sine et øyeblikk, og så sultet de i hjel alle sammen.

Det likte katta. Nå hadde hun mat i lange tider.

Oversatt av Hanna Wiig, med små justeringer av meg.

Eselet og muldyret

mai 27, 2009

En kjøpmann dro en gang ut på ferd med et esel og et muldyr, og begge hadde ei stor bør på ryggen.

Eselet klarte seg på så lenge veien gikk rett bortover, men i det det begynte å skråne for så å gå oppover bratte fjellet ble børa for tung. Det tagg og ba muldyret om å ta litt av børa, det var jo både større og sterkere. Men muldyret svarte ikke, bare gikk på.

Om en stund falt eselet død om på veien, det hadde slitt seg i hjel. Kjøpmannen visste ikke annen råd enn å lesse hele den børa også opp på muldyret, og han flådde eselet og la skinnet av det på toppen.

Muldyret stønnet under den nye vekta, men sa til seg selv: ”Dette er lønn som fortjent. Nå fikk jeg dobbel bør å bære fordi jeg ikke ville hjelpe eselet da det ba meg om det.”

esel og vegg

Photo by mailas

Jeg sparer på sanger og tekster som makter å forende det med livet at lyset og mørke kan være tilstede på en gang i livet. Og på siste side i den siste av syv bøker om ”Det lille huset” av Laura Ingalls Wilder sto plutselig denne teksten. En fin avslutning, på fin lesning. Og ikke minst oppsumerer den en av trådene som gjør gjennom bøkene.

Vårt liv er en underlig gåte,
For mange folk er å se
Med miner som ville de gråte,
Skjønt heller burde de le.
Jeg er viss på at verden har plenti
Av goder for hele vår flokk,
Skjønt det er ikke en utav femti
Som syns at just han har fått nok.

En utvei er alltid å finne,
Er der vilje, så er der vei,
Og i morgen kan sola jo skinne
Om stormen i dag virker lei.

Bare feiginger skylder på andre
Når det går lit gærent og skeis,
For alle så må vi jo vandre
Opp brattbakker og underveis,
Kan du tro at ved masing og sutring
Kan du få alt du ønsker og vil?
Nei, ta fatt, det er greieste skuring,
For hva har du nevene til?

Eutanasi

mai 25, 2009

Det er tredje gangen på ti minutter han sier det. At han bare vil dø. At hun må be for at han skal få dø. Han sa det i går også, på telefonen. Og dagen før. Han sier det på nytt dagen etter. ”Be om at jeg må få dø. Alt jeg vil er å få dø.” Noen uker før – eller var det senere, hun husker ikke lenger, så kom sykepleierne inn før han rakk å dø på egen hånd. Han hang der, i beltet sitt.  De reddet ham. Reddet ham fra hva? De hindret ham. De stoppet ham. De gjorde at ønsket og bønnen hans ikke ble oppfylt.

Hun tenker på dette der hun ligger, år senere. Smertene har vært så intense så lenge at alt hun kan tenke på er å få dø. Hun tenker på spionthrillere og krigsthrillere, hvor brikkene i spillet alltid hadde med seg en kapsel gift. Ikke for ikke å røpe noe, men fordi torturen var så lang og hard at det var bedre å få dø.

Bedre å få dø.

Hun kan nesten ikke snakke, men hun har forberedt seg i flere dager, for å kunne åpne munnen og si det lille hun får frem. Det er vanskelig, ordene trenger tid for å komme frem. Hun kjenner det igjen fra en eldre venninne. Afasi. Slag. Det hadde hun hatt venninenn, jobbet seg opp igjen gang på gang, og slik hun må ha hatt det i det ordene igjen begynte å samarbeide hadde hun det selv nå. Døren åpnes og sykepleieren kommer inn. Hun får øyekontakt og forsøker å formidle at hun har noe hun vil si.

”Mer hjelp” hvisker hun. ”Vi må ha mer hjelp.” Slik det er nå går det ikke tenker hun. Smertene er for store til å leve med, pleiesituasjonen er slik at hun ikke får nok hjelp. Slitasjen på de rundt er for stor. ”Det går ikke”, er sykepleierens lakoniske svar. ”Vi kan ikke hjelpe mer.” ”Dere må”, hvisker hun, ”Dere må. Dette går ikke”.  Det er mer enn hun har sagt på lenge, og hun er utslitt, skjelver og er på gråten. ”Det finnes ikke mer hjelp” er svaret. ”Så må dere hjelpe meg å dø”, sier hun. Det kom spontant. Hun hadde ikke ligget og tenkt det ut. Det kom, og hun hørte hvor sant det. ”Kan dere ikke hjelpe meg å leve, må dere hjelpe meg å dø.”

Hun får ikke noe svar. Og ikke mer hjelp, bare mindre.

Han var ingen gammel mann. Han var ikke engang fylt 60. Hun var ingen gammel kvinne, hun var ikke fylt 40.

Jeg kjenner dem godt, begge to. Den ene er en som står meg nær. Den andre er meg.

De som vil ha eutanasi, hva tenker de egentlig?

Hvem skal få bestemme hvem som er verdig trengende nok til å dø? En komité som sitter og bestemmer over liv og død? En lang periode ønsket jeg meg at vi kunne fått utdelt en cyanidkapsel ved fødselen. Til bruk når det ikke gikk. Når torturen ble for lang og for hard, og man ikke kunne flykte på annen måte.

Men mest av alt hadde jeg jo ønsket meg

verdig hjelp.