Det er tredje gangen på ti minutter han sier det. At han bare vil dø. At hun må be for at han skal få dø. Han sa det i går også, på telefonen. Og dagen før. Han sier det på nytt dagen etter. ”Be om at jeg må få dø. Alt jeg vil er å få dø.” Noen uker før – eller var det senere, hun husker ikke lenger, så kom sykepleierne inn før han rakk å dø på egen hånd. Han hang der, i beltet sitt. De reddet ham. Reddet ham fra hva? De hindret ham. De stoppet ham. De gjorde at ønsket og bønnen hans ikke ble oppfylt.
Hun tenker på dette der hun ligger, år senere. Smertene har vært så intense så lenge at alt hun kan tenke på er å få dø. Hun tenker på spionthrillere og krigsthrillere, hvor brikkene i spillet alltid hadde med seg en kapsel gift. Ikke for ikke å røpe noe, men fordi torturen var så lang og hard at det var bedre å få dø.
Bedre å få dø.
Hun kan nesten ikke snakke, men hun har forberedt seg i flere dager, for å kunne åpne munnen og si det lille hun får frem. Det er vanskelig, ordene trenger tid for å komme frem. Hun kjenner det igjen fra en eldre venninne. Afasi. Slag. Det hadde hun hatt venninenn, jobbet seg opp igjen gang på gang, og slik hun må ha hatt det i det ordene igjen begynte å samarbeide hadde hun det selv nå. Døren åpnes og sykepleieren kommer inn. Hun får øyekontakt og forsøker å formidle at hun har noe hun vil si.
”Mer hjelp” hvisker hun. ”Vi må ha mer hjelp.” Slik det er nå går det ikke tenker hun. Smertene er for store til å leve med, pleiesituasjonen er slik at hun ikke får nok hjelp. Slitasjen på de rundt er for stor. ”Det går ikke”, er sykepleierens lakoniske svar. ”Vi kan ikke hjelpe mer.” ”Dere må”, hvisker hun, ”Dere må. Dette går ikke”. Det er mer enn hun har sagt på lenge, og hun er utslitt, skjelver og er på gråten. ”Det finnes ikke mer hjelp” er svaret. ”Så må dere hjelpe meg å dø”, sier hun. Det kom spontant. Hun hadde ikke ligget og tenkt det ut. Det kom, og hun hørte hvor sant det. ”Kan dere ikke hjelpe meg å leve, må dere hjelpe meg å dø.”
Hun får ikke noe svar. Og ikke mer hjelp, bare mindre.
Han var ingen gammel mann. Han var ikke engang fylt 60. Hun var ingen gammel kvinne, hun var ikke fylt 40.
Jeg kjenner dem godt, begge to. Den ene er en som står meg nær. Den andre er meg.
De som vil ha eutanasi, hva tenker de egentlig?
Hvem skal få bestemme hvem som er verdig trengende nok til å dø? En komité som sitter og bestemmer over liv og død? En lang periode ønsket jeg meg at vi kunne fått utdelt en cyanidkapsel ved fødselen. Til bruk når det ikke gikk. Når torturen ble for lang og for hard, og man ikke kunne flykte på annen måte.
Men mest av alt hadde jeg jo ønsket meg
verdig hjelp.
Beates rasteplass 
*klem*
Jeg synes det er vanskelig å ta stilling til dette med dødshjelp. For jeg føler jo ikke de som bare ligger i sterke smerter og venter på å dø skal måtte gå igjennom det om de ikke vil. Samtidig er jeg redd for at noe blir sagt i fortvilelse og smerte, og at de ikke egentlig kanskje ønsker og dø. Og så klarer jeg ikke finne en god måte dette skulle kunne håndheves på. Men i utgangspunktet så er jeg vel mere for dødshjelp enn imot… -tror jeg….
Men verdig hjelp burde jo være en menneskerett, jeg kan ikke fatte at du ikke fikk den hjelpen du trengte…
Jeg er så imponert over hvordan du setter ord på ting. Det du har vært igjennom kan vi vel ikke forestille oss engang. Du har er så sterk, og jeg er så glad du er der du er idag. Jeg unner deg ALT godt! KleM
Stor klem fra meg også.
Historien din gjør inntrykk. Ikke lett å vite hva som er rett når smertene og fortvilelsen er som størst. Men de som har vært der – de som har ønsket døden, men kommet gjennom det og atter kan gledes over livet sammen med sine, om ikke annet så i perioder – får kanskje et annet syn på eutanasi?
Bedre pleie og smertelindring må være veien å gå, tenker jeg. Det viktigste må være å fjerne frykten mange føler for å bli liggende med store smerter og mangelfull pleie. Det er den jobben våre helsearbeidere er opplært og edsvorne til å gjøre, ikke å gi aktiv dødshjelp.
Men jeg ser problemet i de tilfeller der nødvendig pleie og smertelindring ikke er en realitet. Usikkerhet og utrygghet rundt dette, skal ikke svært syke og dødssyke mennesker måtte føle på.
Enig med phalloides,historien gjør inntrykk. Jeg har også vært tilstede i en situasjon der eutanasi kunne vært et alternativ.
Selv mener jeg at dersom noen kommer til å dø uansett, f.eks om de har dødelig kreft el.l. kan aktiv dødshjelp være en mulighet. Spørsmålet er hvor grensa går…
Takk for en betydningsfull tekst som jeg har anbefalt videre til de jeg vet vil ha veldig god nytte av den!
Det er et interessant spørsmål, og forutsetningen burde jo være at alle som trengte det fikk nok og verdig hjelp når de ba om det.
Samtidig hender det jeg tenker på de jeg har fulgt til døden der det ikke var noen vei utenom, og om de hadde ønsket å ende det hele tidligere ville jeg forstått det. (Da snakker jeg om veldig gamle mennesker med ubotelige, dødelige sykdommer som uansett har kort tid igjen.) Jeg vil ikke at noen skal holdes kunstig i live bare for å holdes i live når de selv ønsker å gi slipp for eksempel. (Og da for sin egen skyld, ikke fordi de ville slippe å være til byrde). Men jeg tror ikke det går an å generalisere på noen som helst fornuftig måte om dette.
Historien din er så sterk, det er jo ingen tvil om at det du trengte var mer hjelp – og ikke hjelp til å dø. Enn at man skal være presset så ut over kanten. Det er grusomt og umenneskelig.
Et menneske har rett på et verdig liv – skal det også ha rett på en verdig død? Er ikke det en del av livet? Kan man si at et menneske har plikt til å leve når det ikke lenger vil?
Jeg klarer ikke å ta stilling til det selv, aktiv dødshjelp er skummelt, fordi det er så vanskelig å skille tilfellene fra hverandre. Hvordan skal man se hvem som vil og burde få dø, og hvem som bare er inne i en dårlig periode, eller føler at de er en byrde for noen?
Det var i alle fall en sterk historie om et viktig tema fortalt på en fin måte.
Dette handler ikke om å bestille et selvmord eller å vedta et barmhjertighetsdrap ved håndsopprekning. Det handler om at det ikke finnes noen høyere rettferdighet eller nobelhet i å pine et menneske som er i en paliativ behandlingsfase og ikke ønsker noe annet enn å avslutte lidelsene. Enkelte religiøse mennesker tror at det er en stor synd å avslutte livet med vilje i en slik fase, mens mer rasjonelle mennesker er mer eller mindre uenige i dette. Det er trist å lese om dine personlige erfaringer, men alle som har levd en stund har erfart å måtte forholde seg til slutten av et menneskeliv – og vet at noen ganger er det bare faenskap igjen før det er slutt. Les avskjedsbrevet til familifaren som skyter seg selv i garasjen i bitterhet om at dette er det eneste det moderne Norge kan tilby ham – det finnes vel i omtrent alle norske nettaviser. Hvor mange gjør det slik og med mange «gode» måneder igjen, og uten å ta et følelsesmessig anstendig farvel til sine nærmeste, fordi de vet at de ikke tør vente til de ikke er i stand til å gjøre det selv? At FrP er det eneste partiet som tør ta i denne problematikken er forferdelig synd. Bortsett fra KrF da, som dessverre ikke kan telles med i denne sammenheng – de har ingen rasjonell argumentasjon for sitt syn, bare en dogmatisk prinsipiell holdning.
Til Kirse: Du stiller de rette spørsmålene, og må selv finne svarene. Ja, aktiv dødshjelp er skummelt, men om vi lærte noe som helst av Peer Gynt så er det at man ikke kan «gå rundt» de skumle problemene (bøygen).
Vanskelig problemstilling dette! Hvordan skal man kunne avgjøre hvem som skal få en slutt på lidelsene sine nå og hvem som skal måtte lide i uvisse i tilfelle de kanskje får livet sitt tilbake år seinere. Kanskje de i ettertid er overlykkelige over at de nå får tilbringe en hel «livstid» med familie og venner. Kanskje de blir liggende og lide til kroppen selv gir opp. Hva veier tyngst? Ønsket om å dø NÅ eller muligheten for å gledes over å leve EN DAG?
Alle er nok enige om at dette ikke er en beslutning en kan ta i hast, frustrasjon eller fortvilelse. Det eneste jeg vet er at det egentlig kun er en av beslutningene en kan ende opp med å angre på…
Jeg tror i alle fall man må skille ganske kraftig mellom dem som ligger for døden hvor det _ikke_ er noen annen utvei uansett – som for eldre mennesker med kreft hvor det bare er snakk om smertebehandling hvor man venter på at livet skal ebbe ut, og de tilfellene som for eksempel forfatteren av innlegget her skriver om hvor alt synes håpløst, men hvor mer og verdig hjelp kan heve livskvaliteten både for pasient og pårørende.
Takk for alle kommentarer. Så langt. 🙂
Jeg har sittet og lest poster om aktiv dødshjelp de siste dagene, og så kom disse historiene opp. Da jeg selv ba, og da jeg var nær på noen som ønsket.
Jeg tenker at slike historier kan forståes eller brukes både når man vil ha og når man ikke vil ha aktiv dødshjelp, og slik sett er det ikke et innlegg i diskusjonen. «Bare» en opplevelse som ba om å bli formidlet når dette temaet er oppe.
Selv tenker jeg vel mest også på teksten som litterær, og selv sitter jeg igjen med flere spørsmål enn svar.
Sterk lesing, Beate! Det er et utrolig vanskelig tema, jeg vet ikke helt hva jeg mener om det. Når det er noen som er så syke at det ikke er mulig å gjøre noe med det, og alt som venter dem er smerter og venting på døden… ja, da mener jeg de skal få velge å slippe leve lenger. Men utenom det… Vanskelig!
Det er forferdelig at du ikke kunne få mer hjelp den gangen du lå der så syk at du ikke kunne gjøre noe. Det er uverdig og virkelig for dårlig. At du da fikk denne tanken er forståelig, men grusomt å tenke på at du hadde det så ille.