I går var tidligere høyretopp, og nå leder i den liberale tankesmien Civita, Clemet ute i en rekke media med en påstand om at vi har en eksplosjon i trygdeutgifter skyldes delvis dårlig arbeidsmoral.

TV2: Clemet refser nordmenns arbeidsmoral
Dagbladet: Kristin Clemet ber nordmenn ta seg sammen
VG: Angriper nordmenns arbeidsmoral
Kristin Clemet mener folk selv må ta ansvar

Det første jeg reagerte på var at journalistene som gjenga saken ikke stilte kritiske spørsmål til sluttingene hennes. Det andre er at slike utspill har vært typiske for Høyre-topper de siste fire årene. De har en tendens til å gripe tak i alle tall og utviklinger som kan brukes til å si noe som kan konkluderes med at vi har for gode stønader, og at det er grunn til at mange er syke, og at om vi bare er mer strenge, langer det vanskeligere å få støtte så vil flere være i jobb. Og under det hele ligger det både en ide om at folk blir hjemme av latskap og bedagelighet.

Ja, sykefraværet hos gravide har gått noe opp, i løpet av en relativt kort periode.

Vanligvis kan slike ting forklares om man setter seg ned og ser mange samt vet mye om samfunnsmedisin. Denne perioden har også gruppen med unge gravide økt veldig, og det er her man ser økningen i sykemeldingene hos gravide. Man vet at arbeidslivet, og enkelte yrkesgrupper har dårligere tilrettelegging enn andre. Kan det være slik at det er en større andel av de yngre som jobber i nettopp slike yrker? Det handler om at man rett og slett at man ikke legger til rette slik at alle gravide kan jobbe. Da skal man etter reglene gå ut i svangerskapspermisjon, men en god del får i stedet sykemeldinger. Dette er en systemfeil, og ikke en feil hos den enkelte gravide.

Det jeg synes er rart, er at man så raskt hopper til en konklusjon om at det handler om holdninger til sykemeldinger når sykefravær går opp. Er det større sannsynlighet for at denne har forandret seg i løpet av noen få år, enn at ”brutaliteten” har det, eller at det er andre faktorer som spiller inn? Det er forsket en god del på folks holdninger til sykefravær, men jeg har ikke klart å finne noe som støtter en tese om at økt sykefravær skyldes dårligere arbeidsmoral. Det er rett og slett en uvitenskaplig ide, ren (og svært dårlige underbygget) synsing.

Det man ser, og som det finnes forskning på ytre omstendigheter som fører til økt sykefravær. Man vet at faktorer som store omorganiseringer, eller tider da det blir mer eller mindre arbeidsløshet gir store utslag i sykefraværet.

Andre faktorer som slår ut på statistikker kan være nye typer behandling, nye typer diagnostiseringer, at gruppene som får barn har forandret seg (flere små barn, flere enslige, yngre, eldre, osv.) Det viser seg blant annet at flere barn enn før overlever fødselen, det er 180 færre dødfødsler hvert år i denne perioden. Kan det bety at de økte sykemeldingene har vært på sin plass? Burde man da ikke juble over disse tallene som nå blir slått stort opp som forferdelige? Statistikk er sjeldent nyttige til å trekke konklusjoner om årsaker (det burde man vite om man har tatt sin ex- phil og lært om logikk) men det kan åpne for mange gode og nyttige spørsmål.

Det jeg ikke klarer å svelge med Høyre-utspill når det gjelder velferdspolitikk de siste 4 årene er at de stort sett forklarer ting med dårlige eller god moral hos enkelmennesker. Ja, det er klart det har en betydning, men det er ingen ting som tyder på at denne forandrer seg fra år til år – ei heller fra tiår til tiår. Det er det som gjør slike utspill så fordummende, samtidig som de er veldig populistiske, og kiler godt i øret på folk. De bør lære seg å først se om ting kan forklares på andre måter, før de hopper på moralforklaringen. Men når det kommer til velferdspolitikk er Høyre mer populistisk og mindre faktaorientert enn Frp, og det skader dette landet, da Høyre jo blir ansett som et serøst parti, og slike utspill de kommer med blir i utgangspunktet regnet som troverdige.

Da jeg leste artikkelen i går noen på twitter kommenterte det høye fraværet. Min kommentar var at det må være mulig å finne en grunn til tallene avisene oppga. @Iskwew http://twitter.com/Iskwew kastet seg også på, og sammen kastet vi frem ideer til hva den store økningen i gruppen som var diagnostisert med svangerskapsrelaterte sykdommer kunne skyldes. Og vi fant.

Inne hos Iskwew kan du lese hva dette besto i.

gravid
Bildet er lånt av amrufm

(Ja, som vanlig, her er det masse spoilere.)

Av og til får man tips om bøker og filmer fra så mange kanter at man ender opp med å tro at dette er noe man bør få med seg.

Derfor satte jeg for en uke siden ”La den rette komme inn” basert på boka av John Ajvide Lindqvist som også har skrevet manus i spilleren og benket meg ned sammen med noen familiemedlemmer. Etter kort tid sa en av de andre stopp. En mann hadde blitt overfalt, hengt opp ned i et tre, og ble nå tappet blod av. ”Hvem i alle dager vil se noe slikt” spurte han, og jeg slo av.

Men i går kveld var jeg alene, og tenkte jeg skulle prøve, for det jeg hadde hørt var at den var varm, øm, rørende, om et spesielt vennskapsforhold. Birger Vestmo i NRK beskriver det slik: ”En litt søkt sammenligning kanskje, men Alfredsons film blander nabovampyrskrekk med en skjønn skildring av to barn som søker fomlende til hverandre.”

I 1990 kom David Lynch med filmen ”Wild at heart”. Den gangen var den regnet som utravoldelig, og nettopp et forsøk på å presse grensene for de voldelige. For, som Lynch sa, å vise folk at de hadde grenser for hva de orket å sitte å se på. Altså for å få folk til å gå i seg sjøl og kjenne at nei, dette vil jeg ikke ha.

Det ble den gangen diskutert ganske heftig, og den gangen jeg så filmen så var det en paneldebatt etterpå, hvor bla Knut Fadlbakken deltok, og gjentok Lynch sine ideer. Andre igjen mente at nei, de trodde ikke det ville være effekten, de trodde bare folk ville bli mer avstumpa, og at grensene ville bli ytterligere forskjøvet for hva vi syntes var greit å vise av vold. Den gangen var jeg enig i det siste, jeg trodde ikke på Lynch sin teori, og jeg synes de neste 20 årene har vist at han tok feil. Og det gir oss blant annet filmer som dette, der man i følge mange får ”en skjønn film” med 15-årsgrense hvor blodet flyter, ut av øyne, ører, munn, det suges blod og en jentunge går med levrete blodrester i ansiktet, hoder blir slitt av og svømmer i vannet sammen med avrevne arm stumper i fokus rett i kamera, syreskadde ansikter i stort på skjermen, med tanngarden stikkende ut av kinnet.

De av oss som hoppet av ved Wild at heart og har latt vær å bli med på den utviklingen som har vært må snu oss vekk. Gang på gang. Dette er en horrorfilm, ikke en søt vennehistorie.

Men er den ikke det og? Er det ikke også en søt film om to 12-åringer midt oppe i all volden og det bestialske?

Jeg synes ikke det. Storyen er som følger:

En gutt på 12 år; Oscar er mobbeoffer med en kjip familie. Han møter nabovampyren Eli som er rar, lukter vondt, ser ut som hun er 12 år og som han liker og blir venn med. Samtidig ser vi at Eli bor sammen med en eldre mann, og i alle fall for meg forsto jeg ikke i begynnelsen koblingen mellom de to. Han var den som gikk ut og skaffet henne blod med å bedøve folk, henge de opp ned og deretter kutte opp halspulsåra og la blodet renne ut av dem. Alt filmet med klare bilder og mye lyd. Han virker klønete og tafatt, og så går det jo også galt – flere ganger. Da blir Eli rasende på ham og går ut på egenhånd. Hun kaster seg over folk, suger blodet av dem, og vrir så hodet rundt på personen for å ta livet av den etterpå. Igjen spares det ikke på den realistiske filmingen, ingen antydninger her.

En kveld mannen som bor med Eli skal ut sier han noe jeg da ikke helt fikk taket på: Han tar med seg syre, han sier det er fordi noen har sett ham og koblet ham til henne. Derfor syren for å kunne vansire seg selv om han blir tatt. Og så sier han: ”Vær så snill, ikke se nabogutten denne kvelden”.

Denne kvelden går det galt for offeret, men kompanjongen til Eli. Han bruker syren, ender opp på sykehuset, dit Eli kommer og suger blodet ut av ham, før hun drar til Oscar, og legger seg blodig og naken ned i sengen hans.

Filmen fortsetter, Oscar skjønner hvem Eli er, men synes det er greit. Hun sier hun er som han – han vil også drepe, han vil hevne seg på de som plager ham. De leker på svært uskyldig 12-åringvis, kjærester som knapt rører hverandre, men ler og er sammen.

Så snører nettet seg rundt Eli og hun må flykte. Oscar blir igjen alene, og blir nå angrepet både av sine gamle fiender samt en sadistisk storebror som dukker ham ned i bassenget, med trussel om at kommer han opp igjen før det har gått 3 minutter stikker han ut den ene øyet på ham. Om han klarer det vil han bare rispe han opp litt mindre.

Etter en stund nede i vannet ser vi kroppsdeler begynne å flyte rundt ham. Eli er tilbake og massakrer tre gutter før hun drar av gårde med Oscar. Neste og siste scene er en ”lykkelig scene” der han sitter på toget, med en trekasse forrann seg der han morser meldinger til Eli nede i kista.

Og først da faller den tidligere kompanjongen til Eli sin kommentar og identitet på plass for meg – er dette den – av år – eldgamle Eli sin måte å leve på. Finne en plaget, ensom og usikker 12 åring som kan ta seg av henne til han en dag blir for gammel eller feiler, og hun finner seg en ny å utnytte? På en langt mer bestialsk måte enn de hun ellers dreper.

En søt film om vennskap?

Ikke mine øyne. Det handler om mord, drap, en ung gutt som blir forført, og jammen ser det ut til at store deler av publikum også blir det.

Ja, enkelte interessante temaer ser det ut til at noen finner der, mange synes tydeligvis det er et spennende plot, men filmen blir helt uinteressant for oss som ikke liker å se bestialitet i farger og sorround. Det gjør ikke denne filmseeren, og jeg angrer at jeg ikke fulgte eksempelet til den jeg først så den sammen med. Og jeg holder med ham: Hva slags mennesker er som vil se at folk henges opp og tappes blodet av?

Utopisk urealisme

august 20, 2009

Mer politi i gatene. Så slipper vi kriminalitet.
Strengere innvandringspolitikk, så slipper vi vold mot barn, vold mot kvinner, vold mot fremmede.
Mindre fukt i skolen, så får vi bedre lærere.
Mer frukt i skolen så får vi bedre lærere.

Bare Frp får makta bli Norge et godt land å bo i.
Bare Sv får fortsette å ha makta så blir fattigdommen borte i neste periode.
Bare H får makta blir skolene våre de beste i verden, og ingen, aboslutt ingen vil kjede seg på skolen, få dårlige karakterer og alle vil være fornøyd.
Bare Ap får fortsette å ha makta, så får vi i alle fall ikke Frp til roret og vi unngår en skjebne verre enn… Bush.

Alle roper høyt, og alle i opposisjon roper høyest for de har god grunn, de vet jo hvordan det skal gjøre – og velgerne, de roper høyt de, de vil ha noe annet, for de kjenner hvor skoen trykker, og får vi bare rett mann på rett plass så vil det ikke lenger finnes kriminalitet, ikke fattigdom, alle barn er mette, glade og fornøyde med gode karakterer, og i alle fall blir de ikke slått, og absolutt ikke lemlestet, og bestemor har det gått på aldershjem, og naboen får ikke lenger snytt på trygden, for nettopp det partiet der, det partiet har løsningen på hvordan vi skal få det perfekte samfunn, på trylledrikken, de kan svinge tryllestaven, de rette lovene, bevilgningene og styringene som gjør at nå, nå er alt bra, ingenting er vondt, vanskelig, ingenting er lenger noe å bekymre seg for, for staten, staten er den gode mor, bare den som styrer den er god, og vet, vet hvordan jeg kan være trygg, varm og ha det godt.

Første skritt til en realistisk politikk er å vite at verden, den blir ikke perfekt. Uansett. Lidelse vil alltid finnes. Hos hver enkelt av oss.

Eva plukket det eplet. Vi kan ikke lengre late som om vi er uskyldige barn, at vi ikke er kastet ut av paradis, at vi ikke kommer tilbake, selv om vi velger rett, selv om vårt parti kommer på tinget, selv om de vi ikke liker sitter og styrer.

Vi er ute i ferden. Her er det slit og strev, her er det lidelse og død. Her kommer vi til kort alle mann.

Man kan ikke bli kvitt fattigdommen med et pennestrøk. Kriminalitet med en større bevilgning. Gjøre oss alle til suksesselever med den rette pedagogikken.

Vi må bare forsøke å trekke sammen i den riktige retningen.

**********************************************

Utopisk urelaisme – i motsetning til Utopisk realsime 
og for så vidt også Pragmatisk utopisme - hva nå det måtte bety. 
Det høres bra ut, i alle fall. 
Avil ser ut tenke høyt noe i samme retning; Nei det er ikke slik.

Jeg sitter og ser på opptak fra NRK i går – innvandring og integrering var det temaet.

Det store temaet i år er å få innvandrere i jobb.

Når temaet blir innvandrere og jobb får jeg deja vu fra 80-tallet. Det var bare det at da var det det motsatte man var opptatt av: Innvandrerne tok våre jobber!

Galt blir det visst okke som.

Forøvrig har jeg tenkt mye på innvandringspolitikk –eller kanskje helst manglende innvandringspolitikk etter at jeg leste denne kronikken av Erling Rimhaugs tidligere i sommer:  Uteblitt innvandringspolitikk.

I dag er også Are Slettan  inne på temaet, og jeg har også kommentert i bloggen hans.

Det skal utredes hvordan velferdsstaten skal utformes i dagens Norge, både i forhold til arbeidsinnvandring, velferdsinnvandring (et ny-ord jeg ikke er helt sikker på hva innebærer) og ikke minst nordmenn som bor store deler av året i utlandet. Jeg ser frem til konklusjonene i den utredningen, og jeg tenker at dette er et av de viktige politiske spørsmålene i årene som kommer.

*************

Post-post: Jeg tror alle spørsmål handler om å forsøke å se ulemper og fordeler med de valg man tar. Og da trenger man stemmer som mener forskjellig og ser på et problem fra andre vinkler. Marte Michelet har blitt en stemme som gjerne sier mange andre i mot når det kommer til slikt, og er derfor grei å ha med seg i stemmemylderet. Her om «Hvit velferd«.

I løpet av de siste timene og dagene har jeg lest Barack Obamas Å leve en drøm. Tankene mine er ganske så kaotiske, men jeg har lyst til å forsøke å formulere de spørsmålene jeg blir sittende igjen med.

De handler lite om Obama, men mye om det som er det gjennomgående temaet i boka hans – de sorte amerikanernes syn på seg selv og på hvite. Det gjennomsyrer alt. Obamas tanker om seg selv, det han sloss med, det han sloss mot, det han underkaster seg i denne boka som er nærmere en dannelsesroman en noe annet jeg har lest på lenge. Det gjennomsyrer det lille han skriver om samfunnsspørsmål, og det er det temaet som opptar de fleste av de andre personene som får sin stemme i boka.

Temaet gjentas nærmest til det kjedsommelige, og det overrasket meg, fordi jeg ikke var forberedt på at det skulle ta en så stor plass. Men det er tydelig at dette må ha vært et av de mest sentrale temaene for Obama fra tidlig ungdom til han skrev boka som 33-åring.

Og det er spennende. Ikke fordi de svartes historie i USA er så unik, men fordi Obama ser ut til å trekke de samme slutningene jeg gjør meg etter å ha lest boka, at å skape sin identitet som svart – i motsetning til hvit er en slags flukt fra seg selv. At man ikke er i stand til å oppfatte seg selv så lenge man ser på seg selv i motsetning til en rådende kultur.

Man har noen å skylde på. Alltid.

Hva med oss som er øverst på ”stigen” hvem skylder vi på? Vi kan skylde på de under oss. Enten det nordlendinger eller hedmarkinger, slik man gjorde i Oslo på 50- og 60-tallet, eller fra 70-tallet forskjellige grupper innvandrere.

I sommer møtte jeg noen som hadde jobbet mye med lærerspørsmål i Nepal. Det var det samme der. Hvem var skyld i at man ikke nådde de målene man hadde satt seg? De nederst på rangstigen.

Men også vi sparker oppover (”Det er politikernes feil.”) som de svarte også sparker nedover (”Det er de derre niggerne. For de der, de er virkelig niggere.”)

Denne typen tenkning blir gjentatt gjennom hele boka. Man blir ganske matt etter nærmere 400 sider. Det er som om det bankes igjen gang på gang: ”Slik tenker faktisk mennesker”.

Og ja, jeg tror det er sant. Slik tenker vi. Slik reagerer vi. Slik er magefølelsen vår. Innefor sosialpsykologien snakker man om to måter å forklare ting som skjer en: Enten forklarer en det med hvordan man selv er, eller med ytre omstendigheter og andres handlinger.

Innenfor kristendommen ser man på det å gi andre skylda for den ulykken som måtte ramme en (men som man selv i bunn og grunn er ansvarlig for) som selveste ursynden. En tolkning av det som skjedde da mennesket ble kastet ut av paradis var ikke at Eva tok eplet fra kunnskapens tre, men at både hun og mannen forsøkte å gi skylda på andre for det de selv gjorde.

Så når Obama beskriver de sorte i USA som en gruppe som tenker på sine egne problemer som noe som kommer av deres stilling i samfunnet, og lar dette lamme seg, så er de i alle fall i gått selskap.

Med alle oss andre.

Eller?

Hva er det vi har sett i siste 10-20-30 årene? At flere og flere unge tar livet av seg.

I Norge, og i enkelte andre land, land hvor man i langt større grad er friere, har færre problemer og langt bedre levevilkår enn i de fleste andre samfunn.

Ja, man kan se på hver enkelts livshistorie, og finne at traumene, vanskelighetene og de særdeles vonde hendelsene som lå forut for selvmordet gjorde livet uutholdelig vondt.

Men vondere enn tilsvarende historier fra andre land?

Nei. Annerledes på mange måter, men historiene kunne like gjerne vært utspilt i helt andre sammenhenger, men uten at man gikk til den ytterligheten å drepe seg selv.

Og i det puslespillet av spørsmål som vi må ha for å forsøke å forstå hvorfor dette skjer ble jeg sittende og lure på om dette var en av brikkene.

At man ikke har noen å skylde på.

I et fritt land. I et land der det er umulig å få øye på strukturen som man kan si undertrykker. Der man heller ikke har noen å skylde på nedover. Da blir man bare stående igjen med seg selv.

Og slik sinnet til de svarte i USA retter seg mot de hvite, slik sinnet i Nepal retter seg mot de kastløse, så må mitt sinne rette seg mot… meg selv.

Det blir uutholdelig.

143991344_776f3cb5a8

Bilde av yourbartender

Til glede for nye lesere: Beate hadde akutt vondt i sjela over å skulle stemme et parti som ikke var for radikale miljøtiltak, samt ikke jobbet aktivt for en helt, helt annen løsning i Afghanistan enn den vi nå handler etter. Da hun ikke bor i Oslo og kan stemme Folkvord inn på tinget i denne omgangen, (slik hun har vært med på tidligere og NB: følg med på bloggen hans fra Afghanistan, den er unik lesning om dagen), Venstre ikke har en gangbar utenrikspolitikk, samt at en stemme til Venstre er en stemme til Høyre, og Rødt sånn generelt ikke er et parti for en sosialliberalist, så endte hun opp med å lese partiprogrammet til Miljøpartiet De Grønne.

Og dermed ble det kjærlighet ved første programgjennomlesning.

Hun innså at tiden da hun sammen med gode venner kunne fable om å starte et sosialliberalistisk parti var over, det fantes jo allerede.

Nå kunne hun gått i gang med å forklare hvorfor hun likte programmet så godt, og hva hun tenker om de forskjellige punktene, men hun innser at den jobben er hakket for stor her og nå, og går derfor heller i gang med det som er matnyttig for henne selv, å samle de linkene hun nå soser rundt på for å se hva hun har begitt seg ut på.

Og om du nå, i likhet med bloggeren selv lurer på hvorfor dette skrives i 3. tall, så har hun ikke noe annet svart på det enn at det handler om at hun fremdeles føler seg litt sånn utafor seg sjøl over å ha gått til dette skrittet, som av @bernts omtales som ” En alvorlig ting. Nesten som å gifte seg. Heldigvis litt mindre alvorlig. Tror jeg.”

Partitest hvor man ikke bare har med MDG, men hvor også 1/3 kommer ut som MDG-supportere… aner man en liten konspirasjon? (Under videre lesning så fant jeg at jo, grunnen er at den er laget av Øyvind Strømme i MDG – og prøvd ut mest på hans venner og bekjente. Men ta testen, og gi tilbakemeldinger her: )

Hjemmesiden til MDG

Prinsipprogrammet

Arbeidsprogrammet har jeg ikke lest enda, men skal det snart, og da finner jeg det her.

På fjesboka:
Tilhengerside
Gruppe 1
Gruppe 2 (Det hadde vært lurt å slette den ene, kanskje?)
Gruppe om å få MDG med på meningsmålingene.
Det er faktisk gode diskusjoner på de sidene.

På twitter under det staselig navnet @partiet.

Grønne bloggere:

Grønn i Bergen: Sondre Båtstrand, nasjonal talsperson for Miljøpartiet De Grønne

Grønske, grønne stortingskandidater, Siljun, Auroraflora og Eirin

Hjerter i grønt og øyvindstrømme.be av Øyvind Strømmen, 3. kandidat på Miljøpartiet Dei Grøne si hordalandsliste. Øyvind er særleg interessert i grøn økonomi, kamp for gode nærmiljøfunksjonar og digitale rettar.

For grønt valg, Ragnhild Tønnessen

På den grøne sidaav Jarle Fagerheim landsstyremedlem i Miljøpartiet Dei Grøne og 4. kandidat for partiet i Oslo til stortingsvalet i haust.

Pragmatisk utopist, Hanna E. Marcussens blogg, talskvinne for Miljøpartiet De Grønne og 1.kandidat for partiet i Oslo

Seija.no, 1. kandidat for Miljøpartiet De Grønne i Nordland ved stortingsvalget 2009.

Vindheimbloggen Jan Bojer Vindheim, har siden 1991 representert Miljøpartiet De Grønne i Bystyret. Inntil det ble nedlagt var jeg dessuten leder av det kommunale klimautvalget.

Helt grønn – politiske tanker fra et grønt hode – Lisa Fröyland

Wiki

Forum

170px-Hjerte