Om jeg ikke har andre å skylde på, hvordan skal det da gå?

august 17, 2009

I løpet av de siste timene og dagene har jeg lest Barack Obamas Å leve en drøm. Tankene mine er ganske så kaotiske, men jeg har lyst til å forsøke å formulere de spørsmålene jeg blir sittende igjen med.

De handler lite om Obama, men mye om det som er det gjennomgående temaet i boka hans – de sorte amerikanernes syn på seg selv og på hvite. Det gjennomsyrer alt. Obamas tanker om seg selv, det han sloss med, det han sloss mot, det han underkaster seg i denne boka som er nærmere en dannelsesroman en noe annet jeg har lest på lenge. Det gjennomsyrer det lille han skriver om samfunnsspørsmål, og det er det temaet som opptar de fleste av de andre personene som får sin stemme i boka.

Temaet gjentas nærmest til det kjedsommelige, og det overrasket meg, fordi jeg ikke var forberedt på at det skulle ta en så stor plass. Men det er tydelig at dette må ha vært et av de mest sentrale temaene for Obama fra tidlig ungdom til han skrev boka som 33-åring.

Og det er spennende. Ikke fordi de svartes historie i USA er så unik, men fordi Obama ser ut til å trekke de samme slutningene jeg gjør meg etter å ha lest boka, at å skape sin identitet som svart – i motsetning til hvit er en slags flukt fra seg selv. At man ikke er i stand til å oppfatte seg selv så lenge man ser på seg selv i motsetning til en rådende kultur.

Man har noen å skylde på. Alltid.

Hva med oss som er øverst på ”stigen” hvem skylder vi på? Vi kan skylde på de under oss. Enten det nordlendinger eller hedmarkinger, slik man gjorde i Oslo på 50- og 60-tallet, eller fra 70-tallet forskjellige grupper innvandrere.

I sommer møtte jeg noen som hadde jobbet mye med lærerspørsmål i Nepal. Det var det samme der. Hvem var skyld i at man ikke nådde de målene man hadde satt seg? De nederst på rangstigen.

Men også vi sparker oppover (”Det er politikernes feil.”) som de svarte også sparker nedover (”Det er de derre niggerne. For de der, de er virkelig niggere.”)

Denne typen tenkning blir gjentatt gjennom hele boka. Man blir ganske matt etter nærmere 400 sider. Det er som om det bankes igjen gang på gang: ”Slik tenker faktisk mennesker”.

Og ja, jeg tror det er sant. Slik tenker vi. Slik reagerer vi. Slik er magefølelsen vår. Innefor sosialpsykologien snakker man om to måter å forklare ting som skjer en: Enten forklarer en det med hvordan man selv er, eller med ytre omstendigheter og andres handlinger.

Innenfor kristendommen ser man på det å gi andre skylda for den ulykken som måtte ramme en (men som man selv i bunn og grunn er ansvarlig for) som selveste ursynden. En tolkning av det som skjedde da mennesket ble kastet ut av paradis var ikke at Eva tok eplet fra kunnskapens tre, men at både hun og mannen forsøkte å gi skylda på andre for det de selv gjorde.

Så når Obama beskriver de sorte i USA som en gruppe som tenker på sine egne problemer som noe som kommer av deres stilling i samfunnet, og lar dette lamme seg, så er de i alle fall i gått selskap.

Med alle oss andre.

Eller?

Hva er det vi har sett i siste 10-20-30 årene? At flere og flere unge tar livet av seg.

I Norge, og i enkelte andre land, land hvor man i langt større grad er friere, har færre problemer og langt bedre levevilkår enn i de fleste andre samfunn.

Ja, man kan se på hver enkelts livshistorie, og finne at traumene, vanskelighetene og de særdeles vonde hendelsene som lå forut for selvmordet gjorde livet uutholdelig vondt.

Men vondere enn tilsvarende historier fra andre land?

Nei. Annerledes på mange måter, men historiene kunne like gjerne vært utspilt i helt andre sammenhenger, men uten at man gikk til den ytterligheten å drepe seg selv.

Og i det puslespillet av spørsmål som vi må ha for å forsøke å forstå hvorfor dette skjer ble jeg sittende og lure på om dette var en av brikkene.

At man ikke har noen å skylde på.

I et fritt land. I et land der det er umulig å få øye på strukturen som man kan si undertrykker. Der man heller ikke har noen å skylde på nedover. Da blir man bare stående igjen med seg selv.

Og slik sinnet til de svarte i USA retter seg mot de hvite, slik sinnet i Nepal retter seg mot de kastløse, så må mitt sinne rette seg mot… meg selv.

Det blir uutholdelig.

143991344_776f3cb5a8

Bilde av yourbartender

2 Responses to “Om jeg ikke har andre å skylde på, hvordan skal det da gå?”

  1. akeleiedamen Says:

    veldig tankevekkende og god tekst! og jeg har stillt meg de samme spørsmålene selv. I disse valgflesktider skylder jo alle på noen andre, uansett. Man skal alltid ha ryggen fri, aldri ta noe på sin egen rygg, rett og slett….

  2. Beate Says:

    Med mindre man er deprimert, og tror man har skylde for alt vondt?😉

    Men uten å være deprimert kan det virke som om dette også er avhengig av personlighet – noen er hele tiden redd for å være den som er skyld i det som skjer, andre skylder lettest på andre.

    Men som grupper virker det som om vi leter etter feil utenfor vår gruppe for å forklare det vanskelige.

    En jeg liker godt, Jean Vanier sier noe om at man må lete etter feilene i sin egen gruppe, ikke i andre grupper. Og det tror jeg er det eneste konstruktive.

    Som privatpersoner derimot tror jeg man må forsøke å bli i stand til å _se_ bedre, hele tiden søke å være rasjonell – ikke på hvor skylda ligger, for det er egentlig ikke så interessant, men hva man selv kan bidra med for å få til en forandring. Enten man jobber med å forandre seg selv, eller ting som ligger utenfor en selv.

    Men hatet kommer man ingen vei med, enten man retter det utover eller innover.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: