La den rette komme inn – jeg lot den dessverre komme inn

august 24, 2009

(Ja, som vanlig, her er det masse spoilere.)

Av og til får man tips om bøker og filmer fra så mange kanter at man ender opp med å tro at dette er noe man bør få med seg.

Derfor satte jeg for en uke siden ”La den rette komme inn” basert på boka av John Ajvide Lindqvist som også har skrevet manus i spilleren og benket meg ned sammen med noen familiemedlemmer. Etter kort tid sa en av de andre stopp. En mann hadde blitt overfalt, hengt opp ned i et tre, og ble nå tappet blod av. ”Hvem i alle dager vil se noe slikt” spurte han, og jeg slo av.

Men i går kveld var jeg alene, og tenkte jeg skulle prøve, for det jeg hadde hørt var at den var varm, øm, rørende, om et spesielt vennskapsforhold. Birger Vestmo i NRK beskriver det slik: ”En litt søkt sammenligning kanskje, men Alfredsons film blander nabovampyrskrekk med en skjønn skildring av to barn som søker fomlende til hverandre.”

I 1990 kom David Lynch med filmen ”Wild at heart”. Den gangen var den regnet som utravoldelig, og nettopp et forsøk på å presse grensene for de voldelige. For, som Lynch sa, å vise folk at de hadde grenser for hva de orket å sitte å se på. Altså for å få folk til å gå i seg sjøl og kjenne at nei, dette vil jeg ikke ha.

Det ble den gangen diskutert ganske heftig, og den gangen jeg så filmen så var det en paneldebatt etterpå, hvor bla Knut Fadlbakken deltok, og gjentok Lynch sine ideer. Andre igjen mente at nei, de trodde ikke det ville være effekten, de trodde bare folk ville bli mer avstumpa, og at grensene ville bli ytterligere forskjøvet for hva vi syntes var greit å vise av vold. Den gangen var jeg enig i det siste, jeg trodde ikke på Lynch sin teori, og jeg synes de neste 20 årene har vist at han tok feil. Og det gir oss blant annet filmer som dette, der man i følge mange får ”en skjønn film” med 15-årsgrense hvor blodet flyter, ut av øyne, ører, munn, det suges blod og en jentunge går med levrete blodrester i ansiktet, hoder blir slitt av og svømmer i vannet sammen med avrevne arm stumper i fokus rett i kamera, syreskadde ansikter i stort på skjermen, med tanngarden stikkende ut av kinnet.

De av oss som hoppet av ved Wild at heart og har latt vær å bli med på den utviklingen som har vært må snu oss vekk. Gang på gang. Dette er en horrorfilm, ikke en søt vennehistorie.

Men er den ikke det og? Er det ikke også en søt film om to 12-åringer midt oppe i all volden og det bestialske?

Jeg synes ikke det. Storyen er som følger:

En gutt på 12 år; Oscar er mobbeoffer med en kjip familie. Han møter nabovampyren Eli som er rar, lukter vondt, ser ut som hun er 12 år og som han liker og blir venn med. Samtidig ser vi at Eli bor sammen med en eldre mann, og i alle fall for meg forsto jeg ikke i begynnelsen koblingen mellom de to. Han var den som gikk ut og skaffet henne blod med å bedøve folk, henge de opp ned og deretter kutte opp halspulsåra og la blodet renne ut av dem. Alt filmet med klare bilder og mye lyd. Han virker klønete og tafatt, og så går det jo også galt – flere ganger. Da blir Eli rasende på ham og går ut på egenhånd. Hun kaster seg over folk, suger blodet av dem, og vrir så hodet rundt på personen for å ta livet av den etterpå. Igjen spares det ikke på den realistiske filmingen, ingen antydninger her.

En kveld mannen som bor med Eli skal ut sier han noe jeg da ikke helt fikk taket på: Han tar med seg syre, han sier det er fordi noen har sett ham og koblet ham til henne. Derfor syren for å kunne vansire seg selv om han blir tatt. Og så sier han: ”Vær så snill, ikke se nabogutten denne kvelden”.

Denne kvelden går det galt for offeret, men kompanjongen til Eli. Han bruker syren, ender opp på sykehuset, dit Eli kommer og suger blodet ut av ham, før hun drar til Oscar, og legger seg blodig og naken ned i sengen hans.

Filmen fortsetter, Oscar skjønner hvem Eli er, men synes det er greit. Hun sier hun er som han – han vil også drepe, han vil hevne seg på de som plager ham. De leker på svært uskyldig 12-åringvis, kjærester som knapt rører hverandre, men ler og er sammen.

Så snører nettet seg rundt Eli og hun må flykte. Oscar blir igjen alene, og blir nå angrepet både av sine gamle fiender samt en sadistisk storebror som dukker ham ned i bassenget, med trussel om at kommer han opp igjen før det har gått 3 minutter stikker han ut den ene øyet på ham. Om han klarer det vil han bare rispe han opp litt mindre.

Etter en stund nede i vannet ser vi kroppsdeler begynne å flyte rundt ham. Eli er tilbake og massakrer tre gutter før hun drar av gårde med Oscar. Neste og siste scene er en ”lykkelig scene” der han sitter på toget, med en trekasse forrann seg der han morser meldinger til Eli nede i kista.

Og først da faller den tidligere kompanjongen til Eli sin kommentar og identitet på plass for meg – er dette den – av år – eldgamle Eli sin måte å leve på. Finne en plaget, ensom og usikker 12 åring som kan ta seg av henne til han en dag blir for gammel eller feiler, og hun finner seg en ny å utnytte? På en langt mer bestialsk måte enn de hun ellers dreper.

En søt film om vennskap?

Ikke mine øyne. Det handler om mord, drap, en ung gutt som blir forført, og jammen ser det ut til at store deler av publikum også blir det.

Ja, enkelte interessante temaer ser det ut til at noen finner der, mange synes tydeligvis det er et spennende plot, men filmen blir helt uinteressant for oss som ikke liker å se bestialitet i farger og sorround. Det gjør ikke denne filmseeren, og jeg angrer at jeg ikke fulgte eksempelet til den jeg først så den sammen med. Og jeg holder med ham: Hva slags mennesker er som vil se at folk henges opp og tappes blodet av?

55 Responses to “La den rette komme inn – jeg lot den dessverre komme inn”

  1. ohlalacestlavie Says:

    Jeg har overhodet ikke noe behov for aa se akkurat det, og kommer nok ikke til aa se denne filmen. Har aldri vaert fan av saakalt «volds estetikk». Synes det er problematisk at Vestmo i NRK fremstiller den slik han gjör.

  2. Beate Says:

    Det er klart – jeg så filmen med helt feil forutsetninger. Jeg forventet ikke ren, bestialsk horror. Men jeg finner rett og slett ikke anmeldelser eller baksidetekst som heller forbereder meg på det. Bare masse skryt om en fantastisk film.

    Innenfor fortellerteknikk og teater så snakker vi om «kontrakten med publikum» – og når den ikke er klar, så går det stort sett ikke så bra.


  3. Til ditt siste spørsmål: Jeg. Jeg vil gjerne se den en gang til. Gjerne i dag.

    Men jeg er helt enig med tolkningen din. Det er en film om misbruk, ikke om hyggelig vennskap. Samtidig er det avgjørende å huske at Eli ER tolv år. Hun er frosset fast i en evig barndom, evig på randen til ungdommen, men aldri på vei inn. Hun misbruker mennesker, hun har ikke noe valg hvis hun vil overleve, men hun er samtidig ikke moden nok til å forstå fullt ut hva hun gjør. Hun vil virkelig være Oskars venn, men å være Elis venn har en pris som er for høy.

    Det er ikke en vakker film (annet enn estetisk), det er en trist film om outsideren som omfavner sitt eget utenforskap, men betaler den høyest mulig pris for det: sin menneskelighet.

    Og det er en film som ikke kunne vært laget uten vampyrbiten. Den gjør det mulig å tenke rundt menneskelighet og barndom på måter som ikke ville vært mulig uten. Derfor er også volden nødvendig. Den skaper kontrasten som gjør at filmen fungerer.

    Du kan gjerne mislike det, men du gjør det for enkelt for deg ved å avfeie hele filmen på grunn av det.

    Det er en stygg film, en vond film og en ubehagelig film. Men den er fordømt god. Og det virker på meg som du har hatt utbytte av den, om enn som kunst som tar for seg menneskets lodd, ikke som hyggelig underholdning.

    Og jeg hadde oversett det med følgesvennens kommentar. Det er et godt poeng.

  4. Beate Says:

    Takk for en god kommentar – som alltid Arnfinn.

    Når jeg avfeiler filmen – så gjør jeg det på egne vegne først og fremst. Det er ikke en film for meg. Og det er ikke en film for folk som ikke vil se denne typen scener på film. Og til forskjell fra deg, finner jeg den overhode ikke estetisk vakker heller.

    Du skriver at jeg har hatt utbytte av den – tja. Av alle ting så satte en voldsom omgangssjuke inn noen timer etter at jeg så filmen, og det er slik jeg føler meg mentalt også. Jeg har blitt utsatt for noe jeg ikke vil ha, og som jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal kvitte meg med. Utover det kan jeg ikke skjønne hva jeg sitter igjen med som jeg ikke visste, tenkte eller følte tidligere.

    Det er også noe av grunnen til at jeg aldri har sett Lilja4ever – der har man på forhånd sagt i fra hva slags type film det er, slik at vi som ikke vil se slikt kan velge den vekk. Selv om temaet er viktig bra, og bør få mer fokus. Også på denne måten.

    Når det gjelder at Eli er 12 år. Det er vel et åpent spørsmål, i alle fall i filmen, jeg har ikke lest boka. Hun har en 12-årings kropp, men om hun har en 12-årings sinn eller ikke vet vi ikke. Alt hun gjør og sier kan like gjerne være kynisme. Og ville hun reagert annerledes som voksen? Folk er forskjellige – det er vanlig at barn ofrer seg selv for andre, mer vanlig enn det motsatte. Er det noen grunn til å tro at nettopp hun ville forandret seg med årene?

    Nå skal jeg inn og lese din bloggpost om filmen.


  5. Beate: Jeg valgte å ikke se Hotel Rwanda av samme årsaker som du stod over Lilja4ever. Jeg har lest mye, altfor mye, om folkemordet i Rwanda. Det har gitt meg nok ubehagelige bilder.

    Men dette er realistisk film, film om vår virkeligehet. La den rette komme inn er horror, og horror er noe annet, det er film som (når den overskrider den rene underholdning) fungerer på et symbolsk plan. For meg er dette skillet enormt. Jeg aksepterer at det ikke er slik for alle, jeg aksepterer ikke at man derfor avfeier det på vegne av alle, noe jeg tolker ditt siste spørsmål til at du gjør: Har du glede av dette, er det deg det er noe galt med.

    Så til tolkningen. Vi vet selvsagt ikke hva som skjer i Elis sinn. Det kan vi ikke. Hun er en fiksjonsfigur. Her må man velge mellom tolkninger. Velger mann en tolkning hvor Eli er en voksen i et barns kropp, ender man med en historie om rent misbruk. Og det var det.

    Velger man derimot en tolkning hvor hun er et barn og derfor handler som et barn, får man en langt mer interessant forståelse av filmen. Og en som gir langt mer mening, ikke minst fordi det gir karakterene en dybde og en kompleksitet som gjør dem mer menneskelige – og derfor langt mer tragiske.

  6. Beate Says:

    Den siste kommentaren min mest av alt en sleivete kommentar dagen derpå, basert på første inntrykket til han som bare sa takk for seg med det samme. Men det er ikke ment som ”det er noe galt med deg” mer enn – hva er forskjellen på deg og meg siden vi reagerer så forskjellig, hva ser du jeg ikke ser” – sagt på en (litt for?) tilspisset måte

    Men jeg innbiller meg jo at for å svelge slike filmer må man gradvis ha opparbeidet seg en toleranse for slike type scener – realisme eller ei. Derav turen innom Wild at heart –anekdoten. Det er mulig jeg tar feil, og jeg vet at aldersgrensen på film blir satt ut i fra tanken om at det er stor forskjell på å se realisme og fantasi. Slik er det rett og slett ikke for meg. Både fordi det man ser av vold også kunne vært realisme – og er realisme, bare i andre settinger. Så har ingen sittet i et basseng og sett kroppsdeler flyte fordi en vampyr herjer på overflaten, men tusenvis av mennesker har sett det samme, utført av andre typer vampyrer.

    Og som du også skriver – filmen er god fordi den jo også på et plan er sann. Og denne sannheten trenger igjennom det fantastiske for min del.

    Det er spennende det du trekker frem med tolkningen av Eli, at det blir en slags nøkkel til om filmen er ”om rent misbruk” eller er en film med langt mer mening.

    Jeg falt vel ganske raskt ned på at hun var voksen. Både pga av raserianfallet hennes til å begynne med da følgesvennen hennes ikke hadde skaffet henne blod, og fordi hun i en rekke scener forandrer ansiktstrekk og man ser de voksne trekkene hennes. For meg ble særlig det andre en indikasjon på at hun kunne skifte skikkelse som hun ville – og hadde valgt 12-åringen sin kropp rett og slett fordi det tjente henne best.


  7. Beate: Vi har to diskusjoner gående her, hvorav jeg har mest glede av den som handler om tolkning, så jeg holder meg til den.

    Jeg tok hardt i når jeg konstaterte at Eli ER 12 år. Det var slik jeg så filmen, men jeg er enig i at det er andre mulige tolkninger.

    Det med de ulike ansiktene er et kjent skrekk-element, mest elegant behandlet i Oscar Wildes The Portrait of Dorian Grey. Den ligger nært din tolkning av La den rette, at det unge ansiktet skjuler et gammelt sinn.

    Når jeg ikke heller i retning av den tolkningen, er det mye fordi den jeg foretrekker ganske enekelt gir mer mening og dybde, og det er vanligvis et tegn på en god tolkning.

    Men jeg tror det rette svaret (i den grad man kan snakke om noe sånt med en tolkning) er at Eli OGSÅ er tolv år. Hun er vampyr, og vampyren i henne er gammel og slu. Den er årsaken til at hun misbruker mennesker. Hun må det, skal hun overleve. (Hvilket hun, som hennes ene offer, kunne valgt ikke å gjøre.)

    Men hun er OGSÅ tolv år. Det som fortsatt er menneskelig i henne er et barn. Hvilket synes godt for eksempel i scenen der Oskar spør om han har sjans på henne. Hun skjønner bare delvis hva han snakker om. Hun er genuint forvirret.

    Hadde hun vært en ren overgriper, ville hun svart et tydelig ja, fordi det er det som ville gitt henne den beste strategiske posisjonen. Det er det som ville gjort det lettest å utnytte Oskar.

    Men hun kan ikke være kynisk på en voksen måte, for hun er aldri blitt voksen. Hun er gammel, men hun er ikke voksen. Kynismen hennes er et barns grådige eiesyke. (Og hvis du ikke har opplevd barn med raserianfall, kan jeg anbefale mine på en dårlig dag.)

    Det er en vampyrfilm, og litt kunnskap om sjangeren hjelper på i tolkningen. Det viktige er at Eli, som hun selv innrømmer, faktisk er død. Hun er et fysisk spøkelse, et lik som går blant oss. Det er grunnen til at jeg så klart kan si at hun ikke er en voksen i et barns kropp.

    Da hun var tolv år døde hun. Hun ble aldri voksen. Siden har hun gått rundt blant oss. Hun er blitt gammel som vampyr. Men det som er menneskelig i henne, er et barn.

    Pokker heller, jeg tror jeg må avsted å kjøpe boken. Det gir ingen mening å skulle mene så mye om den uten å ha lest den.

  8. Beate Says:

    Jeg følger deg – du vinner her.🙂

    Bare jeg får lov til å legge til at – ja, barn har anfall da man kan innrømme de mye.

    Men de går over.

    Et barn, selv et dødt barn selv med en del som er en gammel, slu vampyr, burde hatt mer kvaler over det hun driver med. Og det er vel denne totale mangelen på anger, på vemmelse, denne helt uten forbehold aksepteringen av sin egen rett til drap og manipulasjon som gjør at _jeg_ overhode ikke har tenkt på at dette kan være en 12-årings sjel. Jeg finner faktisk det ganske merkelig.

    Selv Oscars plageånder sliter mye med tanker om at dette kanskje ikke er så greit.

    Så et annet spørsmål: Må vampyrer alltid bes inn, og er reaksjonen slik som i denne filmen om man ikke gjør det? Hvor i alle dager kommer Eli sitt blod fra? Jeg trodde vampyrer var blodløse?


  9. Et barn burde absolutt hatt mer kvaler, men det er ikke så mye igjen av Elis menneskeligehet, har jeg en mistanke om. Skjønt hun viser anger etter det første drapet og hun jager Oskar bort da han vil blande blod – selv om det sistnevnte kan oppfattes som i egeninteresse.

    Elis mangel på anger minner mest om junkiens mangel på anger over å begå forbytelser for å få dop. Ikke at man ikke vet man burde angre, men det blir en vane. (Selv om jeg på ingen måte vil hevde at stoffmisbrukere er vampyrer, for all del.)

    Eli er et godt eksempel på en av de mest undervurderte tolkningsaspektene ved vampyren, vampyri som avhengighetsmetafor. Hun MÅ ha blod, hun er faktisk, fysisk avhengig av det for å «leve».

    Til dine siste spørsmål: Fiksjonsvampyrer er underlagt de regler forfatteren måtte finne på å tillegge dem. Eli tåler ikke lys, mens Dracula spasserer rundt i London midt på dagen.

    Det med å måtte inviteres inn er dog et klassisk element, som går helt tilbake til folketradisjonen og gjelder for mange overnaturlige vesener. De er ikke av vår verden, men vi kan slippe dem inn i den gjennom vår egen mangel på påpasselighet.

    Elis blod kan alltids forstås som blodet fra hennes mange ofre. Men det kommer vel først og fremst fra et behov for en dramatisk effekt.

    At hun faktisk stiger inn er forøvrig interessant. Hvorfor utsetter hun seg for noe så dramatisk?

  10. Beate Says:

    Ja, hvofor stiger hun inn…

    Det lurte jeg på og. Og i min kynsike tolkning så var det for å få sympati.

    I 12-åringtolkningen, for å få medfølelse?

    Fordi hun gjerne vil tekkes hans få og små krav til henne?

    Heller dø enn å ikke gi vennen det han vil ha?

    Men tilbake til at menneskeligheten så og si er forsvunnet – er ikke da også 12-åringen forsvunnet, eller er det mer handlingsmønsteret til en 12-åring som er igjen, og som du viser til?

  11. Holten Says:

    Vidunderleg diskusjon her. Nydeleg. Eg får kjøpe filmen så fort eg kan.

    Beate, det at vi finn kvar våre måtar å oppleve kulturuttrykk på er knappast noko nytt, forresten. Mitt svar på spørsmålet om kva som dermed dannar forskjellen på oss er utan tvil «det vi er vande med frå før». All tastes are acquired tastes. Except for sweetness.

    Men, du, Arnfinn? Har du sett The Addiction, apropos vampyrisme som (overtydeleg) avhengigheitsmetafor?

    Eg er stadig på jakt etter eit musikkstykke som vart bruka i filmen, men har ikkje sett han på tretten år.


  12. Hva som er igjen? Vel, hun interagerer med mennesker. Hun må forstå deres handlinger, ord og følelser. Og hun forstår det med det verktøy hun har, tolvåringens verdensforståelse.

    Men det store spørsmålet er selvsagt hva som er igjen av følelseslivet hennes. Jeg tolker henne dit at hun har en lengsel mot en normalitet hun aldri vil kunne oppnå. Hun dras mot Oskar av flere årsaker, en av dem er at han er et enkelt offer, en annen er at hun kjenner seg igjen i hans utenforskap.

    Hun er OGSÅ et tolv år gammelt barn, om enn et som har lært seg til å overleve som rovdyr, hun har OGSÅ et tolv år gammelt barns ønske om å høre til, om å bli likt og å være sammen med andre som ikke avviser henne. Hun har, hvilket er hennes tragedie, et ønske om å bli akseptert som den hun er.

    Og hun er i en viss forstand et offer. En gang var det noen som drepte barnet Eli. En gang var det noen som gjorde henne til vampyr. Kanskje ble hun det frivillig, men i hvilken grad kan man snakke om frivillighet om en 12-åring?

    Vi møter to vampyrer i filmen. Den ene, den voksne, som bare så vidt er blitt vampyr, velger å dø. Eli gjør ikke det. Og i hvilken grad kan vi forvente av en 12-åring at hun skal gjøre et slik valg?

  13. Beate Says:

    Velkommen, Holten – det blir spennende å høre hva du tenker. Du vet i alle fall mer om hva du går til, noe som totalt manglet for min del.

    Når det gjelder musikken du leter etter, finner du den her?

    Arnfinn, i forhold til hva vi kan kreve av henne så må jeg tenkte på det. Men jeg havner i alle fall på det du skriver om i din blogg – at vi andre må forsøkte å stoppe henne.

  14. Beate Says:

    Ellers tenkte jeg faktisk mest på følgesmannen når det gjaldet spørsmålet: Hva burde han gjøre. Hvofor ble han? Hvorfor ofret han seg selv og andre så totalt? Og hvofor var han så klossete etter mange års trening? Og hvofor gjøre det på denne måten?

    Jeg håper da i alle fall Oscar har vett nok til å ta seg jobb i en blodbank. Så kan han bare forsyne seg av alt som er ubrukelig på mennesker.

  15. Lothiane Says:

    For en interessant og god diskusjon, veldig fint å lese gjennom. Vet ikke om jeg har så mye å tilføye, annet enn at jeg er fan av filmen, men aller mest av boka.

    Jeg ble «frelst» ifjor når det gjelder vampyr-historier, det begynte med at jeg så alle 7 sesonger av Buffy the vampire killer iløpet av noen få uker. Den har dog mye mer humor og tull & tøys i seg enn ‘La den rette komme inn’.

    I boka til Ajvide Lindqvist, får man vite mye mer om Eli enn filmen forteller. Blant annet om hvordan h*n ble vampyr; en nokså forferdelig sak. H*n; for i boka er ikke Eli egentlig jente, opprinnelig var Eli gutt…

    Jeg så filmen etter at jeg hadde lest boka, og gruet meg nesten til det, ettersom historien inneholdt ganske mye mer grusomhet enn filmen (heldigvis) gjorde. Likevel, jeg elsker boka og ser gjerne filmen om igjen også. Som Arnfinn synes også jeg den er vakker.

    Wild at heart tror jeg ikke jeg har sett, men jeg så Lilja4ever og angret veldig. Den er grusom, mest fordi jeg vet at det jeg ser er ekte, dvs at dette faktisk skjer mange mennesker på ordentlig – hver dag.

    Hotel Rwanda har jeg også sett, den inneholder grusomheter, men her satt jeg likevel igjen og følte jeg hadde hatt et visst utbytte av å se den.

  16. Beate Says:

    Det jeg kanskje også under meg over er å ville utsette seg for å se og oppleve slike grusomheter i detalj, enten i litteratur eller film. SElv holder jeg det jo ikke ut overhode.

    Jeg innbiller meg ikke at det er fordi jeg er ikke er villig til å ta inn over meg verdens nød og sorg.

  17. Holten Says:

    Takk for lenka, Beate, men det dreidde seg om eit strykarnummer (eg erindrar kun celloen) som vart spela live på ein serveringssstad i sjølve filmen. Snilt av deg å slå opp lell! =)

    Angåande den siste kommentaren din: Du hører muligens ikkje så mykje på death/black metal heller? Det går an å betrakte det som horrorestetikk forsøkt formidla gjennom musikkmediet.

  18. Beate Says:

    Nei, jeg hører ikke mye på slik musikk, men jeg kan like f.eks eminem, også i ganske destruktive tekster.

    Men for meg, (kanskje yrkesskade) er det stor forskjell på visuell stimuli og stimuli der man sjøl lager indre bilder. Sjøl om jeg der også av og til melder pass.


  19. Likte boka veldig godt, men ble skuffet over filmen da jeg synes at den ikke gjenspeilet stemningen og karakterene i boka.

  20. Beate Says:

    Hvordan opplevde du stemningen i selve boka?


  21. Jeg opplevde den som mer stille og merkelig, mindre direkte og mer underlig. Og så savnet jeg en av bihistoriene fra boka (om en nabogutt) som var en stor del av historien med noen fantastiske replikker, samt at Oskar i boka var annerledes enn Oskar i filmen. Jeg synes ikke at filmen fanget noen av karakterene særlig godt…

  22. anaMe Says:

    Hei.

    Først, bare si at jeg synes filmen vakker. Og boken bedre. Men det egentlig uvesentlig.

    Og før jeg deler linken som kommer nedendfor må jeg bare si jeg stusser, når jeg leser over her, om hvordan man sammenlikner denne filmen med filmer som Hotel Rawanda og Lilja 4Ever. Disse er også rett nok brutale og voldelige, men de foregir seg å ha nær sagt direkte bånd til virkeligheten.
    Det gjør på ingen måte denne. Det er rett og slett en helt annen genre.Og som horrorfilm, har den en innebygd eskapisme, i sterk motsetning til overnevnte filmer..

    Men nok om det. Kunne sikkert skrevet sidevis om min fascinasjon for slike filmer generelt, og vampyrer spesielt.

    Istedet er her en link til en artikkel fra Popmatters.com, med noen betraktninger omkring horrofilm og moral, som rett nok berører også andre tema, men som du kanskje likevel vil finne interessant. (I hvert fall med tanke på hvorfor noen ser slikt)

    http://www.popmatters.com/pm/column/69952-by-ones-own-hand-then/

  23. Beate Says:

    Hei og velkommen hit anaMa.

    Takk for lenka, jeg har lest og også sett nærmere på de filmene som omtales. Og jeg liker på mange måter denne måten å lete i tabuer og utforske temaer som disse filmene gjør. Men det jeg ikke vil ha med på kjøpet er bestialsk vold – og som det står på imdb i omtale av filmen «The scenes of violence are reasonably gory».

    Forøvrig må jeg bare legge til at det er en faktafeil i den artikkelen, den katolske kirke nekter ikke selvmordere begravelse lenger.


  24. Jeg er nå 120 sider ute i boken og så langt må jeg tilstå at den støtter din tolkning langt bedre enn min.

  25. Beate Says:

    Hm.

    Men jeg liker din best.


  26. Interessant diskusjon, selv om jeg ikke har sett filmen eller lest boka. Jeg har også problemer med voldsestetikk, og hisset meg veldig opp over dette en gang i en bloggpost om Saw-filmene (http://www.serendipitycat.no/?p=10), jeg linker til den her fordi reaksjonen din minnet om den jeg fikk bare av å se små klipp av Saw IV…. det er absolutt ikke noe for meg…

  27. Beate Says:

    Takk – reaksjonen din var temmelig lik min, ja.

  28. olava Says:

    Hmmm, jeg lurer på om den filmen kom fra oss? Jeg er uenig med deg i nokså mye her, men det visste du vel. Allikevel begynner jeg med at du gjør deg skyldig i siteringsfusk; du tar en liten del av en større omtale. Birger Vestmo sier ganske mye mer enn det sitatet du trekker fram, og det han sier i tillegg har noe å si for hva han egentlig sier han synes om filmen.

  29. Beate Says:

    Jeg er ikke sikker på om jeg følger deg på siteringsfusk? Vampyrskrekk og skjønn skildring? Det tar med begge sidene som de fleste trekker frem.

    Poenget mitt var at jeg ikke opplevde noe som en skjønn skildring, ikke noe vennskap, ingen romanse, slik det står på coveret.

    Men det er jo min subjektive opplevelse.

    Og ja, filmen er deres.🙂

    Men fortell hva du likte med den!

  30. Holten Says:

    Valdsestetikk har oppteke meg ganske lenge. Eg er oppteken av å skjøna i kva sammenhengar visse skildringar er OK og ikkje OK for meg personleg.

    Korleis eg kunne ha glede av to timar WWE Summer Slam wrestling måndag og vemmast over alt blodet i Louis Theroux-dokumentaren om wrestling-subkulturen kort tid etter, for å ta eitt døme.

    I 1995 hadde Etnografisk Museum ei uforglømmeleg utstilling som heitte «Om Krigens Skjønnhet… eller Den Vakre Volden». Den lærte meg mykje. Var nokon av dykk der?

  31. Kari Says:

    Det er veldig interessant å lese dine reaksjoner på filmen. Jeg har ikke sett den, og det er ikke sikkert jeg bryr meg om det heller. Akkurat denne typen film har det med å gå litt (eller mye) vekk fra boken.

    Men jeg leste boken. Og jeg hadde stor glede av den. Nå i ettertid er det ikke volden som har satt seg i minnet, men forholdet mellom personene i boken. Da selvfølgelig mest de to unge hovedpersonene. Jeg mener at det ligger litt «sannhet» både i vennskapsbiten og misbruksbiten. Det er noe både flott og svært ubehagelig som pågår mellom personene i boken.

    Jeg mener definitivt at jenta er en unge som ikke ble voksen, men som er gammel som vampyr. Med utgangspunktet til en 12åring har hun ikke utviklet en slik «kultur og forfinet ondskap» som man ser i enkelte andre vampyrhistorier. Ting virker både egoistisk, sårbart og rått rundt henne. Det interessante, syntes jeg, var å spekulere i om det VAR sårbart? Og kanskje til og med omsorgsfullt iblant? Eller om hun hadde en plan og egentlig bare høstet gutten?

    Mishandling og absurd behandling av ofrene oppfattet jeg som noe sykt hos den voksne mannen hun bodde hos. Og jeg oppfattet det slik at hennes raserier og voldelige episoder var drevet av noe litt annet. Men jeg husker jeg noen ganger ble overrasket fordi jeg trodde «den andre» var igangsetteren, og så byttet plutselig rollene.

    Igjen – det er en god stund siden jeg leste boken, så dette er inntrykket jeg sitter igjen med nå. Jeg kan ha glemt detaljer. Men det er kanskje ikke så viktig? En god bok setter igang tanken, og det er ikke alltid engang forfatteren kan styre tanken han setter igang hos sine lesre. Om han fortalte meg hva HAN mente en vakker dag, er det ikke sikkert det hadde kunnet påvirke min oppfattelse🙂.

    Jeg må innrømme at jeg synes dette er en nydelig bok. Men nå er jeg thrillerelsker, da🙂.

    Jeg liker imidlertid plott og åpninger for tolkning, og ikke «splasj» som jeg kaller det når filmen legger opp til det ene blodig detaljerte drapet etter det andre. Slikt synes jeg ødelegger. En god thriller/horror er jo imidlertid også ofte voldelige. Det er en stor utfordring for filmskaperne å lage slik vold «hensiktsmessig», skremmende uten å være for skremmende, kvalmende uten å være fordummende osv osv.

    Jeg passer meg godt for filmer som jeg finner «for» noe som helst. For mye splasj, for mange visuelle bilder jeg ikke vil ha, for skummelt osv. Men jeg må innrømme at jeg har sett en del filmer for å ha sett dem. Det interesserer meg på et vis å få innblikk i hva som fasinerer andre. Og jøss, endel av det er sprøtt. Man kan undres på enkelte filmmakeres psyke…

  32. Beate Says:

    Holten – Det er vel nettopp dette her jeg undrer meg over og – hva er greit når for meg. Og for andre.

    Det jeg merker er at mine egne grenser forskyver seg ettersom hva jeg ser.

    Og jeg lurer på om de også kollektivt forskyver seg. Ser man i dag på det som hadde 18 årsgrense på 80-tallet, som den første Highlender fiilmen, så tror jeg vel den kunne fått 11-årsgrense i dag, da det vel er mindre vold og skumle scener enn i Ringenes Herre, og det også er et slags fantacy epos.

    Det som jeg vel har tenkt, er at de fleste som ser mye film, og også horrorfilm kanskje har kommet veldig i utakt med den delen av befolkningen som ikke gjør det? Slik at en slik film kan slippes, uten at man sier OBS, vær klar over at dette er ganske drøy kost, samtidig som andre får fullstendig bakoversveis.

  33. Beate Says:

    Takk for fine kommentarer Kari – jeg vet ikke om jeg skal gå løs på boka. Jeg er også glad i thrillere, men ikke i de med detaljerte beskrivelser av gørr, ei heller bestialske thrillere. Ikke horror heller, tror jeg.

  34. olava Says:

    Begrepsbruken rundt filmen er en ting; den er like subjektiv som alle tolkninger av uttrykk. Jeg ville ikke brukt ordet skjønn om filmen, men jeg synes den handler om vennskap. Jeg synes ikke det var en behagelig film å se. Men jeg skjønner at folk som omtaler filmen kan synes den er skjønn, eller var, eller fin.
    For å si det sånn; jeg lot den komme inn og ta meg. Når en film klarer å ta meg, gjør den også noe med meg. På samme måte som bøker jeg leser. Jeg har lest boka også. Først. Den inneholder mer og andre ting enn filmen, men jeg synes filmen står som et uttrykk i seg sjøl. Boka er mye mer ubehagelig å lese, men den tok meg og dro meg inn i en historie som i utgangspuntket irriterte meg. Jeg har også lest boka Menneskehavn av samme forfatter. Historien er helt anderledes, men ubehaglig den også. På en betagende måte.

    Så da er vi over i hvordan du sammenligner andre filmer og voldsbruk og ditt spørsmål i forholdt til hvordan filmer påvirker vår toleranse for visuell vold. Jeg tror vi trenes opp i toleranse for visuelle inntrykk. Derfor er det et poeng i å ikke la unger se hva som helst. Men jeg tror også at vi trenes i hvordan vi mottar og prosesserer visuelle inntrykk. Jeg er dårligere trent enn mange andre jeg kjenner. Og selv om filmene du trekker fram ikke kan sammenlignes med hverandre, så har du rett i at vi har ulike grenser for hva vi tåler. For meg ligger grensene ofte knytta opp mot sjanger. Jeg blir sliten av krigsscenene i Ringenes herrefilmene, mens jeg kan sitte og se på psykiske thrillere og kose meg fordi jeg blir skremt😉 Jeg opplevde Lilja4ever som kvalmende, men er glad jeg så den. Jeg føler det slik at jeg ikke har rett til å la være, den forteller en sannhet. Jeg klarer ikke å se Hotel Rwanda, har ikke en gang tenkt å prøve. Jeg kommer aldri til å se Lilja4ever igjen, jeg klarer ikke. Naboer så jeg de første minuttene av og så måtte jeg gå et annet sted. Så det jeg sier er at mine grenser er knyttet opp til realismen i filmene. Det gjør noe med hva slags visuelle inntrykk jeg klarer å ta inn. De grensene sier ikke noe om hva mennesker er i stand til å ta inn av reelle og virkelige voldsuttrykk og det er der jeg mener du tråkker feil. Skillet mellom film og virkelighet er nettopp det; et skille. Lynch og hans meninger er en ting, hva sosiologiske studier mener å vise er en annen. Mest av alt viser vel forskning rundt for eksempel barn og ungdoms mediebruk at voksnes tilstedeværelse har mye å si, hvordan de rettleder og oppdrar. Hvordan vi viser fram verden.

    Din tolkning av filmen er jo din, den skal du få ha. Den har jeg egentlig ingen problemer med i det hele tatt, for det er slik du oppfattet den. Det er nettopp slik vi er, det er derfor vi diskuterer bøker, filmer, kunst, omgivelser, oppvekst – you name it. Men for en gangs skyld ble jeg ovverrasket. Når du sier at du ikke forstår hva slags mennesker som kan se slikt, sier du jo også at din tolkning er den som bør ligge tettest opp til andres tolkning og opplevelse av filmen. Du åpner seinere i kommentarene for at du ikke forstår og gjerne vil ha andres meninger om filmen, men stengte døra litt med den setningen, synes jeg.

    Men det var vel kanskje også det som skapte diskusjonen😉 Og fikk meg litt irritert, irritert nok til å skrive langt og usammenhengende om dette! Og jeg husker ikke i farten hvilke andre filmer du fikk med deg, men håper noen av dem kan få vekk den opplevelsen du fikk av denne😀

  35. Beate Says:

    Hehe.

    Den setningen om ”Hva Hva slags mennesker er som vil se at folk henges opp og tappes blodet av?” nok den lureste jeg skrev, for uten de, ingen diskusjon, ser det ut til.

    I utgangspunktet kom den ikke fra meg – men fra ham jeg begynte på filmen med, og som er enda mer uvant enn meg med slike filmer. Og til forskjell fra ham vet jeg jo at dette er en genre mange ser på i dag, folk som ikke skiller seg fra andre. Men der og da var det også min egen – kvalme – reaksjon.

    Når du bruker ordet ”trene” så får du det til å høres utelukkende positivt ut. Jeg er ikke nødvendigvis enig i det. Inne i kommentarfeltet hos Arnfinn skriver ”Dodofruen”:

    Svært interessant diskusjon. Og jeg er VELDIG glad jeg ikke så filmen. Dette knytter jo tett opp mot noe jeg synes er interessant – blir man mer empatisk av å se/lese om/høre hvor grusomt ting kan være? Og er det slik at jo mer jo bedre? For mange virker det jo som om det å gå inn i grusomhetenes detaljer er det viktige, det blir i noen tilfeller en slags grusomhetens turisme. Personlig vil jeg holde meg litt utenfor – er man noenlunde oppegående VET man jo hva som kan skje, men jeg har ikke noe behov for mengder av detaljer. For meg er det viktige respekten for enkeltmennesket, og den synes jeg kan forsvinne i detaljfokuset. (Og jeg tenker vel nå mer på folkemord enn vampyrer, forsåvidt…)

    Og jeg er helt, helt uenig i det du skrive om at du ikke har rett til å la være å se Lilja4ever.

    Du skriver:

    De grensene sier ikke noe om hva mennesker er i stand til å ta inn av reelle og virkelige voldsuttrykk og det er der jeg mener du tråkker feil.

    For mange er det slik at de lettere kan se mye makabert og bestialsk om settingen er en ikke-realistisk film enn om den er realistisk. Jeg tror jeg også har det slik. Det betyr ikke at alle har det slik, eller at de grensene står i forhold til hverandre. Jeg tror ikke jeg forstår hva du mener at jeg tar feil i her? Poenget er vel at denne filmen slo knock-out på mine grenser uansett genre?

    Forøvrig så opplever jeg jo at settingen i denne filmen ligger svært nær det realistiske i filming, tema og bildebruk, og at det nok kan ha noe med min sterke reaksjon å gjøre. Når det er sagt, jeg hadde litt den samme opplevelsen av SinCity, og svelget heller ikke Starship Troopers.

    Eller mener du reell vold i betydningen – ikke filmet men sett på gata eller på en nyhetssending? I så fall tror jeg du misforsto meg. Det er ikke det jeg sier når jeg ikke skjønner at man kan sitte og se på slikt. (Noe jeg jo sjøl gjorde.)

    Nå noen dager etterpå er jo også det intense ubehaget vekk – grensene mien har kanskje blitt flyttet, hvem vet. Uansett så angrer jeg ikke lenger i dag på at jeg så filmen. (Og vi koser oss veldig med hele bunken vi tok med oss.)

  36. Beate Says:

    Det jeg kanskje synes er rart, og som forsterket reaksjonen min var at når man presenterte Lilja4ever, SinCity, til og med Watchmen, så la man oftest til: «men det er en del tøffe scener der, de er veldig rå». Som i «kstremt rå, verre enn de pleier». Og slikt har jeg ikke sett her – og dette er råere enn noe annet jeg har sett.

    Og nå har jeg bare sett «mainstream» vampyrfilmer seinere, det finnes sikkert mange horror-vampyrfilmer, men når det blir servert som vampyr-skrekkfilm, så er det jo dette jeg forventet. Ikke hjelper det stort når man legger til «romantisk» og man er inne i Twilight-feberen, og har mange år med Buffy bak seg.

    Først når jeg gikk inn på imdb og lese foreldreinfoen der, fikk jeg følelsen av at dette var en film som var langt råere enn det som er vanlig hos populære filmer.

    Det forundrer meg litt.


  37. […] Og jeg er alltid innom Beate. Mange av postene til Beate er tankevekkende, viktige og interessante. En del hopper jeg over. Men det er ikke mange som klarer å irritere meg. Derfor var det faktisk litt deilig å bli så irritert at jeg bare måtte kommentere. Det ble også en interessant diskusjon i kommentarfeltet. De fleste blogger har kun et titalls lesere og det kan bli fruktbare diskusjoner rundt poster der også, men jeg liker diskusjonene der jeg ikke nødvendigvis vet noe om de som skriver. Så stikk innom og les om når Beate desverre lot den rette komme inn. […]

  38. BjarteØ Says:

    Vanligvis interesserer vampyrfilmer meg midt bak på ryggen, men for tre uker siden fikk jeg det for meg at jeg skulle kjøpe denne.

    Den traff meg skikkelig, akkurat nå er det den beste filmen jeg kan huske å ha sett (akkurat dét bruker å variere litt). Det var en film som hang i etter at jeg hadde sett den ferdig, og dét så kraftig at jeg øyeblikkelig kjøpte boka. Og filmmusikken.

    Boka nyanserer filmen temmelig mye, den gir mye mer innblikk i Eli enn filmen gjør.

    For meg står Eli som en tapper sjel med en tragisk skjebne – akkurat som Oskar.
    Forholdet til Håkan viser meg hvor lite Eli egentlig forventer seg av livet (boka er klar på hvem Håkan er, og han er absolutt ingen Oskar).

    Slutten er jo egentlig dypt tragisk, men samtidig skal man huske på at framtida til Oskar uten Eli varer i ca. 1 minutt – han er i ferd med å bli druknet.

    Boka minner meg om en annen av mine favoritter: En tid for alt av Karl Ove Knausgård, på den måten at den trekker inn utradisjonelle elementer for å skape den egentlige historien (Knausgård forteller englenes historie, mens Lindqvist bruker vampyrer for å sette ting i relieff.)
    For hva er verre enn en outsider som er i ferd med å miste grepet på virkeligheten og livet (Oskar)?
    Jo, en karaktér som i tillegg er utenfor tiden (Eli).

  39. Beate Says:

    Takk for kommentar, BjarteØ.🙂

    Knausgård dukke ropp «over alt» om dagen, jeg kjenner hverken til ham eller det han har skrevet, men det er visst noe som må sjekkes ut?

  40. BjarteØ Says:

    Hei,

    Knausgård skriver omtrent like lystelig som Lindqvist i La den rette komme inn.
    Grunnen til at jeg sammenligner dem er at stoffet blir skrevet med en snert og likefremhet som gjør det lettere for (for meg) å forholde meg til stoffet. Normalt klarer ikke jeg å lese slikt.

    For meg handler begge bøkene egentlig om noe helt annet enn det først ser ut som. Knausgårds «En tid for alt» handler om en person på vei nord og ned (faktisk litt en Håkan), og så bruker han fem hundre sider på å skrive om englenes historie (koker ned til at englene er degenerert til måker), samt brutale samtidskildringer om Kain&Abel og syndfloden (lagt til vestlandet i forrige århundre). Leseren blir fanget av bokas indre logikk (det er fullstendig logisk at englene er blitt til måker – like selvfølgelig som at det fins vampyrer rundt Stockholm) før Knausgård setter inn støtet med den egentlige historien om hovedpersonen den siste sjettedelen. Fantastisk bok.

    Akkurat som «La den rette komme inn». Noe av det som imponerer meg mest er at handlingen i filmen – skåret helt inn til beinet i forhold til boka – får med seg totaliteten, selv om det ofte bare er vha hentydninger.

    For eksempel er det i filmen bare vage indikasjoner på at Eli og Håkan ikke har kjent hverandre lenge:
    Når Håkan kommer hjem tomhendt sier Eli sint (og ikke så rent lite fortvilet) «..du har jo lovet å hjelpe meg, skal jeg være nødt til å gjøre det her selv..», og når Eli kommer hjem etter å ha drept Jocke ser vi en gestikulerende Håkan bak gardinene og vi kan såvidt høre Eli si «.. jag MÅSTE..».
    Dette rimer ikke med med at de to skal ha kjent hverandre i over tredve år.
    Boka er helt klar på dette: Håkan er pedofil. Han har fått sparken som lærer (ble oppdaget), mistet huset (brent ned) og lang på vei vettet (nylig utskrevet fra mentalsykehus). Han har kjent Eli i kort tid; før historien starter har han drept to ganger for Eli, mordene var så dårlig utført at politiet kom på sporet, slik at de måtte flykte/flytte.
    Altså ikke akkurat noen Oskar.

  41. iversen Says:

    Sånn, hundre år i etterkant, kan jeg jo legge til at denne kjønnsforvirringen er med i filmen også. Når Eli låner kjolen til Oskars mor ser vi.. eh.. den delen.

  42. Beate Says:

    Ja, jeg husker den scenen.

  43. BjarteØ Says:

    Tomas Alfredson (regissøren) var ikke helt fornøyd med denne delen – det ble bare med dette hintet. I boka blir det gjorg klart rede for at Eli(as) blir kastrert og gjort til vampyr, og etter at Oskar får vite dette, omtaler boka konsekvent Eli som «han».

    Det var nok innsatsen til Lina Leandersson og den forsiktige hintingen til TA som gjorde at Eli skiftet kjønn.

    Det gir også dybde til historien at den langt på vei er selvbiografisk. Oskar er John Ajvide Lindqvist selv – han gikk i 6.klasse på Blackebergskolen i 1981, og hadde også tre mobbere. Han skriver i etterordet:

    «I övrigt är allt som står i boken sant, även om det hände på et annat sätt».


  44. […] 18, 2010 For en tid tilbake så jeg min første vampyrfilm noensinne – La den rette komme inn. Og likte den overhode ikke. Så ble jeg også hekta på True Blood på NRK. Og siden har det gått mye i vampyrer. Jeg ser […]

  45. Jokke Says:

    Noen kommentarer basert på sitater herfra:

    1. «Et barn, selv et dødt barn selv med en del som er en gammel, slu vampyr, burde hatt mer kvaler over det hun driver med.»

    Eli er helt nødt til å drikke blod for å overleve. Når h*n går lenge uten å få noe, begynner kroppen å forfalle (ansiktet ser eldre ut, det begynner å lukte (likstank?), osv.), og den menneskelige delen blir mindre og mindre tydelig.

    Når Eli er sulten, tar primærinstinktene over.

    Det er heller ingen slu vampyr vi har med å gjøre. Drapene er jo ganske klossete og lite gjennomtenkt. Kanskje nettopp fordi vi har med en 12-åring i en sulten og desperat vampyrkropp å gjøre. Håkan må jo rydde opp etter henne.

    2. «denne helt uten forbehold aksepteringen av sin egen rett til drap og manipulasjon som gjør at _jeg_ overhode ikke har tenkt på at dette kan være en 12-årings sjel. Jeg finner faktisk det ganske merkelig.»

    Som sagt, hun ønsker jo ikke å drepe (som hun selv påpeker, hun gjør det fordi hun må). Hun synes åpenbart det er ubehagelig. At hun ønsker at Håkan skal gjøre det for henne viser jo at hun ikke liker det, men ser at det er høyst nødvendig.

    For å si det slik: Du har vel ingen kvaler med å spise for å overleve selv? Hvorfor skal du dømme Eli når h*n spiser for å overleve? Og som vi ser i filmen, h*n kan ikke spise noe annet enn blod.

    Jeg synes det er urimelig at du krever noe av Eli som du ikke krever av deg selv. Jeg tør vedde på at du aldri kunne tenke deg å slutte å spise. Da ville du jo dø.

    3. «Og hvofor var han så klossete etter mange års trening?»

    Når Eli sier «du lovet meg at du skulle hjelpe», sier det oss at han ikke har mange års trening. Det virker åpenbart at han er ganske så fersk.

    4. «Det som jeg vel har tenkt, er at de fleste som ser mye film, og også horrorfilm kanskje har kommet veldig i utakt med den delen av befolkningen som ikke gjør det?»

    Jeg ser ikke veldig mye film, men likte denne. Nå er det mulig jeg er litt mer «herdet» når det gjelder grusomme scener, men jeg synes volden vi så i filmen faktisk var viktig for å vise råheten som preger livet.

  46. Jokke Says:

    Jeg vil bare legge til en ting om dette med kvaler i forbindelse med å holde seg levende:

    Har du sett filmen «Alive» (1993)? Den er basert på den sanne historien om et fly som krasjer i fjellet, og der de overlevende til slutt må begynne å spise kjøtt fra sine egne døde for å overleve.

    Tenk deg så at de måtte holde på slik i over 200 år. Tror du de hadde uttrykt kvaler over dette etter over 200 år?

    De hadde kanskje ikke vært veldig komfortable med å måtte gjøre det, men de hadde ikke hatt noe valg. Det var å gjøre det, eller dø.

    Overlevelsesdriften er sterk i alle dyr, inkludert mennesker. Mennesker har i tillegg en enorm evne til å rasjonalisere og rettferdiggjøre egne handlinger.

  47. BjarteØ Says:

    Det koker vel ned til om man kan forvente at en tolvåring (Eli) skal ta livet sitt (slutte å drepe).
    Jeg vet ikke hvor vanlig selvmord blant små barn er, men jeg tror det er mye skjeldnere enn ungdommer/voksne.
    Lindqvist legger også inn et hint om at voksne mennesker som blir smittet (Virginia) kan ta livet sitt når virkeligheten går opp for dem.
    I boka har vi i tillegg en voksen vampyrkvinne som ikke har tatt livet sitt, og hun er fullstendig ødelagt.

    Så det som «berger» Eli er at h*n er en unge som ikke fullt ut fatter rekkevidden av det h*n gjør, og kanskje er i stand til å riste det av seg lettere enn en voksen. Har tolvåringer større evne til å leve «i nuet» enn voksne?

    At Håkan er pedofil er ikke lett å se i filmen, Alfredson tonet bevisst ned dette fordi det ville ta for mye oppmerksomhet.
    Men de la nå igjen noen hint:
    – I begynnelsen, når Håkan kommer hjem tomhendt, sier Eli «Du har jo sagt at du skal hjälpa mig!» Man utrykker seg ikke slik etter tredve år. Kanskje noen måneder, men ikke noe mer. Så Håkan er trolig et nytt bekjentskap.
    – Når Eli stryker Håkan over kinnet ser du utilslørt seksuell lyst i ansiktet hans et par sekunder. Så nå vet vi hvorfor Håkan er sammen med Eli. Tenk deg selv, evig ungdom må være fristende for en pedofil som vanligvis ser sine kjære bli gamle og mindre attraktive i løpet av kort tid.

    – Mer indirekte på pedofili, i Oskars soverom når han spør Eli «Vil du bli i hop med mig». Eli reagerer med å trekke seg unna. Dette har Eli hørt før av andre, og da var det slettes ikke trivelig. Oskar må forklare før Eli roer seg.

  48. Beate Says:

    Takk for betraktninger begge to.

    Jeg tror nok jeg ville reagert annerledes på filmen i dag enn da jeg så den. Nå har jeg i mellomtiden sett en mengde vampyrfilmer og lest en god del vampyrlitteratur – så nå kommer ikke selve handlingene som et sjokk.

    Jeg tror også at det koker ned til spørsmålet: Ville jeg drept andre for å overleve? Er det greit å gjøre det? Jeg tenker jo at verden viser at vi mennesker alltid har gjort det, og gjør det i dag. Men det er ikke en motsetning i det og å mene det er avskyelig, og at nei, man har ikke rett til å ofre andres liv på bekostning av sitt eget. Man kan også mene dette uten å ville klare å handle på det på egne vegne.

  49. BjarteØ Says:

    Det er vel akkurat der det ligger.
    Du er vel (som meg) voksen, og da ville vi neppe det. Men Eli er ikke voksen, Eli er tolv år.
    Av og til sammenligner jeg Eli med en barnesoldat med mange liv på samvittigheten.
    Bør man (samfunnet) henrette slike når man finner dem? Selvfølgelig ikke. Bør de straffes? Veel, den kriminelle lavalderen er jo 15 år, så nei. Ville jeg drept en slik hvis han tok livet av kona mi? Da blir det noe annet. Er nok ikke fremmed for tanken, nei.

    Intellektuelt (eller fornuftsmessig) er det ikke tvil om at Eli må tas av dage så fort som mulig. H*n har drept over hundre ganger bare siden jeg kjøpte dvd-en, og kommer til å fortsette å spre død til noen gjør noe med det.

    Emosjonelt derimot, blir det en helt annen sak. Ville du drept et barn? Som ikke en gang er skyld i sin egen tilstand? Ville du bedt en tolvåring om å ta livet sitt? Klart du ikke ville. Ville du i det hele tatt forvente at en tolvåring tar selvmord? Sikkert ikke. Så hva gjør du da?

    Nå er det snart to år siden jeg så filmen første gang, og når jeg fremdeles føler trang til å mene noe om den, er det klart at denne historien treffer en nerve som svært få andre har klart å gjøre.

  50. Beate Says:

    Om jeg ville drept et slikt barn? I ytterste konsekvens kan man si at man faktisk må velge mellom å la dette barnet leve – og det å risikere egne barns liv, sitt eget liv, venners liv. Da er det ikke rart man tenker «monster» og ja, velger å drepe.

  51. BjarteØ Says:

    Lindqvist har gjennom å skildre dette inn i en nesten selvbiografisk beskrivelse av Blackeberg, samt å tone ned monsteret (Eli er smittet, vampirisme er en sykdom), skapt en sterk følelse av virkelighet – for meg ihvertfall. Følelsen av realisme/identifikasjon kan være et av nøkkelpunktene hvorhvidt historien treffer én eller ikke.

    Så da sitter jeg igjen med at enhver fornuftig løsning på problemet (f.eks. få Eli drept) er emosjonelt utilfredstillende – og omvendt.
    Og virkelighetsfølelsen gjør kanskje at det for meg stikker dypere enn andre som ikke fester seg ved historien.

    Det blir som med Knausgård:
    Når han tolker bibelen/religionshistorie i «En tid for alt», er det en «spenst» over historien som fanger interessen min. Men når han skildrer husbygging ved Arendal i «Min kamp #), klarer jeg rett og slett interessere meg for det, selv om gullkorna sitter minst like tett som før.

  52. Beate Says:

    Ja, jeg er veldig enig i at alle løsninger er utilfredstillende. Og det er vel her selve tragedien blir så tydelig og utrolig berørende.

  53. Jokke Says:

    Beate, du ofrer jo andres liv for å leve. Ikke menneskeliv, men sannsynligvis dyreliv, med mindre du er veganer.

    Når Eli er sulten, blir nok ikke mennesker noe annet enn byttedyr for henne/ham (eller vampyren i Eli), kan jeg tenke meg.

    Men akkurat som vi kan knytte bånd til dyr, knytter også Eli bånd til Oskar. Selv om han vanligvis ville vært «mat», blir det et kjærlighetsforhold mellom dem.

    Slike dilemmaer gjør jo filmen (og sikkert boken) til en tankevekker i enda større grad.

  54. Beate Says:

    Jepp, jeg ofrer dyreliv. Fordi jeg skiller mellom mennesker og dyr, og igjen dyr og planter. Men i det et annet menneske ser på meg og mine som mat – da brytes en grense, og har man ikke da lov å forsvare seg?

  55. BjarteØ Says:

    Jeg tror en viktig faktor her er at monstret i Eli er så tonet ned. I filmen ser man ikke så mye som en hoggtann eller klo, og man bare hører at han flyr. Man ser heller ikke angrepene særlig godt (men gud hjelpe meg så godt man hører dem).
    Man sitter igjen med en sterk følelse av at Eli er en person (og dermed et barn), og ikke et monster. I tillegg viser Eli dette gjennom handling – han er den eneste personen som virkelig bryr seg om Oskar, og omvendt. (Boka er enda tydeliger på dette, selv om den også viser klarere monsteret i Eli.)

    Dessuten kommer det fram at vampyrer ikke liker å drepe, verken Virginia eller Eli gjør det. Folk er ikke bare byttedyr – det er også andre folk. Så jeg er ikke enig med Jokke i at mennesker kun er mat for Eli – det er akkurat det de ikke er.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: