Fred og alt godt!

desember 24, 2009

I sommer hørte jeg Ylva Egghorn si at hun ble så trist når hun leste julebrev. Om alle disse fantastiske livene folk hadde – med reising, barn som gjorde suksess på den ene eller den andre måten. Også satt hun der, sammen med ei vennine, og de var ganske fortvila over livet på den ene eller den andre måten, og opplevde at slike brev ble en oppvisning i fantastiske liv.

I år har jeg ikke skrevet julebrev. Knapt julekort. På det ytre plan så har livet dette året vært langt fra en suksesshistorie. De som lever veldig tett på oss vet hva vi har slitt med, og vet at av alle vanskelige år vi har levd gjennom sammen, så har dette på mange måter vært av de vanskeligste, selv om dette også har vært en god øvelse på hvordan man kommer seg gjennom trøblete liv med stil.

Med meg går det bra, veldig bra. Jeg er ikke så mye friskere enn jeg var for et år siden – men jeg lever utrolig godt og rikt, fint og aktivt med en god blanding av aktivitetstilpassning og LP. Og musklene vokser jo litt, sakte men sikkert.

Men oppe i alt som er vondt og vanskelig så er det noe som holder. Det er som en ro, fred og en glede har flyttet inn og bare er der – i meg. Jeg kjenner meg som fuglene i redet i historien om Keiseren av Kina sin bildekonkuranse. Noen ganger som en av ungene, noen ganger som fuglemoren.

Og om jeg har et juleønske, og nyttårsønske, så er det at det må bli oss alle til del. God jul, og godt nytt år!

********************************

Keiseren av Kina utlyste en konkuranse blandt rikets malere – han ville ha et bilde som viste hva ekte fred var. Tusenvis av bilder kom inn – og rådgiverne hans gikk gjennom bildene. De satt igjen med to bilder som de satte fremfor keiseren. Det ene bildet viste et rolig landskap. En innsjø som lå i solskinn. Det var vindstille, fuglene fløy, humlene suste og alt var fullstendig ro.

Det andre bildet derimot viste et landskap i storm. En foss sto som en sky ut fra fjellklippen den raste utfor. Og der, på en lite hylle under vannet var det et lite fuglerede. En fuglemor og en fuglefar lå med øynene igjen, og vingene trygdt over fugleungene som sov.

Keiseren pekte på det siste bildet. «Dette» sa han. «Når hjertet kan hvile når stormen raser, da har man virkelig fred.»

Tidligere julehilsner står fremdeles ved lag. 2008 2006

Advertisements

I går satt jeg og leste enn å en kronikk av Hanne Nabintu Herland. Den sto i Vårt Land, og var et oppgjør det det hun opplever som misjonbarnas syting over dårlig oppvekst.

Tidligere har ikke Herland vakt de store følelsene i meg – jeg har alltid vært totalt uenig i det hun skriver, men jeg har ikke klart å ta henne på alvor, for argumentene holder ikke vann logisk, angrepene hun kommer med rammer ikke, ”fakta” hun trekker frem stemmer ikke, hvorfor skal man da ta henne på alvor.

Men i går kjente jeg at jeg ble så utrolig glad av å lese Herland.

Denne høsten har stått litt i aviskronikkers tegn for mitt vedkommende. Jeg har ikke skrevet noen selv, men jeg har på nært hold fulgt med når andre har gjort det, og sett at det andre igjen har sagt er fakta, stemmer: For å komme på trykk bør man helst angripe noen, ikke nyansere, samt skrive om noe som kiler i øret.

Putter man på mine, og en rekke andre sine ideer om redelighet, ikke såre, ikke si feil, ha tenkt igjennom det man skriver så det holder vann, så er det ikke så store sjanser for å få noe på trykk. Selv å blogge her er ganske ofte enn litt sånn halsbrekkende øvelse for meg. Jeg trippelsjekker fakta, gnur og gnir på temaer for å være sikker på at jeg mener et jeg sier, og at det også er verdt å si det høyt. Redd for at det skal være dumt, feil eller helt på jordet er jeg og.

Så kommer altså Herland. Herlige Herland hausende som en elefant inn i en porselensbutikk. Kaller seg religionshistoriker med sin master i religion. Slår til høyre og venstre, kaster om seg med ideer og tanker i øst og vest som ikke henger på greip, som ikke holder vann logisk, som ikke er basert på fakta. Hun bare mener, og puster og peser og tar plass. Jeg tror jeg elsker henne litt.

Undrer videre over sykelønn

desember 20, 2009

Hvorfor disse postene? Fordi jeg ikke skjønner hva som skjer. Og ut av det jeg leser at andre skriver, så er virker det ikke som om noen andre egentlig skjønner heller. Jeg har gått og grublet på dette med økte trygdeutgifter i hele høst, lest og tenkt, men ikke klart å formulere noe som helst som gir mening. Det eneste jeg klarer er å undre meg. Så da kan vi i alle fall begynne å undre oss sammen.

For å oppsumere:

Vi har et problem – utgiftene til sykelønn og trygd stiger enormt.

Hvorfor gjør de det? Den enkle forklaringen er at vi er for mange trygdede og for mange er sykmeldte. Men statistikken er ganske klar – vi er ikke mer sykmeldt før enn nå, og antallet trygdede, inkludert arbeidsledige er ikke spesielt stort. Det varierer litt fra år til år, og det nye nå er at det er flere unge trygdede, og flere eldre kvinner. Jeg har ikke sett tall som kan fortelle om veksten i unge skyldes større kull, eller om det er større i prosent av arbeidsstyrken, (Har noen sett slike tall?) men at unge faller ut av arbeidslivet er et problem vi må ta på alvor. At det er flere eldre uføre kommer av at man har hatt flere i arbeidslivet, og det er en forventet økning.

Men selv med disse gruppenes økning, så er fakta at vi har ekstremt mange i arbeid, dvs 77%. Og som sagt, ikke flere sykmeldinger enn tidligere. Så hvorfor stiger utgiftene så enormt.

En ting jeg ikke har sett tall på, men som jeg tror kanskje er en nøkkel her er lønnsnivået vårt. At de økte utgiftene ikke skyldes de som blir syke eller uføre eller arbeidsledige, men at de som blir det har krav på så mye mer penger fordi lønna deres har vært mye høyere enn den lønna man hadde tidligere. Jo høyere lønn folk har, jo mer må staten ut med i det man blir syk.

Så skulle man jo tro at dette ikke var noe problem, all den tid trygdeutbetalingene følger hvor mye man har betalt inn i nettopp skatt og avgifter til slikt. Er det da her problemet ligger, at man ikke betaler nok i forhold til det man siden får igjen? Eller at man har tatt inn pengene, men ikke budsjettert med at de må ut igjen?

For å virkelig undre lenger på svakt grunnlag her, så lurer jeg også på om det er det høye lønnsnivået som gir den ubalansen vi har fått i kommuneøkonomi og levestandarden vår. Det kan virke som om vi i Norge i dag har mindre råd til å pusse opp skoler og andre tjenester i både stat og kommune enn vi hadde for noen tiår siden. I vår kommune har skolene så og si ikke noe budsjett å spille på – det meste går rett ut til lønninger. Samtidig blir folk bare rikere og rikere, vi ser det ikke bare på det private forbruket som har eksplodert, men også på at vi midt i en global finanskrise er i stand til å spare mer enn noen sinne. Den tanken som slår meg er jo at det er en ubalanse her, en stor ubalanse mellom privatøkonomien vår som befolkning, og samfunnsøkonomien vår. At de høye lønningene vi utbetaler utarmer velferdsgodene.

Med andre ord, at det ikke er verken i velferdsgodene eller i trygdeutbetalingene hovedproblemet vårt ligger, men i lønnsgodene våre.

Forrige post i sykelønnsundringen.

Før invasjonen av Irak var kirkene både i USA og Norge av de som tok størst avstand fra det som var i ferd med å skje. Men Afghanistan har man vært veldig stille om – inntil nå. Metodistkirka i USA har sendt brev til Obama med en oppfordring om å trekke ut styrkene USA har i Afghanistan, og nå har den norske metodistkirka gjort det samme.

Jeg er veldig overrasket. Og mest glad.

Hvorfor gjør man dette nå? Så vidt jeg kan forstå dreier det seg ikke om at kirka omfavner en ren pasifistisk linje, men at man etter 7 års krigføring ser at situasjonen bare blir verre – at strategien man har lagt opp til ikke fører frem. Brobyggeren har intervjuet biskop Christian Alsted som sier at det man ønsker er mer humanitært arbeid, samt å få inn FN på banen med fredsbevarende styrker. Dette er jo en løsning mange har snakket om over lang tid, blant annet norske Gunnar Stålsett. Om jeg har forstått rett, så er dette også en løsning mange av landene i regionen også er mer komfortable med. (Er det noen som vet mer om dette?) Brobyggeren spør Alsted om ikke de soldatene som er der i dag også er fredsskapende, og da svarer han:

– Vår oppfatning er at styrkene våre er en del av krigen mot terror. Den oppfattningen deles av nesten hele den muslimske verden. En fersk rapport fra den amerikanske etterretningstjenesten fastslår at kun 10% av de styrkene som de internasjonale styrkene møter i kamphandlinger er Taleban eller al-Qaeda, resten er motstandsfolk som kjemper mot en fremmed okkupant, og forskjellige grupper som kjemper sin egen krig om penger og makt.

– – –

– Vi tror det finnes andre løsninger, andre veier enn den militære som kan prøves. Kompleksiteten i vanskene kan ikke få oss til å gi opp. Et eksempel på dette er sikkerheten til hjelpearbeidere og FN-personell. De har mistet mange og noen grupper ser dem som selve fienden. Likevel kan jeg som en kristen ikke godta at svaret på angrep er represalier, uansett hvem de rammer. Det forundrer meg at vi ikke er villige til å se på historien til dette landet. Knyttneven har aldri ført frem til vennskap og fremgang i Afghanistan. Det har bare forent de mange ulike gruppene og klanene i kampen mot utlendingene.


Se brevene til Obama og til den norske regjeringen her.

I forlengelsen av Obamas fredspris og tale er det en spennende diskusjon om hvordan man kan se på den i et kristent lys inne på bloggen til Sojourners bloggen ”God’s Politics”. Det er Jim Wallis som har skrevet posten som heter: Obama’s Nobel Speech: Reflection and Response

Der er det kvekeren Gil George som setter ord på en kristen-pasifistisk ide om krig og fred:

Pacifism, what a loaded word. I want to lay something out here. Following Jesus and his example doesn’t «work». As long as we live in a world that is not ordered according to the values of God’s kingdom, the way we are called to live will not make sense or advance us. No, Jesus even acknowledged that if we follow his teachings we will be despitefully used, and told us to love those who so use us. Is there a cost? Yes. Is that cost one that we don’t really want to pay? Yep.
I am a pacifist. It doesn’t usually work. When it does I am pleasantly surprised. For Christians, what works in the world’s systems should not be our concern. Living out the values of the kingdom is our concern, and we will be poorer and taken advantage of and mocked for it.
I am a lousy pacifist. I have a vast capacity for violence. Not just physical, but mental and emotional violence as well. I can’t live into the ideal that Jesus calls me to, but that doesn’t make it any less worth striving after.

Noen spør det betimelige spørsmålet I denne sammenhengen:

… I wonder, «Is it possible to serve as a head of state AND embody kingdom living at the same time?»

Og svaret fra Gil er:

My guess is yes, but you won’t be head of state long.

Hva da med afghanerne selv, hva mener de? Som folk flest så er jo de også uenige seg imellom, og har forskjellig syn på dette. Men når amerikansk etteretning sier at 90% av de som nå sloss mot våre styrker må regnes som motstandsfolk, så er det et ganske voldsomt signal om at vi er en del av problemet i dag, mer enn løsningen.

Hva med de som ikke griper til våpen, men som jobber med humanitære organisasjoner for et fredeligere Afghanistan, er de for vår løsning? Hva med kvinnene, feministene, de vil mest av alt har villet hjelpe? På bloggen Global geopolitikk har Torgeir Salih Holgersen oversatt deler av et intervju med Zoya, leder for RAWA, Afghanistans største og mest aktive feministorganisasjon.

Hun svarer på spørsmålene om hva vi bør gjøre, hvor fremtidens løsninger ligger. I likhet med Metodistkirken så er det ikke snakk om å trekke ut styrkene, for så ikke å gjøre noe som helst i forhold til Afghanistan. Men hun vil også ha styrkene ut først, og mener at disse skaper større problemer enn det er til hjelp.

De må stanse støtten til enhver terroristgruppe, inkludert Nordalliansen som ødela Afghanistan før Taliban kom. De bør også innføres sanksjoner mot regjeringer som støtter Taliban, som Iran og Pakistan. Krigsherrer bør bli brakt inn for den
Internasjononale Straffedomstolen for forbrytelser mot menneskeheten. Hvis de virkelig ønsker fred og stabilitet i vårt land, ville løsninga være å støtte demokratisk-orienterte organisasjoner og enkeltpersoner i Afghanistan, men i løpet av de siste årene har det blitt lagt mye press mot slike grupper for å gi opp.

I dag er de demokratiske organisasjonene svake fordi ingen hjelper dem. Hvis de mottok støtte, ville de vokse seg sterke. Og de demokratiske kreftene må forene seg og sloss mot fundamentalistene. Budskapet fra RAWA til frihetselskende folk er å støtte de demokratiske organisasjonene i Afghanistan. Frihet , demokrati og rettferdighet kan ikke tvinges gjennom med geværene til en utenlandsk makt; de er verdier som bare kan oppnås av vårt folk og av demokrati-elskende krefter gjennom en hard, besluttsom og lang kamp. De som hevder å ha gitt disse verdiene til det afghanske folket gjennom militærmakt ønsker bare å presse landet vårt inn i slaveri. Det er vårt ansvar å stå opp både mot fundamentalister og okkupasjoner.

Sykelønnsundringer

desember 20, 2009

Da jeg var 15 hadde vi en fantastisk lærer i samfunnsfag. Flere av de tingene han snakket om har jeg tatt med meg videre.

”Gapet mellom de som tjener mest og de som tjener mist øker i Norge” sa han. Jeg kan ikke huske at han sa noe om det var bra eller dårlig, men opplevelsen jeg satt igjen med var at det var dumt. At det var et gap som burde være minst mulig.

Det er mer enn 20 år siden nå. Og gapet har blitt mye større på den tiden.

Jeg er en av de få som har ung ufør. Ordningen har mer eller mindre blitt borte, jeg var en av de siste som rakk å få ung ufør. Det vil si at jeg som pensjonist er så heldig å ha ca 11000 utbetalt etter skatt i måneden, ikke 9000. Etter de siste årenes lønnsøkning, har jeg ca 165 000 i trygd i året, før skatt.

Kanskje er det derfor jeg forundrer meg så veldig over de siste årenes rop om at vi får for mye, vi uføretrygdede?

For 165 000, det er ikke så mye. Det er faktisk ikke så lett å få livet til å gå rundt med, ikke når man aldri har hatt muligheten til å jobbe seg opp noe som helst, og for de fleste, aldri vil få muligheten til det, med mindre Fru Fortuna sender et mirakel eller to eller tre.

Jeg har heller ikke skjønt om det er oss debatten handler om.

Hvem er disse som utarmer den norske staten, med å bli syke, og ha krav på penger? Siden debatten nå i høst har handlet om sykelønn regner jeg med at pensjonistene ikke er en del av den. Men sykefraværet har vært konstant i flere tiår – hva er grunnen til at det nå blir for dyrt, når det ikke har vært det tidligere?

Og er det andelen pensjonister som er problemet, så skjønner jeg ikke helt det heller. Vi ligger helt på topp i andelen arbeidstagere her i landet. 77 %, ikke så mange slår oss i det. Problemet er kanskje at så mange av 60-åringene blir uføre, kvinnene kom inn på arbeidsmarkedet på en slik tid at vi nå har dobbelt så mange i den aldersgruppa i arbeid, og derfor også flere som blir trygdet – og som har betalt inn skatten sin og derfor har krav på noe annet enn den minstepensjonen som ble kvinnene sin del tidligere. Ja, det er klart dette blir dyrt – men det har man jo betalt for i form av skatt av lønninger over mange, mange år.

Uansett – vi har et problem i at utbetalingene nå øker. Så vi må få ned pengene til oss som ikke lenger betaler skatt av lønn, eller som aldri har hatt lønn å skryte av.

Og gapet – det blir større.

Er det bare jeg som har tenkt at problemet kanskje ikke ligger i at jeg får 165 000 i året, og ikke 135 000 eller 100 000 – men at lønnsnivået i Norge ligger så høyt at gapet blir enormt til de som har. Helse og jobb. Og mer enn nok av penger til det aller, aller mest. Bare ikke oss som faller utenfor.