Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?

januar 23, 2010

For en måneds tid siden fikk en Ida Jackson/virrvarr følgende spørsmål fra en journalist i Aftenposten: «Du, Martine Aurdal og Blondinbella har gått offentlig med at dere har blitt voldtatt. En forsker har fortalt meg folk som har blitt utsatt for overgrep kan ha dårligere grenser. Var det de dårlige grensene som fikk dere til å si det offentlig?»

Spørsmålet ble heftig diskutert på Facebook (se diskusjonen på veggen fra 23. desember), og de fleste reagerte som mannen min når han hørte det: ”Fy faen, det der var da utrolig stygt sagt!”

Jeg for min del reagerte med å si:

” Jeg er ikke enig i at det er et utimelig spørsmål, fordi mange lurer på dette – og jeg ville tenkt at dere er tøffe nok til å gi et skikkelig svar og sette skapet på plass.

Jeg ville sagt takk for spørsmålet – men at det å fortelle at man har blitt voldtatt jo ikke har noe med grenser å gjøre. Grenser i denne sammenhengen har f.eks med at man lettere lar seg krenke på nytt, ikke at man tar opp et problem, forteller om en kriminell handling man har blitt utsatt for. Det siste har jo ingenting med å bli krenket å gjøre, men tvert imot sette grenser og sette ting under debatt – ta styringen selv. Det å ikke si noe derimot, det kan være å ha dårlige grenser – man tror at det som har skjedd forteller om noe som gjør en mindreverdig – man tar på seg en skyld og en skam man ikke har.”

Jeg kunne ikke tro at journalisten faktisk mente det på den måten det kunne forståes, en påstand om at Aurdal, Jackson og Blondibella sine veloverveide utspill om å fortelle om en kriminell handling de var blitt utsatt for var et utslag av grenseløshet.

Ida for sin del gikk inn i en e-postutveksling med journalisten, og spurte flere ganger om hun faktisk mente at det hun skriver på nett er en følge av overgrep. Journalisten svarte ja.

I går kom A-magasinet ut med artikkelen ”Full åpenhet – Når barn opplever overgrep og trakassering kan de bli grenseløse voksne.” Journalist Kristin Stoltenberg tar opp det velkjente temaet at overgrep (og også omsorgssvikt) kan føre til at man ikke blir så flink til å sette grenser for seg selv. Enten det gjelder å si nei til venner, journalister eller i sosiale medier.

Så langt, så godt, men så skjærer det seg helt for meg – selv om vinklingen i artikkelen ikke er fullt så provoserende som i meldingen som kom så ligger den der helt klar og tydelig – beskjeden om at det å fortelle om voldtekt er å gå over ”vanlige” grenser.

For å ta det helt grunnleggende – ja, det er riktig at overgrep kan føre til grenseløshet. Men det man da først og fremst tenker på er en mangel på seksuelle grenser,at man lar seg utnytte av og tråkke på av andre uten å si stopp. Ikke at man forteller om en traumatisk hendelse, men at man gang på gang ikke makter å sette agendaen selv men bare lar seg utnytte.

”Flere kvinner og menn er rause med å by på seg selv, noen gjør det i intervjuer, andre i sosiale medier, som blogger, Facebook og Twitter. Der byr de på forholde til partneren sin. Skam, dårlig oppvekst, skilsmisser, barn, graviditet, diagnoser og kropp. Det overrasklende er at mange av dem selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på andre måter. Flere har fortalt om overgrep i mediene. Er det en sammenheng?

Ifølge forskere og terapeuter kan slike krenkelser føre til at man blir mer utleverende eller grenseløs som voksen. Siden man formes av sine omgivelser og erfaringer, lærer man at grenser kan invaderes. Det kan en bli en del av personligheten.”

Et slikt utgangspunkt for Stoltenberg sin artikkel gir flere spørsmål enn svar. Hva mener hun er å være ”raus med seg sjøl”? Hva er for henne ”mange”? Min bekjentskapskrets består av mange som byr av seg sjøl på nett – prosentandelen av disse som også forteller om overgrep er langt mindre enn det statistikken sier at faktisk har vært utsatt for slikt.

Ingen av de som intervjues i artikkelen kjenner seg igjen i at de er rause med seg sjøl i medier fordi de er grenseløse. Forskerne nyanserer også bildet til journalisten. Men allikevel fortsetter hun å vinkle det de sier dit det ser ut som hun har bestemt seg for at det skal være – at åpenhet i medier er grenseløshet. Og at grenseløshet blant annet handler om å fortelle om selve overgrepet.

Intervjuet med Anita Valen avsluttes slik: ”Og kanskje kan behovet for å skille seg ut være tydelig og henge sammen med at grensene har vært krenket. Hun aviser det ikke.”

Intervjuet av Mia Gundersen begynner slik:

”…Mia syntes damen virket så trygg og koselig, så hun åpnet like godt munnen og fortalte at hun var blitt voldtatt to dager tidligere. Ordene ble liggende på bordet mellom dem. Smertefulle og utleverende. Den eldre kvinnen reiste seg og gikk.

Hva var det med denne åpenheten? Hvor kom den fra? Og hva ville den med henne?”

Det jeg hører journalisten si er at å fortelle om et overgrep, til en fremmed eller i media – det er å gå over sine grenser, og det gjør man fordi man er skadet, et offer.

Jeg blir ganske så provosert.

Et overgrep er en kriminell handling. Journalisten omtaler det som et tabu å snakke om dette. Et tabu er et begrep som er svært individuelt i samfunn som vårt. Jeg opplever det ikke som et tabu å høre om overgrep. I mine ører er et overgrep en kriminell handling. Om en venn, en bekjent eller en totalt fremmed forteller meg om et seksuelt overgrep, en voldtekt, en incest opplevelse eller annen form for seksuell kriminalitet så er det ikke noe jeg opplever som mer grenseoverskridende eller tabu enn om man forteller om andre kriminelle forhold man har blitt utsatt for. Konsekvensen er forskjellig ut i fra hva man blir utsatt for. Om bilen blir stjålet, så står du der uten bil. Har du blitt utsatt for id-tyveri så har du mange år med problemer foran deg. Har du opplevd væpnet ran, så har du sannsynligvis tunge år å komme igjennom fremover. Har du blitt utsatt for seksuelle overgrep skjer det samme. Men jeg kan ikke forstå at det siste skulle være noe mer eller mindre grenseløst å fortelle om enn de forestående.

I denne artikkelen opplever jeg at Stoltenberg mistenkeliggjør de som forteller om overgrep. Hun presser ikke bare en offerrolle på dem, hun undergraver også det de gjør med å si at det er ”feil”, ved å si at de er ”skadet”. Hun problematiserer igjen og igjen at man forteller om slike hendelser i det offentlige rom, fordi det kan føre til en segmentering av offerrollen. Og det selv om alle som uttaler seg sier at det motsatte kan være tilfelle, eller er deres opplevelse av det hele:  At når de forteller er det i det de tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende.  Som samtlige sier – det er et tabu som bør brytes. Og hvem kan bryte det annet enn de som har opplevd det?

Men Stoltenberg nærmest presser folk tilbake i offerrollen slik jeg opplever det. Utleveringen deres skal mistenkeliggjøres. Gjøres som et symptom på at noe er skadet. Med det utgangspunktet forstår jeg ikke hvordan hun kan ha laget artikkelen i det hele tatt – bedt folk om å utlevere seg på nytt, fornedre seg på nytt.

Virrvarr på sin side avsluttet dialogen med Stoltenberg med å si at hun hadde gode nok grenser til å ikke stille opp i en slik artikkel.

Oppdatert: Sigrun har skrevet om dette i sin egen blogg, og i kommentarfeltet kan man blant annet lese at noen har forandret syn på det å være åpen etter å ha lest artikkelen. Noe som igjen understreker hvor sterkt det virker når journalister former hypoteser og serverer de som sannheter.

En annen post som på mange måter sier noe viktig om temaet å utlevere seg på nett er også Arachnes Terapi. Der skriver hun om åpenhet:

Jeg tror at mennesker blir rausere og varmere mot andre ved å anerkjenne og innrømme sin egen smerte – og ved å ta imot andres medlidenhet og dermed bli med i fellesskapet som ikke bare gråter med de gråtende, men også gleder seg med de glade.

– – –

Jeg tror at ved å lese om andres tanker og følelser så vinner vi innsikt i vårt eget liv.

Artikkel i Dagbladet der Martine Aurdal og Blondibella møtes – Ingen skam å bli voldtatt


Bildet er lånt fra yoshiko314.

42 Responses to “Er det grenseløst å fortelle at man har blitt utsatt for en kriminell handling?”

  1. Heidi Says:

    Jeg var i et forhold hvor jeg ikke ble behandlet godt i tenårene, og jeg opplevde dette du skriver om, at jeg ble dårligere til å sette grenser for andre i forhold til meg. Jeg lot meg lettere tråkke på uten å gjøre noe med det. Men så skjedde det et skifte, og jeg fikk en ny bevissthet hvor jeg bestemte meg for at dette ikke skulle skje igjen. Det var da jeg virkelig begynte å snakke om det som hadde hendt meg, slik at jeg kunne ta et oppgjør med det, og for alvor sette de grensene jeg skulle ha satt for flere år siden. Da høres det så merkelig ut for meg, at den prosessen som handler om å skape grenser, liksom skal bety at jeg ikke har grenser.

  2. Beate Says:

    Ja, det blir noe alvorlig galt når Stoltenberg presenterer det slik hun gjør.

    Jeg tror også det å fortelle er et ledd i nettopp grensesetting – man forteller fordi man forstår at dette er ikke noe man har skyld i selv, det er ikke noe man skal skamme seg over. Man er fri til å fortelle, fordi det ikke forteller noe som er selvutleverende, det forteller jo ingenting om deg som person. Det er en hendelse påført deg.

  3. mariasmetode Says:

    Fint innlegg, Beate! Jeg har skrevet om dette for en tid tilbake som en forlengelse av anonymitetsdebatten jeg hadde inne på min egen blogg, men fikk visst aldri publisert det😀

    Mange som er blitt utsatt for krenkelser erfarer egen grenseløshet -det betyr ikke at alle som blogger eller uttaler seg om overgrep er grenseløse, eller at uttalelsene er forårsaket av det grenseløse individ.
    Her er jeg helt på linje med deg og alle de andre som uttaler seg.

    Likevel er jeg opptatt av at når man er midt i en prosess der man er på vei til å finne ut og frem, hender det at man ikke helt har oversikten over egne grenser; en kan være vant til å åpne opp og slippe andre inn, når de vil inn. Nå snakker jeg ikke om en gangs overgrep, som i en voldtekt, men som når et menneske gjenntatte ganger har fått sine grenser krenket.
    I en slik prosess, der den krenkede er på vei til å gjenerobre sin egen verdighet og sette skapet på plass, kan en være veldig sårbar for andres blikk, naturlig nok. Før en har kommet igjennom til den andre siden, kan en fortsatt være i «den som utleverer seg».

    Som du selv skriver «at man tar regien selv, at man ikke lenger opplever det som for utleverende»

    Det var vel kanskje den gruppen journalisten siktet til?

    Som Heidi skriver noe om over her; hun gikk gjennom en prosess, der hun bestemte at å bli tråkket på ikke skulle skje igjen. Først etter dette begynte hun å snakke om det.

    Det er mer enn uforståelig at bloggerne du nevner skulle bli tolket som grenseløse utfra at de omtaler på nett overgrep gjort mot dem.

    *rister på hodet*

  4. Beate Says:

    Nå er jeg ikke sikker på om jeg følger deg i det du referer hos meg?

    Jeg tenker at når utleveringene kommer etter en prosess, så kan de kanskje være mer utleverende enn man senere setter pris på, men det er overhode ikke grenseløst! Det å lete etter grensene sine er ikke grenseløshet, det er en prosess som er alt annet enn det. Det gjelder ikke minst de som har gått fra å være som majoriteten av overgrepsoffre – at man vil holde det skjult på grunn av skam, til å ikke lenger oppleve det som noe de skal skamme seg over, og derfor ikke er så utleverende.

    Om jeg forstår journalisten rett, både fra det som står i a-magasinet og av kommunikasjonen med virrvarr (den kommer på nett etter hvert, da skal jeg linke til den) så opplever journalisten selve det å fortelle som en grenseløs handling, det er det jeg er dypt uenig med henne i. Og ikke minst blir det absurd, slik du skriver, når de gjelder de overnenvte damene. De er Kvinnekonger – og her blir de redusert til offre som ikke vet sitt eget beste.

  5. mariasmetode Says:

    Aiaiaiai…jeg tolket kanskje din mening feil?

    Hva er grenseløshet? Å gi andre tilgang til det som oppleves som intimt? Det som andre oppleves som intimt å få tilgang til?

    Jeg er absolutt for at overgrep ikke skal ties ihjel!
    Jeg oppfatter ikke det å fortelle om begåtte overgrep som grenseløst; tvert om: Hos bloggerne du referer til (Kvinnekonger! :-D) handler det om å si i fra at dette er uakseptabelt.

    Jeg funderte på om meningen til journalisten kan ha vært at noen kan bli grenseløse, også i sin selvutlevering på nett, før de igjen har gjenerobret sine grenser? Som anektode: jeg kjenner til flere som angrer for grad av utlevering av egen intimitet i etterkant, når de fikk hode over vannet og sto beint igjen.

    Om journalisten opplever selve det å fortelle som en grenseløs handling, er også jeg dypt uenig med henne.

  6. kvinnekongen Says:

    Ja, dette var himla bakstreversk av Stoltenberg. Godt at du belyser fenomenet slik du gjør. Jeg har aldri forstått dem som kritiserer offentlige uttalelser om det å ha opplevd overgrep.

    Selve fenomenet «Det å stå frem» kan jo diskuteres. Blir tabuet virkelig mindre? Gjør det noe med identiteten til den forulempede? Finnes det en annen måte å gjøre det på? Når setter en som «står frem» agendaen selv, og når er det media som utnytter en intim og sårbar situasjon og behovet fra den forulempede om å motta trøst, støtte og folk som omslutter en i en vanskelig situasjon eller over et vanskelig minne? -Og kvinnen du fortalte om som i det virkelige liv møtte en kald skulder ved betroelse til en som ble tolket som en tillitsvekkende fremmed, det er en likefullt mangelfull respons. -Bare i det virkelige liv – uten tilskuere.

    I mange tilfeller er det åpenbart at det kreves stor styrke for å utdanne andre om for eksempel overgrep i og for offentligheten. Det er jo det som er målet: Å utdanne? At mottaker av dette budskapet vil reagere omtrent slik: «Jeg vil vite hva dette har gjort med deg -hvordan kom du deg videre? Hva kan hjelpe deg videre?» Eventuelt: «Jeg kjenner meg igjen i det du forteller, kanskje ved å anerkjenne disse kjensgjerningene kan jeg kvitte meg med noen av mine tabuer selv» Eventuelt: «Dine psykiske problemer er ikke mer mistenkelige enn mitt benbrudd».

    Det som irriterer meg mest med Stoltenberg er at hun flagger sine fordommer på en sleip måte. Selv om hun viser til forskning som sier at de som er blitt utsatt for overgrep med stor sannsynlighet vil ha færre grenser, så er det som du sier likevel ikke en gitt sannhet! -Og langt fra overførbart til det å kunne artiklulere noe som er vanskelig artiklulerbart.

    Om man står fram som f. eks. voldtekstoffer står man i fare for å knytte dette til sin identitet. At omverdenen leser kun denne siden ved deg. Og i noen tilfeller burde man vurdere hvilke konsekvenser dette vil få. Man må selvsagt vurdere hver kontekst for seg. Men med de nevnte her, som vi har sett ta opp dette i offentlig media, kan vi likevel si at dette overhodet ikke har skjedd. De er ikke blitt endimensjonale skikkelser isolerte i sin offerrolle.

    De har bidratt til økt forståelse og lavere terskel for å fortelle om tilsvarende efaringer. Og det trenger vi mer av!

  7. kvinnekongen Says:

    Ja, Beate. De er soleklare Kvinnekonger!

  8. Beate Says:

    Maria – du må nesten lese artikkelen i a-magasinet for å se om jeg har tolket henne rett – men journalisten sier det slik jeg forstår det, er at ved å fortelle om personlige ting på nett så blir man mer og mer grensesprengende, og ødelegger seg mer og mer. Altså at selve handling å «utlevere seg» både er et tegn på en er skadet og fører til utterligere problemer.

    Kvinnekongen – ja til alt du sier.

  9. mariasmetode Says:

    Leste artikkelen nå, men det gikk kanskje litt raskt?
    Skal se på den en gang til, jeg.

    Uansett; om det er journalistens mening, er jeg enig med deg i din hoderysting.

    Jeg la inn innlegget jeg skrev en tid tilbake likevel, jeg. Den streifer litt innom det du skriver om her.

    Lyst til å ta en kikk?

    http://bit.ly/8jJj3K

    @Kvinnekongen: Godt tenkt og formulert; som alltid!

    Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik at formålet er å «utdanne» leseren ved å fortelle hva som har skjedd en av krenkelser.
    Det kan være like mye, eller kanskje mer, som egenterapi, det å sette ord på, sortere.

    Likevel; selvsagt ønsker man sekundæreffekten av å bli forstått, oppleve at en ikke er alene og tertiæreffekten å «gjøre en forskjell» ved å utdanne, som du sier. (Nå snakker jeg generelt om folk som snakker om sine opplevelser, anonymt eller med fullt navn i alle former for sosiale medier, altså).

  10. Beate Says:

    Lest og kommentert, Maria!

    Jeg vet ikke om det var der vi «mistet» hverandre litt i at vi begge skriver om grenser, men der du skriver om grensesprengning som noe postivt, så er grenseløst noe negativt i denne sammenhengen?

  11. mariasmetode Says:

    Jo, det var det som skjedde, tror jeg. Jeg var inne i mine tankerekker og så ikke helt dine.😉

    Jeg er enig med deg i dine betraktinger; at det nødvendigvis ikke er en sammenheng mellom å snakke om seg selv og sine traumer og å utlevere seg utover «sunne» grenser. Det KAN likevel ha den effekten, at en blir mer traumatisert, om en ikke står støtt selv.

    Det var dette siste jeg fikk ut av artikkelen, men så leser jeg den med mine briller på, slik vi alle gjør. Kan hende var det fordi jeg akkurat hadde skrevet blogginnlegget over?

    (Og så synes jeg det er litt flaut på journalisten som tok kontakt med virrvarr sin vegne. Journalisten må åpenbart ha gjort dårlige forundersøkelser. Det kan selvsagt skje den beste. Det kan også skje når en selv har erfaringer i bagasjen som farger slik at det blir akkurat slik en vil se det.)

  12. Beate Says:

    Mine briller når jeg leste var jo sterkt farget av det som ble skrevet inne på veggen hos virrvarr på fjesboka. Jeg tror neppe jeg hadde reagert like sterkt om jeg hadde lest artikkelen uten å ha det med meg.

  13. mariasmetode Says:

    Ja, jeg ser veldig godt bakteppet du sikter til.
    Det blir interessant om vi får lese mailutvekslingen.

    Kan man legge ut en slik mailutveksling uten samtykke forresten?

  14. Beate Says:

    Hm. Vet du, det kjenner jeg ikke reglene på, jeg kan ikke helt se at det blir som en privat korrespondanse for journalistens del.

  15. Ondekvinner Says:

    Bra gjennomgang! Jeg synes nesten det mest sjokkerende er at journalisten – hvis hun tror på sin egen teori – med denne artikkelen utnytter mennesker som ikke evner å sette grenser selv. Flaks for henne at disse ødelagte menneskene er så selvskadende utleverende lissom: Sånt blir det god journalistikk av. Ufyselig.

  16. Yngve Ekern Says:

    Sterkt innlegg, sterke kommentarer, mange kloke ord. Jeg har sms’et Kristin Stoltenberg link hit. Hun melder seg nok.

  17. Sigrun Says:

    Så flott, Beate (selv om jeg synes man ikke skal kalle en traumatisk helsetilstand å være i en offerROLLE)!!! Jeg har ikke engang fått med meg dette med journalisten og Virrvarr før nå. Noe så utrolig frekt, dumt, kunnskapsløst og GRENSELØST. Den journalisten har jo nettopp en grenseløs atferd.

    For å gjøre det klart overfor journalister: Også vi som har opplevd overgrep, og som skriver om det, er rasjonelle mennesker og moralske aktører. Selv de av oss som er sterkt traumatisert, er det. Det er en misforståelse å tro at ofre er en egen sorts vesener, som ikke kan foreta valg, men styres blindt av sin fortid.

  18. Beate Says:

    Ondekvinner, ja det er noe av det jeg reagerer på. Om man mener det er gjør vondt verre å gå ut med slike historier, bryter man da ikke samtidig Vær varomplakaten i det man trykker en slik reportasje hvor tre mennesker nettopp forteller om overgrep de har blitt utastt for?

    Yngve, spennende! Tror du det også hadde vært mulig å få lagt artikkelen på nett nå, slik at de som ikke har fått den med seg kunne lese den der?

    Sigrun, det er en god presisering fra deg at det å være traumtaisert ikke er det samme som offerrolle.

  19. Sigrun Says:

    Vil føye til noe til det Kvinnekongen sier om hvorfor man skriver om overgrep:
    Jeg skriver blant annet fordi jeg ønsker at andre skal forstå hvorfor det er viktig å gripe inn overfor barn man mistenker utsettes for overgrep, og fordi jeg ønsker å gjøre både borgere og politikere oppmerksom på at hjelpeapparatet i stor grad overser eller bagatelliserer traumene til oss som har mange slike erfaringer fra barndommen.

  20. Sigrun Says:

    Beate, her er artikkelen: http://bit.ly/66CdCY

  21. Beate Says:

    Takk for linken, Sigrun! Jeg har også lyst til å sitere noe du skriver i kommentarfeltet i din egen blogg om dette:

    Egentlig ser jeg ikke på mye av det jeg skriver om som privat, fordi jeg anser vold og overgrep som et samfunnsproblem, ikke et privat problem. Derfor mener jeg emnet hører det offentlige rom til.

  22. Marian Says:

    Bare mht. det «formelle»: Jeg mener godt, man må lægge en mailkorrespondence ud på nettet, med mindre mailsene indeholder et udtrykkeligt forbud, lidt ligesom et copyright, mod det. Man kan skabe sig fjender ad den vej, men det er så en anden sag…

    Sigrun: «Den journalisten har jo nettopp en grenseløs atferd.» Så sandt!!

  23. Beate Says:

    Takk Marian. Og ja, jeg er også enig i at det er forholdsvis grenseløst – i betydningen uten hemninger måten journalisten tok kontakt med virrvarr på.

    Ellers har jeg oppdatert posten over med en link til Arachne og en av hennes poster som omhandler åpenhet på nett.

  24. Arachne Says:

    Fantastisk flott post! Jeg kunne ikke vært mer enig. Det er ikke grenseløst å fortelle om hva som har skjedd. Artikkelen, som også gjorde meg veldig sint, men jeg har ikke hatt kapasitet til å skrive om det ennå, legger det frem som om det å holde ting inni seg er et sunnhetstegn. Jeg tror på åpenhet. Jeg tror på det å legge av seg skammen.

  25. Mette Says:

    Et veldig godt innlegg. Jeg kjente et ubehag når jeg leste artikkelen i amagasinet, men kunne ikke sette fingeren på hva det var. Det hørtes riktig ut, men var allikevel feil. Det er jo egentlig klassisk, sykeliggjør den som forteller om overgrep, det er til deres eget beste å beskyttes mot seg selv, så blir det stille og vi snakker ikke mer om det. Det er mange måter å føre overgriperens/ maktens sak på, en av dem er å «hjelpe» og «beskytte» offeret til å ikke konfrontere, enten det gjelder overgriperen eller samfunnet. Dette brukes effektivt, enten det gjelder seksuelle overgrep og voldtekt, eller psykatri, eller kvinnefrigjøring for den sak skyld. Og som alltid er det et fnugg av sannhet, som gjør at det høres riktig ut, men allikevel feil. Hvis man får satt de som modig forteller om overgrep av ene eller annet slag i en bås som » grenseløst» og «oppmerksomhetsbehov» lages en distanse så vi ikke må forholde oss til problemet. Enig med Sigrun i at overgrep er et samfunnsproblem, ikke et «privat» problem som hører hjemme i den private sfære.

  26. Inger Says:

    En overgriper,Johan Martin Vie,står frem i Dagbladet i dag. Det virker ikke som om han forstår at det han har gjort er særlig alvorlig.Hvis det var mulig, burde han og andre konfronteres med mennesker med egne erfaringer i debattprogrammer slik at de redslene de forvolder når helt inn i ryggmargen til dem.

    «Kvinnekongene» har kontroll over egne grenser. Det er nok få som ikke føler respekt over at de våger å løfte lokket av denne stinkende gryten,slik at det blir mulig å gjøre noe med innholdet.

    Men noen kan nok ha problemer med å sette grenser, for overgriperens billede er helt brent inn i selvbilledet.De synes ikke de er verdt noe lenger–bare bruksgjenstander. Det er fryktelig å lese om hvor sterkt noen ungjenter hater seg selv, angriper seg selv ved å skjære seg opp,og forsøker å sulte seg ned til ingenting for å bli kvitt skammen. Alt det som skrives i kommentarfeltet til bloggene ser ut til å prelle helt av,for de stenger av det indre, skammens rom.

    De som har egne erfaringer og våger å ta det opp, er ikke grenseløse. DE SETTER GRENSER for de fascistene som lever i sin egen verden og ikke oppfatter andre som personer.

  27. Salander Says:

    Er det greit å fortelle at man har blitt utsatt for et overgrep, men grenseløst å fortelle om følelsene og tankene rundt det?

  28. Beate Says:

    Inger, har du noen linker til de bloggene du nevner her?

  29. Beate Says:

    Salander, jeg tenker at ingenting man sier i seg selv er grenseløst – alt avhenger av måten ting blir sagt på, i hvilken sammenheng osv. Men jeg kan ikke huske en eneste gang jeg har oppfattet at noen har fortlat om slike ting på en måte so ahr fått meg til å tenke at personen ikke virker å ha grenser

  30. Inger Says:

    Den jeg har fulgt lengst,har nå en skjult blogg. Jeg har lagt inn bloggene til tre andre som har vært utsatte for mishandling.

    http://embracinglife2.blogspot.com/?zx=5084426de075cfc6

    http://aini-enlitensky.blogspot.com/?zx=6baa54a93cf338e2

    http://dresdenpluss.blogg.no/1264379498_gjesteblogg_thea_erin.html

  31. Sigrun Says:

    Jeg sendte en liten mail til A-magasinet om at overgrep er et samfunnsproblem, ikke et privat problem. Kristin Stoltenberg svarte meg: «Derfor handler heller ikke artikkelen om at man skal snakke om overgrep, eller ikke. Men det faktum at mange med denne erfaringen sliter med hvor privat man skal være i offentligheten. Altså alt det andre man deler (ikke overgrepet.»

  32. MariasMetode Says:

    Så bra du spurte!

    Det var vel omtrent slik jeg leste artikkelen selv.

    Det kan det jo være flere årsaker til at artikkelen tolkes ulikt. Som jeg skrev over har vi som lesere egne briller og erfaringer i bagasjen når vi leser og tolker -og selvsagt; journalisten kan ha vært uklar og tvetydig.

    Så; det er bra å fortelle om overgrepet/krenkelsen/etc, om man vil det; men man skal være forsiktig med hvor mye av det intime en deler med andre på nett?

    (Synes forsatt hun bommet på Kvinnekongene nevnt over. Jeg har ikke inntrykk av at de deler det de ser som intimt og dermed kan opfattes grenseløse. Det er ofte slik en kan merke, som leser.)

  33. Beate Says:

    Jeg oppfattet også journalisten dit hun skriver ovenfor, og det er det som gjør meg mest provosert. Hun har en hypotese (ikke faktum!) som sier: «mange med denne erfaringen sliter med hvor privat man skal være i offentligheten. Altså alt det andre man deler (ikke overgrepet.”»

    Hvor har hun dette fra? Hvilken forskning er det som støtter dette? Den første psykologen hun intervjuer sier det motsatte, at det kan forekomme, men at det er de ferreste det gjelder. Ingen av de hun intervjuer kjenner seg igjen i dette, de anser alle sammen at de har god kontroll over hva de sier og ikke sier offentlig.

    Hva man skal utlevere og ikke utlevere er et tilbakevendende tema både på fjesbok, twitter, blogger og i media, det er en ting man allment bør være opptatt av og ha et reflektert forhold til, og som mange kan brenne seg på. Ida spurte journalisten om forskningen som lå bak en hypotese om at dette gjelder mer for folk som har vært utsatt for overgrep enn andre, men det kunne ikke journalisten gi. Og det tror jeg heller ikke finnes.

    Hun har laget en hypotese, hun serverer den som en sannhet, og om hun lykkes i å få folk til å tro på den, så er det hun som gjør oss til kikkere. Jeg merker det bare på meg selv – sammen med artikkelen så serverer de et bilde av en Mia Gundersen i en litt utfordrende posisjon – og assosiasjonen jeg gjør meg med det samme er som følger: «Aha, hun byr på seg selv på en vulgær måte, og det gjør hun fordi hun har vært utsatt for overgrep.»

    Og når man siden leser blogger hvor folk går åpent ut med overgrep, så sitter man plutselig å vurderer «er dette skrevet fordi hun er blitt grenseløs»?

    Og i det man gjør det, så er man ikke lenger en mottager som tar i mot en tekst, og vurderer det som det den er. Stoltenberg sin kommentar legger seg imellom, og gjør oss plutselig til kikkere. Vi vurderer personen og det den skriver på en ny måte. Med mistenksomhet.

  34. Sigrun Says:

    Bare en digresjon: Kirkengen er ikke psykolog. Hun er medisiner.

  35. Beate Says:

    Jeg har antatt at hun har vært journalist, men hun er altså medisiner (i tillegg)?

  36. Sigrun Says:

    Kirkengen er medisiner og professor i allmennmedisin, og har meg bekjent aldri vært journalist. Hun er den ene av de to fagfolkene Stoltenberg intervjuer.
    Jeg kommenterte dette fordi du skrev i en kommentar litt ovenfor om «den første psykologen hun [altså Stoltenberg] intervjuer». Men hun intervjuer bare én psykolog, samt altså en lege.
    Synes det er litt viktig for spesielt interesserte, fordi Kirkengen i sin forskning og sitt forfatterskap skriver om både kroppslige og psykiske reaksjoner på overgrep.

  37. mariasmetode Says:

    Så gøy med langt kommentarfelt😀

    Jeg måtte kikke en gang til på artikkelen, jeg, hva de ulike har sagt og hvilke koblinger som ble gjort. Det blir langt og sikkert litt kjedelig. Hold for øynene til den som ikke fordrar😀

    Flotte Mia Gundersen sier at hun som følge av ulike hendelser i undgomsårene fikk problemer med å sette grenser og at dette ligger som et bakteppe for avgjørelsene hun tar.

    Journalisten lister opp hva fra sitt personlige liv Mia har snakket om i media. (Merk at Mia ikke selv trekker dette frem som eksempler på grenseløs adferd.)

    Mia Gundersen sier også at hun i dag opplever at grensene er tilbake og at om hun hadde fortalt om voldtekten og krenkelsene på den tiden hun slet med selvfølelsen, ville det vært ødeleggende for henne.

    (Jeg tror det er veldig riktig. Som jeg har skrevet et annet sted; en skal stå beint for å takle både å bli avvist og å bli tatt i mot i det man forteller og da er det lurt å ha en intakt selvfølelse.)

    Mia Gundersen sier også at hun er glad for å ha kunne bruke sin kjendistatus til å fokusere på viktige temaer og å hjelpe andre og angrer derfor ikke på sin åpenhet. (Men: som sagt; hun mener at hun fortalte etter at selvfølelsen var på plass.)

    Politiker André Oktay Dahl sier en del om at han vil ha fokus på saken (voldtekten) og ikke fokus på ham som person. Han beskytter seg altså ved å ikke utlevere sine innerste tanker og følelser.

    Jeg tipper at syklist Anita Valen de Vries ikke er særlig fornøyd med vinklingen hun har fått. Jeg kan ikke se noe sted at hun kobler at hun har vært utsatt for noe uønsket med at hun er blitt til å strekke seg lang for andre. Hun er også veldig klar på at hun skjermer seg om sin private historie, men forteller den personlige historien om overgrep uten detaljer.

    Jeg synes forsåvidt artikkelen understreker flere ganger at man KAN bli grenseløs og totalt utleverende av å oppleve overgrep og krenkelser.
    Det vises til at det å utlevere seg overfor «kikkere» kan føre til nye krenkelser og fortsatt opprettholdelse av manglende grenser.

    Det var dette som satt igjen av budskap hos meg. KAN. Og at en samtidig skal tenke igjennom effekten av det en sier om seg selv og sine opplevelser i det offentlige rom. Jeg leste ikke at en skal unnlate å fortelle om overgrep og urett i seg selv.

    Men, det er et stort men: Jeg kan se at artikkelen kan leses som tendensiøs i det at både hovedingressen (når barn opplever overgrep og trakkasering kan de bli grenseløse voksne), bildetekst (Mia som forteller at åpenheten hadde vært ødeleggende tidligere) og uthevet brødtekst (hendelser i ungdomsårene gjorde at jeg i perioder fikk problemer med å sette grenser )alle peker i retning av at de som opplever overgrep blir grenseløse.

    Og like ille: det som kan oppleves som grenseløst fra en blogglesers side er skriftemål fra en som har vært utsatt for overgrep og/eller krenkelser av noe slag.

    Journalisten skriver tidlig og legger listen ved « Det overraskende er at mange av dem (som skriver om personlige ting på nettet) selv har vært voldtatt som barn eller ungdom eller er blitt krenket på annen måte». Hun spør tilforlaterlig om det er noen sammenheng.

    Jeg kan ikke se at hun har noe som helst belegg for å hevde en slik klar sammenhegn.

    Så; det betimelige spørsmålet fra L_Salander lenger opp:

    Er det greit å fortelle om selve krenkelsene, men ikke følelsene rundt?
    Er det greit for oss som lesere så lenge vi ser en person med mot og styrke, en som sparker right back at ya´ og som ikke setter seg ned, synker inn i det miserable, det vanskelige, tanken på det en er blitt utsatt for og som en var offer for?
    Hvem bestemmer når noe er utleverende og når noe ikke er det?
    Kan noe som oppleves som utleverende når jeg leser ikke være det for den som skriver?

    Er det smaken på tunga til leseren når som gir fasiten?

  38. Beate Says:

    Sigrun, jeg rotet meg helt bort nå, og blandet sammen navnene til Stoltenberg og Kirkengen. Takk for at du retter opp i slike faktiske feil.🙂

    Maria, jeg er enig i gjennomgangen din. Og det var det tendensiøse jeg bet meg merke. Som du påpker, intervjuene har en helt annen tyngde og retning enn ingress, billedtekst og alt journalisten fremhever. Tendensiøst er riktig ord her. For meg virker det som om hun har hatt en agenda først – og så vinkler det hun kan for å få fram sitt budskap. Det er dårlig, tendensiøs journalistikk, og jeg lurer veldig på hva bevegrunnene hennes her. Jeg håper hun kommer til til kommentarfeltet også.

  39. Salander Says:

    Jeg mener grensen setter den enkelte selv, men jeg ser poenget med at det kan være vanskelig for en som står midt oppe i det (både med at det nylig har skjedd og at en er i en fase hvor man bearbeider det). Som Maria sier; en må være godt plantet for å klare å stå støtt i møte med andre mennesker når en forteller sin historie.

    Jeg er litt delt i saken. På den ene siden ser jeg mange har godt av å blogge eller på andre måter være offentlig om det de har opplevd, enten under pseudonym eller med sitt eget navn. Skriftestol, som Maria sier. De får på den ene siden endelig fortalt om at dette har skjedd dem og nå vil de ikke være hemmelige om det mer, og på den andre siden tror jeg mange øver seg i å være åpen om det som har skjedd før de er åpen om det in real life. Den sistnevnte kategorien tror jeg lett kan bli grenseløs.

  40. olava Says:

    Endelig fikk jeg lest posten din🙂 Jeg leste artikkelen og satt med en merkelig forvirring etterpå. Du satte det egentlig ned i ord. Det er to ulike problemstillinger som blir blandet. Den ene er at de som har opplevd overgrep kan ha problemer med nettopp det du sier; å overholde grensene for det å bli utsatt for nye overgrep. Den andre er at det for (alle) mennesker er en balansegang mellom det å være personlig eller privat i det offentlige. Dermed er det ganske utrolig at artikkelforfatteren har klart å lage en sammensmelting av disse to som ikke har noe med hverandre å gjøre etter min mening.

    Det er deilig å lese dine lange fine innlegg igjen – særlig fordi du får så lange fine kommentartråder på dem😀


  41. […] har snakket mye og varmt om retten til å bruke pseudonym, at det er viktig og riktig i mange saker. Jeg har også problematisert det øyensynlige i at pseudonyme som skriver om viktige […]

  42. Beate Says:

    Olava, egentlig oppsumerer du det hele mye enklere og greiere enn jeg klarte. Man blander rett og slett to temaer slik at det blir et sammensurium som ikke holder vann.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: