Hva lengter du etter?

februar 4, 2010

Den tiden jeg bodde i kloster var det en del ting jeg lærte som nok kommer til å prege kristendomsforståelsen min resten av livet. Noe av det jeg lærte var å lytte til hva jeg lengtet etter. Hva som ga meg energi og liv, hva jeg ble gla av. Hva jeg virkelig ønsket å gjøre. Koblingen jeg fikk der var at det at de innerste ønskene mine, de er også Guds ønsker for meg, det som oppleves som godt for meg, det er også hva Gud mener er godt for meg.

Senere har jeg møtt dette igjen i Ignatiansk spiritualitet , ikke minst i jobbingen med det som kalles Ignatius sin eksamen. (Min erfaring er fra den retningen som har utviklet seg i England de siste tiårene ikke minst gjennom Patrick Purnell, og som mange av retrettstedene innen Sandombevegelsen tilbyr.)

I dag dukket temaet opp i en helt annen sammenheng, i ”Den uendelige historien” av Michael Ende som ungene og jeg leserfor tiden.

Bastian er kommet til Fantásia, og har møtt løven Graógraman. For å komme seg videre må han gjennom tempelet med de tusen dører, og for å finne det må han ønske seg noe.

Bastian tenkte se gom en god stund, så sa han:
”Merkelig at en ikke bare kan ønske seg hva en vil. Hvor kommer ønskene våre egentlig fra? Og hvor er et ønske?”
Graõgraman så stort på gutten, men svarte ikke.

Noen dager senere hadde de på ny en svært viktig samtale.
Bastian hadde vist løven innskriften på baksiden av Klenodiet. ”Hva kan det bety, ”spurte han. ”GJØR HVA DU VIL, det betyr vel at jeg kan gjøre alt jeg har lyst til, tror du ikke det?”
Graógraman ble plutselig fryktelig alvorlig i ansiktet, og øynene begynte å gløde.
”Nei,” kom det med en dyp, rungende stemme, ”det betyr at du skal følge din Sanne Vilje. Og ingenting er vanskeligere.”
”Min Sanne Vilje? Gjentok Bastian imponert. ”Hva er det for noe?”
”Det er din egnen dypeste hemmelighet, som du ikke kjenner.”
”Hvordan kan jeg finne den, da?”
”Ved å gå ønskenes vei, fra det ene til det neste, helt fram til det siste. Den vil følge din Sanne Vilje.”
”Jeg synes ikke det høres så vanskelig ut akkurat,” mente Bastian.
”Det er den farligste av alle veier,” sa løven.
”Hvorfor det? Jeg er ikke det minste redd.”
”Det er ikke det det dreier seg om,” knurret Graógraman. ”Den krever fullstendig sannferdighet og oppmerksomhet, for ingen annen vei fører så lett ut i håpløs forvirring som denne.”
”Mener du, fordi en ikke alltid bare har gode ønsker?” prøvde Bastian seg fram.
Løven pisket med halen i sanden der den lå. Den la ørene inntil hodet, rynket bryskt på nesen, og øynene sprutet il. Bastian dukket seg uvilkårlig, da Graógraman sa men en stemme, som igjen fikk ørkenen til å skjelve:
”Hva vet du om hva ønsker er for noe! Hva vet du om godt og ondt!”
I de følgende dagene tenkte Basian mye over hva den Spraglete Død hadde sagt til ham. Men det er mange ting en ikke kan komme til bunns i bare ved å tenke, det må erfaring til. Og slik hang det sammen at han først i lang tid senere, etter å ha opplevd mye i mellomtida, begynte å forstå Graógramans ord, når han tenkte tilbake på dem.

Fra Den uendelige historien av Michael Ende, til norsk ved Erik Krogstad.

«Grograman the Many-Colored Death» er laget av Jessica Menn.

*********

Hva det var som sparket i gang disse tankene i dag? En post inne hos Harald Hauge: Om hjerterå kristen etikk. Den handler om noe helt annet, men samtidig om nettopp dette.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: