12. mai – ME-dagen

april 30, 2010

Den internasjonale ME dagen markeres 12. mai. Det har ikke vært så store markeringer i Norge tidligere, men i år ser det ut til å bli en stormarkering, i alle fall i Oslo. Det blir premiære på en norsk film om ME: få meg frisk, paneldebat og stand foran Stortinget.

Les mer inn hos Rutt.

I det jeg tittet innom en bokhandel – slik jeg alltid må gjøre, så sto den der. Minette Walters siste så langt: Kameleonens skygge. Lommeboka var tom, men bursdagen min var noen dager etterpå, og den sto der på mammutsalg og jeg kjente noe jeg bare har kjent før med et par forfattere – at denne boka må jeg bare ha. Jeg må ha den nå. Og der jeg satt med boka i armene noe minutter senere så innså jeg at jeg faktisk er forelska i bøkene til Walters. Ja, sånn virkelig forelska slik at det bruser i blodet, jeg blir rød i kinnene og kiler i magen fordi jeg har noe timer foran meg med en Waltersbok.

Etter at denne boka var fortært sånn cirka en og en halv gang, gikk jeg gjennom hyllene og dro frem en rekke gamle på nytt, lette igjennom biblioteket etter de jeg ikke hadde selv, og fant også en jeg ikke hadde lest før. (Ishuset.) Nå har jeg vært igjennom de fleste av de jeg bare hadde lest en gang tidligere og en del tanker svirrer i hodet.

For det første: Hvorfor? Hvorfor griper de bøkene meg på en slik måte? Jeg tror svaret ligger mye i hovedpersonene. De er utrolig herlige og oppegående. De ligner hverandre til det nesten kjedsommelige i at de er intelligente, rappkjefta, nysgjerrige, velmenende. Om de i tillegg til å være hovedpersoner også er ofre, blir de utsatt for ekstremt bestialske forbrytelser. De blir forfulgt, terrorisert og går igjennom ting som knekker de fleste – men om det knekker dem så kommer de seg på beina igjen.

De samme temaene kommer på nytt og på nytt: Bestialitet, terror, baksnakking, fordommer, hevn og for ikke å snakke om å ta feil.

Det som er spennende er at Walters tar opp disse temaene forholdsvis svart-hvitt, men altså både svart og hvitt. Hun beskriver fordommer og feilslutninger hos folk som er smarte og oppegående, men også hos de som er verken smarte eller oppegående. Det samme med hevn. Mange av intrigene hennes består i at folk tar hevn med trakassering og terror. Gjerne etter å ha misforstått hvem som er skurken. Ikke helt sjeldent fordi den virkelige skurken klarer å lure folk rundt seg til å tro at det er slik eller så. Men også heltene tar hevn her, gjerne der politiet kommer til kort og den farlige, farlige skurken ellers ville ha fått tatt dem eller kommer til å gå løs om de ikke tar saken i egne hender. De smarte politimennene ser ofte mellom fingrene når det kommer til dette.

Politimenn hos Walters er et kapittel for seg. De er ofte av de glupe heltene, men vi finner også fordommene her, gjerne ispedd en god del kvinneforakt.

Motiv som går igjen er amnesia etter ulykker. At verken hovedpersonen eller de rundt vet hva som har skjedd. Andre motiv er barn som blir utsatt for overgrep, lange politiintervjuer. Avisartikler og leksikale artikler er ofte trykket mellom kapitlene. Og sist men ikke minst – kjærlighetsforhold. De begynner gjerne med uvilje og krangling før de rett og slett krangler seg samme.

Walters er ikke langt unna å gjenta seg selv gang på gang. Men allikevel altså, jeg forelsker meg i personene hennes, i stilen, i dramaene. Og dette blogginnlegget er rett og slett en blandig av en hyllest og et spørsmål – er det flere der ute? Hva er favorittromanen din? Hvilke personer slipper deg ikke? Hvem har faktisk tatt hevn og hvem har ikke gjort det? Og hva med Olive? Tok hun øksa?

Åkeren meg

april 10, 2010

Den tiden jeg lå på det sykeste var alle lyder et mareritt. De brøt gjennomvegger og vinduer, gjennomhørselsværn og ørepropper. De brøt seg inn og gnaget og skrek ihvert fiber av kroppen.

Det er et fantastisk vær ute. Jeg så linnerla i dag -vippestjerten som går rundt og forsøker å sende jorda langt vekk og bort i universet der den knipser og knipser på det den en gang så som en liten ert langt der borte i universet.

Det er snø på jordene ennå – litt grå snø som ligger igjen og gir fukt til det grønne som har begynt å spire – et svakt, svakt grønnskjær i det tørr-gule som ligger her på jordet på andre siden av vinduet.

Traktorene i vårrånna. Det var ikke den verste lyden – ikke om vinden sto den riktige veien. Lyden var lavere, mer brummende enn de fryktede gressklippere og ble borte i det traktoren forsvant bak haugen. Og når den den var borte ble det stille lenge, helt til høstonna langt, langt vekk i tid.

Så lå jeg der, og hørte gresset gro. Og aksene bryte seg veg, opp i friluft.

Jeg tenkte på åkeren. Guds åker som grodde, og jeg husket lignelsen med aksene som skulle treskes. Om å skille klint fra hvete. Om å la det dårlige og det gode gro seg ferdig slik at man kunne skille og ta vare på det gode. Historier jeg følte meg ferdig med for lenge siden – fordi jeg tenkte at jeg hadde forstått at det ikke var slik at vi mennesker enten var klint eller hvete. Vi var begge deler. At vi enten ikke var godt eller dårlig korn. Vi var begge deler. At alt må leve side om side, for det er nå en gang slik vi er, gode og dårlige på en gang – og vi kan ikke vokse, gro og bli det vi skal om det ikke får være nettopp slik.

Men dette frøet da? Om hvilket det sto at noe faller på steingrunn, vosker raskt opp for så å dø, noe faller blant torner og blir kvalt. Noe faller i god jord og gror godt. Hva med det? Når folk hadde lagt ut om den teksten så hadde det alltid vært som en formaning, et varsel om å være forsiktig, for tro var en skrøpelig ting om det ikke falt i god jord, så sørg nå for å vise at du vokser godt!

Mens jeg lå der og hørte det spire og gro så kjente jeg meg mer og mer som en åker. Ikke som et frø, et stakkars frø som kunne velge å falle hit eller dit, eller av vindens lunefullhet eller såmannens manglende treffsikkerhet kunne stå i fare for å havne på helt feil sted, enten det var blant småstein, rosehekken nedenfor vinduet eller den lille bekken som buktet seg vei helt nederst på jordet. Nei, jeg kjente meg som hele åkeren. Ingenting skulle jeg prestere. Jeg skulle bare ligge der og ta imot. Frøene de kom dalende de, til meg. Til den gode jorden min. Til den karrige. Til den delen som ikke var drenert og hvor alt som skjøt opp døde allerede i juni. Jeg skulle bare ligge der og la sol og regn og vind og livets mirakel i hvert lite frø gjøre arbeidet. Åkeren meg.

Napoleon og kirken

april 7, 2010

Napoleon tok paven i arrest og gjorde llers som han ville med kirken, sa til en kardinal: «Eminense, vet De ikke at jeg har makt til å ødelegge kirken?» «Jo», svarte kardinalen, «men det har vi selv forsøkt i 1800 år, uten hell».

(Fra kronikken «Den katolske kirke i krise av Janne Haaland Matlary.)

Ateisten og teisten

april 5, 2010

”Si meg” sa ateisten,” Hva er egentlig sannheten, finnes det en Gud?”

Mesteren sa: ”Om du vil at jeg skal være helt ærlig, så vil jeg ikke svare.”

Senere krevde disiplene hans å få vite hvorfor han ikke hadde svart.

”Fordi det ikke finnes noe svar på spørsmålet hans” sa Mesteren.

”Så du er en ateist?”

”Nei, absolutt ikke. Ateisten gjør den feilen at han benekter det som vi ikke kan si noe om,”

Etter en pause for å la dette synke inn, la han til: ”og teisten gjør den feilen at han bekrefter det.”

*******************

God påske!