Med Minette Walters i hjertet

april 20, 2010

I det jeg tittet innom en bokhandel – slik jeg alltid må gjøre, så sto den der. Minette Walters siste så langt: Kameleonens skygge. Lommeboka var tom, men bursdagen min var noen dager etterpå, og den sto der på mammutsalg og jeg kjente noe jeg bare har kjent før med et par forfattere – at denne boka må jeg bare ha. Jeg må ha den nå. Og der jeg satt med boka i armene noe minutter senere så innså jeg at jeg faktisk er forelska i bøkene til Walters. Ja, sånn virkelig forelska slik at det bruser i blodet, jeg blir rød i kinnene og kiler i magen fordi jeg har noe timer foran meg med en Waltersbok.

Etter at denne boka var fortært sånn cirka en og en halv gang, gikk jeg gjennom hyllene og dro frem en rekke gamle på nytt, lette igjennom biblioteket etter de jeg ikke hadde selv, og fant også en jeg ikke hadde lest før. (Ishuset.) Nå har jeg vært igjennom de fleste av de jeg bare hadde lest en gang tidligere og en del tanker svirrer i hodet.

For det første: Hvorfor? Hvorfor griper de bøkene meg på en slik måte? Jeg tror svaret ligger mye i hovedpersonene. De er utrolig herlige og oppegående. De ligner hverandre til det nesten kjedsommelige i at de er intelligente, rappkjefta, nysgjerrige, velmenende. Om de i tillegg til å være hovedpersoner også er ofre, blir de utsatt for ekstremt bestialske forbrytelser. De blir forfulgt, terrorisert og går igjennom ting som knekker de fleste – men om det knekker dem så kommer de seg på beina igjen.

De samme temaene kommer på nytt og på nytt: Bestialitet, terror, baksnakking, fordommer, hevn og for ikke å snakke om å ta feil.

Det som er spennende er at Walters tar opp disse temaene forholdsvis svart-hvitt, men altså både svart og hvitt. Hun beskriver fordommer og feilslutninger hos folk som er smarte og oppegående, men også hos de som er verken smarte eller oppegående. Det samme med hevn. Mange av intrigene hennes består i at folk tar hevn med trakassering og terror. Gjerne etter å ha misforstått hvem som er skurken. Ikke helt sjeldent fordi den virkelige skurken klarer å lure folk rundt seg til å tro at det er slik eller så. Men også heltene tar hevn her, gjerne der politiet kommer til kort og den farlige, farlige skurken ellers ville ha fått tatt dem eller kommer til å gå løs om de ikke tar saken i egne hender. De smarte politimennene ser ofte mellom fingrene når det kommer til dette.

Politimenn hos Walters er et kapittel for seg. De er ofte av de glupe heltene, men vi finner også fordommene her, gjerne ispedd en god del kvinneforakt.

Motiv som går igjen er amnesia etter ulykker. At verken hovedpersonen eller de rundt vet hva som har skjedd. Andre motiv er barn som blir utsatt for overgrep, lange politiintervjuer. Avisartikler og leksikale artikler er ofte trykket mellom kapitlene. Og sist men ikke minst – kjærlighetsforhold. De begynner gjerne med uvilje og krangling før de rett og slett krangler seg samme.

Walters er ikke langt unna å gjenta seg selv gang på gang. Men allikevel altså, jeg forelsker meg i personene hennes, i stilen, i dramaene. Og dette blogginnlegget er rett og slett en blandig av en hyllest og et spørsmål – er det flere der ute? Hva er favorittromanen din? Hvilke personer slipper deg ikke? Hvem har faktisk tatt hevn og hvem har ikke gjort det? Og hva med Olive? Tok hun øksa?

20 Responses to “Med Minette Walters i hjertet”


  1. […] Med Minette Walters i hjertet […]

  2. Pauline Says:

    Enig, veldig gode bøker. Umulig å ha noen favoritt. Acid Row er ganske interessant hva karakterer angår. Karakterene presenteres som endimensjonale tapere i begynnelsen, men etter som dramaet utspilles viser de seg å være interssante og handlekraftige.

  3. Beate Says:

    Acid Row er en av mine absolutte favoritter. Det er vel den som ligner minst på de andre – selv om det der også er de samme temaene. Hevn, massehysteri osv.

    Den har også en liten sekvens som jeg har tenkt mye på mens jeg var veldig syk, og det er den gamle dama som ikke klarer å bytte på senga si sjøl, og som derfor legger opp til å ødelegge det fine sengetrekket for forhindre søl på resten av senga. Det har jeg kjent meg så igjen i, og at Walters trakk det frem på en slik måte, og måten Jimmy reagerer på dette var så godt å lese. Det var å «bli sett» og få medfølelse for.

  4. olava Says:

    Hmmmm, nå kjente jeg at jeg skulle ønske jeg hadde masse tid til å lese bøkene hennes på nytt. Og den siste har jeg jo ikke lest!

    Om ikke annet fikk jeg kanskje svaret på hvorfor hun er i hjertet mitt også🙂

  5. Beate Says:

    Du har det på samme måten? Hun er fin. Jeg skal på lang-lang togtur i morra, og tenkte å ta med meg Disordered Minds. Den og Fox er vel de jeg har likt dårligst. Fox ble langt bedre etter andre (og tredje) gjennomlesnig, men Disordered Minds har jeg faktisk ikke lest på nytt noe gang.

    Nå jobber hun med den 13. boka si ser jeg av hjemmesiden.

    http://www.minettewalters.co.uk

  6. Trine Haug Says:

    Vi som er foreldre holder på å spy av utallige visninger av Byggmester Bob, Lilo og Stich, Istid osv. Vi kan bøkene om Gubben og Katten utenat. Barn elsker gjentakelsen og gjenkjenningen.

    Som voksne er vi ikke annerledes, bare litt mer avanserte. Vi søker kjente mønstre og forutsigbarhet. Vi kan åpne boka og umiddelbart sette oss inn i universet fordi vi har erfaring om hvordan det er bygd opp. Selv om løsningen på en krim kommer som en overraskelse, er også det et mønster. Vi har dette å glede oss til hele veien.

    Vi er mer avansert enn barna i det vi ikke leser den samme boka igjen og igjen, i stedet venter vi på oppfølgeren. Forfatteren må ha et snev av nyheter for å holde på vår interesse.

    Det er ikke uten grunn at f. eks, Henning Mankell selger ørtenhundreogfjørtitusen eksemplarer av bøkene om Wallander. Vi går og gleder oss til neste bok, vi vet vi får valuta for pengene!

    Jeg er selv en stor fan av Minette Walters. Jeg vet jeg får det jeg kaller kvalitet: Sikkert språk, intelligent plot, en kjærlighetsaffære, fråtsing i menneskets dunkle sider; alt det Beate beskriver og en overraskelse til slutt. Forventninge om underholdning noen timer er garantert.

    Det er ikke noe sjansespill, som å begynne på en ukjent forfatter eller sjanger, med mulighet for skuffelse.

  7. Beate Says:

    Ja, det er kanskje slik? Vi vet hva vi får, og vi liker det.

    Jeg mener, folk hører jo på den samme musikken gang på gang på gang på gang på… hvorfor ikke bøker?

  8. Trine Haug Says:

    Det er forsket ganske mye på dette, litterære mønstre og våre lesevaner. Konklusjonen er omtrent som ovenfor, mye forkortet og sikkert noe upresist forklart. Det er ikke noe jeg bare har funnet på sjøl🙂

  9. Beate Says:

    Men hva med kjedsommelighet etter hver? For jeg sitter jo også igjen med en følelse av at jeg gjerne skulle lest henne når hun gjorde noe «nytt». Samme opplevelsen har jeg når jeg leser John Le Carré.

  10. Trine Haug Says:

    Det er vel det som kjennetegner den dyktige forfatteren i forhold til den mindre dyktige, fornyelse innenfor rammene av det kjente mønster, så hun holder på oppmerksomheten. Også sper vi på med noen andre forfattere og sjangre innimellom, for variasjon.

    Hvis man ser på skjønnølitteratur i ett, er samme modell brukt i det aller meste, unntaket er vel tragedien: Hjemme – ute – hjemme. Fra det trygge, til det uttrygge og tilbake til det trygge. Vi leser likevel.

  11. Olava Says:

    Nå har jeg bestilt bok på kindle for iPhone *glede seg*

  12. Beate Says:

    Må du bestille det? Får man ikke overført det med en gang?

  13. olava Says:

    Med bestille mente jeg bestille og få med en gang😉

  14. lykkefund Says:

    Hei, jeg har lest masse av Minette walters.

    Men i de siste har jeg lest Tusen soler stråler og Drageløperen. Og i kveld så jeg en dokumentar på NRK om gutter i Afganistan som er dansere for menn. De blir voldtatt og ofte blir de drept hvis de ikke lysterer eller blir for gamle. Jeg er sjokkert etter å ha lest Drageløperen. Og sønnen min som så dokumentaren i lag med meg ble helt fortvilet på guttenes vegne og på samfunnet. Men selv politiet er med på det.

    Jeg ga bort Drageløperen til min bror da de lå hos oss nå i april. Den boken annbefales på det sterkeste.

  15. Beate Says:

    Ja, jeg har også lest den. Da fant jeg ut at jeg har en tig til felles med Afghanerne, og det er at jeg gjerne hører slutten på en bok eller en film før jeg leser den.

  16. Kari Says:

    Elsker, elsker, elsker Minette Walters. Har du ikke lest Ishuset, så er det bare å glede seg. Det var det som var «min første»🙂

  17. Beate Says:

    Har lest den nå – og ja, den var bra!

  18. Silje Says:

    Hei, jeg er også Minette Walters-fan, så måtte bare skrive en liten melding her:-) Mine favoritter er Acid Row og Olive tok en øks. Tror jeg likte minst Krutt og Fox. Tenker at jeg må spare bøkene hennes og ikke lese mer enn en i året, men kanskje det snart er på tide å lese noen av de opp igjen.

    Hva det er med Minette Walters er jeg ikke sikker på, men jeg synes hun sammen med Karin Fossum er i en klasse for seg blant de krimforfatterne jeg har lest. Det er noe med de gode karakterene, miljøbeskrivelsene og den psykologiske innsiktene som fascinerer meg. Du får noe mer enn bare en spennende og underholdende bok.

  19. Martin Says:

    Hvem er morderen i boka?

  20. Beate Says:

    I hvilken? Olive tok en øks? Det får vi aldri vite sikkert. Det kan være Olive selv.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: