Villaksen er blitt mager og slapp. De har dårlig kondis. De yngste er de verste. Ikke skjønner man helt hvorfor heller.

Og når det kommer til laks så kan man vel ikke egentlig skylde på latskap, for mye sykepenger eller puter under armene heller. Sånn sett er det mye enklere med mennesker. Vet man ikke hvorfor kan man jo alltids mene det er mangel på karakter og moral det er noe galt med, og la det bli med et.

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

Heidi Helene Sveen har i dag en kronikk i Aftenposten med tittelen ”Hva er et barn”. Hun tar opp mange forskjellige sider med å være barn i vårt samfunn og trekker slutningen at vi har vanskelig for å se på barn som likeverdige.

Det er jeg enig med henne i – selv om jeg nok tenker problemet ikke er så mye at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vårt samfunn, som alle andre handler mye om at vi må kjempe for våre egne rettigheter, og at noe av problemet for barn og andre svake grupper er at de nettopp ikke får gjort dette. At problemet ikke handler så mye om at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vi i samfunnet baserer oss på at folk snakker opp for oss selv. Når det gjelder familien, og barns rolle i familien så blir situasjonen en litt annen, her handler det om familiedynamikk, om roller og om maktstrukturer. Jeg opplever at Sveen her blander kortene, også når hun går inn på barns religionsfrihet. Hun skriver:

Et annet tegn på at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor, er det faktum at barn ikke står fritt til å velge sin religion. Dette til tross for følgende formulering i barnekonvensjonens artikkel 14: «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Det vi leser her er intet mindre enn den reneste festtale, for allerede i neste setning blir denne rettigheten inndratt med følgende ord: «Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Foreldrenes frihet.
Hvis du lurer på hva dette innebærer i praksis, så kan kanskje barneombud Reidar Hjermann hjelpe. Om barns religionsfrihet har han følgende å si i Bergens Tidende 20. mars: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning». Det er altså foreldrenes frihet til å velge sine barns religion som beskyttes her, ikke barnas religionsfrihet. Den er kastet på båten.

Men illusjonen om barns religionsfrihet stopper ikke her. Privatskoleloven tillater nemlig såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk». Videre presiserer forbundet hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes ikke med ett eneste ord.

Hun skriver: ”Barn står ikke fritt til å velge sin religion”. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva det betyr. Hva betyr det at barn velger sin religion? Hva vil det si å ikke kunne velge sin religion? Og hva skal samfunnet egentlig gjøre for å legge til rette for at barnet skal kunne velge sin religion?

Som barn begynte jeg å gå i kirken på egenhånd. Når klokka ringte 10 søndag morgen så sto jeg opp, kledde på meg og gikk på søndagsskolen, mens resten av huset sov. Jeg valgte å følge en religiøs undervisning. Senere valgte jeg fritt hvilke sammenhenger jeg skulle oppsøke. Hvor jeg ville ha mitt overgangsrite fra barn til voksen. Jeg valgte å være ateist noen år. Så var jeg innom en rekke forskjellige kirkesamfunn. I Norge legger staten ingen hindringer for dette. Det er dette som er religionsfrihet, en frihet hvor staten ikke blander seg opp i hva slags religion et menneske har. Ei heller barn. I den betydning er det, også for barn, full religionsfrihet i Norge.

Det kan virke som om Heidi mener at problemet er at barn blir påvirket av sine foreldre, at foreldrene tar de med i religiøse sammenhenger – og at de derfor ikke har religionsfrihet. Det er for det første en ganske smal bruk av ordet religionsfrihet, en privatisering av ordet. For det andre så forstår jeg ikke hva hun mener man skal gjøre for å ”fri” barnet fra denne påvirkningen. Skal staten nekte barn tilgang til religiøse seremonier? Skal man avkreve barn en erklæring på at de gjør dette av egen, fri vilje? Begge deler høres helt urimelige ut, og jeg regner heller ikke med at det er det Heidi vil, men jeg skulle gjerne hatt eksempler på hva hun mener, for jeg klarer ikke helt å se hva man kan gjøre som skulle fremme religionsfrihet på et familieplan.

En voksens religionsfrihet handler blant annet om å ha friheten til å la seg manipulere med, være en del av usunne religiøse sammenhenger, gi bort penger til formål uten mål og mening. Med andre ord – en frihet til å ta valg de fleste rundt personen anser som skadelige. Når foreldre oppdrar barna sine så forsøker de fleste å beskytte barnet for nettopp slike ting: Å bli utnyttet, manipulert og lurt. Det er også grunnen til at også når det kommer til religion, så har foreldre et ansvar ovenfor barna sine, som Heidi siterer barneombudet på: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning».

Vi anser at barn trenger beskyttelse og veiledning, også når det kommer til religiøse spørsmål, og vi har en plikt til å hjelpe dem med dette. Heidi kritiserer dette, og mener at det derfor ikke er snakk om reell religionsfrihet. Jeg får ikke dette til å henge sammen med hennes tanker om kristne friskoler. Jeg kjenner flere barn og unge som går eller har gått på slike skoler, og felles for dem alle er at de selv ønsker seg dit – ikke bare foreldrene og noen ganger uten at foreldrene har hatt et slikt ønske. Også barn av foreldre i HEF kan søke seg til gode kristen friskoler, av den grunn at de opplever skolene som gode, og det som finnes av forkynnelse enten ikke plagsom eller at det er i tråd med hva de ønsker seg. Heidi vil ha vekk slike skoler og mener at disse driver med indoktrinering. Men om jeg følger Heidis argumentasjon her man for at barn skal ha religionsfrihet på linje med voksne, så kan jeg ikke se annet enn at det innebærer at barn også må få velge å la seg indoktrinere.

Av og til kommer lignende tanker om barns religionsfrihet opp i diskusjoner eller kommentarer folk har. Jeg skriver dette først og fremst for å forsøke å få tak i hva folk faktisk mener når de skriver at barn ikke har religionsfrihet, og at ”vi” må gjøre noe slik at de får dette. For meg blir dette mest tomme ord, og uten noen konkrete forslag som jeg kan ta stilling til om har noe for seg eller ei, og jeg spør derfor – kan noen hjelpe meg til å forstå?