Om barns religionsfrihet

juni 4, 2010

Heidi Helene Sveen har i dag en kronikk i Aftenposten med tittelen ”Hva er et barn”. Hun tar opp mange forskjellige sider med å være barn i vårt samfunn og trekker slutningen at vi har vanskelig for å se på barn som likeverdige.

Det er jeg enig med henne i – selv om jeg nok tenker problemet ikke er så mye at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vårt samfunn, som alle andre handler mye om at vi må kjempe for våre egne rettigheter, og at noe av problemet for barn og andre svake grupper er at de nettopp ikke får gjort dette. At problemet ikke handler så mye om at vi ikke ser på barn som likeverdige, men at vi i samfunnet baserer oss på at folk snakker opp for oss selv. Når det gjelder familien, og barns rolle i familien så blir situasjonen en litt annen, her handler det om familiedynamikk, om roller og om maktstrukturer. Jeg opplever at Sveen her blander kortene, også når hun går inn på barns religionsfrihet. Hun skriver:

Et annet tegn på at barns rettigheter ikke blir tatt på alvor, er det faktum at barn ikke står fritt til å velge sin religion. Dette til tross for følgende formulering i barnekonvensjonens artikkel 14: «Partene skal respektere barnets rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet». Det vi leser her er intet mindre enn den reneste festtale, for allerede i neste setning blir denne rettigheten inndratt med følgende ord: «Partene skal respektere foreldrenes, eventuelt vergenes, rett og plikt til å veilede barnet om utøvelsen av hans eller hennes rettigheter på en måte som er i samsvar med barnets gradvise utvikling».

Foreldrenes frihet.
Hvis du lurer på hva dette innebærer i praksis, så kan kanskje barneombud Reidar Hjermann hjelpe. Om barns religionsfrihet har han følgende å si i Bergens Tidende 20. mars: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning». Det er altså foreldrenes frihet til å velge sine barns religion som beskyttes her, ikke barnas religionsfrihet. Den er kastet på båten.

Men illusjonen om barns religionsfrihet stopper ikke her. Privatskoleloven tillater nemlig såkalte religiøse friskoler, der barn risikerer systematisk indoktrinering av religiøse budskap. På hjemmesiden til Kristne Friskolers Forbund kan man lese følgende mål for skolen: «De gir oppdragelse og undervisning som bygger på og formidler et kristent menneskesyn, et helhetlig kristent syn på verden og livet, og kristen tro og etikk». Videre presiserer forbundet hvor viktig det er å være tydelig om hvilken påvirkning den enkelte skole gir. Barnas rett til religionsfrihet, eller rett til frihet fra religion, nevnes ikke med ett eneste ord.

Hun skriver: ”Barn står ikke fritt til å velge sin religion”. Jeg må innrømme at jeg ikke helt forstår hva det betyr. Hva betyr det at barn velger sin religion? Hva vil det si å ikke kunne velge sin religion? Og hva skal samfunnet egentlig gjøre for å legge til rette for at barnet skal kunne velge sin religion?

Som barn begynte jeg å gå i kirken på egenhånd. Når klokka ringte 10 søndag morgen så sto jeg opp, kledde på meg og gikk på søndagsskolen, mens resten av huset sov. Jeg valgte å følge en religiøs undervisning. Senere valgte jeg fritt hvilke sammenhenger jeg skulle oppsøke. Hvor jeg ville ha mitt overgangsrite fra barn til voksen. Jeg valgte å være ateist noen år. Så var jeg innom en rekke forskjellige kirkesamfunn. I Norge legger staten ingen hindringer for dette. Det er dette som er religionsfrihet, en frihet hvor staten ikke blander seg opp i hva slags religion et menneske har. Ei heller barn. I den betydning er det, også for barn, full religionsfrihet i Norge.

Det kan virke som om Heidi mener at problemet er at barn blir påvirket av sine foreldre, at foreldrene tar de med i religiøse sammenhenger – og at de derfor ikke har religionsfrihet. Det er for det første en ganske smal bruk av ordet religionsfrihet, en privatisering av ordet. For det andre så forstår jeg ikke hva hun mener man skal gjøre for å ”fri” barnet fra denne påvirkningen. Skal staten nekte barn tilgang til religiøse seremonier? Skal man avkreve barn en erklæring på at de gjør dette av egen, fri vilje? Begge deler høres helt urimelige ut, og jeg regner heller ikke med at det er det Heidi vil, men jeg skulle gjerne hatt eksempler på hva hun mener, for jeg klarer ikke helt å se hva man kan gjøre som skulle fremme religionsfrihet på et familieplan.

En voksens religionsfrihet handler blant annet om å ha friheten til å la seg manipulere med, være en del av usunne religiøse sammenhenger, gi bort penger til formål uten mål og mening. Med andre ord – en frihet til å ta valg de fleste rundt personen anser som skadelige. Når foreldre oppdrar barna sine så forsøker de fleste å beskytte barnet for nettopp slike ting: Å bli utnyttet, manipulert og lurt. Det er også grunnen til at også når det kommer til religion, så har foreldre et ansvar ovenfor barna sine, som Heidi siterer barneombudet på: «Barns religionsfrihet følges i barnekonvensjonen opp av foreldrenes plikt til å veilede sine barn i tråd med sin kulturelle eller religiøse overbevisning».

Vi anser at barn trenger beskyttelse og veiledning, også når det kommer til religiøse spørsmål, og vi har en plikt til å hjelpe dem med dette. Heidi kritiserer dette, og mener at det derfor ikke er snakk om reell religionsfrihet. Jeg får ikke dette til å henge sammen med hennes tanker om kristne friskoler. Jeg kjenner flere barn og unge som går eller har gått på slike skoler, og felles for dem alle er at de selv ønsker seg dit – ikke bare foreldrene og noen ganger uten at foreldrene har hatt et slikt ønske. Også barn av foreldre i HEF kan søke seg til gode kristen friskoler, av den grunn at de opplever skolene som gode, og det som finnes av forkynnelse enten ikke plagsom eller at det er i tråd med hva de ønsker seg. Heidi vil ha vekk slike skoler og mener at disse driver med indoktrinering. Men om jeg følger Heidis argumentasjon her man for at barn skal ha religionsfrihet på linje med voksne, så kan jeg ikke se annet enn at det innebærer at barn også må få velge å la seg indoktrinere.

Av og til kommer lignende tanker om barns religionsfrihet opp i diskusjoner eller kommentarer folk har. Jeg skriver dette først og fremst for å forsøke å få tak i hva folk faktisk mener når de skriver at barn ikke har religionsfrihet, og at ”vi” må gjøre noe slik at de får dette. For meg blir dette mest tomme ord, og uten noen konkrete forslag som jeg kan ta stilling til om har noe for seg eller ei, og jeg spør derfor – kan noen hjelpe meg til å forstå?

26 Responses to “Om barns religionsfrihet”

  1. Heidi Says:

    Det er vel en tendens blant mange til å se på fravær av religion som den fulle religionsfrihet. Slik at bare de barn som ikke er i kontakt med noen form for religion er de eneste som virkelig har valget, men det blir etter mitt syn helt feil, særlig hvis man heller bruker begrepet trosfrihet eller livssynsfrihet fremfor religionsfrihet. Ateisme eller areligiøsitet representerer ikke en nøytral grunn, selv om mange synes å tro det.

  2. Beate Says:

    Ja, om det er dette man ønsker seg, så er jeg enig – det er ikke religionsfrihet. Tvert imot.

  3. abre Says:

    Beate: «Jeg klarer ikke helt å se hva man kan gjøre som skulle fremme religionsfrihet på et familieplan».

    Jeg synes i likhet med deg at foreldre må ha rett til å påvirke sine barn i den retning de mener er riktig (innenfor lovens rammer). Det foreldre imidlertid ikke burde ha noen rett til, er monopol på påvirkning av sine barn. Barn bør altså ha rett til annen påvirkning enn den foreldrene forordner, deriblant – mener jeg – rett til å gå på en sekulær skole der de møter barn og lærere fra ulike trosretninger og livssyn.

    Med andre ord: Religiøse friskoler burde ikke vært tillatt. Foreldrene bør kunne gi barna en religiøs oppdragelse hjemme, men så bør en felles, sekulær skole fungere som motvekt. Jeg mener at religiøse skoler er i strid med de menneskerettighetene som handler om barnas religionsfrihet. Problemet er at et forbud mot slike skoler er i strid med foreldrenes rett til å velge på barnas vegne. For her er jeg helt enig med Heidi Helene Sveen: menneskerettighetene er selvmotsigende på dette punktet. Men jeg mener altså at hensynet til barna bør veie tyngst.

    Jeg har skrevet mer om dette tidligere: http://abre.blogsome.com/2009/03/25/hvilke-menneskerettigheter-har-forrang/

  4. Beate Says:

    Ja, i teorien er jeg enig. Men erfaringen min er at mange slike religiøse friskoler både er veldig bra, og at barn fra alle slags type hjem trives der. Og jeg tenker at de er en del av et mangfold jeg vil ha. Jeg tenker Norge blir fattigere om vi ikke tilater skoler som f.eks St. Sunniva i Oslo. Steinerskoler går jo ikke under religiøs friskole, men i praksis så er de også en religiøs skole. Fra utlandet så kjenner jeg også religiøse skoler, og etter selv ha kjent det på kroppen der, og sett det via venners barn her og også besøkt slike skoler, så klarer jeg ikke helt å se at de på noen måte «gjør noe galt», ei heller at de fremmer mindre selvstendighet, og mindre bred dekning av forskjellige livssyn enn den vanlige skolen gjør i Norge.

    Jeg er for friskoler i sin alminnelighet, ikke minst i dag hvor barn tilbringer mer og mer tid på skolen. Og siden jeg har sett så mange slike skoler drives også men en klar religiøs profil på en god måte, så blir det for meg galt å si nei til det, bare for prinsippets skyld.

    Det jeg har problemer med å forstå er ideen om at folk som har en forankring i et religiøs livssyn ansees som mindre i stand til å være åpne for folk med annet livssyn enn dem selv enn folk som har et ikke-religiøst livssyn. Det er ikke min erfaring. Min erfaring at du finner åpne og lukkede mennesker i alle sammenhenger, og at en sekulær skole ikke behøver å være bedre eller dårligere enn en religiøs i så måte.

    Jeg er enig i at hensynet til barna skal veie tyngst – men all den tid jeg ikke ser det negativei religiøse friskoler som sådan, men tvert imot ser at det kan være til et gode for ungene, så vil jeg heller ikke nekte barn det, med å vise til «deres eget beste».

    Uansett så er det et valg vi tar på deres vegne. Om barnet opplever det å gå på en slik skole som en berikelse og noe godt, er det da til barnets beste å ikke tilate slike skoler? Svaret er at det avgjøres av de voksnes syn på slike ting, og man gjør seg til overdomer over hva man tilater barnet.

  5. Beate Says:

    abre, nå har jeg fått lest posten din og.

    Hva skal jeg egentlig si? Det er klart at om man oppfatter skoler drevet av religiøse organisasjoner eller stiftelser som steder hvor det bedrives hjernevask eller indoktringering er det klart man er i mot. Men det er utrolig sterke ord du bruker her, ord folk som jobber med nettopp hjernevask og indoktrinering og følgende av det nok ikke ville brukt, ei heller om de skolene som er svært ensretta.

    Bare for å ha det sagt – jeg er sketisk til enkelte friskoler vi har, og tror de ikke er spesielt bra for ungene. Fordi, som du sier de avspeiler et svært homogent miljø – og jeg vil legge til – jeg mener de har et usundt syn på mennesker.

    Men min opplevlse er at dette ikke dreier seg om mer enn et mindretall, at de fleste friskolene er av en helt, helt annen art. At de ikke er mer homogene enn andre skoler, og at de har like stor plass til fri tenkning. Virkelig. Og det sjokkerer meg nesten litt å høre at så mange tror at fordi man har et religiøst livssyn så blir slike ting mindre viktige enn om man har et ikke-religiøst livssyn. For mange av oss er selve kjernen i vår religion nettopp respekten for hverte menneske, for dets frie tanke og dets utfoldelse. Å tro at man har enerett på dette som ikke-religiøs blir for meg både hovmodig og nesten litt vulgært.

    Det blir forøvirg sagt noe galt i kommentarfeltet ditt – det er faktisk ikke skoleplikt i Norge. Det er undervisninsplikt, og den kan foretaes av foreldrene alene for den del.

    Du trekker frem vold mot barn som et ekspempel på hva foreldrene forbys å gjøre, og at dette kan sammenlignes med å forby friskoler. Igjen, jeg kan forstå dette om man mener at skolene øver vold på barna. Men gjør den det? Jeg er ikke for å forby ting om man ikke kan vise til at det faktisk er skadelig. Og enn så lenge har jeg ikke sett en eneste rapport om noe slikt. Så langt virker det på meg som om man mer enn noe annet baserer seg på myter og egne fordommer og vil ha slutt på noe fordi det ikke er i overensstemmelse med ens egen overbevisning.


  6. Jeg bare reagerte på det du skrev:
    «Jeg valgte å være ateist noen år»

    Jeg er nyskjerrig på dette, siden det kan virke som at din gudstro er no du kan skru av eller på en bryter for å aktivisere.

    Mente du kanksje at du trodde på gud men oppførte deg sekulært?

  7. Sigrun Says:

    Et klart eksempel på at barn ikke har religionsfrihet er at vi tillater rituell omskjæring av gutter. Artikkel 24 i Barnekonvensjonen sier det skal treffes tiltak med henblikk på å avskaffe tradisjonsbestemt praksis som er skadelig for barns helse. I tillegg til smerte og helsemessige og emosjonelle skader, er omskjæringen irreversibel, slik at vedkommende tvinges til å bære en religiøs markør for livet (og altså er i strid med artikkel 14).

    Ellers forsøkes barns religionsfrihet bli forklart her: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article3575356.ece

    Jeg reagerer imidlertid på at foreldre har plikt til å oppdra barn i sin religiøse tradisjon.

  8. Beate Says:

    @Einar, jeg vokste opp med ganske massiv kritikk av alt som hadde med kristendom og religion å gjøre, tok til meg dette og oppfattet kritikken som riktig og en verden hvor det ikke fantes guder som den mest logiske og rasjonelle. Og oppfattet meg derfor som ateist. Etter en stund da jeg hadde lest og opplevd enda mer, ikke minst at det meste jeg hadde lært om religion og religiøse mennesker var en heller snever del av bildet så begynte jeg å vurdere på nytt, og kom til en ny konklusjon.

    Slik sett så kom jeg vel til en rasjonell tro på at det fantes noe mer, og jeg valgte å lete videre innen nettopp kristendommen. Men den første tiden tror jeg det var mest en slags intelektuell/rasjonell overbevisning, som etter hvert også gikk over på et mer spirituelt plan, eller trosplan.

    Utrykket «valgte å være atesit» er kanskje litt galt. Det handler mer om overbevisning. Men det opplevdes som et valg den gangen. Jeg valgte å ta konsekvensen av den kritikken jeg hørte og som jeg opplevde var gyldig. På den tiden så jeg hverken noen mening i, eller noen grunn til å tro på noe religiøst, og jeg valgte derfor å ikke forholde meg til det.

  9. Beate Says:

    @Sigrun – jeg er ikke sikker på om jeg forsto helt hva de mente i den artikkelen, om plikt til å oppdra barna sin sin religiøse tro. Jeg forsto det mer dit at de har plilkt til å ta vare på sine barns religionsfrihet?

    «Bestemmelsen sier at foreldrene har en rett og plikt til å være retningsgivende under utøvelsen av barnets rett til religionsfrihet. Foreldrene krenker barnets rett dersom de tvinger barnet til å følge religiøse normer mot dets vilje.»

  10. abre Says:

    Beate:
    «Det er klart at om man oppfatter skoler drevet av religiøse organisasjoner eller stiftelser som steder hvor det bedrives hjernevask eller indoktringering er det klart man er i mot.»

    Det er klart, men det er ikke riktig det jeg sier. Jeg sier at foreldre ikke bør få ha monopol på påvirkning av sine barn, og dette mener jeg gjelder enten foreldrene er ekstreme eller moderate, og enten de er religiøs eller ateister. Det bør alltid finnes en motvekt, et korrektiv – en arena der barna kan vurdere foreldrenes påvirkning mot noe annet. Det er først og fremst skolen som har hatt en slik funksjon, for der møttes elever, foreldre og lærere med ulike livssyn, ulike politiske syn og fra ulike sosiale lag. I og med friskoleloven har denne funksjonen blitt undergravd, og vi får religiøs (samt politisk og sosial) segregering. Muslimer kan stort sett omgås andre muslimer, kristne stort sett andre kristine, overklassebarn stort sett andre overklassebarn, og så videre.

    Er du uenig i at det er et viktig poeng med religiøse skoler å skjerme barna for annen påvirkning? OK, hvorfor er i såfall religiøse skoler viktig? Hvorfor er det da ikke nok at foreldrene formidler sin tro til barna på fritida?

    «Men min opplevlse er at dette ikke dreier seg om mer enn et mindretall, at de fleste friskolene er av en helt, helt annen art.»

    Jeg er enig i at bare en liten andel av skolene og en liten andel av foreldrene kan beskrives som bevisste tilhengere av ensretting. Men for det første: Dette er jo akkurat like ille for dem det gjelder, selv om de er få. For det andre: Det at foreldre og skole trekker i samme retning, og at alle barn og lærere på skolen har samme livssyn, representerer en ensretting helt uavhengig av hvilke holdninger foreldrene og skolene måtte ha til ensretting som fenomen.

    «Og det sjokkerer meg nesten litt å høre at så mange tror at fordi man har et religiøst livssyn så blir slike ting mindre viktige enn om man har et ikke-religiøst livssyn.»

    Det har jeg aldri påstått. Dersom det f.eks. dukker opp FrP-skoler og SV-skoler vil jeg kjempe like mye imot disse. Eller hva sier du til nazi-skoler? Det bør vel være lov det også, dersom foreldrene skal ha rett til å bestemme selv?

    Og før du påpeker at moderate kristne naturligvis ikke kan sammenlignes med nazister (for det kan de naturligvis ikke): det er ikke poenget. Poenget er at foreldrene ikke bør bestemme all påvirkning over sine barn. Jeg mener at dette er galt helt uavhengig av hva foreldrenes synspunkter går ut på, men poengene blir gjerne tydeligere når man peker på de mest ekstreme konsekvensene. For vi kan ikke ha ulike rettigheter for ulike synspunkter.

    «Du trekker frem vold mot barn som et ekspempel på hva foreldrene forbys å gjøre, og at dette kan sammenlignes med å forby friskoler.»

    Jeg sier to ting: 1) At det å forby religiøse skoler ikke er mer «totalitært» enn å forby foreldre å slå sine barn. 2) At det å forby foreldre å slå sine barn er et inngrep i deres barneoppdragelse. Å forby religiøse skoler er det ikke. Skolevalg er ikke oppdragelse, og foreldrene kan uansett lære opp barna i sin tro.

    «Igjen, jeg kan forstå dette om man mener at skolene øver vold på barna. Men gjør den det? Jeg er ikke for å forby ting om man ikke kan vise til at det faktisk er skadelig.»

    Vi fordømmer jo ensidig påvirkning og segregering ellers, f.eks. i totalitære stater. Da er det svært påfallende at dette plutselig blir greit overfor barn, som jo er mye lettere påvirkelig, bare fordi det er foreldrene som står bak påvirkningen. Det henger ikke på greip.

    Å måle «skadelighet» er naturligvis vanskelig, både i religiøse skoler og i totalitære stater. En ensrettet person kan godt være lykkelig.

    Ellers er jeg enig i at vi ikke bør forby ting unødig. Men egentlig er det litt misvisende å kalle dette for et forbud. Det er staten som bestemmer innholdet i skolen. Undervisning er samfunnets ansvar. Da er det etter min mening helt naturlig at det også er staten som også står for denne undervisningen, eller i det minste bestemmer kriteriene for hvordan den skal foregå (f.eks. konfesjonsfritt). Dette er ikke helt det samme som forby handlinger.

  11. Beate Says:

    Takk for et spennende ordskifte her, abre. Jeg følger det opp noen runder til.🙂

    Jeg sier at foreldre ikke bør få ha monopol på påvirkning av sine barn, og dette mener jeg gjelder enten foreldrene er ekstreme eller moderate, og enten de er religiøs eller ateister. Det bør alltid finnes en motvekt, et korrektiv – en arena der barna kan vurdere foreldrenes påvirkning mot noe annet. Det er først og fremst skolen som har hatt en slik funksjon, for der møttes elever, foreldre og lærere med ulike livssyn, ulike politiske syn og fra ulike sosiale lag.

    Men dette skjer også i religiøse skoler. Faktisk er det slik at variasjonen i foreldres sosiale lag er større i friskoler enn i offentlige skoler – da barna møtes på tvers av bygrenser. Om det er større variasjon man vil ha – så kommer friskolene per i dag bedre ut av det enn offentlige skoler. I de større byene så finner du også et mangfold i etnisk og religiøs tilhørighet på slike skoler. Noen faks fra St. Sunniva:

    Skolen ble opprettet av St. Josephsøstrene for vel 145 år siden som barnehjem og har vært Oslos fremste eksempel på vellykket integrering. Det snakes et førtitalls språk ved skolen og våre barn representerer mange titalls nasjonaliteter; omtrent halvparten er katolikker, men skolen har i tillegg et stort mangfold av religioner og livssyn. Allikevel går alle elevene ut fra skolen med norsk som førstespråk og med svært gode resultater. Mange snakker om integrering, på St. Sunniva har vi fått det til i 145 år.”

    Du skriver også som om folk med samme livssyn påvirker barna sine likt med andre med samme livssyn. Slik er det jo ikke. Jeg har mer til felles med folk på kryss og tvers av livssynskartet enn jeg har med hele gruppen kristne.

    Er du uenig i at det er et viktig poeng med religiøse skoler å skjerme barna for annen påvirkning? OK, hvorfor er i såfall religiøse skoler viktig? Hvorfor er det da ikke nok at foreldrene formidler sin tro til barna på fritida?

    Jeg tror nok at noen religiøse skoler er laget for å skjerme barna for annen påvirkning. Og dette oppfatter jeg som galt ovenfor barna.

    De katolske skolene som jeg kjenner best fra utlandet og fra Norge oppsto ikke som alternativer til offentlig skole – de oppsto for å fylle et behov, enten fordi man ikke hadde tilstrekkelige skoler, tilstrekkelig skoletilbud til alle, og også fordi noen hadde en pedagogisk ide som ble gjennomført gjennom en bestemt religiøs orden. Altså, poenget var ikke å skjerme, poenget var å gi et tilbud som ikke fantes. Når de har bestått inn i vår tid også i Norge, er det fordi tidligere elever har vært fornøyd, og ville ha dette også til sine barn, at man har hatt et ønske om å videreføre en tradisjon og fordi man har likt skolen.

    Så er det en annen type gamle norske friskoler, som har oppstått som en slags motkultur til offentlig skole. Disse kjenner jeg ikke så godt til og kan ikke si så mye om, annet enn at jeg kjenner til folk som har gått på slike skoler, uten å dele livssynet til skolen og ikke har opplevd det som problematisk på noen måte.

    De jeg personlig er mer skeptiske til er de friskolene som har blitt til de senere årene i tilknytting til trosmenigheter som Livets Ord, OKS og Ungdom i Oppdrag. Men jeg må ærlig innrømme at jeg vet fint lite om disse skolene, og det kan godt hende at fordommene mine ville blitt til skamme om jeg sjekket det ut.

    For det andre: Det at foreldre og skole trekker i samme retning, og at alle barn og lærere på skolen har samme livssyn, representerer en ensretting helt uavhengig av hvilke holdninger foreldrene og skolene måtte ha til ensretting som fenomen.

    Poenget er at foreldrene ikke bør bestemme all påvirkning over sine barn. Jeg mener at dette er galt helt uavhengig av hva foreldrenes synspunkter går ut på, men poengene blir gjerne tydeligere når man peker på de mest ekstreme konsekvensene. For vi kan ikke ha ulike rettigheter for ulike synspunkter.

    Om man tar hensyn til det fullt ut burde man jo plassere barn fra ateistiske hjem i religiøse skoler og vise versa.😉 Hvor skal et barn fra et ikke religiøst hjem få oppleve religion slik det praktiseres av troende?

    Jeg synes det blir feil å trekke det ut i det ekstreme. Hvorfor? Fordi noe eksisterer i dag – noe mange setter pris på og ønsker seg. Om man skal forby det så må man se på om det vi har er skadelig. Om det bare er skadelig i teorien men ikke i praksis blir det absurd å forby det, mener jeg.

    Jeg vet ikke hvordan det stiller seg med politiske skoler. Det finnes ikke i dag, noe sted jeg vet om. Kanskje finnes det allerede regler for slikt.

    Når det gjelder bruken av begrepet totalitært så mener jeg at verken det å forby friskoler eller det å forby vold mot barn har noe med totalitært styre å gjøre. Men jeg er ikke med på at det å benytte seg av religiøse skoler, enten man er på linje med de som driver skolen når det kommer til livssyn eller ei, handler om noe totalitært.

  12. abre Says:

    «I de større byene så finner du også et mangfold i etnisk og religiøs tilhørighet på slike skoler.»

    Det er bra. Flott at mangfoldet også kan gjelder religion, selv på ei religiøs skole. Jeg er sikker på at det finnes mange friskoler med religiøs basis som både har stort mangfold og ellers er aldeles utmerkete, også for barn fra ikke-religiøse hjem.

    Og så finnes det andre skoler. Vil f.eks. muslimske skoler representere integrasjon? I USA finnes det kristne skoler der barn lære kreasjonisme istedenfor evolusjon, og at mors plass er i hjemmet. Lignende tendenser har vært sett her.

    Jeg tror ikke vi kan diskutere dette spørsmålet ved å peke på enkeltskoler. Saken må behandles prinsipielt. Samfunnet må være sekulært, og vi må behandle alle trossamfunn likt. Det vil være vanskelig å måle i hvilken grad en bestemt skole står for ensretting, og enda vanskeligere å gjøre noe med det i enkelttilfeller.

    «Du skriver også som om folk med samme livssyn påvirker barna sine likt med andre med samme livssyn.»

    Det var i såfall ikke meningen. Selvsagt er mye forskjellig. Og selvsagt er de fleste religøse foreldre fornuftige mennesker som vil at barna skal få tenke selv. Men hvis barna blir innprentet et bestemt livssyn hjemme (og noen barn blir det), og hvis foreldrene forsøker å holde dem borte fra annen påvirkning (og noen foreldre gjør det), blir det svært viktig at disse foreldrene ikke får bestemme skoletypen også. Selv om skolen (kanskje) ikke er ekstrem eller helt homogen, vil den heller ikke fungere som det korrektivet disse barna trenger.

    Hvem skal ivareta disse barnas rettigheter hvis foreldrenes skal ha rett til å bestemme «selv»?

    «Jeg tror nok at noen religiøse skoler er laget for å skjerme barna for annen påvirkning. Og dette oppfatter jeg som galt ovenfor barna.»

    Fint. Hva bør vi gjøre med det? Og hva annet kan gjøres enn å forby religiøse skoler?

    «Om man tar hensyn til det fullt ut burde man jo plassere barn fra ateistiske hjem i religiøse skoler og vise versa. Hvor skal et barn fra et ikke religiøst hjem få oppleve religion slik det praktiseres av troende?»

    Det er her jeg mener den sekulære enhetsskolen har sin funksjon. Dersom alle barn må gå på samme skole vil de fleste bli utsatt for et naturlig mangfold. Alle har vel kjent noen religiøse på skolen? Eller noen med dårlig råd? Eller omvendt? Hvor skal barna lære toleranse når man går på hver sin skole. Og hvilke barn har størst behov for å lære dette? Jo, de som har foreldre som ikke vil sende dem til enhetsskolen.

    «Når det gjelder bruken av begrepet totalitært så mener jeg at verken det å forby friskoler eller det å forby vold mot barn har noe med totalitært styre å gjøre.»

    Enig. Jeg sammenlignet med totalitære stater for å få fram det jeg mener er dobbeltmoral. Det at enkeltindivider har stor makt over andre, og bl.a. har kontroll over deres meningsdannelse, er noe vi har lite av i demokratiske stater, og som vi ihvertfall fordømmer. Dvs, unntatt i familien. Beklager, men for meg er dette et mysterium.

    Og igjen: Jeg snakker ikke om fornuftige foreldre (religiøse eller ei) som forstår at barn må få tenke selv. Og når noen foreldrene faktisk prøver å skjerme sine barn fra annen påvirkning, eller oppfatter sin foreldrerolle som en rett til makt, snakker jeg heller ikke om å gripe inn i deres foreldregjerning, annet enn i unntakstilfeller. Men vi bør i det minste hindre disse foreldrene i å også kontrollere resten av den påvirkningen barna utsettes for.

    Når vi tillater dette, er det et utslag av et syn på familie og barn som jeg tar avstand fra. Man behandler foreldre og barn som en enhet, og snakker f.eks. om at foreldre bestemmer «selv» når de egentlig bestemmer over sine barn. Man snakker om «privatliv» når temaet er at noen individer bestemmer over andre individer. Dette synet er så dypt rotfestet at vi til og med har fått inn passasjer i menneskerettighetene som gir foreldre rettigheter overfor sine barn, stikk i strid med intensjonen til menneskerettighetene for øvrig. Dette er et syn som legitimerer overgrep. Vi har riktignok lover som skal sikre at det gripes inn i ekstreme tilfeller, men det viser seg jo at man ofte ikke gjør det heller, på grunn av denne respekten for «foreldrenes rett».

    Ellers var det politikere på høyresida som kalte det å forby friskoler for «totalitært», «stalinistisk», osv. Slik de gjerne pleier når de mangler rasjonelle argumenter.

  13. Heidi Says:

    Abre skrev: «Hvor skal barna lære toleranse når man går på hver sin skole. Og hvilke barn har størst behov for å lære dette? Jo, de som har foreldre som ikke vil sende dem til enhetsskolen.»

    Jeg syntes det hørtes ganske fordomsfullt og intolerant ut. Hva med de barn som synes at de selv ikke har det best i enhetsskolen? Er det bare de som ønsker seg en sekulær skole som skal ha rett til å velge seg sin ønskede skole?

    Enhetsskolen favner sjelden om dem som har en type religiøsitet som man ikke kan skru av utenom fritiden.

  14. Inger Says:

    Hva er forutsetningene for å kunne gjøre egne valg?
    a)En må kjenne innholdet i de forskjellige valg-
    alternativene. Dette kan bare foregå i en skole
    hvor de forsjellige livssynene blir presentert på
    en saklig og nøktern måte.
    b)En må kunne velge et av alternativene uten frykt
    for evig straff hvis en velger feil.Kristendom er
    så mangt – fra Mærthas pastellengler til
    pietistenes skremsler om evig straff for alle som
    ikke spiller på deres premisser.Det å skremme barn
    på denne måten, mener jeg er en grov form for
    barnemishandling. Privatskoler kan være lite
    gjennomsiktige, og det er ikke lett for andre å
    avsløre om barn blir mishandlet psykisk på denne
    måten.

  15. Beate Says:

    @abre
    Jeg har forsøkt å finne en slags avslutningskommentar fra meg, og innser at jeg har rotet meg bort i sene nattetanker som ikke helt henger i hop i kommentarfeltet her, og at jeg heller ikke har fått svart på alt som er sagt.

    Men jeg tror det hele koker ned til det det vanligvis gjør – at ingenting er svart/hvitt. Og at i stedet for å si at dette er bra, det må vi ha, eller dette er dårlig, det skal vi ikke ha, så må en som alltid se på fordeler og ulemper. Hva er det som er bra, og hva er det som er mindre bra, og hva veier tyngst?

    Om jeg forstår deg rett, så koker egentlig kritikken din ned til at det finnes enkelte familier som er såpass enspora at barna deres ville hatt bedre av å gå på en skole der lærerne/skoleledelsen ikke laget en skole som foreldrene deres går god for pga religiøs overbevisning.

    For meg veier det rett og slett veldig lite i forhold til alle de positive tingene disse privatskolene bringer med seg.

    Jeg opplever vel egentlig kritikken mot friskoler tuftet på en religiøs overbevisning som forholdsvis svak generelt. Vi har over 100 år med slike skoler i Norge. Det må finnes forskning på dette, om det viser seg at barn som går ut fra slike skoler er skadelidende på den ene eller andre måten, eller at det er skadelig for samfunnet som sådan. For å forby en gammel tradisjon som så mange som benytter seg av tilbudet må man ha sterkere krutt enn at man misliker det, og antar at det ikke er bra for barna.

    En ting jeg ikke fikk svart deg på var ideen du hadde om at man sender barn på slike skoler for å skjerme den fra ting. Ja, noen gjør sikkert det, uten at jeg mener det er galt i seg selv. For noen handler skjermingen at man kommer til et bedre skolemiljø der man ”flykter” fra mobbing. For noen handler skjermingen om at man som praktiserende religiøs i Norge faktisk er en minoritet i store deler av landet, og man har lyst til å være i en sammenheng der man ikke er så annerledes fra alle andre, med alt det det innebærer.

    Men skjerming fra ting er neppe hovedgrunnen til mange – jeg tror det heller handler om å få noe man ikke får andre steder, og som man gjerne vil ha.

    Du sier et sted at oppdragelsen skjer hjemme, ikke på skolen. Det var kanskje mer slik den gangen jeg gikk på småskolen 3-4 timer om dagen. Det er ikke slik lenger. Og jo lenger man er på skolen, hvor viktigere kan det være for foreldrene og vite at de som tar seg av barnet, de som former barnet er folk man har tiltro til. For det er faktisk her hoveddelen av oppdragelse foregår, og også hva barnet opplever igjennom et år.

  16. Beate Says:

    @Inger

    Jeg tror ikke det er slik at forskjellige livssyn nødvendigvis presenteres mer saklig og nøkternt på en offentlig skole enn på en religiøs friskole. Jeg tror heller ikke det er slik at man fullt ut forstår en religion noensinne, og overhode ikke etter å ha hatt dem som teoretiske fag på en skole. Jeg tenker heller ikke det er skolens oppgave å gi barn mulighet til å velge sin religion.

    Ellers er jeg enig i at å skremme barn med helvete er barnemishandling. Om privatskoler er mindre gjennomsiktige enn andre kan jeg ikke uttale meg om, men vet jo at dette er et stort problem også i offentlig skole.

  17. abre Says:

    Beklager at jeg ikke har svart før nå. Det var ikke meningen å melde meg ut av debatten, det har bare vært travelt.

    Inger:

    «Jeg syntes det hørtes ganske fordomsfullt og intolerant ut.»

    Er det intolerant å hevde at de som utsettes for den mest ensidige påvirkningen vil ha størst behov for å lære toleranse? Hva mener du i såfall med toleranse?

    «Hva med de barn som synes at de selv ikke har det best i enhetsskolen? Er det bare de som ønsker seg en sekulær skole som skal ha rett til å velge seg sin ønskede skole?»

    Jeg mener ikke at barn skal få velge skole selv. Det har de ingen forutsetninger for. Voksne må selvsagt ta avgjørelser for barna, og det er foreldrene som har det soleklare hovedansvaret. Men det er viktig at de ikke får bestemme over barna alene. Ingen bør ha en slik makt over andre mennesker.

    «Enhetsskolen favner sjelden om dem som har en type religiøsitet som man ikke kan skru av utenom fritiden.»

    Nei, poenget er jo at man skal være nødt til å jenke seg etter hverandre.

  18. abre Says:

    Beate:

    «Jeg opplever vel egentlig kritikken mot friskoler tuftet på en religiøs overbevisning som forholdsvis svak generelt. Vi har over 100 år med slike skoler i Norge.»

    Vel, nå har vi fått en nokså stor muslimsk befolkning i Norge, og vi er jo ellers opptatt av dialog og integrering. Og mennesker påvirkes jo mest mhp. slike holdninger når de er barn. Da blir det veldig vanskelig å forstå at vi kan tillate egne barneskoler for en religiøs gruppe som allerede holder såpas stor avstand til resten av samfunnet. Dette er segregering, og det regner vi jo ellers som galt. Hvorfor glemmer man plutselig det når det gjelder barn? Det er jo da disse holdningene dannes?

    «Det må finnes forskning på dette, om det viser seg at barn som går ut fra slike skoler er skadelidende på den ene eller andre måten, eller at det er skadelig for samfunnet som sådan. For å forby en gammel tradisjon som så mange som benytter seg av tilbudet må man ha sterkere krutt enn at man misliker det, og antar at det ikke er bra for barna.»

    Det at noe er gammel tradisjon gjør det ikke OK. Fenomenet er akkurat det samme for en del kristne grupper, vi er bare mer vant til det.

    Jeg tror det er svært skadelig for samfunnet når ulike religiøse og sosiale grupperinger stort sett bare holder seg til sine egne, og barn sjelden møter barn fra andre grupper. Og jo større forskjellene er mellom gruppene, jo mer skadelig er dette, og desto viktigere blir det å unngå segregering. Men sånt er nok vanskelig å forske direkte på, utover å studere hvordan dette arter seg i ulike land.

    Men for meg er dette først og fremst et verdispørsmål. Jeg mener at det er galt at noen mennesker får bestemme som de vil over andre mennesker, og får forme dem som de vil, helt uavhengig av dette gjør noen ulykkelig eller «skadet». Jeg mener det er galt å hindre barn en allsidig påvirkning og fri meningsdannelse. Og jeg mener det er galt (og skadelig) hvis barn hindres i å lære å forholde seg til mangfoldet i det samfunnet de skal leve i.

    Beate til Inger:

    «Jeg tror ikke det er slik at forskjellige livssyn nødvendigvis presenteres mer saklig og nøkternt på en offentlig skole enn på en religiøs friskole.»

    Det ligger selvsagt ingen garanti for god og nøktert undervisning i at skolen er offentlig. Heller ikke det at skolen er sekulær (og forhåpentligvis engang blir helt kvitt kristen formålsparagraf) gir noen slik garanti. Det viktige er at alle må gå i den samme skolen. Dette sikrer et minimum av opplevd mangfold for hvert enkelt barn, og representerer dermed det motsatte av segregering.

  19. Heidi Says:

    Abre:

    Om jeg har forstått deg rett, så mener du at det lyder logisk å opprettholde en obligatorisk fellesskole, som naturligvis innebærer at visse former for religiøsitet blir dempet, for at man skal «jenke seg etter hverandre». Men når visse typer religiøsitet (altså ikke den protestantiske religiøsiteten som deler livet opp i sfærer) på forhånd skyves tilside er det vel egentlig snakk om at «de andre» skal rette seg etter dem som har bestemt hvordan skolen skal være samt hva slags former for religiøsitet som er i orden.

    Så skriver du: «Jeg mener at det er galt at noen mennesker får bestemme som de vil over andre mennesker, og får forme dem som de vil, helt uavhengig av dette gjør noen ulykkelig eller “skadet”.»

    Er det ikke det du nettopp søker å gjøre når du vil forby alternativer, bestemme over andre? Enhetsskolen er ikke en nøytral gunn, fri for påvirkning, og det er ikke gitt at den er noe sunnere for barn enn en privatskole. Det er ikke gitt at den gjør noen færre inngrep i den frie tanke og barnas sinn enn det en privatskole gjør. Den bare former i en annen retning. En retning du nok mener er bedre, men hvorfor skal du ha rett til å bestemme det på vegne av andre?

  20. Beate Says:

    Du har ikke svart så seint abre, om du ser på datoen så er du ikke et døgn på etterskudd en gang.🙂

    Er det intolerant å hevde at de som utsettes for den mest ensidige påvirkningen vil ha størst behov for å lære toleranse? Hva mener du i såfall med toleranse?

    Det er kanskje intolerant å påstå at man på religiøse skoler lærer mindre om toleranse enn på andre skoler? Helt uten å ha noe belegg å støtte seg til annet enn egne meninger, som jeg så vidt jeg har fått med meg ikke engang består av egne erfaringer?

    Jeg mener ikke at barn skal få velge skole selv. Det har de ingen forutsetninger for. Voksne må selvsagt ta avgjørelser for barna, og det er foreldrene som har det soleklare hovedansvaret. Men det er viktig at de ikke får bestemme over barna alene. Ingen bør ha en slik makt over andre mennesker.

    Foreldre får ikke bestemme skoler alene, de må godkjennes.

    Men abre, selv om man lager slike skoler, så kan foreldre faktisk gå mye lengre – i Norge er det som sagt ikke skoleplikt, det er bare undervisningsplikt. Mao, man kan undervise barna sine selv. Da kan man virkelig begynne å snakke om ensidig påvirkning.😉

    Vel, nå har vi fått en nokså stor muslimsk befolkning i Norge, og vi er jo ellers opptatt av dialog og integrering. Og mennesker påvirkes jo mest mhp. slike holdninger når de er barn. Da blir det veldig vanskelig å forstå at vi kan tillate egne barneskoler for en religiøs gruppe som allerede holder såpas stor avstand til resten av samfunnet. Dette er segregering, og det regner vi jo ellers som galt. Hvorfor glemmer man plutselig det når det gjelder barn? Det er jo da disse holdningene dannes?

    Du er ikke helt klar her, jeg forstår ikke hva du egentlig vil ha frem?

    Det ble forsøkt å lage en muslimsk skole, men prosjektet førte ikke frem. Jeg tror ikke engang det er noen nye søknader omslikt på trappene? Om så blir så virker det ikke som om det er noe i veien for å tillate en slik søknad bare om skolen har en plan for å forhindre segrigering.

    Å opprette religiøse skoler er ikke i seg selv segrigering. Det er vel her vi er mest uenige, for jeg forstår det slik at det er uungåelig. Det tror ikke jeg. På ingen måte. Det er derfor ikke noe ”jeg” glemmer, jeg er uenig med deg.

    Men for meg er dette først og fremst et verdispørsmål. Jeg mener at det er galt at noen mennesker får bestemme som de vil over andre mennesker, og får forme dem som de vil, helt uavhengig av dette gjør noen ulykkelig eller “skadet”. Jeg mener det er galt å hindre barn en allsidig påvirkning og fri meningsdannelse. Og jeg mener det er galt (og skadelig) hvis barn hindres i å lære å forholde seg til mangfoldet i det samfunnet de skal leve i.

    Og igjen – du tror barnet hindres av slike skoler. Du tror. Om det er slik så må det da finnes forskning som viser det? Jeg føler for å gjøre ting evidensbasert når det er mulig, ikke basert så mye på tro og følelser. Kanskje det er pga av den religiøse legningen min, jeg får utløp for de sidene av meg som bare vil tro der?😉

  21. Beate Says:

    Jeg har lest meg bittelitt opp på dette med religiøse friskoler. Situasjonen er at regjeringen har forsøkt å finne ut om de kan forby disse, på samme grunnlag som abre trekker frem her – mangel på integrering. Utgangspunktet var at det var en muslimsk skole som ville starte opp: ” Foreningen Fredsskolen” og Halvorsen på om en juridisk vurdering. Det de kom frem til var følgende:

    – Det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt det er god integreringspolitikk å forby muslimske friskoler. Blant annet vises det til en slik skole kan gi elevene økt følelse av likeverd, redusert bruk av koranskoler etter skoletid og færre utsendelser av muslimske innvandrerbarn til opprinnelseslandet for skolegang.

    – Det er heller ikke klart at skolegang i offentlig skole er et egnet middel til å fremme økt integrering. Det er blant annet velkjent at noen av grunnskolene i Oslo har en innvandrerandel på over 90 prosent.

    http://www.vl.no/samfunn/article15225.zrm

  22. Inger Says:

    Vi mangler vel evidensbasert forskning bak synspunktene våre alle sammen,og vi blir derfor avhengige av å basere oss på antagelser. Jeg kan ikke bevise at privatskoler basert på religiøs overbevisning behandler andre livssyn mindre grundig og nøytralt enn det som skjer i den offentlige skolen,men det er sannsynlig. De som oppretter slike skoler gjør det jo for å påvirke barna i en bestemt retning.
    Hvis jeg har rett i dette: Eier foreldrene barna sine slik at de har rett til å snevre inn synsfeltene deres slik det passer dem selv?

  23. Beate Says:

    @Inger – Det er vel vanlig at den som legger ned en påstand må bevise den?

    En religiøs skole viser mer av den religion den tilhører – den praktiseres på skolen, mens de andre lærer man om. Den store forskjellen mellom nøytrale skoler og religiøse er jo at på en nøytral skole så praktiseres ingen religion. Jeg tenker ikke at dette snevrer inn synsfeltet til ungene. Jeg tenker det gjør dem en erfaring rikere. Og at dette, mer enn å skulle påvirke barna er det jeg kunne ha valgt en slik skole for.

    Når det gjelder å undervise i andre religioner. Jeg har sagt det før her, jeg tror ikke man lærer så mye av religioner av å undervise uansett, de må erfares og utforskes på egenhånd. Men pensum er det samme uansett, og som med alt pensum tror jeg det først og fremst avhenger av læreren, og dens interesse for det hun underviser i. Å spekulere i om det er overvekt av lærere på den ene eller andre skolen som har en genuin interesse for religionsfaget tenker jeg at ikke bare er fåfengt, men også at ikke egentlig har noe med saken å gjøre.

  24. abre Says:

    Heidi:

    «Men når visse typer religiøsitet (altså ikke den protestantiske religiøsiteten som deler livet opp i sfærer) på forhånd skyves tilside er det vel egentlig snakk om at “de andre” skal rette seg etter dem som har bestemt hvordan skolen skal være samt hva slags former for religiøsitet som er i orden.»

    Så lenge religion gjelder en selv, mener ihvertfall jeg at samfunnet ikke har noe med å verken skyve til side eller legge hindringer i veien. Så lenge utøvelsen av religion ikke går utover andre, bør alt være opp til den enkelte.

    Men jeg tar altså ikke til orde for å hindre individer i egne valg som gjelder religion. Tvert om: Jeg snakker om å hindre individer i å ta slike valg på vegne av andre. Det mennesker gjør med hverandre pleier ellers ikke bli behandlet som individuelle rettigheter (barn-foreldre er et enestående unntak); det hører under det som reguleres av fellesskapet, demokratisk. Og demokratiet er nå engang slik at ordningene blir slik som flertallet mener at de bør være. Skole er en slik ordning. Selvsagt skal den enkeltes ønsker, behov og rettigheter ivaretas innenfor disse ordningene. Men det gjør man altså ikke ved å gi foreldrene rettigheter på vegne av sine barn.

    «Er det ikke det du nettopp søker å gjøre når du vil forby alternativer, bestemme over andre?»

    Barn vil måtte bestemmes over, fordi de ikke kan bestemme selv. Spørsmålet blir: Hva er da best – og mest i overenstemmelse med de rettighetsprinsipper vi ellers opererer med – av at de (også) blir bestemt over av et demokratisk system, der ulike oppfatninger og hensyn er veid mot hverandre, og via en arena der «alle» religoner og livssyn finnes, enn at de kun blir bestemt over av to individer som helst vil ha et mest mulig homogent miljø? (Og nei, jeg snakker ikke om alle religiøse).

    «Enhetsskolen er ikke en nøytral gunn, fri for påvirkning»

    Selvsagt ikke. Noe nøytralt ståsted finnes ikke. Men enhetsskolen er det nærmeste vi kommer flere typer påvirkning samtidig, hvilket var mitt poeng. Og igjen: Dette skyldes ikke så mye noen innebygd kvalitet i enhetsskolen som sådan, men først og fremst det faktum at alle må gå på den, sammen.

    «Den bare former i en annen retning.»

    Den former i flere retninger. Og de verdier som dominerer er de samme som det er stor enighet i samfunnet for øvrig, og som er direkte tuftet på menneskerettigheter, osv.

    «En retning du nok mener er bedre, men hvorfor skal du ha rett til å bestemme det på vegne av andre?»

    Ingen bør ha rett til å bestemme dette på vegne av andre. Det er jo det jeg sier: Foreldre bør ikke ha denne retten på vegne av sine barn. Hva sitter vi da igjen med, når barna ikke kan bestemme selv? Jo, demokrati og menneskerettigheter. Der vi naturligvis skal legge de samme prinsipper til grunn for barn som vi gjør for voksne.

  25. abre Says:

    Beate:

    «Det er kanskje intolerant å påstå at man på religiøse skoler lærer mindre om toleranse enn på andre skoler?»

    Kanskje det. Men det har jeg heller ikke påstått. Jeg sier at de barna som har størst behov for å lære toleranse er de som har foreldre som ikke vil sende dem til enhetsskole. Da tenker jeg ikke først og fremst på hva de måtte lære på den skolen de havner på; det kan sikkert blir greit. Jeg sikter til foreldrenes begrunnelse for å holde dem unna enhetsskolen. Og jeg mener selvsagt ikke alle; det er mange grunner til å foretrekke en annen skole.

    «Foreldre får ikke bestemme skoler alene, de må godkjennes.»

    Dette ville vært et godt poeng dersom man var i stand til å kontrollere at betingelsene i opplæringsloven blir fulgt. Det har vært en del avisoppslag som tyder på at dette er vanskelig (eller tas lett på).

    «I Norge er det som sagt ikke skoleplikt, det er bare undervisningsplikt. Mao, man kan undervise barna sine selv. Da kan man virkelig begynne å snakke om ensidig påvirkning.»

    Javisst. Det sier seg vel egentlig selv at jeg er imot dette.

    «Det ble forsøkt å lage en muslimsk skole, men prosjektet førte ikke frem. Jeg tror ikke engang det er noen nye søknader omslikt på trappene?»

    Jeg mener altså man må tenke prinsipielt, og behandle alle trossamfunn likt. Enten tillater vi skoler for alle religioner og livssyn, eller så gjør vi det ikke.

    «Om så blir så virker det ikke som om det er noe i veien for å tillate en slik søknad bare om skolen har en plan for å forhindre segrigering.»

    En plan? De kan vel ikke pålegges å ta inn ikke-muslimske elever? For å klargjøre hva jeg mener: Homogene skolemiljøer som følge av friskoleloven fører ikke til segregering. Det er segregering, og altså noe vi ellers forsøke å motarbeide i andre sammenhenger.

    Og hva tror du er begrunnelsen for at muslimer ønsker slike skoler (jfr. debatt om hijab, dusjing, gym og svømming sammen med det motsatte kjønn, etc. I noen miljøer har til og med foreldrene problemer med at barna deler klasserom med barn av motsatt kjønn, og en del aksepterer verken demokrati eller sekularitet). Hvilke holdninger tror du kan ligge til grunn for dette ønsket? De kan jo allerede sende ungene på koranskoler på kveldstid. (Heldigvis er det motforestillinger blant muslimene: http://www.aftenbladet.no/innenriks/1204846/Muslimer_vil_ikke_ha_muslimsk_skole.html)

    «Å opprette religiøse skoler er ikke i seg selv segrigering. Det er vel her vi er mest uenige, for jeg forstår det slik at det er uungåelig.»

    Nei,dette trenger ikke bli resultatet. Jeg mener i likhet med deg at mange religiøse skoler er helt utmerkede, og jeg har ingen grunn til å tvile på at mange av dem representerer et vidt mangfold. Men noen religiøse friskoler vil representere homogen miljøer, og jeg tror at dette i en del tilfeller er hensikten med dem. Jeg sier altså at religiøse friskoler som et hele vil bidra til segregering, økte motsetninger og reduserte muligheter for barn til å ta egne valg. Jeg tror ikke, som deg, at det ligger en tilstrekkelig beskyttelse i den godkjenningsordningen vi har. Og jeg mener altså at vi må behandle alle skoler likt.

    «Det er vel vanlig at den som legger ned en påstand må bevise den?»

    Det er sant. Men hva er egentlig påstanden i denne sammenhengen? Som sagt mener jeg at dette er et verdispørsmål. Det handler om et alminnelig rettighetsprinsipp: «Den enes frie valg ikke må gå ut over den andres rett til samme frihet.» (http://www.morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20070511/ODEBATT/105110023). Er det ikke det å gjøre unntak for forholdet foreldre – barn (det mest ujevbyrdige maktforhold som finnes i et demokrati), som bør begrunnes? Og er det ikke de som mener dette som bør sannsynliggjøre at det er til det beste for barna?

    Jeg synes ikke at det holder å vise til at vi har hatt religiøse skoler (ofte bare i navnet) i lang tid – en arv fra en del av historien da «alle» var kristne. Vi har nå et multikulturelt samfunn, og det å la alle religiøse (og politiske, osv) miljøer stå for hver sin undervisning av sine barn representerer noe nytt. Det er det som bør begrunnes, ikke en skepsis som er basert på at vi bør følge samme tankegang om segregering og påvirkning som vi gjør ellers i samfunnet.

    Men du har rett i at det er tynt med forskning. Det er litt rart. Såvidt jeg har forstått har man en del negative erfaringer i Sverige, som ligger litt «foran» oss når det gjelder friskoler. I mangel på klare svar fra vitenskapen kan vi som nevnt se på hvordan ting fungerer i andre land, og sammenligne. I Norge har vi lite motsetninger og høy grad av gjensidig tillit, fellesskapsfølelsen står sterkt, vi har lite kriminalitet, lite ekstremisme, osv. Det er selvsagt mange grunner til det, men jeg tror at felles ordninger, herunder enhetsskolen, er en svært viktig faktor. Men beviser har jeg riktignok ikke.

    «Jeg tenker ikke at dette snevrer inn synsfeltet til ungene. Jeg tenker det gjør dem en erfaring rikere.»

    Jeg er helt for at foreldre skal få sende barna på (organisert) religionsundervisning på kveldstid. Det er det å erstatte en sekulær enhetsskole med en religiøs jeg er imot. Jeg tror dessuten ikke nødvendigvis faren for homogen påvirkning trenger å ha så mye med selve undervisningen å gjøre. Da betyr det nok mer at «alle» lærere og elever kommer fra samme type miljø.

  26. Titta Says:

    Spennende diskusjon – Jeg må sikre meg oppfølgingskommentar(er)!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: