Vampyrer og andre ubrukelige superhelter

juni 27, 2010

Jeg har varslet at jeg skulle forsøke å finne ut av hvorfor jeg er så fasinert av vampyrer for tiden. (Foruten et skikkelig tenåringscrush på Alexander Skarsgård alias Eric i True Blood i likeht med mange andre gamle damer rundt meg.)

Nå snublet jeg nettopp over en artikkel som heter: Why Vampires? It’s the Superpowers, Stupid. Hver tid sin superhelt, sies det, og det er superkreftene vi er så opptat av:

It’s not the specifically vampiric traits — their thirst for blood, or their ghostly pallor that are seducing us. We’ve fallen for their super-human speed, strength and preternatural penchant for adoring deeply and unflinchingly. Every age, especially every troubled age, develops the pop-culture superhero it needs.

Artikkelen er ok den. Og ideen den har om hvorfor akkurat vampyrer er spennende:

Cue today’s Vampire. He (or occasionally she) is freakishly fast, with a body of knowledge that comes from having a hundred or so years to read up on things. The undead hero yearns to connect with the human he was or the human he wants to protect, to master his carnal needs. He is passionate to a fault, and there’s a chance that underneath all those smooth ways, he might be lethal. A hero who is more than likely too good to be true? Sounds about right for our current moment of meta-musings, deteriorating resources and just a bit of audacious hope. The dark power these men (and women, thank goodness) wield is frequently matched only by the intensity of purpose and trust, albeit questionable, of the soul mate by their side.
As the economy gasps and twists, the desire to be known for who we are rather than what we can do or have is a primal one. There’s also an awareness that through carelessness and collective thirst for more, more, more we may have taken too big a bite out of our world, sucked too much from our precious earth, sea and sky and damaged beyond repair the life sources on which we are most reliant. Small wonder that the vampire, desperately fighting against darker urges, longing to be known and loved, is familiar… and so seductive.

Men det var ikke egentlig vampyrene jeg ble sittende og tenke på etter å ha sett denne artikkelen. Det var superhelter. Hvilke superhelter er det egentlig vi trenger i dag. Hva er det folk sliter med?

Jeg skulle nesten ønske det var de enkle tingene som Joker, Lexor eller Green Goblin vi hadde å forholde oss til. Ikke krig og fred og miljø og fattigdom og sånt.

Eller de småtingene som sliter folk ut over lengre tid: Barn med kolikk, sykdom, pengemangel eller å krangle med NAV høres ikke like spennende ut, men det er jo slike ting som folk flest sliter med. Hva med ungdommer som kommer på kjøret mens foreldrene står hjelpeløse og ser på. Folk som sloss for å holde seg påbeina mens angst og depresjon slår dem i bakken. Jeg lurer på hvilken helt som hadde klart å hamle opp med det. Men til slike ting virker superhelter heller ubrukelige. Vampyrer eller andre. De viktigste sakene må viss uansett vi vanlige dødelige ta oss av.

Så er det kanskje vampyrenes forlokkende virkelighet. De har et så veldig enkelt liv der det meste kan løses med litt ekstra muskelkraft.

4 Responses to “Vampyrer og andre ubrukelige superhelter”


  1. Har du noe imot superhelter???????

    Mvh Spaceman Spiff.

  2. Beate Says:

    Neida, ikke som eye candy.😉

  3. Johan uten land Says:

    Hva det er som gjør disse vampyruniversene så populære?

    Her dreier det seg om Eros og Thanatos i sin reneste form, en gammel, velkjent og sikker vinner – spesielt i kombinasjon og innen kvinnelitteraturen. Mundus vult decipi.

  4. Jennukka Says:

    Speaking of the fascinerende med vampyrer. Min far spurte meg for en stund tilbake: «da du var liten, hva var det med vampyrer som gjorde at du ble så hekta på dem?»
    Jeg ble virkelig svar skyldig. Da jeg prøvde å tenke tilbake på hvor det startet: hvilken historie det startet med, og hva som fikk meg til å lese om vampyrer i første omgang. Jeg aner ikke. Så vidt jeg kan forstå har jeg vært fascinert av vampyrer siden før jeg har noe minne om at jeg har det.
    Men i motsetning til veldig mange for tiden har ikke jeg en romantisk idé om vampyrer. Jeg anser dem ikke som kjærlighetsobjekter ala Twilight. Vampyrer for meg er ikke vakre, evigunge og lidende adelsmenn (selv om jeg er med på at En vampyrs bekjennelser er en bra film). For meg er vampyrer onde, mer som odseldyr av innstinkt. Dracula, slik Bram Stoker beskrev ham, er og blir en vampyrs sanne natur. Onde, sjelløse og manipulative. På evig jakt etter friskt blod. Evt. litt som Eli i La den rette komme inn: som dreper fordi hun må, av innstinkt, for å overleve.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: