Indregaard.no har en fin bloggpost i dag om avatarer på Twitter: Ikke smil, du er mann. Menn er alvorlige og kvinner smiler, konkluderer han med. Jeg lurte litt på om det også var slik i min feed, selv om det ikke har slått meg, tvert i mot så ville jeg trodd at mange smilte av mennene, det er ideen jeg har når jeg sitter og ser på min egen feed, i alle fall. Men en ting er hva man tror man ser, en annen ting er hva man faktisk ser.

Så jeg tok en stikkprøve som sikkert ikke er representativ. I fem minutter, fra 12.00 til 12.05 sorterte jeg alle avatarene som kom opp i feeden. Om samme person postet flere ganger telte jeg personen flere ganger.

Jeg delte opp i menn, kvinner og ikke mulig å kjønne ut i fra avatar. Så delte jeg opp i smil, alvorlig eller sur, og ikke mulig å se ansiktsuttrykk på mennene og kvinnene. Om noe er smil eller alvorlig er ikke helt lett å se på små bilder. Men det er egentlig greit, for det eneste jeg ville sjekke, var min opplevelse av bildet. Det kan derfor være at noe jeg har tolket som smil ville en annen tolket som alvorlig. Dette var resultatet:

Menn: 9 smil, 4 alvorlig, 1 usikker.
Kvinner: 7 smil, 3 alvorlig, ingen usikker
Ikke kjønna: 13

Konklusjonen er at når jeg opplever at menn i min feed smiler, er det ikke bare, som jeg lurte på til å begynne med, fordi man legger mer merke til det som skiller seg ut, og at jeg derfor kunne tro at flere smiler enn de faktisk gjør.

Et annet tema i kjølevannet av dette er reaksjonene til noen av oss jentene som diskuterte dette på twitter, @bharfot og @OdaRygh, hvor vi (i min tolkning) ser ut til å ikke like å være representater for å ha den smilende kvinneavataren. Hvorfor skulle det være så galt? Mener vi fremdeles at gutta er kulest?

Advertisements

Når kikking kan være bra

november 5, 2012

Når kikking kan være bra

Andreas Wiese hadde for noen dager siden en kommentar i Dagbladet under overskrifta: Hvis dekningen av Øygard-saken er kikking, kan kikking være verdifullt. Jeg er enig i de tankene han gjør seg – alt som skrives om denne rettsaken, som alle andre vanskelige saker er vond for den som blir rammet av det. Men samfunnsmessig tror jeg vi trengte denne saken. Wiese formulerer seg slik:

Dom er ennå ikke falt i saken, men det er likevel mulig å snakke generelt om nytten av at overgrepssaken blir bredt omtalt. Vi vet at i Norge i dag finnes det jenter og gutter som blir misbrukt av eldre. Det skjer i hemmelighet. De unge lever med dette i et lukket univers der bare de og overgriperen vet hva som skjer. Når en Vågå-saken blir synlig i mediene, er det grunn til å håpe at ofrene i disse ukjente sakene er opptatt av og leser om den. Kanskje får de slik hjelp til å se sin sak utenfra. Saken kan gi dem mot og innsikt til å fortelle noen om hva som skjer. Diskusjonen om bevisføring kan gi innsikt i viktigheten av å ta vare på eventuelle fysiske bevis. Det er nyttig kunnskap.

Jeg tror han har rett. Og i dag sto følgende sak inne på NRK sine nettsider: Senteret for incest og seksuelle overgrep i Sogn og Fjordane har opplevd overraskande stor pågang sidan opninga. Saka mot den overgrepstiltalte ordføraren i Vågå skal ifølgje leiinga ha trigga fleire av brukarane til å ta kontakt.

Det er klart det finnes negative sider med så mye fokus på en sak, men i denne saken velger jeg for min del å vekte de positive tyngre enn de negative.
Utover det er jeg litt sjokkert over det NRK-artikkelen også forteller:
Sogn og Fjordane har lenge vore det einaste fylket i landet utan eit tilbod for menneske som har vore utsette for incest og seksuelle overgrep.
Et fylke som ikke har hatt et slikt senter før i 2012? Det viser vel nettopp også hvor dårlige kår det fremdeles er for ofre i slike saker? Om noen skulle tvile på det.