Det er mange år siden nå, og jeg husker fremdeles reaksjonen min. Jeg sa ikke at jeg ikke trodde på det, jeg kom ikke med et hovent snøft. Jeg ble nok ganske stille, både på utsiden og innsiden. For kommentaren om at han hadde blitt voldtatt av en kvinne gjorde meg bare helt tom.

Når folk forteller meg om noe de har opplevde, så raser vanligvis assosiasjonene. Jeg husker noe lignende fra eget liv, fra noe jeg har lest eller hørt andre fortelle. Jeg plasserer det ubevisst i kategorier eller båser og med hver kategori eller bås hører det med en bestemt reaksjon. Empati, medfølelse, sinne på andres vegne, omsorg. Ett sett med svar. «Det var leit». «Det var jo helt grusomt». «Hvordan går det med deg nå?». Tankene og følelsene går så fort og er ikke bevisste reaksjoner, det er først nå, mange år senere at det slår meg at tomheten jeg opplevde kan ha handlet om dette: At jeg hadde hørt noe jeg aldri hadde hørt før og ikke visste hvordan jeg skulle reagere. Det var for ukjent, for annerledes. Og for utrolig.

Jeg hadde alt lenge visst at også gutter blir utsatt for overgrep av både menn og kvinner. At overgrep og vold fra mor eller andre kvinneskikkelser var noe mange gutter og menn i Norge gikk og bar på. Men voldtekt av en voksen mann? Var det i det hele tatt mulig? Hvordan var det mulig?

Mitt ubehag med ikke helt å tro, ikke klare å plassere var noe jeg kjente på hver gang jeg tenkte tilbake på betroelsen.

Så skjedde det noe for en tid tilbake. Det lå noen artikler på nett som beskrev voldtekt av menn. De forklarte de fysiske mekanismene i det som skjedde, at det å få reisning er en makanisk-biologisk reaksjon som ikke bare kommer av seksuell opphisselse, men også kan komme av frykt og fysisk stimulering. At utløsning og orgasme, både for menn og kvinner er forholdsvis vanlig i forbindelse med voldtekt, og har ingen ting med seksuell lyst å gjøre, men igjen er et resultat av fysisk stimulering, enten man er opphisset eller er stiv av skrekk.

In a recent study, 1 in 6 male college students reported having been raped.
Erections Aren’t Consent: What the New FBI Definitions Might Tell Us About Male Victims of Rape

Så var det altså mulig, det jeg ikke hadde klart å ta innover meg. Og jeg var en av dem som hadde fått en slik første betroelse, og ikke klart å tro. Som ikke hadde hjulpet mannen som fortalte, men sannsynligvis heller fått ham til å tie still, fordi han opplevde at hans historie var det ikke rom for, den var ikke troverdig. Jeg hadde ikke sagt noe for å støtte eller hjelpe, jeg hadde bare blitt stille, og tydeligere enn jeg ønsket vist at jeg tvilte på det han fortalte.

Man kan ikke skjønne eller forholde seg til ting man ikke vet noe om. Derfor har jeg vært så glad for kampanjen #jegharopplevd. Jeg husker første gang jeg var borti noe lignende på nett. En samtale mellom mange kvinner der dette temaet kom opp. Før denne runden hadde jeg ikke tenkt at jeg hadde vært utsatt for seksuell trakassering. Men mens de andre fortalte begynte jeg å huske. Og plutselig satt jeg der med mine egne, til tider ganske ekstreme, minner. Mest av alt husket jeg hvor ubehagelige slike situasjoner var, fordi jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. På samme måte som i møtet med mannen som var blitt voldtatt var det som skjedde utenfor erfaringsrommet mitt, og ingen hadde forberedt meg på at slike ting skal skje. En stor mann sitter ved siden av deg på bussen, og har lagt hånden sin godt opp på låret ditt. Du kan ikke reise deg og gå, for han stenger veien, og alle de andre plassene er også opptatt. Hva gjør du? Du er oppdratt til å behandle folk høflig og fint. Til ikke å ta for mye oppmerksomhet. Til ikke å bry andre. Det er ekkelt ubehagelig, men det som er vanskeligst der og da er å ikke finne noen måte å reagere på som ikke bryter med alt det man har lært til nå. En annen gang, sommerjobb som hjemmehjelp. Du vasker gulvene og en mann setter seg ned bak deg og kommenterer rumpa di. Du er i hans hus. Kona sitter i det andre rommet. Igjen, denne usikkerheten på hva man har lov til å gjøre fører til at du biter tenna sammen og later som ingenting. En ny sommerjobb. En annen mann ligger under dyna og runker mens du vasker rommet hans. Det er en institusjon, men ingen andre som jobber der er i nærheten. Hva forventer de av meg som har sommerjobb og på ingen måte har fått instruksjoner eller veiledning om hvordan man skal reagere på slikt? Er dette noe jeg må forvente? Er det bare slik det er? Senere, lettelsen da man har rundet 20, har vært i lignende situasjoner noen ganger og spontant kan utbryte «Det der er ikke greit!» når kokken på kafeen der man jobber kommer opp bak deg og tar deg på rumpa. Andre som tar seg til rette rundt deg er ikke lenger en helt ny og skremmende situasjon, og du mestrer det som regel helt greit, selv om du fremdeles kan bli tatt på senga og bli ganske stum i nye situasjoner du ikke var forberedt på.

Historiene må ut, de må bli kjent. For ungene våre sin skyld, for at de skal slippe å stå der alene i en situasjon ingen har forberedt dem på. For de som tråkker over sin skyld, for at de skal vite hvordan slike situasjoner kan oppleves av andre. For de som har opplevd det sin skyld, dette er ikke noe man skal legge lokk på.

Jeg tror det finnes folk som benytter seg av slike situasjoner, vel vitende om at de tråkker over streken og at den andre føler et stort ubehag. Jeg tror det finnes folk som nyter akkurat det. Men jeg tror de er i et mindretall. Jeg tror det er folk som ser på det som uskyldig moro, og overhode ikke opplever noe galt med det de gjør. Det er jo bare humor det å dra opp skjørtene på noen som står i en kø, det å komme som en gjeng og slenge bemerkninger om de som går forbi? Det å kjenne på en rumpe her og en pupp der når glassene svinges og stemningen er på topp? Jeg tror mange tenker at det er helt uskyldig og greit. Jeg tror også det finnes mange som oppriktig ønsker å vise interesse, og dette er måten man gjør det på.

Også tror jeg at det er mange som oppriktig tror at den andre setter pris på det man gjør. Og her, kvinner, tror jeg at mange av overgrepene og den seksuelle trakasseringen mot menn befinner seg. Jeg er ikke så naiv at jeg ikke tror at også kvinner benytter seg av det å skape ubehag i en mann (eller kvinne) og nyter det eller bruker det. Når Kristin Halvorsen legger en hånd på låret til en politisk motstander så blir dette oppfattet som noe annet enn om Carl I. Hagen skulle gjort det samme på henne. At hun kan tillate seg det handler om de stereotypiene vi har av menn og kvinner. Men resultatet for den hun tar på er ikke stort annerledes enn om det skulle vært andre veien. Jeg tenker på hånden på låret mitt, og jeg grøsser av at hun kan bruke det som virkemiddel for å sette ut mannlige politikere. Det er ikke greit.

Også flokker av damer på byen kan finne på å gjøre mye av det samme som flokker av menn på byen. Ikke de heller tenker på at det de sier og gjør mot menn de møter underveis kan oppleves som ubehagelig for de de møter.

Og så er det altså de som tror at det de gjør blir satt pris på.

Det er ikke så rart. Den siste tiden har vi sett igjen en del 80-tallskomedier med ungene. Og fått en ganske ubehagelig opplevelse. Politiskolen. Den var jo bare morsom? I to tilfeller der opplever menn å stå på talerstolen og uten å være forberedt blir de utsatt for en kvinne som sitter på huk inne i denne og gir dem en sugejobb. Slike scener går igjen i populærkulturen. Menn blir utsatt for ting som om det hadde det skjedd ovenfor kvinner ville blitt regnet som overgrep og voldtekt. Når det skjer menn er det humor, og tydelig også noe mannen selv setter pris på i denne narativen.

Det man ikke kjenner til, kan man ikke forholde seg til. Om det ikke finnes fortellinger om overgrep på menn, på menn som opplever ubehag og krenkelser med at kvinner tar seg til rette med deres kropp, er det vanskelig å se at man selv er i ferd med å bryte grensene for hva det er greit å gjøre. Det skal lite til. Folk flest ønsker ikke å usette andre for krenkelser eller for ubehagelig oppførsel fra seg selv. Samtidig som jeg leste om menn som ble utsatt for voldtekt, og hvordan dette var fysisk mulig, leste jeg om en læreren som tok dette opp med studentene sine. Reaksjonen fra kvinnene var– kan jeg ha gjort dette? Og en sakte erkjennelse fra flere om at ja, jeg husker ting hvor det jeg gjorde kanskje kunne vært sett på som voldtekt. Da grøsser det i en.

«A lot has changed since 1989. For one, we’re more open about the reality of male vulnerability. I’ve told Ian’s story many times in classes and workshops. More than once, I’ve heard from women afterwards who’ve related anecdotes about pressuring male partners for sex. I’ve been asked, more than once, by voices charged with fear and horror and incredulity, “Is it possible I raped my boyfriend?” Friends of mine who work as full-time sex educators report hearing similar queries quite frequently.»

Jeg håper at det også er reaksjonene fra mange menn i disse dagene. At selv om avisene og kommentarfeltene er fulle av reaksjoner om at kvinner overreagerer, at å presse noen til sex ikke nødvendigvis er voldtekt, at hun har et ansvar for å si tydeligere nei, så håper jeg reaksjonene som ikke kommer på trykk er annerledes. At man spør et annet menneske et lavmælt spørsmål: Kan det være at jeg har gått over streken? Og jeg håper at flere og flere historier også fra menn kommer frem. Hverken kvinner eller menn har godt av å segmentere de stereotypene som sier at menn er overgripere, kvinner er offre. Slike stereotyper er ingen løsning, de er en del av problemet, for de snakker ikke sant om livet.

#jeg har opplevd. Det samme som alle andre, kvinner og menn. Å ha blitt krenket. Å ha krenket.

Kan vi klare å snakke om det nå?

police academy1police academy2

Livet er ganske godt. Jeg er i såpass god form om dagen at jeg stort sett kommer meg en eller to turer ut. Tar med mobilkameraet og går rundt huset. Titter på de samme knoppene dag etter dag og lurer fascineres av hvor lang tid slike knopper tar.

Også plukker jeg søppel. Vi bor i sentrum. Gatene er feid, og jeg skjønner ikke helt hvor det kommer fra, men hver gang jeg går rundt huset ligger det noe nytt der. Mest plastikk, det blåser langt. Mens jeg gikk og plukket i dag lurte jeg på hvorfor jeg ble så glad av denne søppelplukkingen. Jeg kunne jo blitt irritert, men nei, jeg blir bare glad. Litt sånn «så bra det ligger her og jeg kan plukke det opp, så det ikke havner i noens mage»-glad. Eller litt sånn «hey», jeg er med i livet jeg også, jeg kan plukke søppel som ikke er mitt. Noen fordeler skal man ha når man stort sett ligger til sengs og føler seg veldig ubrukelig. Det skal lite til for å føle seg brukandes. En håndfull søppel.

Siden det er påske enda og jeg som vanlig har jobbet med påsketekster opp og ned i mente, kom koblingen til noe som har opptatt meg lenge. Det å sette stopper for å ta krenkelser, overgrep og urett videre. Da jeg jobbet mest iherdig med å klare å få noen mening i korsdøden på slutten av 80-tallet så var det dette jeg ble stående som det store for meg. Eksempelet med å ikke ta vonde ting ut på andre når det rammet en selv, men bære det. Stoppe syklusen. Ett ikkevoldsprosjekt eller satyagraha. Jeg skulle ønske det var like lett som å plukke søppel.

knopper.jp