Feministmyter som ikke vil dø?

februar 25, 2017

For noen år siden skrev Christina Hoff Sommers en kronikk i Time om 5 feminstmyter som ikke vil dø. Jeg brukte en del tid på å sjekke opp om de stemte den gangen, men endte med å ikke legge det ut noe sted. Nå har lignende utsagn fra Sommers kommet på nytt. Det er mulig det jeg skrev ikke lenger er aktuelt og at det er utdatert, men jeg deler det allikevel fordi det er representativt for en del av disse debattene, menlig at arbeidet med å lete opp påstandene tar tid de fleste ikke har, og derfor blir stående uimotsagt. (Dette brukte jeg kanskje tre dager på.) Artikkelen til Sommers ble oppdatert for en stund tilbake og utvidet med et punkt til. Det er mulig andre ting også er forandret, jeg deler her med utgangspunkt i den første artikkelen og siterer den.

Jeg er for all myteknusing. Og noen ganger må man også knuse myteknusinga. Det er en del i denne kronikken som blir såpass tendensiøst at det blir feil. Andre ting er vanskelig å ta stilling til, rett og slett fordi hun biter over så mye. Er dette virkelig fem anerkjente myter? Hva sier de som er eksperter på feltet? Hvem er det egentlig som går ut og forsvarer disse mytene? Har hun rett i at disse skal forkastes, at de er falskeog grunnløse? Og ikke minst, har hun rett i at disse mytene har vært med på å ødelegge for kvinner?
Utgangspunktet hennes er at om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon, så må man ha riktige fakta: «If we’re genuinely committed to improving the circumstances of women, we need to get the facts straight.»

Hun skriver videre at mye av det vi hører om kvinner er feil og at grunnløse påstander har fått stor påvirkningskraft:

«Much of what we hear about the plight of American women is false. Some faux facts have been repeated so often they are almost beyond the reach of critical analysis. Though they are baseless, these canards have become the foundation of Congressional debates, the inspiration for new legislation and the focus of college programs.”

Videre sier hun at mytene hun trekker frem må tas avstand fra om man virkelig vil forbedre kvinners situasjon.
MYTH 1: Women are half the world’s population, working two-thirds of the world’s working hours, receiving 10% of the world’s income, owning less than 1% of the world’s property.
Disse tallene er sannsynligvis feil. Vi har ikke gode tall, men de vi har tyder på at kritikken av tallene er rett, og det virker godt dokumentert at de ikke er etterrettelige. De kommer i grafer og som slagord, og det bør de ikke gjøre, disse bør lukes ut så raskt som mulig. Men er de, som Hoff Sommers skriver fullstendig grunnløse? Det kommer på øyet som ser. At det er en skjevhet mellom hva kvinner og menn tjener og eier vises i det vi har av statistikker. Selv om man tar avstand fra tallene, er det ingen grunn til å forkaste et mål om at dette skal være jevnt fordelt. Om disse tallene, som Hoff Sommers skriver, har gjort at man har jobbet mer for en jevn fordeling, så er jeg uenig i at det er et problem at de har inspirert kongressen og ny lovgivning for å få en jevnere fordeling. Feil tall, rett fokus. Når vi får rettet opp de gale tallene, vil jobben fremdeles gå ut på det samme.

Jeg synes også det er på sin plass å nevne at når folk har sjekket kildene for 1 % påstanden, har de blitt henvist til FN, og at jeg ikke synes det er rart at mange da har tatt det for god fisk. Man regner med at FN både sjekker kildene sine og opererer med riktige tall. Om man forventer at noen som står og skal skrive en parole er bedre på å sjekke kilder enn FN så synes jeg det er rart. Jeg har også en forståelse for at man tar FN som sikrere kilde enn en link til en artikkel på nett, til et nettsted man ikke kjenner fra før, skrevet av en person man ikke har hørt om.

MYTH 2: Between 100,000 and 300,000 girls are pressed into sexual slavery each year in the United States.

Med å fremsette dette som en myte mener jeg Hoff Sommers gjør tre feil. Hun sier dette er en feministisk myte. Hun sier man snakker om jenter. Og hun sier man snakker om seksuelt slaveri. Dette ser ikke ut til å stemme.
Hvor stammer tallene som snakker om «mellom 100 000 og 300 000» fra? To professorer ved University of Pennsylvania professors, Richard J. Estes and Neil Alan Weiner kom i 2001 med denne studien:
Den siteres flere steder på denne måten: «There are an estimated 100,000 – 300,000 children who are at risk for entering the U.S. commercial sex trade», blant annet fra U.S. Department of Justice, Her skriver man altså “I faresonen”, at det gjelder barn, ikke jenter, og man snakker om kommersiell sexhandel, ikke slaveri.
«Commercial sexual exploitation of children (CSEC) is a commercial transaction that involves the sexual exploitation of a child, such as the prostitution of children and child pornography.[1] CSEC may involve coercion and violence against children and amount to forced labour and a form of contemporary slavery as well as offering the sexual services of children for compensation, financial or otherwise.»
Bytte av mat eller husvær for sex, vil f.eks regnes under kommersiell sexhandel.
Noen aviser og enkeltpersoner ser ut til å ha gått glipp av at de skriver om barn som står i faresonen, ikke som faktisk er en del av seksindustrien. Andre igjen har brukt sexslaver, ikke CSEC.
Men er dette en feministisk myte? Det ser ikke ut til at det har oppstått hos feminister. Det ser ikke ut til å bli sitert feil mer av feminister enn andre. (Jeg tviler ikke på at også feminister har brukt disse tallene feil, men har ikke klart å finne det igjen på nett, og har selv ikke sett det i bruk.) Det virker mer som klassiske unøyaktigheter hos enkelte aviser.
Det ser ut som det er to personer, Carter og Kutcher som har hele myten til Hoff Sommers inntakt. Begge snakker om jenter, om sexslaveri og om tallene som faktiske, ikke som «i faresonen» : «Carter argued that “slavery” in the United States now exceeded slavery in the 19th century because 100,000 girls “were sold into sexual slavery” last year.”
På Kutchers egen side om dette, derimot, skriver han om barn, ikke jenter, og han skriver heller ikke som sexslaveri. Hvor feilen har oppstått her er ikke lett å forstå, det er mulig han selv ikke oppfatter dette som noen motsetninger. Det er mulig han har fått rettet opp det som ble feil. Og det er mulig at han er gjengitt feil av en journalist.
Samtidig så ser vi at de mennene som har tatt i bruk Kutcher sitt slogan Real Men Don’t Buy Girls med hashtaggen #rmdbg retter oppmersomheten mot jenter, ikke gutter. Men er dette feministenes skyld? Er det deres myte? Og betyr det at de ikke vet at prostituasjon blant gutter er et stort problem?
Er myte 2 feil? Ja, men det er også feil å si at dette er en populær myte blant feminister.
Er myte 2 grunnløs? Spørsmålet er om vi skal ta Hoff Sommers sin gjengivelse av den som en faktisk populær myte i det hele tatt. Men om vi gjør det, så er den ikke grunnløs. Det er en feil fremstilling av faktisk forskning. I det meste av det mer seriøse materialet jeg har funnet er den rett fremstilt. Det virker også som om det er i rett gjengivelse at den er tatt i bruk i offentlige skriv, selv om det finnes enkelte personer og aviser som har gjengitt den feil. Er forskningen feil og grunnløs? Den er kritisert av andre, slik all forskning bør kritiseres. Men fra denne kritikken til å si at den er feil og grunnløs blir å trekke det for langt. Det riktige er å si at man faktisk ikke har tall, og mye kommer også av hvordan man avgrenser det man ser på,og dette er noen av de tallene enkelte forskere har kommet frem til.
Hvilke tall legger andre forskere til grunn? I rapporten The CSEC Population in NewYork City: Size, Characteristics, and Needs skriver Ric Curtis, Karen Terry, Meredith Dank, Kirk Dombrowski, and Bilal Khan:
“The number of commercially sexually exploited children (CSEC) in the United States is unknown, but the U.S. Department of Justice estimates that there are between 100,000 and three million, including children forced into prostitution, pornography, and those trafficked into the country for sexual slavery. For the purposes of this study, commercially sexually exploited children are defined as juveniles (18 and under) who perform sexual acts in exchange for money, drugs, food or shelter. According to researchers and child advocates, the CSEC issue mostly affects: runaway and homeless youth who trade sex as a means of survival; children who have been sexually, physically and emotionally abused; juveniles with minimum education who are unable to find legitimate employment; and children who are vulnerable and easily controlled and manipulated by an adult looking to make a profit.”
Har myte to hatt stor negativ påvirkning? Det er vanskelig å si. Jeg finner bare Carter og Kutcher som kan tas til inntekt for den. Hva som skjedde videre med Carters utspill finner jeg ingen ting om Kutcher, derimot, har det skjedd ting i etterkant av. En ting er hashtaggen #rmdr, men det har også blitt en organisasjon som jobber med barn og trafficcing: Thorn.

Om man leser siden deres så er det som var av feil informasjon fra Kutcher sin side for lengst rettet opp og erstattet med fakta som ser riktig ut. Så til forskjell fra det Hoff Sommers påstår, så har ikke myten her sabotert for saken. Ei heller har det vært slik at man ikke har tatt et oppgjør med det som var feil, eller ikke ønsket å rydde opp i feilaktige myter. Tvert i mot ser det altså ut til at det som begynte som et følelsesmessig engasjement fra en person som oppfattet tall på en feil måte, endte opp i et langvarig engasjement der også det som var feil ble rettet opp. Fra eget liv og andres liv virker det som en prosess jeg kjenner bedre igjen enn Hoff Sommers hypotese. Overdrivelser, feil tall og svak kunnskap om fakta kjennetegner som den fasen man nettopp har oppdaget et nytt tema som engasjerer. Etter hvert som man jobber mer med et tema, får man mer kunnskap.

MYTH 3: In the United States, 22%–35% of women who visit hospital emergency rooms do so because of domestic violence.
Først trodde jeg dette var en klar myte. Men man operer med to forskjellige måter å se dette på, og i tillegg feilleser man en av dem. Hoff Sommers viser til en feillesing av statistikken over hvor mange som oppsøker akutten etter å ha blitt utsatt for vold. Av disse er det 22 – 35 % som har blitt skadet av partneren sin. Hoff Sommers skriver at i en bok og i en artikkel har dette blitt gjengitt feil til at det gjelder alle kvinner som oppsøker akutten. Redaktøren av boka Hoff Sommers viser til skriver at det gjelder de som oppsøker akuttmottaket for skader etter vold. (Om det da er en trykkfeil i boka eller hva som har skjedd er vanskelig å avgjøre.)

Men det er ikke disse tallene som vanligvis vises til når man skriver om høyt antall ofre for partnervold som søker medisinsk bistand. Hvor store tallene på det er usikkert, og siden dette på ingen måte er mitt fagområde (ei heller Hoff Sommers) er det lett å oppfatte ting feil eller å finne tall som ikke egentlig er solide. Men når jeg gjør et forsøk så får jeg ikke Hoff Sommers sin presentasjon til å stemme. Med forbehold om at jeg tar feil, så virker det på meg som at når man snakker om skader etter partnervold så er man ikke opptatt av det samme som Hoff Sommers presenterer. (Personer som kommer inn med skader etter vold og oppgir at dette er partnervold.) Man ser på alle som kommer på akutten med skader (ikke spesifisert til etter vold, slik Hoff Sommers gjør), og forsøker å finne ut av hvor mange av disse som har blitt utsatt for nettopp partnervold.

En forsker fra en av de tidlige studiene på dette, Evan Stark dukker opp i kommentarfeltet i diskusjonen Hoff Sommers linker til.

I will only comment on that portion of the exchange between Hoff-Sommers and Lemon that refers to my own research, which Hoff-Somers dismisses as a «factoid.» She picked this term up from Richard Gelles. Gelles, who has republished an article on what he terms «the myths» of domestic violence numerous times attacks our work as «a small study of a single emergency room.» At the time he described our findings as a myth, he had already endorsed the book in which Dr. Flitcraft and I reported them, so he was aware that the random sample– the gold standard in research– on which we based our conclusions included 3675 women, one of the largest samples ever studied in the domestic violence field. Our work was based on medical records, not actual interviews with female patients. The reason for this was that there were few services available for victims of partner violence at the time and we felt it was ethically inappropriate to expose women to questioning about abuse when we could not protect them. At the time, doctors rarely identified abuse as the source of women’s injuries. Instead, they would make notes in the medical record such as «beat up by boyfriend» or «kicked with foot,» seemingly more concerned about the nature of the injury than its source. When we counted up these cases, we discovered that fully l8.7% of the female patients complaining of injury in our ER could be identified as abused and over 90% of these women had presented an abuse-related injury to our hospital in the last few years, indicating the abuse was probably a current problem. In comparison, ll% of the injuries presented during the target year were caused in auto accidents, at the time considered the most common cause of injury to adults. In other words, domestic violence caused almost twice as many injuries as what was then considered the most common cause. In reporting our findings, we were careful to say that domestic violence was the most common source of injury «for which women sought medical attention.» In other words, many more people may be hurt in falls than by domestic violence, but just not in the hospital context. What is really important, though, is that once researchers were able to ask women directly, they actually came up with evidence that many more women than we reported were victims of abuse in the medical setting. In the largest study published to date of female partner abuse conducted in a primary care setting, for instance, more than twenty-one percent (21.4%) of the 1,952 women surveyed suffered physical and/or sexual abuse from an intimate male partner in their adult lives. Prevalence estimates from primary care sites generally fall between 7% and 29%, lower than the averages from emergency sites (Bullock, l989; Freund, Bak & Blackhall, l996; Gin, Rucker, Frayne, Cygan & Hubbell, l991; Rath, Jarratt & Leonardson, l989). But some are considerably higher. For instance 55.l% of l,443 women seeking medical care in two university-associated family practice clinics in Columbia, South Carolina had experienced some type of intimate partner violence in a current, most recent or past intimate relationship. Although the majority of these women (77.3%) experienced physical or sexual violence, 22.7% were suffering the consequence of nonphysical abuse (Coker, Smith, McKeown & King, 2000). Conversely, 38.8% of the women in a Midwestern community-practice setting reported they had been abused (Hamberger et al, l992). So where she gets l% or some such is beyond me. Hoff-Somers’ citations from the CDC are also incredible. In a 2008 report, the CDC estimated that domestic violence resulted in approximately 2 million injuries to women and 600,000 to men annually (CDC, 2008)at an annual cost which now exceeds l0 billion dollars. Since this data refers only to injury and not to the numerous other consequences of abuse women present for treatment, these figures are gross underestimates. Gross exaggeration should certainly not be tolerated in academic writing, even when the reporter has a legitimate concern with publicizing an important problem like abuse.”

Et annet treff jeg fikk når jeg googlet påstanden til Hoff Sommers var en artikkel hos Colombia University.

MYTH 4: One in five in college women will be sexually assaulted.
At dette er en myte underbygger Hoff Sommers bare med at det finnes kritikk av forskningen. All forskning bør kritiseres, men kritikken har ikke nødvendigvis rett, selv om den påpeker svakheter.
Problemet med Hoff Sommers påstand om at dette er en myte er at hun ikke viser til andre tall fra forskning.

Er påstanden om at en av fem vil bli utsatt for seksuelle overgrep feil? Som med alle tall på ting vi ikke kan vite sikkert, så kan det være tallene er noe annerledes. Er påstanden grunnløs? På ingen måte. Har påstanden fått negative konsekvenser. Nei, jeg kan ikke skjønne det. Seksuelle overgrep av både kvinner og menn fremdeles et stort problem på universiteter i USA. Det tas ikke på alvor, og det får svært sjelden konsekvenser for overgriperen, og de feministiske gruppene som har satt søkelys på dette har gjort og fortsetter å gjøre en viktig jobb. Det dysses ned, og de som sier i fra opplever negative konsekvenser av varslingen som kan minne om det kvinner og menn i det millitære i USA opplever.

MYTH 5: Women earn 77 cents for every dollar a man earns—for doing the same work.
77 cent for hver dollar stammer fra gjennomsnittslønna for kvinner og menn i 2012, i hele stillinger. Flere, blant annet Obama-administrasjoner har da snakket om at dette er å gjøre den samme jobben. Dette stemmer om man med «samme jobben» mener «jobbe 100 %» og ikke «i samme stilling». Om noen oppfatter det slik at en mann og en kvinne, ansatt av samme arbeidsgiver, ansatt like lenge, i samme stilling gjennomsnittlig har 77 % lønnsforskjell er det feil. Jeg har sett det brukt på måter der det kan oppfattes slik, men det er ikke dette de fleste som er opptatt av forskjeller i lønn snakker om.

77 % i lønnsgap var rett i 2012. Snakker man om samme stilling er det også et lønnsgap når det gjelder det i USA, men det er langt mindre. At dette lønnsgapet finnes bekrefter Hoff Sommers i de artiklene hun referer til. Hoff Sommers skriver i denne kronikken at lønnsgapet mer eller mindre «forsvinner» om man tar med andre faktorer hun mener er relevant. Kildene hennes bruker tall som får dette gapet ned mellom 4.8 and 7 cents. Om dette er så lite at det regnes som «ingenting» er en subjektiv påstand som mange vil være uenig med henne i. Jeg synes ikke det er «ingenting». Om gapet er 6,6 som en av kildene hennes mener, så betyr det at om en kvinne har en årslønn på 500 000 vil altså mannen ha 533 000. Det dreier det seg om 33 000 kroners forskjell i året, eller 2750 kroner i måneden. Er det «ingenting»? Igjennom et arbeidsliv er det ikke småpenger.
Utover det synes jeg John Oliver har den beste kommentaren på dette.

Men igjen er altså påstanden til Hoff Sommers at fordi disse tallene brukes feil, så ødelegger man for kvinners situasjon. Har de gjort det? Jeg kan ikke se det.
Hoff Sommers går sterkt ut, hun tar utgangspunkt i disse fem punktene, og skriver: «But killer stats obliterate distinctions between more and less serious problems and send scarce resources in the wrong directions.»

Ja, feil statistikker er dumt, og kan, i likhet med en rekke andre ting, føre til at man prioriterer feil. Men har dette skjedd i forhold til disse fem punktene? Det er en påstand hun ikke har underbygget i det hun viser til av kilder eller i argumentasjonen sin.

«They also promote bigotry.»

Det kan hende, men heller ikke her viser hun til forskning eller argumenterer for en slik påstand, hun bare “slår det fast” uten videre. At Hoff Sommers kommer med en slik påstand blir også spesielt for meg som norsk. For de som ikke har fått det med seg, så er hun den feministen Anders Behring Breivik viser til i sitt manifest, og hun er nevnt i norske medier er i forbindelse med rettsaken mot ham. I rettsaken ble hun brakt opp sammen med Fjordmannen og andre som var en inspirasjon for Breivik. Der omtales hun for øvrig som anti-feminist, ikke feminist, slik hun omtaler seg selv. Om Hoff Sommers er opptatt av å ikke promotere intoleranse ovenfor annerledestenkende så behøver hun ikke å gå lenger enn til seg selv og se på hvordan hun leses av anti-feminister. Breivik er det mest ekstreme eksempelet, men hun har også blitt trukket til brystet av den mest ekstreme delen av MRA-bevegelsen.

“The idea that American men are annually enslaving more than 100,000 girls, sending millions of women to emergency rooms, sustaining a rape culture and cheating women out of their rightful salary creates rancor in true believers and disdain in those who would otherwise be sympathetic allies.”

Igjen savner jeg belegg for det hun påstår. Ville de som reagerer på at feminister, som alle andre, innimellom har dårlig belegg for det de sier, misforstår tall, overdriver, forenkler eller rett og slett tar feil vært sympatetisk innstilt til feminisme om de unngikk dette? Jeg tror ikke det. Men myten om at det er slik ser ut til å stå sterkt.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: