Forholdet mellom Kina og Norge har vært anstrengt i mange år nå, men endelig er en fiskeriavtale på plass, og ting er i ferd med å myke opp. Som en del av dette har en gruppe kinesiske journalister vært i Norge, og Dagsrevyen lagde ett innslag der noen av disse får en omvisning og noe som ser ut som smak og opplæring i tilberedning av fisk. Selveste fiskeriminister Per Sandberg var tilstede, og ett av innslagene han var med i fikk mange til å sette kaffen i halsen. Slik så det ut når han «grep inn». Flere har lurt på om bildet har vært manipulert, de har ikke trodd dette virkelig skjedde. Det gjorde det altså, og man kan se det i Dagsrevyinnslaget.

C76f-NOXUAAPeI6.jpg:large.jpeg
Dagsrevyen 23.03.17 Heloise He blir utsatt for Per Sandberg på en måte som mange reagerer negativt på.

En som uttalte seg om dette skrev: Hvorfor i heite var det INGEN som reagerte på at seniorreporter i Life Week, Heloise He, regelrett blir tvangsklemt av ministeren? ER det helt ok å ta seg til rette på denne måten? I Kina er kroppskontakt nesten ikkeeksisterende, selv ektefeller får ikke lov til å gå hånd i hånd. Men for kinesere er det også enormt viktig å vise respekt og ikke miste ansikt. Så dette ble så feil – på alle måter.

Det er utrolig viktig å ikke «miste ansikt» for kinesere. Det kunne vel tenkes at det fikk etterspill for hennes del når hun kom hjem, om hun hadde dytta vekk en nors kminister! Så selv om VI kanskje ville gjort det, rent instinktivt, så er det ikke ratt sikkert at det er et «mulig» senarie for henne.

Mange reagerte på det bildet med ubehag, kvalme og spørsmål. Alle jeg så uttale seg det første døgnet var kvinner. Jeg spurte derfor på FB hvordan menn så på dette bildet. Min egen mann skvatt. Andre skrev det var kleint. Her er noen av utalelsene fra menn:

– Ja. Syntes vel det var litt vel påtrengende. Har liten tro på at det var vondt ment, men han burde skjønt det ikke passet seg.

– Kleint er et ord som kommer fort….

– Jeg tenker jeg hadde tatt fingrene hans der gitt.

– Jeg synes det er vanskelig å vurdere hvor problematisk situasjonen i dette bildet er uten å kjenne kontektsten til programmet og hvor trygge de to var på hverandre i forkant av instruksjonen. Når jeg ser på bildet ønsker jeg ikke å tillegge Sandberg seksuelle motiver, men at han burde mer utvist forsiktighet overfor kvinnen i en slik situasjon er jeg enig i. Respekt er en vanskelig øvelse – for begge kjønn.

– Ugreit. Veldig ugreit!
… men er bildet ekte? Det er jo nesten for avslørende til å være sant…

Jeg ble gledelig overaska over reaksjonene, for tidligere har det virket på meg som om menn ikke helt ser hvor problematisk slike situasjoner er for kvinner. Et par av de som svarte gjorde heller ikke det, en mente dette så jovialt ut, og forandret ikke mening om det selv etter at flere kvinner forklarte hvorfor dette er ubehagelig. Det siste er vanskelig å forstå for meg – om du gjør noe og noen sier at dette er ubehagelig bør du ta dennes ord for det, ikke mene at fordi du synes det er greit så må det være greit for den andre. Da er vi nesten over i en form for gaslightning: Din opplevelse av en situasjon der du er en aktør har ingen gyldighet så lenge jeg opplever den annerledes.

Hva var noen av kvinnenes reaksjoner på min FB-vegg?

– Ai

– Skulle «likt» å sett han gjøre det samme med en mann :-/

– Den slags jovvial og koseleg som funker superbra for han bak, og gir ho som er fanga mareritt.

– Jeg ville følt det forferdelig ubehagelig

– Reagerte som de fleste av dere på Sandbergs oppførsel på Dagsrevyen. Forferdelig og patetisk. Men jeg ble også flau på Norges vegne når innslaget skulle vise regjeringens vellykkede handelsavtale om fisk med Kina. Er det slik våre politikere besegler formelle avtaler i milliardklassen, synes jeg det er svært primitivt.

– Jeg blir uvel bare av å se på bildet.

– Jeg har vært borti menn som gjør slike ting i jobbsammenheng. Det er fryktelig ekkelt.

Så kan en jo også tenke på at en aldri vet hva slik «innestenging» trigger hos fremmede. En annen kan få panikk f.eks.

Det er uansett helt uakseptabelt å gå innpå og holde rundt/fast på den måten der.

– Kontrollspørsmålet er: Ville Per Sandberg vist en ung mann hvordan man sløyer fisk ved å holde rundt ham på en slik måte?

For en kinesisk kvinne må dette føles som et mye større overgrep enn for en norsk. Det må ha vært et stort tap av ansikt for henne å bli behandlet slik. Erna burde lære statsrådene sine litt folkeskikk før hun sender dem ut i verden. -Bente Bakke, tidligere Stortingsrepresentant for Høyre, nå politiker i MDG

– Det er rett og slett helt idiotisk oppførsel. Det går faktisk an å vise hvordan man sløyer en fisk ved rett og slett å sløye en fisk. Ingen grunn til å ta hele damen i favn og gjøre henne liten og hjelpeløs. Hadde han gjort det samme med reporter i dette innslaget – Trond Lydersen? I think not. Barnslig og respektløst, Per Sandberg!

– Creepy. In the US it would be extremely unlikely that a woman would be comfortable with this kind of situation unless the man is a romantic partner or intended romantic partner. Nevertheless, I could see it happen and the same kinds of remarks in response. There is always going to be a certain percentage of men who think this is fine and there’s no big deal, probably because they’re socialized to suppress emotional reactions to things. There’s no reason for a person to do this other than: with his romantic partner, as a way to flirt heavily (maybe if drunk), or to make the other person feel verrry uncomfortable. This is the kind of situation in which a person might test it out to see how much resistance she offers and if she doesn’t, he might keep pushing to see what else might happen. If it’s just a joke then he’s objectifying her and the joke is on her. Totally inappropriate, totally scary, totally sexual harassment.

Den siste kommentaren her er inne på hvorfor dette er så ubehagelig. Det første er ganske opplagt – det går innenfor intimsonen. I tillegg går det innenfor intimsonen på en måte som er forbeholdt kjærester, det er ikke uten grunn at en av mennene trekker frem mulige seksuelle motiver. Det er heller ikke uten grunn at en i tråden sine assosiasjoner gikk til dette bildet:

17499489_10155188618266133_2562498980805982739_n
Bilde manipulert fra filmen Ghost – hvor scenen er ment erotisk.

Det andre er at kvinner ofte blir utsatt for dette som hersketeknikker eller som skjult beføling, enten der og da eller etterpå. Skjult for andre i rommet så kan det være du kjenner du et underliv presset opp mot ditt, eller en hånd på et sted den ikke skulle vært. Hele tiden under dekke av «det joviale». I jobbsammenheng får man stempel som prippen eller som en som skaper dårlig stemning når man forsøker å si i fra. Dette er en ukultur som er omfattende i Norge.

Men det er en annen grunn enn slike reaksjoner på at kvinner lar være å si i fra. Det blir satt ord også på dette:

– Jeg har opp gjennom årene opplevd mange situasjoner jeg har reagert på, men blitt avfeiet med » det må du tåle», » det var bare en spøk» » ikke vær så prippen,a» osv osv. Tilstrekkelig til å bli usikker på min egen vurdering og følelse. Det kan være skadelig i verste fall.

– Nå kom jeg på at jeg hadde en sensor på en muntlig privatisteksamen jeg var oppe til. Han tok meg på kneet og på armen, og prøvde å holde meg i hånda. Jeg var 19 år og syntes det var kjempeubehagelig, og visste ikke hva jeg skulle gjøre i det hele tatt, for jeg ville jo ikke være uhøflig/lage en scene/gjøre det pinlig for noen. For det skulle tatt seg ut, liksom.

– Nettopp. Sånn er vi oppdratt 🙈 Dersom det utarter seg til å bli en scene må jenta ta på seg ansvaret. «Seriøst? Er du prippen? Ærlig talt!».

Når vi blir utsatt for slikt møter vi det ofte på absurde måter. Rygmargsrefleksen er å ikke skape en pinlig situasjon. Vi glatter over, ler, ser bort, blir litt stive, forsøker å vise veldig utydelig at dette er ikke ok. Den som blir utsatt for slikt tar som oftest ansvaret for situasjonen, for ikke å henge ut den andre og skape dårlig stemning. Det bør det bli slutt på og et lite stykke har vi kommet på veien med at de fleste nå reagerer på bilder som dette og instinktivt ser at det er feil, både kvinner og menn. Noe annet som er nytt og som nok vil gjøre dette bedre fremover er at barn i langt større grad får lov til å si nei når familie og venner vil ha klemmer og fysisk kontakt med dem, og de blir lært opp til at de selv har lov til å sette grenser for hva de ønsker av slike ting. At vi voksne ikke sier i fra er vel fordi vi er sosialisert inn i dette, og først må bli bevisst hva som skjer, så lære metoder for å komme ut av det, og så faktisk ta det i bruk. Å snu ukultur krever bevisstgjøring og tid.

Noe av det viktigste vi gjør er at ta samtalen med ungene våre om slike situasjoner. Hva man skal gjøre og ikke gjøre. Hva man har lov til å si i fra om. At man har lov til å sette grenser og si i fra. Og også hvordan de selv må sjekke ut om hva andres grenser er og sørge for å ikke tråkke på disse.

For et par år siden var det en aksjon på twitter som het #jegharopplevd. Den fikk frem mange minner fra min egen ungdomstid om ubehagelige situasjoner og det slo meg at om en voksen hadde satt seg ned med meg og forberedt meg på dette ville jeg ikke blitt så perpleks og handlingslammet når en mann plutselig slo meg på rumpa eller mannen som satt ved siden av meg på bussen la hånden på låret mitt. Så jeg tok praten med egne barn, noe som viste seg å være «i rette tid». Forholdsvis raskt etterpå skjedde det ting som mitt eget barn da taklet på en helt annen måte enn jeg hadde gjort. Fordi hen var forberedt så skjønnte hen hva som skjedde. Hen visste hen hadde lov å si i fra at det ikke var greit og det gjorde det på en god måte. Jeg lærte noe som mor av den episoden, og det var at ungdomsledere i dag i det miljøet hen var en del var trent i å se slike situasjoner og å snakke om det. Det var en voksen som hadde observert situasjonen og som fulgte den opp. For en trygghet! Den gang jeg var ungdomsleder ble dette ikke snakket om eller problematisert på noe som helst vis, det fantes ingen bevissthet rundt disse tingene.

Verden går altså fremover, men vi har fremdeles mye å lære. Vi må bli bedre både i grensesetting for oss selv og i hvordan vi går frem når vi skal inn i andres intimsone. Tips: Vit at du alltid kan sette grenser, si klart i fra på en pen måte. Om du er i en situasjon der du har behov for å gå inn i andres intimsone, spør om det er greit, og legg merke til både ord og kroppspråk når svaret blir gitt.

En i samtalen på veggen min på Facebook trakk frem et bilde av Synnøve Svabø, og spurte om dette var bedre:

17457356_10154285408301479_8358127474209382704_n
Fra TV-program med Synnøve Svabø

Svaret er nei. Begge kjønn har hatt frikort på å tråkke over andres intimgrenser alt for lenge, og kvinners handlinger blir fremdeles ufarliggjort selv om folk endelig begynner å reagere også på det, slik som denne saken med Christine Koht. Jeg oppfordrer til å lese hele artikkelen, den er en god studie i hvordan man først reagerer, så blir usikker på om reaksjonen er «lov», så lager en normalisering av det som skjer. Koht går også langt i å diskreditere de som reagerer og bruker argumenter som er brukt til alle tider på å bortforklare det som skjer – at hun tråkker over andres grenser. Jeg har skrevet et innlegg om dette før også, hvor jeg blant annet peker på hvordan slike situasjoner bare latterliggjøres i populærkulturen. Det har vært med på å få kvinner til å tro at menn faktisk ønsker denne typen tilnærminger alltid. Og menn på sin side ikke har klart å kjenne etter hva som er greit og ikke og ta det på alvor.  Slik det kommer frem i saken med Christine Koht.

«Koht spurte Ulsrud i mandagens episode om de kunne kysse, før en litt nølende Ulsrud ga tillatelse til et kort kyss.

Tirsdag ble det både vått og langt da 49-åringen tok et grepa tak i Ulsruds hode og med åpen munn forsynte ham med et solid kyss. Etterpå var Kohts røde leppestift klint utover munnen og haken hans.

– Det er ganske sjelden at jeg blir brydd, men nå merket jeg at jeg fikk et lite feberanfall, forklarte en rødmende Ulsrud på TV.

Også i onsdagens episode blir det mer tilsynelatende påtvungen kyssing fra Koht.

Ulsrud sier til VG at det hele egentlig var «ganske morsomt».

– Jeg hadde ikke noe problemer med det, men jeg trodde jo hun tullet i starten. Jeg hadde ikke regnet med at hun ville gjøre det, sier 45-åringen.

Han forsikrer at selv om han ble brydd, så «går det fint».

– Jeg tåler det. Det var en fleipete tone.»

Disse to skiller seg allievel fra Sandberg sin opptreden. De to er komikere,og har spilt nettopp på å bryte folks intimgrenser. Det er uformelle settinger og komikere har også noe større spillerom enn andre. Når det de gjør allikevel er ugreit sier det noe om hvor alvorlig det er det Sandberg gjør i sin rolle som minister.

At man nå reagerer også på Koht og Svabø er allikevel på tide. Itråden min på FB dukket det opp en mann som også hadde blitt utsatt for Koht, han gjengir hendelsen slik:

Jeg er helt enig med deg Beate, vil bare tilføye at også vi menn blir utsatt for slike intimsoneovergrep, men da blir det ledd bort. Jeg har faktisk blitt det på TV.

Det er kanskje ikke så viktig å henge ut noen, men dette dreide seg om et humorinnslag til FNs miljødag lagd av en profilert TV kjendis av hunkjønn. Hun har litt som stil å bryte intimsonen. Her snakket vi om et TV intervju hvor kjendisen går opp i armhulen min og snuser. Vil helst ligge mellom meg og daværende kone i dobbeltsenga osv. Som et humorinnslag. Ganske illustrerende i grunnen.

Jeg har også opplevd dette i arbeidslivet der en kvinnelig leder på et såkalt faglig seminar på hotell, overfallt gutta, og tok slett ikke et nei for et nei En gutt så seg nødt til å gjemme seg på do for å unngå oppmerksomheten. Også dette ble fortiet og latterliggjort. Hadde en mannlig sjef gjort det samme hadde det blitt sosial oppvask og sparken under svært inkriminerende omstendigheter.

Dette er neppe tilbakemeldinger Koht har fått. Det burde hun. Menn på sin side må ta denne kampen på egne vegne og på alvor. At kvinnene har gått foran og sagt i fra om sine grenser gjør at dette forhåpentligvis går lettere for mennene. Men den reelle frykten for latterligjøring og kanskje også at det bryter så sterkt med rollen menn har gjør det også vanskeligere. Så må vi kvinner både forsøke å lytte og å heie fra sidelinja. Og ikke minst vite at også vi lett tråkker over i slike situasjoner.

Men selv om dette også er ekspempler på noe som er galt galt kan man ikke helt sammenligne det med at en norsk minister opptrer slik, og at Dagsrevyen velger å sende dette. Jeg kan ikke forstå hvorfor NRK gjorde dette. Er det for å henge ut Sandberg og vise hvordan han opptrer, så uproffesjonelt og ubehagelig ovenfor kvinner? Eller ser de ikke hva som skjer, og er med på å normalisere denne typen oppførsel? Jeg har forsøkt å spørre på Twitter, men har ikke fått svar.

En annen person som ble trukket frem som en som tråkket over andres intimsone var Shabana Rehman Gaarder med sitt mullaløft. Men Rehman Gaarder har til forskjell fra de to andre damene en agenda. Hun har et politisk prosjekt med samfunnskritikk og hvor nettopp sprengkraften i kroppskontakten er poenget. Det er godt gjennomtenkt og planlagt og er av en helt annen type enn det andre to driver med, det har en viktig  funksjon. Og igjen viser det at det å gå inn i andres intimsoner er en handling som har betydning, det er ikke noe man er uberørt av og derfor bør man vite hva man gjør, hvorfor man gjør det og hvordan man gjør det.

Kristin Halvorsen tok dette i bruk som hersketeknikk når hun i partilederdebatter la hånden på låret til mannlige politikere. Dette er noe når siden nå, jeg håper det er slutt på den type oppførsel, både fra kvinner og menn. Det er ikke noe politikere bør drive med, enten det er en partileder med ønske om å vinne en debatt eller en minister i offisielt oppdrag.

Ordene som nådde frem

mars 29, 2017

Jeg har skrevet om ordene som ikke nådde frem. Dette er en historie om ordene som nådde frem.

For en som alltid har elsket å skrive kom internett som en slags skattekiste på begynnelsen av 90-tallet. Chatterom, e-postlister og diskusjonsgrupper på nett. Å lese hva andre skrev, bli inspirert, skrive selv, lese spørsmål og formulere svar. Å få nettbekjentskaper ut i fra felles interesser. Å kunne skrive om sære temaer jeg trodde jeg var alene om å bry meg om, for så å få kontakt med andre som tenkte på akkurat de samme tingene.

Noen spørsmål berørte mer enn andre.

En dag for kanskje 20 år siden leste jeg en diskusjonstråd på SOL.no. Temaet i det første innlegget var å vente barn og kjenne kjønnet til dette barnet, og å føle seg skuffet eller trist fordi man hadde et ønske om et barn med motsatt kjønn.

De som har vanket litt på forum på nett der spørsmål om graviditet og barn er tema kan se for seg hva som skjedde videre. Det utviklet seg til en tråd der person etter person som svarte sa klart i fra at det å ha slike følelser var galt, og at personen i trådstarten burde skamme seg.

Når jeg leste dette hadde jeg nettopp kommet hjem fra klosteropphold i Sveits. Der hadde jeg sett en dokumentar om graviditet, fødsel og spebarnstid, og jeg kom til å tenke på en av de situasjonene som ble vist; et nyfødt barn lå nærmest livløst og ville ikke ta til seg næring. En psykolog ble tilkalt og det kom frem at moren hadde ønsket seg et barn av et annet kjønn – men skammen hennes over dette var så stor at hun ikke hadde fortalt dette til noen, og knapt nok inrømmet det for seg selv. «Alle» vet jo at slike ting skal man ikke føle. Psykologen fikk henne til å kjenne på sorgen, hun gråt, og etter svært kort tid hadde hun sørget ferdig. Hun var over sorgen, hun var over skuffelsen, og kunne møte barnet med kjærlighet og varme uten å undertrykke motstridende følelser. Barnet kviknet til samtidig.

Jeg skrev litt om dette i tråden, og også at man jo ikke kan noe for hva man føler – det er ikke noe vi styrer, det er noe vi bare må akseptere og forholde oss til, det er hva vi gjør med følelsene som betyr noe. Å bli fortalt at noen følelser er «feil» hjelper ikke, det vi trenger er hjelp til er å ikke skamme oss, men se på hva som skjer, og forholde oss til det. Noen ganger betyr det også å få rom til å sørge over noe vi i utgnangspunktet skammer oss over å sørge over.

Det ble det siste innlegget i den tråden – jeg fikk ingen tilbakemelding og visste ikke om det hadde vært ord som aldri ble lest eller om noen hadde fått noe igjen for det arbeidet jeg la ned i svaret. Slik er det jo som oftest.

Så gikk det et par år og jeg var på et helt annet forum, Doktoronline.no. Der var det egne grupper for graviditet og fødsel, og ogå for barnløshet. En dag kommer en lignende problemstilling opp der, og når jeg leste nedover tråden så ser jeg det samme mønstret som sist. Folk ilte til for å fortelle den som har skrevet om sin sorg at dette er en sorg personen bør skamme seg over – ikke minst et sted hvor det er så mange barnløse som ville gjort hva som helst for selv å få et barn.

Men så er det jeg leser noe helt annet, et innlegg nederst i tråden. En person skriver at en gang var dette problemstillingen hennes, og det som hjalp henne var et svar som var som dette – og så kommer en gjenfortelling av mitt svar fra noen år tidligere. Hjertet mitt gjorde et ekstra hopp. Det var noen som hadde lest. Det hadde ikke bare blitt lest, det hadde betydd noe for noen. Noe hadde blitt enklere og bedre av ordene mine.

Jeg har tenkt på dette innimellom senere, ikke minst når jeg følte at ordene mine ikke strakk til og bloggen etter hvert stilnet. Så en dag for noen måneder siden dukket det en melding opp i innboksen på på Facebook:

«Takk for innlegget ditt fra i går som var reposting av et tidligere blogginnlegg – Å rope ut i smerte. Du skriver så klokt, Beate! Takk for det. Ditt engasjement og din klokskap berører oss som får lese det du deler. Kom til å tenke på noe.. mulig jeg tar feil, men var det du som postet en kommentar på et innlegg jeg hadde skrevet en diskusjonsside for gravide en gang for lenge lenge siden, tro? Jeg delte skuffelse jeg kjente over å ha fått vite at barn nummer 2 i magen også var en gutt.. og fikk masse pepper.. men en, og jeg lurer på om det kan ha vært deg, skrev noe sånt som at «ingen følelser er gale eller feil» og at veien videre gikk gjennom å godta at man føler det man føler. Det var så utrolig godt og nyttig å høre, og noe jeg har brukt i en rekke situasjoner i livet. For mye handler om skammen.. og opplevelsen av at man føler feil.. og det fører jo til en dobbelt vanskelig situasjon. Vel.. med forbehold om at jeg husker feil.. Klem fra meg.»

Ikke bare hadde ordene mine levd videre dengangen men også helt frem til i dag. Ikke bare for meg, men for den som leste.

For min del betydde dette at jeg begynte å tenke over at det var på tide å skrive mer igjen. At opplevelsen av ordene som ikke betydde noe kunne legges vekk. Ord betyr noe. De berører, enten på godt eller vondt.

idunbaby

Bilde: Inger Pytte

Stine Torp Løkkeberg er intervjuet i Sykepleien om helsepersonell som må «overbringe grusomme beskjeder om prognoser, diagnoser og død» etter å ha skrevet en doktoravhandling om dette.

Intervjuet er godt, og vel verdt å lese!

Et lite utdrag:

«Studiene viste at strategien som ga desidert mest emosjonelt ubehag for formidleren, var den direkte, mens den personsentrerte ga minst. Det ser med andre ord ikke ut til å være slik at kjølig profesjonalitet beskytter budbringeren følelsesmessig. Snarere tvert imot.

Selv om en personsentrert tilnærming kan sies å være et slags ideal, mener Løkkeberg at det ofte ser annerledes ut i praksis.

– Vi hører eksempler på at pasienter får formidlet alvorlige diagnoser i korridoren i forbifarten. Vi vet også at pasienter som i klartekst sier de ønsker å vite alt, ikke får det.

Løkkeberg tror én årsak kan være at leger og sykepleiere synes dette er ubehagelig og vanskelig.

– De havner gjerne i et klassisk dilemma der man på den ene siden er pålagt å gi informasjon, men på den annen siden vil la pasienten bevare et visst håp. Selvfølgelig behøver ikke dette alltid å være et håp om å overleve, men de to hensynene kan likevel ofte stå i motsetning til hverandre.»

NRK har også tidligere hatt ett intverju med henne om oppgave, og hun har også snakket i radio om dette.

Tidligere er det blitt forsket på hvordan pasienter opplever situasjonen der man får vanskelige budskap, men dette er første gangen man ser på helsepersonellets opplevelse. At mennesker tar på seg en slik jobb er helt nødvendig for oss alle, og takk til dere som tar en slik utdannelse og står i en slik rolle. Jeg håper denne forskningen mer med på å gi dere redskaper og verktøy til å gjøre det uten at dere sliter dere ut og uten at dere lider overlast og unødvendig ubehag.

Som mennesker er vi heldigvis sjelden i situasjoner der noe må ta en slik samtale med oss. Helsepersonellet derimot lever i denne virkeligheten et helt yrkesliv. At det vil føre til bedre situasjoner også for pasienten tar jeg som en selvfølge.

Jeg har lyst til å dele egne erfaringer som pasient på dette området, selv om det ikke er temaet i avhandlingen. Jeg vil gjøre det for å vise at også som pasient så tror jeg at fokuset i avhandlingen vil gjøre meg godt og andre pasienter godt om det blir fulgt opp. Når man går videre på det man har funnet så er det altså ikke bare «for helsepersonellets skyld» men også for min skyld. Jeg håper ikke det oppleves som kritikk som gjør det vanskeligere å nærme seg dette sammen som behandlere og pasient, men at det åpner opp for å se at det som er bra for en av oss, er godt for begge. Og at situasjoner som oppleves vanskelig for en av oss oppleves vanskelig for begge. Slik at vi har et felles prosjekt der vi tar vare på hverandre og hvor løsningen ligger i noe som er godt for oss begge.

Som pasient har jeg møtt alle disse forskjellige måten på å bli fortalt noe alvorlig som beskrives i intervjuet.. Tidligere med «bare» alvorlig kronisk sykdom og nå som døende så er det bare en ting jeg personlig opplever som vanskelig å forholde meg til. Det er når helsepersonell som har en ide om at de skal gi meg «håp» eller holde tilbake ting eller rett ut lyve (slik allmenlegeforeningen i klartekst ba legene om når det gjelder ME «for at folk ikke skal miste håpet»). Det er et valg de tar på mine vegne som ikke er bra for meg. Det gjør selve samtalen vanskelig og uklar, og det gir tiden etterpå vanskelig fordi jeg mister fotfeste når jeg ikke helt skjønte hva som skjedde i kommunikasjonen oss i mellom. I selve samtalen og senere blir jeg sittende og lure på om vinklingen på samtlen var drevet av behandlerens eget ubehagelige enn mine behov? Hens egen frykt før døden eller for at jeg skal knekke sammen eller bli sint. For at livet er vanskelig, for sorg, for å ikke begynne å gråte selv. Det som er sikkert er at noe skjer i rommet mellom oss som ikke er bra – ting blir sagt mellom linjene, kroppsspråk og ord henger ikke sammen, det ligger en forventning og noe uutsagt der. Slike ting merker jeg, og det kan oppleves ubehagelig alt ettersom hvor jeg selv er og hvor mye det er av det. Jeg må forholde meg til behandlerens ubehag.

Jo mer avklart behandleren er på egne følelser, hvor bevisst behandleren er på hva som skjer i seg selv, jo bedre er det for meg. Det betyr ikke at behandleren må oppleve dette som enkelt og avklart. Bare at hen skal anerkjenne sine egne følelser oppe i dette. Ikke si til seg selv at det er jeg som trenger håp når det er hen som trenger håp. Ikke si at dette er vanskelig for meg, når det er vanskelig for hen. Og heller ikke, slik Løkkeberg faktisk også selv gjør i dette intervjuet, si at det er pasienten som hadde hatt bedre av å snakke om her og nå og ikke urealistiske drømmer når dette var Løkkeberg sitt behov, og det var hun som kjente på ubehag ved pasientens fokus. (Det er mulig jeg drar det Løkkeberg for langt her, men jeg syntes det var interessant med dette eksempelet nettopp i denne artikkelen.)

Når det er sagt vil jeg understreke at disse tingene er helt personlige opplevelser – om noen mener det er godt for dem at informasjon holdes tilbake eller at man «pynter på sannheten» så er dette rett for dem. Men det bør være avklart med pasienten på forhånd om man velger en slik strategi, noe annet er et overtramp. Og ikke minst, man må aktivt velge å ta en slik strategi og gjør ikke gjøre det ubevisst. Jeg innser at det er en selvmotsigelse å be folk om å ikke gjøre ting ubevisst. Men livet nå engang fullt av paradokser.

Da jeg tok en utdannelse i sjelsorg med Tor Eika som veileder var det bare en ting han var opptatt av at vi skulle merke oss i samtale med andre mennesker. Hvilke følelser vi selv satt med. Etter hvert rollespill vi hadde spurte han oss, både oss som var tilskuere og de som hadde gjort øvelsen: «Hva føler du?». Det var i begynnelsen vanskelig å få tak i, men med trening ble det enklere. Eika mente at den eneste måten å unngå at vi tilla den andre våre egne følelser var å se hva vi selv følte, og at det måtte være det første steget på en slikt møte der den ene tar en hjelperolle, og den andre har søkt en samtalepartner. Jeg tror det kan være et godt utgangspunkt også for helsepersonell og en håndfast og et ukomplisert (om ikke enkelt) sted å begynne en slik prosess. Om man merker at de følelsene man har er uhåndterlige eller svært vonde så må dette også anerkjennes og da bør man søke hjelp og rettledning.

De siste ukene har jeg fått to fortellinger av venner og bekjente om den siste dagen et menneske levde. De har gjort inntrykk.
Den ene historien er om to unge mennesker, her fortalt av legen selv:

En ung lege ble tilkalt en kveld til en dårlig pasient for å dosere beroligende medisin. Pasienten hadde en uhelbredelig sykdom, og nærmet seg slutten på sitt unge liv. Han hadde pusteproblemer og var redd. Sykepleierne hastet travle til og fra. Legen satte seg ned hos pasienten og forklarte at var risikabelt for pustefunksjonen å gi beroligende medisin. Pasienten sa han var redd. Legen tok mot til seg og spurte ”Er du redd for å dø?” ”Det er du den første som har spurt meg om”, sa pasienten. ”Har du snakket med de faste legene dine om hjelp når den siste dagen kommer?” spurte legen. ”Nei” sa pasienten. ”Hvorfor ikke?” spurte legen. ”Fordi jeg skjønte at det var så vanskelig for dem å snakke om”, sa pasienten. ”Vil du snakke om det nå?” spurte legen. ”Ja. Og ikke gå fra meg”, sa pasienten. Legen ble. De snakket det lille som var mulig. Om døden. Om smertelindring, om å slippe å føle å bli kvalt. Da familien kom var legen var usikker på om han skulle bli. ”Bli!”, sa pasienten. Pusten ble svakere. På morgenkvisten sovnet han inn. Legen er ikke ung lenger. Hun lærte at det er vondt, men ikke umulig å snakke om døden med en som skal dø.

Det andre er faren til en venn. Han spør legen i rommet «er jeg i ferd med å dø» og får til svar «nei, ikke enda». Det var ikke sant, han døde litt senere samme dag.

Å ikke fortelle folk at de er døende, og å ikke si noe om at det kan skje ganske raskt er å frata folk muligheten til å forberede seg og å gjøre det man ønsker før man avslutte denne fantastiske reisen som er livet. Det virker som om man nå for tiden er forsiktige med å gi prognoser, fordi de så sjelden holder stikk. Men min erfaring er at det ikke er så vanskelig å forholde seg til den usikkerheten. Det som er vanskelig er å ikke få noen knagger å henge ting på. I mitt tilfelle har flere leger sagt noe ala «noen ganger tror vi at pasienten skal leve kort, men så lever hun lenge. Andre ganger tror vi hun skal leve lenge, så går det kort». Dette sammen med rådet «håp på det beste forbered deg på det verste» er ikke gode ting å høre. Jeg vil helst vite i hvilken gruppe de tror jeg er, så kan jeg fint forholde meg til at ting forandrer seg eller ikke går slik de trodde. Men når jeg skal planlegge avslutningen av mitt liv så er det til hjelp for meg å vite om legen tror det kan komme til en slutt om et par uker, et par måneder, eller om jeg høyst sannsynlig har ett år eller flere foran meg om det er mulig å tenke høyt sammen om slikt. Igjen, helt løse rammer det er ikke til hjelp, det gjør meg bare usikker. At man overhode ikke vet, det er greit, men det er ikke greit å holde igjen fordi man ønsker å «spare meg» eller «gi meg håp». Det er verken legens jobb, oppgave eller rolle. Vi må være samarbeidspartnere og legen kan ikke ta noen formynderrolle med mindre jeg ber om det.

Alle disse tingene virker som om de er bedre i dag en for noen tiår siden. Døden har blitt mindre tabu. Med hospice-bevegelsen og palliative team har vi fått leger og helsepersonell som har spesialisert seg nettopp på den siste delen av livet. At min egen dødsreise kommer nå, ikke for et par tiår siden er jeg veldig takknemlig for. Det samme gjelder de sykepleierne som hver uke setter cellegift og slår av en prat – de viser en enorm omsorg, nøkternhet og er gode samtalepartnere også i planlegginga og forberedelsen til den siste perioden. Det å ha helsepersonell med galgenhumor, som er vant til å møte døende, komfortable med det og som har valgt nettopp denne veien er gull verdt på reisen. Vi trenger alle reisepartnere. Jeg er utrolig takknemlig for mine.

17436220_10212528363185573_577091398927224338_o

 

 

Hun kom inn i livet mitt som en absolutt overraskelse for et par tiår siden – Neil Gaimans Death. Storesøster til Sandman snudde opp ned på alt av forestillinger jeg hadde om død og fordervelse. I sommer, mange måneder før kreftdiagnose og cellegift dukket det opp en reklame for en Death-genser og jeg tenkte «må ha den, bare må ha den». Litt senere kom pakka i posten og jeg kunne ta dette bildet:

14856104_10211059654068763_9052222924562626314_o

Siden har det blitt stående som profilbildet mitt på Facebook. Et sammentreff som jeg ikke får meg til å slette. Enda.

Gaiman bruker også Death til å si noe om meningen med livet som vever seg inn i de siste postene mine her på bloggen. Det gjør han slik:

16683892_10212153558095680_6660679280394381169_n

De siste dagene har jeg sittet og fulgt med på en del diskusjoner om religion. Sann forståelse av religion. Tolkninger av religion. Og jeg har tenkt at en god utøvelse av religion kan bare bestemmes med om den setter en i stand til dette – å gjøre verden til et bedre sted. Om den ikke gjør det er den forholdsvis  bortkastet. Nei, jeg kan gå lengre enn det, kan jeg ikke? Den er borkastet.

Også ble jeg sittende og undre meg på hva i mitt liv som har hjulpet meg med noe slikt? Å gjøre verden bedre? I smått eller stort, i mitt eget liv eller andres. Hva har andre sagt eller gjort eller gitt meg for å sette meg bedre i stand til å mot noe slikt? Enten det er familie, venner, religiøse ledere, skolen, barnehagen, politikere, samfunnet. Hva rundt meg er det som både får meg til å ønske å være et bedre menneske og som setter meg bedre i stand til å strekke meg mot det?

Og hva er egentlig «et bedre menneske».

Jeg er ikke blitt så klok på det, jeg trenger at noen tenker høyt med meg. Vil du?

Ranja om sorg

mars 19, 2017

En av de beste vennene mine, Ranja, skrev en statusoppdatering om sorg på FB, og det fulgte en fin samtale som jeg har fått lov til å dele.

Sorg. Sorg er å knekke sammen midt inne i vedstabelen, under en snøkledt presenning, og hulke så istappene ramler ned fra furukronene rundt deg. Sorg. Sorg er å be, inderlig, om å få bytte, om selv å få dø så den man sørger over kan få leve videre. Sorg. Sorg er tårer, hysterisk latter, sinnsro, sinne, selvmedlidenhet, raushet, brøling, stillhet, tap, smertehugg, nummenhet, kjærlighet, dyna over hodet, frenetisk aktivitet. Sorg. Den tar stor plass, og fortjener aksept. Ikke gi råd, selv om det er aldri så velment. Gi rom. Gi plass. Gi tid. Og, gi aldri opp.

*

Det er slik at i noen tilfeller finner sorgen grobunn allerede før et dødsfall, for eksempel ved uhelbredelig sykdom. Et annet eksempel på at en slik bønn finner sted, kan være en mor som kneler ved sin sønns døde legeme og hele hun skriker etter å få bytte, ta meg, ikke ham! Sorg er en tilstand, en kjærlighetsgave, ikke en rasjonell tanke.

*
– Har sorgen i seg selv, gråten, lidelsen – har en intensjon i seg?
– Har lykken i seg selv, latteren, gledesrusen det? 😉 Det er to sider av samme sak.

Men for å svare på spørsmålet ditt; ja, nå som du spør, jeg tror det. Jeg tror intensjonen er å leve livet fullt ut. Sorgen er en stor gave, likesom lykken er det. Jeg opplever det ikke som noe dualistisk, lykke <–> sorg. Det er ikke noe av det ene uten det andre. De er ikke to, men ett.

17310141_10212476363645617_2577782173265543037_o

Gammelt ordtak: Delt glede er dobbelt glede, delt sorg er halv sorg. At det gir en større glede å dele ting med andre skjønte jeg ganske tidlig når jeg drev og reiste rundt på egenhånd, enten det var på humpete busser i Guatemala eller mens jeg trasket rundt i Europa på interrail. Det var noe som manglet når jeg ikke kunne peke på kona foran meg som hadde en høne som tittet opp av blusen og bort på meg. Det ble finere å vandre over broa til øya og se Notre Dame når jeg på veien hadde slått meg sammen med en annen alenereisende fra Hong Kong.

Men dette med sorg? Jeg har vært sammen med mannen min i et kvart hundre år. En ting har vi ikke helt fått til, det å dele det som er vanskelig slik at det blir mindre. Tvert i mot havner vi ofte i fella der vi drar hverandre ned når den ene er utenfor og lei. Det er ikke slik at vi ikke kan trøste hverandre, ta i mot hverandre og støtte hverandre. Tvert i mot, ser jeg tilbake så er det at vi er der for hverandre som har gjort livet så uendelig godt. Men av og til så er det som om vi støter mot hverandre og den andres tungsinn, håpløshet, stress eller uro dobler seg og blir større, ikke mindre. Og selv om vi forsøker å se på hva som skjer så finner vi ikke helt utav det.

Derfor ble det så tydelig at noe var annereldes en dag i desember. Jeg hadde begynte å grue. Grue til det som skal bli slutten. Grue til det ukjente som kommer og som jeg ikke kjenner til hvordan vil være. Blir det smerter og kvalme? Blir det gørr? Blir det uutholdig vondt? Blir det å ligge og ikke kunne bevege seg? Blir det vansker med å puste eller dødskramper? Går det sakte eller raskt? Blir det sår som ikke gror? Det gikk noen dager hvor det lå der som en klump. Så en dag satt vi ved kjøkkenbordet, kjæresten min, jeg og et besøk. De to snakket sammen, og så hørte jeg mannen min si «jeg gruer meg til de siste ukene, på hva som skal skje da av vonde ting». Og i det samme forsvant min klump.

Delt sorg, delt frykt, delt gru. Og nåden i at den blir liten. Den forsvinner helt.

Igjen denne sterke opplevelsen fra de siste månedene, 3 1/2 måned er det nå, om at det å ikke gå veien alene ikke bare gjør den mindre vanskelig, men gjør at den er dekket med blomster jeg ikke har sett før. Vakre, fargerike. De vender hodene sine til meg og kunne de smilt ville det vært det de gjorde.

Det er nesten så man kunne tro at meningen med livet er å berøre hverandre med godhet. At det er alt som teller. Og at i nådestunder som på denne reisen er det lettere enn noen gang ellers i livet. Velsignet dødsreise. Full av liv.

 

17240011_10212445553195375_2500611283279425639_o

Redsel

mars 14, 2017

Men det kan jo ikke være slik at jeg ikke er redd spør jeg meg selv. Det er jo veldig skremmende det her, i alle fall når jeg klarer å ta inn over meg at det ikke er en drøm, at dette faktisk skjer.

I det samme rørere det på seg. Rett under ribbenet under det venstre brystet, en skygge – Her er jeg, sier det. – Du har rett, jeg er her, redselen. – Få se på deg da, sier jeg,  hvordan ser du ut?

Og ut hopper det… var det en revunge? Nei, en golden rettrieverhvalp som logrer og hopper og danser bortover gulvet.

Jeg ler. – Dette var jo ikka akkurat slik jeg trodde fryten min så ut, men hyggelig å hilse på deg, sier jeg. Valpen fortsetter å logre med halen. Jeg kan ingenting om hvalper, men den ser glad ut. – Det var virkelig ikke slik jeg trodde du skulle se ut sier jeg igjen. Den sier ingenting bare logrer. Hvordan i alle dager skal jeg skjønne at dette faktisk skjer, når selv frykten min kommer til meg som en valp jeg bare vil løfte opp og legge mot kinnet? Kanskje det ikke er så farlig?