Salme ved reisens slutt

mars 5, 2017

I likhet med kanskje de fleste i den vestlige verden har frykten for å dø vært en følgesvenn i større eller mindre grad hele livet mitt.

Men ikke for et års tid siden. Da hadde jeg vært så syk i et par år at redselen var knyttet til noe annet – at noen andre skulle dø. Mamma, pappa, tenk om de døde nå, og jeg ikke fikk med meg begravelsen deres. Det har vært mange begravelser som jeg ikke har fått med meg opp gjennom årene, men tenk om en av de nærmeste døde, og jeg var for dårlig selv for det. Og så den mest skremmende tanken av alle – tenk om mannen min ble alvorlig syk. Tenk om han ble liggende på sykehus, og jeg ikke var i stand til å besøke ham, være hos ham. At han lå der og jeg lå her. Tenk om han døde. Men en så syk kone og to syke barn, hvordan i all verden skulle vi klare oss videre, praktisk, øknonomisk. Å bære tre andre på skuldrene er en stor jobb for et menneske, mannen min hadde båret dette i så mange år, og uten han, hvordan skulle vi greie oss da? Og ikke minst – å miste bestevennen min, kjæresten min, han som jeg kunne dele alt med, være meg selv med, som jeg etter mer enn to tiår sammen med bare ble mer og mer glad i og oppdaget flere og flere rom i som jeg likte hos. Det var en del sorte tanker i mørke netter, og angst holdt på en armlengdes avstand.

De siste årene har vært vanskelige. Jeg har ikke blitt bedre. Det var et år med angst når formen dalte på nytt og jeg ikke visste hvor det ville stoppe. Det var et år med sorg når livet fortsatte å seile forbi med meg som knapt kom meg opp av senga. Så nyttårsaften 2015/16 sammen med gode venner fant jeg ut at nå var det nok, jeg var ferdig med å sørge enda en gang for alt som ikke ble. Jeg var klar for å kjenne igjen at jeg var meg, og det var nok, og det var godt, og slik gikk det til at 2016 ble et godt år på tross av stadig dårligere form med nesten ingen dager som var gode sånn helsemessig.

Høsten 2016 hadde jeg enda et smerteanfall, men denne gangen bestemte jeg meg for å følge det opp selv om alle forsøk på det tidligere har kostet mye, og ikke gitt noen svar. Det var blodprøver og ultralyd både her og der og en dag kom det en telefon om at jeg måtte dra på sykehuset med en gang, jeg hadde visst betente byller i levra.

Jeg argumenterte for at sykehusturer er kjipe saker, og om jeg ikke kunne la være, men noen timer senere lå jeg der og legen som kom inn ba meg bli over natta. Jeg argumenterte i mot helt til han tok en tur ut og vi googlet og fant ut at dette faktisk var heftige saker. Han kom inn igjen og jeg sa at det var greit, jeg ble. Bra. Sa han. Så sa han at dette ikke var kreft. Jeg lo litt, det var klart det ikke var kreft, men hvorfor sa han det og hvordan kunne han vite det? Litt bryskt sa han at slik så jo de som kunne lese slike bilder.

Han tok jo feil da. Det var kreft. Det hadde spredd seg fra bryst til lever og rygg så videre til lunge og lymfe, og når jeg skriver dette har jeg vært igjennom de første 9 ukene med cellegift og er i gang med andre runde med vanvittig dyre medisiner som kunne holdt mange barn i livet I årevis, bare for å forlenge livet mitt med det vi ikke vet om er uker, måneder eller år.

Så dette er en slags svanesang. En salme ved reisens slutt. Begynnelsen på slutten. Eller de siste skrittene ut av dette livet og inn i noe nytt og ukjent.

Opp gjennom årene har jeg av og til lurt på hvordan jeg ville reagerer om jeg fikk beskjed om jeg skulle dø. Men denne reisen, den kunne jeg ikke vært forberedt på, for veien er ny, skrittene er famlende, det er som da jeg gikk gravid første gang, jeg kunne lese og forberede meg så mye jeg ville, det var uansett en første, upplevd vei å gå. Og på samme måten som med en graviditet så stopper tankene opp der underet begynner – barnet blir født og lengre kunne jeg ikke tenke. Her er underet andre enden av livet, og lengre enn det kan jeg ikke forestille meg. Er det å slippe alt videre, all smerte, all sorg, all lidelse? Eller er det å fortsette ut i noe nytt og større og like fantastisk som ett nytt liv?

Jeg er så utrolig trist for at dette her tar slutt snart. Og samtidig så lette over at det er jeg som ligger her. Ikke mannen min. Ikke ungene mine. Her er sorgen stor, men dette er det mulig å leve med videre.

De første dagene kretset tankene. Noe var faktisk lettelse, at det snart var en målstrek, jeg var så utrolig sliten av alle smertene, av all sykdommen, alle dagene som bare var å holde ut. Å skulle dø opplevdes mindre skremmende enn å igjen bli enda sykere av ME-en, å ikke være i stand til å snakke, spise eller eksistere på andre måter enn å bli liggende helt pleietrengende uten å vite hvor mange måneder eller år man skulle ligge der med enorme smerter og uten sikt til bedring. Mannen min var stoisk, og sa noe om at en eller annen gang skulle vi jo igjennom akkurat dette – at en av oss ville falle fra. Og det kom til å gjøre vondt unasett om det var nå eller om 20 eller 40 år. En tanke som for gjennom hodet mitt var hvor dårlig gjort det var at jeg dro videre nettopp nå, når Trump var valgt som president i USA, verden står ovenfor klimakriser og uro, også stikker jeg bare av og lar ungene mine og mannen min leve videre i alt dette. Mannen min trøstet meg med at det var greit, jeg skulle få lov til det. No hard feelings. Også all sorgen de skulle leve igjennom sa jeg, jeg kan jo ikke bare dra fra dere, det er jeg jo jeg som er mamma, jeg som skal trøste, også er jeg ikke der, det er jo helt feil. Mannen min ga meg fri fra det også, sa at det skulle de klare, folk har klart det før og jeg skulle få slippe det og.

Så satt vi der da. Eller lå – to mennesker med armene om hverandre i en smal sykeseng. Så uendelig glade i hverandre. Og jeg kjente at av de tre store prøvelsene jeg har hatt i livet med sykdom og smerter så var dette det minst vanskelige så langt. Så lenge han lå der ved siden av meg, og jeg kunne kjenne huden hans, hjerteslagene hans og nærheten hans. Og jeg lurte på om det faktisk var så enkelt. At det å ikke være alene, det å kjenne seg så elsket. Det å være så nær en annen, det å kunne dele alt, det gjør alt utholdelig og også godt.

 

hosttre

Advertisements

11 Responses to “Salme ved reisens slutt”

  1. Sissel Vedal Says:

    Sterk lesning Beate. Varme tanker og en stor klem til deg og familien din.


  2. Kjære Beate.

    Kommentarer til bloggposter bør postes i bloggpostene, ikke i de sosiale mediene de deles i, så jeg gjentar hva jeg nettopp skrev på Facebook:

    Jeg er stum av beundring over styrken din – og over engasjementet du hele tiden har utvist, for alt annet enn deg selv. Dette var sterk lesning, Beate. Jeg pleier ikke å slå om meg med klemmer, men denne skal du pinadø ha.

  3. Oda Says:

    Dette er så hjerteskjærende vondt. Men jeg er så glad for din skyld at du har en så fin og støttende mann. Varme tanker herfra.

  4. Kari Rudi Says:

    Tenker på deg… Utrolig fint og gripende skrevet. Klem fra Kari.

  5. sunnivaprest Says:

    Tårene renner. Beate – takk for deg og dere og det dere gir, midt opp i alt. Maxbless. Kan jeg dele det på siden min, eller blir det litt voldsomt?

  6. Beate Says:

    Det er bare å dele, Sunniva, dette ligger fritt ute. Fred og alt godt.

  7. Siri Says:

    Kjære deg, du kloke, ukjende. Eg har sendt deg ei privat melding på Facebook (Messenger) som du kan lesa om/når du vil. Alt godt!

  8. Tore Bustad Says:

    Dette var sterk lesning.

    Varme klemmer fra meg.


  9. […] skrev om de første tankene som for gjennom hodet når jeg fikk vite at jeg var i ferd med å dø. Etter det kom det en ny […]

  10. Trude H Says:

    Jeg leser bloggen din av og til.
    Jeg kunne ikke lukke uten å legge igjen et spor.
    Så sterkt, så trist. Jeg kan ikke gjøre annet enn å sende gode tanker.

  11. frmartinsen Says:

    Det er sterke saker å lese, og jeg klarer ikke å ta ordentlig inn hvordan det kan være for dere å leve i disse sterke sakene. Selv om jeg har tenkt på døden hver dag hele mitt voksne liv, selv om jeg også har kreft – men er så heldig å være i en grunnleggende annen posisjon enn deg. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ønsker deg og familien din alt godt som er mulig å få. Nå vet jeg at disse tekstene fins her og at jeg kan gå tilbake til dem om et år, om fem år, om mange år kanskje. Det du skrev om å åpne seg for døden, det var en ny tanke for meg. Takk for den.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: