Den fineste historien jeg vet

mars 13, 2017

På åttitallet var det ingen som snakket til oss som var ungdommer om å ha det vondt. Om angst og depresjon. Om at livet kunne oppleves så tungt at det ikke var til å holde ut. Når man har hatt det slik fra man er ganske så ung så vet man ikke om noe annet. Jeg tror jeg må ha vært over tyve før noen tok tak i meg, så på livet mitt og sa de enkle ordene «jeg kan ikke forstå at dette kan være så bra som du sier det er».

Da begynte jeg å kjenne på rommet rundt meg. Strakk jeg armene ut kunne jeg ta på veggene på begge sider. De var av tre. Rundt beina mine lå det plagg og filler av alle slag til langt oppover leggene. Jeg fant en hammer. Jeg fant en spiker. Jeg lagde knagger. Og ett og ett plagg hang jeg opp. Det var ikke så farlig hvor. Det gjorde ingen ting om det ikke var rett plass. Først måtte det opp fra gulvet, ett sted måtte jeg begynne. Alt jeg visste var at gulvet måtte bli tomt, så kunne jeg kikke nærmere på plaggene, sortere, finne de helt riktige knaggene. Men først altså, opp fra gulvet.

Jeg husker jeg lå på armen din, kjæresten min. Du lå rett ut på rygg. Jeg lå i armkroken. Duften fra halsen din som alltid var så varm og god og trygg og kjent. Den var kjent allerede før vi møttes, hvordan går slikt an egentlig? Jeg lå der og din kropp på intill min kropp og din duft blandet seg med min duft, og huden på ansiktet ditt møtte huden mot ansiktet mitt. Og helt stille rolig og uendelig stort skjedde det noe. I ett lite øyeblikk, i et uendelig tidsrom kjente jeg at det var godt å leve. Det var første gangen på over et tiår. Men jeg gjenkjente det, jeg husket det. Det var den varme gleden av å sitte i skogen og se det grønne i trærne mens en humle lurte på om den skulle sette seg på hånda mi. Det var blomsterenga foran huset. Det var lekestativet der jeg hang etter ett bein. Det var gjerdet jeg balanserte på og køyesenga hos mormor.

Dette er mer enn tyve år siden nå.

Rommet med trevegger på er borte for lenge siden. Jeg sitter på en strand. Det er åpent og det er sol og ett og annet kratt er der, men det er ikke mange av dem og når jeg møter dem så er det med nysgjerrigehet og spenning – hva er det som gjemmer seg her?

Milton sier The mind is its own place, and in itself can make a heaven of hell, a hell of heaven.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette her nå. Kanskje bare for å si at det er mulig. Om rommet er aldri så lite. Om mørket er aldri så omsluttende. Om kaoset er aldri så stort og håpløsheten har bredd seg som en kappe man ikke tror det er mulig å kaste av seg. Så vil jeg bare si at jeg tror jeg vet. Jeg tror jeg har kjent. Jeg tror jeg har gått en lignende vei før og at det er mulig at det trange lille rommet blir til en stor og åpen strand. Når jeg er på vei vekk nå så vil jeg at denne historien skal leve og finnes. Her. Den er fremdeles den fineste jeg vet.

17239648_10155153883304228_1360695957962825884_o17310199_10155153883454228_8978110908312653205_o

Foto: Anders

Advertisements

2 Responses to “Den fineste historien jeg vet”

  1. Avil Says:

    Takk!

  2. Knut Einar Bergan Says:

    Du har inspirert meg til å «fortelle» ! Du inspirerer meg til å fortelle! Du gir meg tro håp og kjærlighet til livet, deg og dine!
    PS Min eldste sønn . Som har vært på Korsvei mye. Har fortalt offentlig på engelsk og blitt «bandat» ( tatt opptak av) og er nå «registrert» samlet! Det frø du sådde langs veien har nå gitt frukter i generasjoner.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: