Hva vil du meg?

mars 13, 2017

Jeg lurte på hva slags tittel jeg skulle gi denne bloggposten. Jeg sliter med å skrive om reisen jeg er på fordi jeg er redd det skal bli så trivielt. Ja, så skal jeg dø. Vi skal alle dø. Hvorfor er min reise verdt å skrive om?

Svaret er vel at på samme måte som mitt behov når jeg har surfet, lest blogger, lest den fantastiske instagram-collagen til Siri Økland Det står til liv, så er dette en reise som mange av oss kjenner et behov for å være med på – vi trenger frenmdeles flere av disse berettningene. Om å få vite at man er syk. Om å få vite at sykdommen er dødlig. Om hva som skjer videre.

Så frykten for det trivielle får vike, vosj, bort med det.

Så er det frykten for at det jeg skriver ikke skal være allmengyldig. Mitt liv er mitt liv, mine tanker er mine tanker, og det å la folk få tilgang der er å blottstille seg. Vil jeg det? Jeg kjenner på den eldgamle frykten for utenforskap. Å dele uten å bli forstått. Å dele uten å bli sett. Å dele hvorpå du, den andre sier “jeg forstår deg ikke, du er rar, du er fremmed, du er ikke en jeg kan ha noe sammen med”.

At det vi trodde vi hadde felles forsvinner  når du får se meg, og det gjør vondt. Avvisningen, båndet som blir kuttet, ryggen som vendes mot meg. Og så står jeg igjen med er den første frykten – frykten for å bli forlatt. For ikke å være en del av et oss, ett vi, deg og meg.

* * *
Jeg fylte 46 år i forrige uke.

Jeg spurte på veggen min på Facebook om hjelp – om noen hadde bilder eller historier fra mitt liv de kunne dele, ting som ungene mine kunne ha glede av å se fra tiden før jeg ble dårlig, den delen av livet mitt de aldri har sett, den moren de aldri har kjent.

De mest fantastiske bildene kom. Det kom historier – ting jeg ikke husket, ting jeg husket, men mest av alt, beskrivelser av hvordan jeg ble sett utenfra som jeg aldri kunne gjettet meg til. Ett tiår av livet mitt som jeg husker mest som smerte, angst, ensomhet og nærmest desperat uutholdelighet ble beskrevet som en tid der det jeg gjorde sa og var hadde gjort gode inntrykk på folk. Mine minner er om å komme til kort. Jeg husker hvordan jeg ikke var en god venn. Hvordan jeg svek. Hvordan jeg ikke så hva andre gjorde for meg. Hvordan jeg var så fylt av meg og mitt eget at jeg knapt hadde øye for andre.

Jeg har lest om ungdommer som skjærer seg og sulter seg for å holde i sjakk indre smerter og tenkt at jeg vet, jeg vet akkurat hvordan dette er, for slik var det også for meg. Men det er også en annen historie om disse årene som jeg for første gang så nå, og det tar tid å la synke inn. Det gjør godt. Skjell faller fra øynene mine og jeg ser plutselig at jeg var 12 år. Jeg var 14 år. Jeg var 16 år. Og det å komme til kort, det å svike, det å ikke holde mål, det er slik vi alle er. Jeg er. Du er. Og å forvente noe mer er hybris. Kravene jeg la på meg selv var for store. Kravene jeg har lagt på meg selv når jeg har sett tilbake i tid var ikke menneskelige. Jeg var faktisk helt grei. Og i det kan jeg omfavne både skyggesiden og solsiden der jeg står og ser tilbake.

* * *

Jeg skrev om de første tankene som for gjennom hodet når jeg fikk vite at jeg var i ferd med å dø. Etter det kom det en ny tanke. Hva var vitsen? Når man holder ut år og tiår med alvorlig sykdom skaper man seg mening. Min har vært at en dag skal jeg bli bra, og da har det jeg har lært blitt viktig. Dette er en tøff skole, men det er en skole, noe skal komme ut av det, en erfaring som skal bli tatt i bruk og som skal bli til nytte.

Og så kommer beskjeden, jeg skal dø. Det blir ikke bruk for det jeg har lært. Hva var da vitsen?

Hva var da vitsen.

Er det da meningsløst.

Nei. Det tok noen dager, og så kjente jeg at nei. For dette her er nok. Min veg, min læring, min erfaring, den finnes der uansett. Som i Indras nett, har alt jeg har gjort og følt og vært speilet seg i alt og alle. Det har vært, og det er og det er levd, og det finnes.

* * *

Å leve med alvorlig sykdom er en balanse mellom resignasjon og det å forholde seg til hvordan livet er og gjøre det beste ut av det. Ganske tidlig ble mottoet mitt «frihet er ikke å gjøre som du vil, men å ville det du gjør». Jeg valgte å tro at det er mulig å leve et hvert liv som om man har stått fritt til å velge det, og dermed overgi seg til de mulighetene man faktisk har, enten livsrommet er stort eller lite. Eller bittelite.

Jeg har vært heldig som har kunnet se og oppleve at et kontemplativt liv slik det blandt annet leves leves i stille klostre har en verdi. Det finnes folk som velger et slikt liv, fordi det er gaver der og muligheter der de ønsker seg. Så kunne jeg ta min lille stille verden og si at dette, det er mitt kontemplative liv, og jeg velger å overgi meg til den delen av det med glede, om så resten er smerte og lidelse.

Dermed ble det også naturlig når døden banket på døren og si «kom inn». Jeg vil ikke slåss mot deg, jeg vil ikke kaste deg ut. Jeg overgir meg. For alt så langt i livet mitt har vist at livet er godt. På samme måte som fødselen er en del av livsunderet så må jo døden være det også. Og da må det finnes gaver her. Gode gaver. Gaver som setter fri, som bygger opp, som feirer livet. Det må være mulig å møte døden med en forhåpning om at også her er det en skatt, livskrefter og glede. At det finnes noe slik i sorgen, fortvilelsen, i takknemlighet i møte med andre mennesker når man er på vei vekk.

Døden er ikke til å unngå. Så i stedet for å snu hodet vekk, bekjempe klumpen i magen, knyte igjen halsen så gråten ikke kommer opp så vil jeg snu meg til deg, se på deg, se deg se meg. Gråte, la klumpen få snakke. Gå to skritt frem og la deg ta i mot meg. Her er jeg. Hva vil du meg?

17239648_10155153883304228_1360695957962825884_o
Foto :Anders. Dette var ett av bildene jeg ikke kjente til og som jeg fikk se for første gang. 

Advertisements

8 Responses to “Hva vil du meg?”

  1. Siri Says:

    Tusen takk for at du skriv om noko så vanskeleg slik at eg kjenner meg rikare. Orda dine gir djup gjenklang. Takk også for di «helsing» til Det står til liv. Eg blir varm om hjartet. Eg ønskjer deg alt godt på ferda, og håper den blir lang. Uansett vil eg ta følge.

  2. Avil Says:

    Så er me igjen her, på bloggen din.
    Eg ser deg.
    Og gjennom orda dine ser eg livet og døden, og slik føler eg meg nær deg.
    Me hang liksom ut her, då du var så sjuk at du ikkje skreiv. I årevis møttes me her, som elefantar. Dytta litt rundt på det som hadde vore deg, la noko att, tok noko anna med oss.
    Eg håper bloggen står her i mange år.
    Eg vil helst komme hit, dytte litt i noko, legge noko att, ta noko med. Halde deg levande for meg, slik du var levande for meg då.

  3. Trine Says:

    Ditt uttrykk for kjærlighet og takknemlighet over livet når det nærmer seg slutten, hjelper meg med styrke og mot til å fortsette når jeg av og til er så sliten og lei, at jeg lurer på om utveien er å vende det ryggen. Jeg gråter med deg og ler med deg. Du gleder meg. Vakre Beate, jeg vet hva du vil meg. Du vil jeg skal fortsette å gå på veien framover, så det gjør jeg. Fordi det under veis finnes raste- og hvileplasser som deg.

  4. Raymond Says:

    Hvor mange medmennesker har vi et abstrakt forhold til? En Twitter-stemme vi pinger med en gang i blant, en Facebook-venn i mylderet av de mange?

    Jeg husker ikke når og hvordan jeg først kom i kontakt med besterast på Twitter, men du har en stemme som jeg har satt pris på, setter pris på.

    Når du nå vet at ferden går mot slutten er det vemodig, ja, men din ferd er også et varsko til oss andre. Jeg blir i hvert fall påminnet: Verdsett din neste mens du kan!

    Takk for gode ord. Takk for vinklinger, og på den ene siden, og den andre siden. Jeg vil følge din reise tettere nå; jegblir også nødt til – igjen – å se nærmere hvordan jeg ser på de andre. Hvor mange er det jeg egentlig bare ser på som abstrakte størrelser, støy på en feed, mennesker som lever sine liv på sine måter, men hvor jeg – jeg – som subjekt sjelden ser på dem? Ser dem, enser, inngår i dypere dialog enn en like her og en retweet der.

    Takk, Beate!

  5. Fryd Says:

    Fy søren, Beate. Dette er ikke bare din læring. Det er også vår læring. Vi som henger her i bloggen din som Avils elefanter – vi tar med oss det kloke og reflekterende du skriver. Fortsett å skrive så lenge du klarer. Det er så bra, og det gir mening.

  6. Janne Says:

    Kjære Beate
    Av alle jeg noen gang har kjent, er du den som til en hver tid, i alle dine indre kamper og utfordringer, den som alltid har sett andre og delt av din uuttømmelige varme, kjærlighet. Ingen kan måle seg med din raushet, med din omsorg. Ingen så langt. Du er stor og har alltid vært det. Du skulle sett deg gjennom mine øyne.

  7. Inga-Live K Says:

    Tenk at du kan skrive sånn! Det er så imponerende, tøft og fint. Jøje meg, Beate. Kruset fullt og vel så det- og så har du alikevel et sånt mot og en sånn slags glede deg og formulerings – og inspirasjonsevne. Du er et stort menneske.


  8. Respekt, hjertesorg, oppmuntring, fortvilelse, tro – men faktisk også styrket livsglede er noe av alt det jeg føler når jeg leser hva du skriver nå i denne perioden Beate. Følger deg!


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: