Ranja om sorg

mars 19, 2017

En av de beste vennene mine, Ranja, skrev en statusoppdatering om sorg på FB, og det fulgte en fin samtale som jeg har fått lov til å dele.

Sorg. Sorg er å knekke sammen midt inne i vedstabelen, under en snøkledt presenning, og hulke så istappene ramler ned fra furukronene rundt deg. Sorg. Sorg er å be, inderlig, om å få bytte, om selv å få dø så den man sørger over kan få leve videre. Sorg. Sorg er tårer, hysterisk latter, sinnsro, sinne, selvmedlidenhet, raushet, brøling, stillhet, tap, smertehugg, nummenhet, kjærlighet, dyna over hodet, frenetisk aktivitet. Sorg. Den tar stor plass, og fortjener aksept. Ikke gi råd, selv om det er aldri så velment. Gi rom. Gi plass. Gi tid. Og, gi aldri opp.

*

Det er slik at i noen tilfeller finner sorgen grobunn allerede før et dødsfall, for eksempel ved uhelbredelig sykdom. Et annet eksempel på at en slik bønn finner sted, kan være en mor som kneler ved sin sønns døde legeme og hele hun skriker etter å få bytte, ta meg, ikke ham! Sorg er en tilstand, en kjærlighetsgave, ikke en rasjonell tanke.

*
– Har sorgen i seg selv, gråten, lidelsen – har en intensjon i seg?
– Har lykken i seg selv, latteren, gledesrusen det? 😉 Det er to sider av samme sak.

Men for å svare på spørsmålet ditt; ja, nå som du spør, jeg tror det. Jeg tror intensjonen er å leve livet fullt ut. Sorgen er en stor gave, likesom lykken er det. Jeg opplever det ikke som noe dualistisk, lykke <–> sorg. Det er ikke noe av det ene uten det andre. De er ikke to, men ett.

17310141_10212476363645617_2577782173265543037_o

Advertisements

2 Responses to “Ranja om sorg”

  1. hl Says:

    Jeg tror du har et veldig viktig poeng med dette med lykke og sorg. De er i hver sin ytterkant av normalitetene våre. Hadde vi ikke visst hva sorg var, ikke kjent den på kroppen, kjent tårer, hadde vi kanskje ikke visst hvordan latteren kunne trille heller. Det er kort fra glede til sorg, sier vi ofte. Og det er kort mellom latter og gråt. Det er mange ganger jeg har vært kjempefortvilet og grått, for så å smile og le midt i gråten av noe mamma har sakt trøstende. Ja, jeg elsker familien min, og det er nok litt som med glede og sorg, for å kunne elske noen må man også tåle å føle hat til andre. Hva tenker du?

  2. Beate Says:

    Jeg tenker kanskje mest at de kan være der samtidig – at man kan være både glad og trist på samme tid, mer enn at det er ytterkanter av hverandre?

    Hat til andre tror jeg ikke er noe man må ha, om man har det må man erkjenne det, men jeg tror ikke det er slik at kjærlighet og hat på en måte hører sammen eller trenger hverandre. Og kanskje er det ikke engang ytterpunkter, kanskje er likegyldighet lengre fra kjærlighet enn det hat er? For både hat og kjærlighet berører oss, men slikegyldighet er det som gjør at vi ikke berøres av den andre?


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: